Raumerrittet


Postet av

Som leder for min arbeidsplass’ (Ingenium) bedriftsidretslag sørger jeg for at pengene blir brukt på den mest fornuftige måten. Vi deltar derfor hvert år på Raumerrittet i klassen Olavs menn. Det er en distanse på 84 km hvor 5. mann i mål teller. Løypa inneholder noen særdeles interessante tekniske partier men har ikke den største stigningen.

Løypeprofil

Det fine med Raumerrittet er at start og målgang er på Hellerudsletta. Ikke langt unna og man slipper logistikken med å komme seg tilbake til bilen.

Årets lag fra Ingenium bestod dessverre kun av 5 mann, dvs at alle måtte i mål. Men mine forhåpninger var store siden vi hadde kvittet oss med endel av fjorårets daukjøtt og fått nye, unge, friske bein inn. Vi hadde også, i motsetning til tidligere år, trent litt lag. Jeg så derfor for meg en tid ned mot 3:30. Men disse forventningene skulle vise seg å ikke holde helt.

Laget før start

Været var ikke det beste og det hjalp ikke på underlaget at det hadde regnet noen uker i strekk før start. Heldivis var det opphold og helt grei temperatur.

Starten gikk som vanlig, det var trangt og tempoet veldig lavt. Men rulla kom fort igang og vi suste forbi flere lag. Kjeft fikk vi også, blir trangt og høy temperatur når 100 mann starter samtidig.

Filmsnutt – Åpningssekvens

Terrengpartiene var som forventet helt jævlige. Latterlig mye vann gjorde at en kombinasjon av gjørmebryting og svømming måtte benyttes for å komme seg frem.

Etter 20 km kommer første matstasjon. Der ble det også mulighet for å dyppe sykkelen i elva for å vaske av den værste gjørma. Omtrent samtlige 2500 syklister gjorde dette uvitende om at Gimildammen er drikkevannskilde for folk i Holterområdet. Jeg måtte jage gutta ut av banan og bollerus for å få laget videre. Dette var ikke noen godt tegn og det viste seg at en hadde fått kjørt seg litt vel mye gjennom trillepartiene før matstasjonen. De neste 20 km bestod derfor for det meste av å hente dagens Brink opp til gruppa gjentatte ganger.

Brink i front

Etter ca 35 km kommer den beryktede gruvelia. Dette er i praksis kun en tørrlagt bekk. Men i år var lia litt mindre tørrlagt enn tidligere år. Jeg syklet ned som nr to og synes at mannen foran meg var litt vel forsiktig nedover. Jeg dro derfor på litt ekstra, dro forbi min gode kollega og fant meg etter hvert selv godt planta i bekken. Fikk en skikkelig smell og blei kliss våt. Men verre var det at en stein hadde funnet det for godt å sette seg fast i siden av dekket mitt. Den neste mila ble jeg sittende å se på steinen som hadde penetrert gummien og fulgte dekket rundt. Jeg tenkte at dette aldri kunne gå bra og fikk rett i det. Rett før neste matstasjon på Råsjone føyk steinen ut og dekket var tomt på et nanosekund.

Dekket etter målgang

Dette var dårlig nytt for meg men gode nyheter for Brink som fikk lov til å sykle videre. Det måtte to patroner til for å fylle det motvillige, gjørmete dekket.

De siste 20 km av Raumerrittet er asfalt i et gyngende terreng. Det var her vi hadde planlagt å gjøre det og sykle rulle i lag. Det skal sies at vi planlegger dette hvert år men hver gang er resultatet det samme: kollaps. Folk falt fra og kramper inntraff på de mest uheldige tidspunkt. Men da vi kom i mål på småpene 3:57 kunne vi ikke være annet enn fornøyd. Litt bedre plassering enn i fjor og med endel problemer underveis var dette akseptabelt.

Men for min del var det viktigste at kroppen holdt. Jeg har i mange år slitt men vonde knær fra sykling. Løsning lå rett under føttene mine: Flytt cleatsen lenger bak. Dette har fungert helt fantastisk og jeg føler meg helt fin etter lange turer. Dessverre så har jeg planlagt ferie akkurat når Jotunheimen rundt går…

Forfatteren i farta

Del på Facebook










Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *