Jotunheimen Rundt 2011


Postet av

Etter å ha avtalt for 9 måneder siden at vi skulle stille opp i Jotunheimen Rundt var vi pent nødt til å følge opp. Bortsett fra Henrik da som igjen dro på seg en beleilig kneskade. Neste år er det nok bedre.Så da var det opp til Håvard og Eirik å representere. Og denne gangen skulle vi være bedre forberedt enn noen gang. Det at yr hadde meldt regn hele turen tok vi med en klype salt, da jeg like gjerne kunne spurt Oliver (1 år) om det og fått et like pålitelig svar.

Bilturen opp gikk forholdsvis bra, og vi trøkket i oss det vi kunne for å bygge opp lagrene vi kunne tære på det neste døgnet.

Svært viktig med næringsvett

Vi fikk hentet numrene våres og småprata litt med de lokale om hvordan ting burde legges opp. Og de kunne også garantere for fint vær heeeele veien. Så da lå det til rette for at det skulle bli en fin tur. Vi hadde så tre timer til starten gikk, og de brukte vi selvfølgelig på best mulig måte; søvn i bilsete. Vi våkna en time før start og så alle rundt oss i full vigør. Vi kom oss inn i garderoben og fikk skiftet. Alt var helt i rute, mmm, eller var det det? Nei, da fant plutselig Eirik ut at skoa sto igjen i Oslo. Nesten på nivå med meg da jeg glemte sykkelbukse og hjelm da vi skulle sykle Trondheim -Oslo for et par år siden. Etter lokal guiding kom han seg ned til campingen, som også er den lokale Reodor Felgen og selger sykkelutstyr på si. Han fikk seg et par nye sko, men selvfølgelig til feil pedaler. Etter nok en tur ned til Felgen var utstyret klart, og det var et minutt til rittstart. Altså helt i rute. Hva vi pakket i baggene som skulle stå på de ulike matstasjonene hadde vi derimot null kontroll på.

Starten (Bildet er lånt av Herbalife, en fin gjeng som vi fikk haike med et stykke)

Starten gikk, og vi slang oss med i teten i gruppa som satset på å sykle på 18 timer. De så ut som en flott gjeng, så her tenkte vi at vi ville få en fin reise. Og det tok vel ca fem minutter før regnet begynte også. Hmm, det var litt rart, det skulle jo ikke regne. Sikkert bare forbigående dette da. I stedet fokuserte vi på klatringen opp Filefjell, og 1013 meter. Her holder vi et overraskende høyt tempo, og både Eirik og jeg føler at alt fungerer perfekt. Når vi når toppen har ikke regnet gitt seg, men i stedet økt i intesitet. Flotte greier du. Enhver nedkjøring er jo perfekt når du mangler følelsen i fingrene. Når det i tillegg er såpeføre, briller med dugg og mørkt som på innsiden av en Baileysflaske blir det jo interessant. Utrolig nok kom nesten alle jeg så seg helskinnet ned til Fagernes. Her ble det servert deilig brødskiver, frukt, cola, sportsdrikke og varm drikke. Kaffen ble brukt til å få følelsen tilbake i fingrene. Og så drakk jeg litt. Vi brukte tydeligvis litt for lang tid på denne kosestunden, for når vi tittet opp var alle vi tidligere syklet med forsvunnet. Hadde visst dårlig tid da.

Jeg var så lur at jeg skiftet til tørt tøy på Fagernes, for nå hadde regnet gitt seg. Så tok det jo hele fem minutter før et enda verre regnvær satt i gang. Så fem minutter etter det igjen følte jeg meg som om jeg hadde syklet gjennom et akvarium. Men da ga det meg varme å tenke på klatringen opp Valdresflya. Nye 1000 meter opp. Her kommer det en gjeng med tøffe Herbalife-drakter på, og man kan jo ikke komme over noe sunnere enn det. Så vi slenger oss på og følger tempoet deres oppover. Det går også her forholdsvis fort, og nå begynner jeg og Eirik å vurdere om dette kanskje er litt i kjappeste laget. Men vi blir ikke enige om hva som er lurest og henger på. Eirik på sin side er opptatt med å IKKE spise noe. Litt kvalme er jo passende å få på denne turen. Dermed er lommene hans like fulle med energibarer og gel når vi når toppen av Valdresflya. For øvrig en topp jeg aldri trodde vi skulle nå. Har det alltid vært like langt opp dit? Jeg mener å huske at det ikke var det sist jeg var der. Men hvem er nå jeg til å fordømme Valdresflya.

Greit, da var to av tre topper nådd. Hvor ille kunne dette egentlig bli. På vei nedover får Eirik også problemer med bremsene, noe jeg ikke får med meg da jeg er fullt opptatt med å leke Hushovd nedover bakkene. Selv om bremser gjør at det går litt saktere er det faktisk greit å ha de verste svingene. Jeg henger på gruppa et stykke, men finner ut at det er best å vente på kapteinen og se om alt er ok. Han kommer ikke og jeg sykler rolig for meg selv og ser på den flotte naturen. Det er jo faktisk riktig så pent der oppe. Og nå hadde jo regnet gitt seg også, og sola hjalp til med å tørke opp klærne mine. Etter en drøy mil kommer det en gjeng fra Bergen + en kjent nordlending inni rulla. Eirik hadde visst fått litt innføring i hvordan rulla deres fungerte og så ut til å gli fint inn i miljøet. Og da var det plass til en østlending og. Her begynner jeg også å kjenne det i lår og knær. De responderte liksom ikke helt etter hva hodet bestemte at de skulle gjøre. Her var det heldigvis litt flate strekker slik at man kunne få litt hjelp av rulla. Når vi ankommer Lemonsjøen er begge ganske på felgen, og kun lovnad om den herligste gryterett i Lom, som er i bunnen av bakken får oss videre. Et par skiver med gulost forsvinner ned i svelget, litt mer styrkedrikk på flaska og så deiser vi ned i gresset. Eller det er egentlig ikke deising. Det er mer likt gammelmannsnedsitt for min del. Hva skjedde med knærne? Når så bergenserne bestemmer seg for å sykle videre karrer vi oss opp på syklene og legger oss inn i rulla.

På Lom skinner sola, og vi finner veien til gryta. Her ser jeg også noe som frister enda mer; madrasser med pledd. Ajajaj. Skulle vi kanskje tatt en liten time på øye, Eirik? Mens vi tenker på det legger jeg hodet ned på spisebordet, og tror jammen meg at jeg fikk en liten powernap. Jeg vet ikke helt hvor lang den var, men når jeg titter ut av kantina er bergenserne forduftet. Greit, da blir det oss to alene opp Sognefjellet da. Etter 10 minutter hvile til setter vi oss på våre trofaste følgesvenner og tråkker i vei. Nå merker vi virkelig at det begynner å gå smått. Og vi veit hvor langt det er opp til Sognefjellshytta. Vi holder motet opp med småprat, men jeg husker ikke i hele tatt hva det ble snakket om. Et stykke opp får vi så noen nedoverbakker, og det føltes ganske surt. Da blir det jo enda mer å tråkke opp siste delen. Og ikke fikk man så mye hvile heller. De siste to milene opp til toppen er bratte. Etter noen tråkk annonserer Eirik at han ikke kan bli med videre. Sjokket er stort. Skal du ikke bli med hele veien? Mangelen på inntak av næring har gjort utslag, og dessverre har han ikke mer å gi. Trist, men da må jeg gjøre resten av klatringen alene. Jeg tror aldri jeg skal nå toppen, og må faktisk gå av sykkelen to ganger og ta fake-tissepause. Og disse serpentinsvingene på toppen vil ingen ende ta. Men sååååååååååååå. Der er jo matstasjonen. Og vafler. Smør. Rømme. Masse smør. Masse rømme. Plutselig er matlysten tilbake, og jeg dytter i meg fire vafler overfylt med herligheter. Dette ga meg såpass stor glede at jeg hopper tilbake på sykkelen. Etter 20 meter kom jeg igjen på at knærne er knust. Fanken, burde ikke det forsvinne etter å ha smørt med smør og rømme? Tydeligvis ikke nei. Så målet er nå bare å komme seg over kanten og trille inn til Sogndal. Dessverre var det fem-seks mil igjen da jeg var ferdig med trillinga. Her tar to hyggelige karer fra Brummunddal meg igjen, og lar meg henge på nesten helt inn til Sogndal. Kun en bakke på ytterligere 500 meter må forseres, og den gikk overraskende greit. Det var nok her vaffelhygga gjorde utslag. Ned bakken triller de fra meg, og jeg tar de siste to milene i bedagelig tempo, selv om jeg tråkker det jeg er god for. Sogndal dukker opp i det fjerne, og jeg prøver å nyte de siste kilometrene. Ja, det er jo faktisk veldig fine omgivelser, og jeg hilser blidt på alle sogningene rundt meg. Opp mot brua, til høyre, til venstre i rundkjøringa, til høyre inn på plassen og der er målseilet. JAAAAAAAAAAAAAAAAAAA. 43 mil og over 5000 høydemetre er unnagjort.

Så glad blir man når man har gjennomført rittet. At øynene nesten er lukket hadde jeg dessverre ingen kontroll på

Jeg nærmest segner opp etter målpassering, og klarer så vidt å få løsnet skoa fra pedalene før jeg plasker i asfalten. Et glass saft mottas med takk, og en hyllest fra alle de fremmøtte. Og der sto jammen meg Eirik også. Kom seg på en buss fra Sognefjellshytta han. Så det vil si at han syklet opp til rittets høyeste punkt, og ga seg altså før nedoverbakkene begynte. Før han nådde toppen hadde han hatt en prat med rittlederen, i et svakt øyeblikk kalt Drittlederen. Han hadde visst forklart Eirik at det bare var to svinger i serpentinsvingene. TO??? Må jo ha vært nærmere tohundre. For han gikk det enda roligere enn meg opp bakken, og lurte seg selv opp med lovnader om pause og diverse kos etter bestemte høydemetre. Det er viktig å være snill med seg selv vettu. Hele 1/3 av deltakerne brøt årets ritt, men tror Eirik må ha vært en av de siste. På tross av at han brøt gjennomførte han omtrent alle høydemetrene. Vi setter oss rolig ned og fortærer grillfatet som alle deltakerne fikk. Nok en gang smakte maten fortreffelig. På vei til dusjen etter maten presterer jeg å sovne mens jeg går. Jeg våkner av at en mann bak meg sier «Du går så rart», Eirik snur seg og ser at jeg stabber sidelengs et par meter bak han. Jeg går mye i søvne, men da pleier jeg å sovne først og gå etterpå.

I garderoben ble det litt prat med andre syklister, og vi var sjokkerte over at flere av de syntes rittet ikke var så ille. Jasså du? Og du sykla alle bakkene sa du? Jaja, da er det vel bare oss som har for tynt grunnlag, eller for tynne lår da. Etter å ha ristet av oss sjokket, finner vi et sted å bo like utenfor Sogndal. Og vi får klar beskjedav arrangørene om at det kommer til å bli trøkk på pøbben på kvelden. Vi sniker til oss et par timer søvn på hytta vår, og så bærer det inn til byen og en skikkelig fest. Etter diverse drinker merker vi at formen aldri når det punktet vi hadde satt som mål. Men det var jo utrolig gøy å se alle sogndølene kose seg da. Flott ungdom det der. Eneste minuset ved bygda var at de ikke hadde kebab å tilby sånn på nattestid. Og det hadde vi trengt etter et slikt døgn. Et par stykker pizza ble det, og så hjem i dobbeltsenga.

Neste dag var det et svare strev å komme seg tilbake til Lærdal for å få tak i bilen, og den lange ferden hjem til Oslo. Plusset her var at vi fikk med en ferjetur, og en deilig svele. Hjemturen gikk forholdsvis greit, og stadige sjokkerende nyheter fra Tour de France gjorde det spennende.

Se der er smilet på plass ja

Vel hjemme sitter jeg nå med en verkende betennelse i venstre kne. Kneet var visst heller ikke produsert med tanke på sånne påkjenninger. Så nå vil jeg tro at to uker på Sardinia, med paraplydrinker, sol, varme og ikke en eneste sykkel i tankene vil gjøre underverker for sjelen. Vel, syklene i Tour de France vil jo alltid være der.

Så da vil jeg jo avslutte med å takke arrangørene for et fantastisk bra arrangement. Vær og syklistenes forutsetninger kan de ikke gjøre stort med, men alt det andre var imponerende. Kanskje vi ses igjen neste år; er bare nødt til å få det litt på avstand.

 

Del på Facebook










En tanke om “Jotunheimen Rundt 2011

  1. Tilbaketråkk: Jotunheimen Rundt 2012 | Tunge gir

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *