Follorittet vel gjennomført


Postet av

Etter tips fra en «kjenner», så ble Håvard og jeg flyttet opp fra «tur» til «aktiv» klasse, og nervene lå tygt utenpå sykkelvesten før start. Her skulle vi sykle 4 runder a´ 2 mil sammen med ryttere som selv klassifiserer seg som «Aktive syklister». Og allerede etter en km ble jeg virkelig bekymret. De dundret ut i 50 km/t, og vi hadde mer enn nok å tette lukene. Og dette var før den der obligatoriske startbilen (eller hva det heter) hadde kjørt fra oss.

Jeg trodde poenget med den bilen der var å lose oss trygt ut på løypa mens vi posisjonerte oss taktisk i feltet. Men neida, her dundrer han ut i 50 km/t og noen smarte moves med å plassere seg riktig er bare å glemme. Her er det bare å holde på hatten og tråkke i vei det vi er gode for.

Om det roet seg, eller om vi ble litt mer vant til tempoet vet jeg ikke helt, men vi hang fint med den første mila. Solen skinte og sykkellivet var rett og slett veldig digg. Vi passerte 12 km med 44 km/t i snitt og jeg knegget godt for meg selv og gledet meg allerede til å sjekke segmentene på Strava.

Men så kom bakkene. Da var det takk og farvel etter 200 meter, og jeg måtte innse at jeg ikke ville klare å henge på en hel runde. Håvard tråkket som besatt og klarte til en viss grad å lime seg på.

Men Håvard fikk dårlig betalt for innsatsen. Når han kom opp på flata, så tok han en Cavendish og deisa rett i bakken. Der ble han liggende til «medic» kom å lappet han sammen og fikk stablet han opp på sykkelen igjen. Men da var alle tog gått og Håvard prøvde seg på 2 mil tempo alene før han la inn årene og gikk over i tilskuerrollen.

Jeg kom meg gjennom runde 1, og fant meg et felt med 7-8 ryttere fra Follo CK, som jeg ble syklende sammen med på runde 2. Vi holdt en akseptabelt fart, og det var nesten som at vi klarte en proffesjonell rulle. Men så kom bakkene igjen!

På slutten ramlet jeg av, og jeg ble plutselig helt alene når vi startet på runde 3. Her var det 12 km flatt i motvind, med 5-6 ryttere ca 100 meter foran meg. Og hvis du ikke har opplevd denne situasjonen, så skal jeg være den første til å skrive under på at dette er en frustrerende situasjon. Redningen ligger rett der fremme, men man er helt sjanseløs å hente dem inn igjen.

Men nå ble faktisk bakkene redningen, og jeg klarte å hente dem inn igjen i stigningene opp mot passering til runde 4. Og det var befriende å se noen junioror som kriget om seier i sin klasse hente oss inn igjen. Da kunne vårt lille mini-felt henge oss på disse ungkalvene hele runde 4. Eller, det vil si, frem til det begynte å bli bratt igjen. Da løftet de på rompa og suste avgårde. Feltet vårt sprakk som en ballong og det ble hver mann for seg selv inn mot mål.

Jeg var nok best på runde 4, for jeg klarte å kjøre fra de andre jeg som jeg hadde ligget på hjul sammen med denne siste runden, og jeg kom kom seilende over målstreken i ensom majestet på 2 timer, 25 minutter og 51 sekunder. Akkurat der og da føltes det som at jeg hadde vunnet i og med at jeg hadde klart å støte meg fra det lille feltet jeg satt i. Men i realitenen så var nok de beste mer eller mindre ferdig i dusjen!

Men det var sol gjennom hele dagen, og jeg fikk en skikkelig bra økt – og jeg har fått enda litt mer erfaring med å sykle fellesstart!


Surt for Håvard å måtte bryte – men han klarer å tvinge frem et smil til fotografen likevel.


Kanskje det var fordi han fikk masse gratis boller.

 

Del på Facebook










2 tanker om “Follorittet vel gjennomført

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *