Oslo – Haugesund


Postet av

Da var det klart for årets store mål, Oslo – Haugesund.

Det er en distanse på ca 44 mil, men med de ulike omveiene vi tok så endte det opp på 48 mil. Det var jo liksom ikke langt nok i utgangspunktet.

Bakgrunnen for turen var at Andreas Kimsås skal gifte seg i Haugesund. Man gifter seg jo kun i Haugesund om kjæresten er derfra, og akkurat det er grunnen hans også. Andreas er en syklist som er i stallen til TungeGir , men har fått det meste av de fire siste sesongene spolert grunnet en selvpålagt forlengelse av doktorgradsavhandling sin. Han var ferdig med å forsvare den i midten av mai, og kunne derfor begynne sin hardtrening. At han tok utfordringen fra sin far og og svogere etter et sånt treningsgrunnlag er jo bare imponerende. Jeg var ikke vond å be, og tenkte at dette måtte være en perfekt oppladning for Jotunheimen Rundt.

Første etappe var Oslo – Haukeligrend Fjellstue, 29 mil unna, og 1000 meter høyere enn Oslo. Noen bakker altså. Og når man i tillegg kjører ned en god del bakker underveis ender man opp på totalt 3143 meter klatring.

løypeprofilen

løypeprofilen

Jeg kunne i utgangspunktet ikke bli med grunnet at det kræsjet veldig med jobb. Men heldigvis ordnet det seg der, og med litt iherdig nattejobb, klarte jeg å komme meg av gårde litt etter de andre, og tok dem igjen.

Noen med ledig rulle til Haugesund elle?

Veien ut av Oslo fungerte forholdvis greit, men det var enkelte problemer med rett og slett å finne veien. Fra Drammen derimot var det bare å gunne på, og gruppa holdt ganske god fart. Men pausene var veldig behagelige, og det så nesten ut til at man syntes de var litt for behagelige, for tidsestimatet røk ganske fort. Men når vi var på hjula holdt vi godt tempo. TungeGirs tredje representant på turen, Øyvind, hadde fått med kjæresten sin som sjåfør av følgebil. Hun var ikke bare sjåfør; hun dekket også rollene som motivator, vannfyller, mekaniker, værmelder, sportsdirektør og innkjøper. Uten henne på turen hadde garantert turen vært en helt annen, og det spørs hvor mange som hadde kommet seg forbi Kongsberg. Men rundt Kongsberg fungere alt bra for gruppa.

Rulle fungerer perfekt

Det er når man passerer Kongsberg at denne turen begynner å bli interessant. Da stiger og stiger det, litt ned, og så bare stiger det omtrent endeløst. Noen mil senere begynner folk å kjenne det i lår og romper, og den gode stemninga i Drammen har fått en liten dupp. Men når man har et bryllup å nå er det utrolig hva slags krefter man klarer å hente fram. Vi kommer oss oppover bakker, og treningsgrunnlaget tatt i betraktning holder vi et ganske bra tempo. De som følger med på sykkelcomputeren får likevel litt dårlig tilbakemeldinger ved at kilometertelleren øker aaaaltfor sakte. Og bakketoppene kommer aaaaaaltfor sent.

Like etter Notodden kommer det en smell. Omtrent seks mil sammenhengende oppover. Kun en liten nedoverbakke på et par hunder meter. Det skulle man liksom ikke tro var mulig. Men joda, der er det stabla stein i sånne mengder at man skulle tro det er oppstått mangler andre steder i landet. Her splittes gruppa litt opp, og man prøver å finne et tempo man føler ikke produserer så alt for mye syre. Men herregud så godt det smaker med brødskive og nugatti når man endelig klarer å komme seg opp til følgebilen. Fristende å sette seg ned og virkelig nyte det, men skal man unngå å bli for stiv må man komme seg i gang forholdsvis fort. Men kanskje man bare skal glemme det og sette seg ned litt? Nei, da var det flaks at regnværet kom. Det gjorde pausekosen litt mindre kosete.

Noen timer senere kommer den virkelig SCHMELLEN. Vel fire mil fra mål begynner en uendelig stigning. Denne har gruppa snakket om de siste timene. Kan det gå? Her deler gruppen seg igjen opp litt, og en velger til og med å holde Guri med besøk i bilen et lite stykke. Det skal ikke avsløres hvem det var, men at det hadde noe med brudgommen å gjøre kan vi bekrefte. Jeg og Øyvind klarer å komme avgårde fra resten av gruppa, og gjør de siste klatringene med et delt smil og surtrut. Vi merker at vi nærmer oss, men merker også at låra nærmer seg slutten. Med litt moralsk støtte til hverandre klarer vi det ganske bra. Men når vi når toppen, og ser at vi ikke kan sykle gjennom tunnelen, men må sykle over holder jeg nesten på å gå i bakken. Makan. Skal syklister som ikke har motor være nødt til å kjøre høyere og lenger. Og over denne toppen kom det stadig nye topper også. Og enda en. Da var god moral vanskelig å finne. Men med noen tråkk til klarte vi å nå toppen, og kunne trille ned til Haukeliseter Fjellstue.

JAAAAAAAAAAA, fremme

Og verdens hardeste kjøttkaker smaker faktisk som Hellstrøms drømmekjøttkaker.

Nammy namm

I morgen bærer det videre, men heldigvis er løyeprofilen en helt annet. Så får vi se hvordan kroppen takler nesten 20 mil til på et såpass deilig sete.

Del på Facebook










Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *