Ut på tur


Postet av

I et omtrent like fuktig lag som da vi meldte oss på Trondheim – Oslo for et par år siden, gjorde vi det samme nå i høst. Litt utpå kvelden kom selvtilliten, og vi anså Jotunheimen Rundt som en grei utfordring. Det var vel knapt nok noen utfordring i følge oss selv. Og ca en time etterpå kom bekreftelsen fra Lena, og påmeldingen var i boks. Vi startet vel treningen omtrent samtidig med klapping, dansing og hopping på bordet.

Nå er det bare 75 dager til rittet, og hvordan ligger man an i løypa? Eirik har vært nedlassa i jobb og Henrik har vært det samme ved siden av å jobbe som bleieskifter på si. Jeg har derimot vært såpass lur og la en tre måneders treningsleir til Spania i vinter. Den norske stat vil vel egentlig ikke at jeg skal karakterisere det som det, men heller pappapermisjon. Siden jeg aldri har vært i den rollen tidligere viste det seg at jeg også hadde feilberegnet jobben som fulgte med papparollen. Gutter på syv-åtte måneder er uansett hva man tidligere har hørt ikke spesielt selvgående. Og de lekene jeg klarer å aktivisere han med er sjeldent morsomt i mer enn fire minutter. Så er det på’n igjen å finne på noe nytt. «Denne telefonen er vel litt fin å leke med? Ikke det nei? Den skal du smelle i gulvet den ja. Hmm. Da får du vel heller prøve å leke med denne kleshengeren da. Skal vel ikke gå an å knuse den? Nei, du skulle bare knuse telefonen min litt til med den».

Men noen turer fikk jeg unnagjort, og det er første gang jeg runda 100 mil før 1.april. Vi bodde i en liten landsby, Torrox, 5 mil øst for Malaga. Fjellene startet rett ved inngangsdøra vår, så de fleste øktene innebar mange høydemeter. Det tenkte jeg måtte være midt i blinken med tanke på Jotunheimen Rundt. I perioder var jeg dermed veldig dedikert, og hadde tre-fire turer i uka. Men det at vi stadig hadde besøk av kjentfolk, og som i ren frekkhet ikke stilte med sykkel, gjorde at det også ble uker hvor øktene ble gjennomført på den lokale puben. Og når Paco serverer tapas til hver andre øl du kjøper blir du jo sittende en stund. Takk skal du, Paco.

Men nå er vi altså i gang her i landet. Og for en påske det har vært. Dont let me get started. Må være første gang jeg har syklet til Kikut på Skjærtorsdag. For å gjøre turen ekstra ålreit tok jeg med Oliver. Han har ikke fått helt taket på syklinga selv ennå, så da ble han gratispassasjer baki vogna si. Henrik stilte med Kaja som sin co-pilot. Spesielt vaskebrettet på vei tilbake viste seg enda tyngre enn man har vært vant til. Nesten på toppen bestemte jeg meg også for at Oliver får bli hjemme når det drar seg til mot Jotunheimen Rundt. Han får 5+ for selskapet, men en svak 2’er for innsatsen.

På lørdag hadde jeg en tur for meg selv, og igjen gikk turen til Kikut. Siden jeg kun hadde meg selv å dra på la jeg inn en ekstra tur opp til Tryvann. De siste metrene opp dit gikk ganske smått, og jeg skulle nok hatt mer enn et knekkebrød som påfyll underveis.

http://www.endomondo.com/workouts/kig1gsAobA8

De neste to ukene skal virkelig stå i treningens tegn. Det eneste som kan hindre de fra det må være stort arbeidspress, grinete sønn, grillmat, sofarygg eller andre dårlige venner. Enebakk Rundt 1.mai er en skikkelig vårklassiker, og burde kjøres. Klarer man å prikke inn formen til det a?

Ollie på kikut

Del på Facebook










Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *