Jotunheimen Rundt 2012


Postet av

Jotunheimen tok oss vel i mot, og viste seg fra en så god side som vi kunne håpe på. Hele uken i forveien hadde meteorologer kranglet om hvem som kunne være mest uenig med de andre når det gjaldt hva slags vær vi skulle få. Men da vi sto på startstreken var det omtrent 25 grader, og knapt en sky på himmelen. En ålreit overgang fra det vi hadde i fjor. Og i likhet med i fjor lovet arrangørene bra vær hele veien. Det at de bommet i fjor virket ikke til å så noe tvil i deres spådommer.

Skal du sykle Jotunheimen Rundt? Slik pakker du til rittet!

I Lærdal var arrangører og deltakere i full sving da vi ankom skoleplassen, så det er kun vårt eget kaos som gjorde at vi nok en gang klarte å levere fra oss baggene kun fem minutter før rittet startet. Tydeligvis holdt ikke de to timene vi hadde lagt inn der oppe.

Les vår erfaring fra Jotunheimen Rundt 2011

Eirik og Henrik hadde ikke glemt noen ting, mens jeg fant ut at sykkeltaska mi hang igjen på terrengsykkelen. Jaja, fikk kjøpe en ny da, og alle synes jo det er greit med to tasker vel. Det var litt usikkerhet med tanke på hva vi skulle sykle i. Men 25 grader, og 1000 meter klatring foran deg bestemmer egentlig at du ikke bør ha på deg for mye.

Henrik og Eirik gjør en siste sjekk av sykkelcomputer og de andre i feltet

Ut fra Lærdal er det som alltid litt kaos, og mange vil være med i fronten av feltet. Likevel er det en mye mer behagelig stemning her enn på f.eks Birkebeinerrittet.

Første del er altså opp Filefjell, og opp til 1013 meter. I fjor gikk denne klatringen veldig fint, og vi la oss også i år i midten av feltet, og fulgte det tempoet som ble diktert. Det føltes som det gikk raskere enn i fjor, men vi hadde ingen problemer med å henge med. Kun innlagte tissepauser gjør at vi (les: jeg) må gjøre ekstra innsats for å ta igjen feltet.

Noen kilometer før grensa mellom Sogn og Fjordane og Oppland gjør vi vårt første stunt. På kjøreturen til Lærdal klekket vi ut en kongeplan om å legge noen vannflasker oppe på Filefjell slik at vi kunne sitte i toget hele veien til Fagernes. Så der oppe blanda vi seks halvlitere med Maxim, og skulle bare stoppe innom og plukke de opp. Da vi så kommer syklende er Eirik i superslag og rykker fra hele feltet ca tre kilometer før flaskene. «What da fuck» sitter jeg og Henrik igjen og sier i kor. Han peiser fra alle mann, og vi mistenker han for å ha bomma på hvor flaskene egentlig ligger. I det vi nærmer oss grensemonumentet er hvertfall ledelsen hans spist opp, og vi hopper inn til side og leter etter flaskene. De ligger der, men de 10 sekundene jeg trodde det skulle ta blir nok til 30-40. Igjen må vi gi det vi har for å ta igjen feltet, mens man balanserer to ekstra flasker, som man prøver å tømme i drikkeflaskene på sykkelen. Og joda, det går bra, og med litt høyere puls enn de andre setter vi utfor bakkene ned fra Filefjell og mot Fagernes. Som de barskeste gutta gjør, kjører vi rett forbi første matstasjon på Vang. Ca fem mil i stummende mørke, men med hvite og rød lys blinkene over alt, nærmer vi oss raskt Fagernes, og vår første matstasjon.

Mørkt ja, men flash og refleks ordner den saken

På Fagernes tar vi oss god tid som vanlig. Vi er først inn og sist ut. Som alltid er vi god på pauser. Likevel har jeg ikke klart å spise annet enn seks pølsebiter, pluss fikk med meg to-tre energibarer fra sekken vi hadde sendt dit. Henrik og Eirik får også etterhvert orden på mat og utstyr og vi setter marsj mot Beitostølen. Ca to nye timer med mørkeklatring. Vi leter igjen etter noen andre vi kan slå følge med, men ikke alltid like lett å organisere seg når man egentlig skulle vært i seng for lenge siden. Så det blir til at vi sykler mye alene, men tidvis detter vi borti noen som også skal samme vei. Hyggelig gjeng på vei oppover.

Rett før Beitostølen tar vi akkurat igjen gruppa som bedriver effektiv pause, men vi er jammen meg ikke sikre på hvem som var de lureste.

På Beitostølen skal man tøye ut sånn

På Beitostølen pauser vi som vi alltid pauser, godt og behagelig. Og vips så er alle andre igjen borte. Men pytt, da tar vi oss et ekstra glass Cola, og litt spekeskinke. Det tenker jeg de på sykkelen skulle ønsket seg. Noen minutter etter de andre setter vi også marsj, og angriper igjen Valdresflya, og de siste 500 høydemetrene til topps.

Fortsatt mørkt skal jeg si deg, men refleksen hjelper en havarert lykt

 

Og signaturstripene våres gjør oss godt synlig

Opp til toppen og over Valdresflya begynner man å merke det i lår og stjert. Drøye 20 mil, og et par tusen høydemeter. Flaks at vi da igjen lå alene, og kunne tråkke på det vi hadde over toppen. Da er det greit med god moral i laget, og vi lokket hverandre fremover med lovnader om deilige nedoverbakker og fristene kulinariske nytelser på både Lemonsjøen og Lom. Vi glemte heller ikke å nyte omgivelsene rundt.

Joda, her ser du det går fort

Her møter vi også en solosyklist fra Ullensaker; en mann vi vil holde følget med hele veien til Sogndal. Og da blir gruppen vår enda hyggeligere. Når vi så nærmer oss Lemonsjøen; ja da blir det hyggelig da. Nå er sola kommet fram (så godt som den kunne bak skyene), og vi slår oss ned på Lemonsjøen og spiser et par velsmurte brødskiver. Det er noe de kan i Jotunheimen. Men denne gangen klarte vi å avbryte kosen akkurat i tide til å henge med seks syklister fra Toten. Her var vi også velkomne inn i rulla, og da gikk milene ned mot Lom veldig fort. På Lom hadde vi lovet Henrik en gryterett av en annen verden, og sulten som han var tråkket han på godt når han lå forrest.

Eirik spiser gryterett i Lom som bare han kan; ekstremt fort

 

Dette hadde vært raskeste vei opp Sognefjellet

Og så var det dags; siste fjellovergang og Sognefjellshytta. Eirik klarer å avbryte sin tur på do akkurat i tide til at vi klarer å slå videre følge med rytterne fra Toten. Innover Bøverdalen klarer vi å holde ganske høyt tempo, mens vi skuler oppover og ser Sognefjellet komme nærmere. Til slutt er det ingen bønn, og den hardeste klatringen kan begynne.

Rolig stigning. før det virkelig drar seg til

 

10% stigning i 5 kilometer, og det er langt igjen

Men i år klarte vi det alle sammen, og den selvutnevnte spurteren Fjellaksel kom seg også over i beste velgående. På Sognefjellshytta fikk alle sammen igjen velfortjente vafler. Man tror kanskje ikke det skal smake så godt som det gjør. Men det sklei fort nedi magan.

Hele laget vel plassert på toppen av fjellet, og man kan se at enkelte har tatt bilen opp. Feigt.

Ned fra Sognefjellshytta, og videre mot Luster holder vi følge med Toten. Ned hårnålsvingene kommer vi også bak en tysker i bobil. Og makan til propp. Med 10 syklister i full fart bak seg er det ikke veldig ålreit å stoppe helt opp midt i veien. Halvveis nede var jeg marginalt unna å sette fast hjelmen i stigen han hadde hengende bakpå. Henrik kom seg akkurat unna en BMW i motgående retning. Er det action er vi med. En flue i halsen og en mygg øyet klarte vi også å få med på veien. De har det nok ikke så bra i dag. Synd for de, men de burde sett oss da vi kom.

Langs Sognefjorden går det radig, og gode hjelpere er fint å ha

Nede følger vi Sognefjorden mot Luster og Hafslo. I dette området er asfalten ganske dårlig, og det gjør at det er tyngre enn vanlig å ligge bak. Og igjen er jo overgangen fra Gaupne til Hafslo overraskende seig, og 400 høydemeter går ikke like lett nå som det gjorde kvelden i forveien. Her kjører vi et rolig tempo, og forteller skrøner og historier. Utsikten her er ikke like fin som tidligere på turen, så da må man skape god stemning selv. Men toppen nås, og vi setter fart mot Sogndal.

Hei hei, Saftbygd

Siste biten inn mot Sogndal er bare en sjarmøretappe, og all mulig syre i låra kan ikke stoppe oss. Og til slutt klokker vi inn på 17.12, og ca en time bedre enn jeg klarte i fjor. Effektiv sykkeltid var 15.27, så vi hadde 1 time og tre kvarters pause, noe som vel er litt i overkant av nødvendig. Men så er det jo hyggelig med disse pausene da. Og det samme er det å komme til Sogndal. Her merker spesielt jeg at jeg faktisk er utrolig trøtt, og benytter en hver anledning til å sovne litt. Ikke mange sekundene, men akkurat nok til at det ser rart ut.

Vi spiser grillmat og prøver å slappe av litt. Men ikke lenge etterpå tar vi turen bort på hotellet, og gleden var enorm da de hadde byttet våre to enkeltrom til to dobbeltrom grunnet stor pågang. Fint at en av oss slapp å ligge i badekaret og sove.

Før vi dro fra Sogndal fikk vi ytterligere to måltider med hamburger, en tur på Sogndals eneste uteplass Lægreid og en hotellfrokost med lurebacon. Vips så var årets hardeste økt unnagjort.
Oppsummering og plusser og minuser kommer siden, men jeg lurer virkelig på hvorfor ikke flere av Norges syklister stiller til start i dette rittet. Det er utvilsomt det meste spektakulære og har omgivelser ingen andre kan måle seg med. Det er hvertfall ledige plasser på laget vårt til neste år.

Vi ses Lærdal.

Anbefaler fullskjerm og HD 1080p-kvalitet 🙂

Del på Facebook










2 tanker om “Jotunheimen Rundt 2012

  1. Sigbjørn Botten

    Heisan. Moro å lese innlegget deres. Takk for følge fra Lemonsjøen til oppi Bøverdalen.
    Hilsen Sigbjørn Botten. (Hapro Bil)
    Som ikke er fra Toten tråkk men fra Hadeland. Det var kun 1 av oss fra Toten)

    Svar
  2. Henrik Foien

    Ja dette var fine greier. Gleder meg allerede til neste år. Takk også til Ella Henriksen som stilte med deilige kjøttkaker dagen etter. Fantastisk oppvarting!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *