Brudgomsferden over Haukeli, del 2


Postet av

Nå, to uker etter at denne ferden ble gjennomført sitter jeg godt plantet i sofaen. Og det med god samvittighet. Når jeg tenker tilbake på ankomst Haukeliseter så kjenner jeg fortsatt feberen i panna.

Dag 2 av denne ferden skulle vise seg som noe helt annet enn dag 1, men likevel er jeg forundret over at det ikke finnes en eneste sammenhengende flate på over 100 meter vest for Haukeliseter.

Ruta, selv om du ikke her ser alle bakkene vi møtte

Eivind Bachman hadde på forhånd varslet alt av media i Haugesundsområdet, og var flere ganger på radio og rapporterte om syklistenes mentale helse.Haugesunds Avis rapporterte, og artikkelen kan leses her:

http://www.h-avis.no/nyheter/syklet-oslo-haugesund-i-bryllupsrus-1.6307582

Den var stadig skiftende, og minnet litt om været vi hadde første dag. Menvi var forberedt på det store trykket som ville møte oss da vi nærmet oss Haugesund. Før den tid skulle en del bakker forseres, og noen nedoverbakker angripes. Med en herdet kropp fra dagen før var det en del usikre sjeler som satte seg på setet. De milene merkes, og de to knoklene på undersiden var ikke så veldig klare for nesten 20 mil til på komfortsetet. Det var heldigvis flere som følte det litt sånn.

Oppstart dag 2

Dagen begynte omtrent som dagen før sluttet. Vi kommer til en tunnel, men også denne må vi sykle over. Dermed bærer det oppover, og kampen om klatretrøya er i gang igjen. Jeg kjemper meg oppover og kommer opp likt med Alexander, med Alf hakk i hæl. Når vi så når turens høyeste punkt, merker jeg at gleden kommer. Nå har vi mange deilig bakker å kaste oss utfor. Selvfølgelig kommer Alf med trillesykkelen sin og fosser forbi. Jeg må virkelig få tak i noen nye hjul til Jotunheimen Rundt. Men nedover kan vi virkelig nyte naturen som omgir oss. Vi var enige på forhånd om å prøve og nyte denne dagen, og det tror jeg vi klarte. Bortsett fra Eivind kanskje, som pungterte syv ganger. Det var noen skuffelsens sukk som stadig kom fra brudebroren, og det var etterhvert en del hjelperyttere som ble lei av å skifte slange. Guri ble også en kløpper på dekkskifte, og det spørs om ikke hun har noen jobbmuligheter ventende på henne i Frankrike de neste tre ukene. Problemet var etter de voldsomme nedoverbakkene at vi hadde nådd havnivå, og dermed ikke hadde noen fler gratisbakker denne dagen. Vi fikk oss også en fin ferjetur over fjorden. En ferjetur uten svele høres kanskje rart ut, men vi spiste i stedet herlige selvsmurte brødskiver med nugatti og salami. Ay Karamba det er godt det.

Kun 42 km igjen, og Alf forklarer gladelig hvordan han skal trille forbi alle inn mot Haugesund

På vei inn mot Haugesund begynner bærtene å komme, og alle er visst bedt pent på radio Haugesund om å gi oss litt oppmerksomhet. Da går milene veldig fort, og det føles som at turen burde vært mye lenger. Eller kanskje ikke? Kanskje det bare er adrenalinet som snakker til meg. For når vi skal sykle ni mil innover langs fjorden regner man jo med at man kan ligge litt i rulle og få opp tempoet til voldsomme høyder. Men så er det jo bare bakker her og. Selv fjorden går opp og ned, ikke vannrett som enkelte kanskje ville tro. Dermed blir gruppen også her splittet litt, men samles igjen på tilfeldig plasserte lunsjpauser.

På vei inn mot Haugesund får vi også med noen ekstra hjelperyttere, og er det noen man ikke kan ha for mye av er det hjelperyttere. Andreas føler seg veldig stolt, og hadde ingen turer i hjelpebilen denne dagen. Spørsmålet var jo da hva slags innvirkning dette ville ha på hans innsats på bryllupsnatten. Hva han hadde lovet Katrine på forhånd var det ikke noe å gjøre med nå. I det vi ankommer Haugesund ser vi norske flagg og champagneglass. Andreas vinner spurten, for selv om han ikke syklet i gul ledertrøye la alle hjelperytterne seg inn bak han i respekt. Vi var framme, og ferden var gjennomført.

Champagnen lenge leve

Seierskysset, og det er offisielt

Nå følte jeg meg, og sikkert alle de andre også,  som vi hadde kommet opp ChamsElyses.

Skoglund nyter et godt glass champagne

Yummy, det gjør jammen meg jeg og

Turen var gjennomført, så nå var det bare å vinne festen. Festen varte i tre dager, og jeg tror nesten vi var enda sterkere der enn vi var opp bakkene mot Haukeliseter.

Takk for en kjempetur gutta!!

 

Del på Facebook










Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *