Birkebeinern 2012


Postet av

Etter hele tre terrengturer i år var det dags for å måle styrke mot resten av Norges krigere. Eirik meldte avbud i år, men da fikk jeg og Henrik med Øyvind Lindkjenn fra vår fantastiske rekruttavdeling. Han hadde heller ikke all verdens med turer på terrengsykkelen i år, men personlig rekord skulle han hvertfall levere.
Henrik og Øyvind tok full overhaling av sykkelen til Øyvind på torsdagen, altså dagen før vi skulle dra oppover. Etter hva jeg har sett så er det sterkt anbefalt av alle på nett. Fikle mest mulig med sykkelen dagen før ritt 😉 En siste redningsaksjon ble gjennomført på sykkelen hans på fredag formiddag, og vips så var alle syklene fit for fight. Da var det bare opp til eierne å gjøre resten.

Fredag
Vi bestemte oss for å ta toget opp. Sammenliknet med buss er det som å sitte i en endeløs eng og nyte friheten. Dessverre ble noe av den friheten borte siden det ikke var noen ledige seter da vi kom på toget. Dermed ble vi nødt til å sette oss sammen med godset. Kjempeålreit av NSB det da.

Var vi virkelig så punche som det ser ut som?


Henrik har omtrent samme kroppsfasong som en koffert, og passet dermed perfekt inn i bagasjehylla


Heldigvis bodde halve toget i Gardermo-området, så vi kunne omplassere oss til tre myke seter, og dermed få påkrevd hvile før rittet.
Vi ankom Rena akkurat samtidig som et latterlig regnvær. Å ja, så vi skal få den ekstra utfordringen i år og? Selv om yr etterhvert hadde lovet godt vær hele veien? Hva har skjedd med verden når man ikke en gang kan stole på meteorologene?
Da ble det full sprint til Åmot kulturhus, og hente ut startnummer. Jeg anbefalte at vi også måtte få i oss litt mat så raskt som mulig, for å bygge lagre til lørdagen. Dermed ble det en eller annen form for pasta i kjelleren på kulturhuset. Og her må jeg få komme med en av mine seriøse misfornøyde punkter. 150 kroner for det pastarasket dere serverte der skal man lete lenge etter å matche. Det er lureri!!

Spaghetti ala Rena


Etter å ha fått tørket av oss spaghettisausen i fjeset hentet vi syklene og tråkket oss opp til Rena leir. For Henrik ble det et gjensyn med en svunnen tid, og mimret tilbake til hans tid som korporal, morgenrevelje, regn og ikke minst venting. Jeg mimret også litt, og fant ut at det er 15 år siden jeg startet førstegangstjenesten min. Vi kan vel ikke akkurat kalles talenter lenger da.

Greit, da legger vi oss her vi


Vi gjorde en siste sjekk av bremser, dempere og hjul og rundet av med en liten kveldssnack i kantina.

Lørdag
Jeg var førstemann opp, siden jeg hadde klart å kjempe meg opp til startgruppe 13, og hadde start 08.00. Tur på do, en megaporsjon med havregrøt, sykkelbukse på, sykkelsko på, sykkelhjelm på og rolig trilling så var jeg klar. Veldig glad for at jeg ikke måtte gjøre noe med sykkelen i det hele tatt før start, og bare kunne kaste meg ut i det. Forsøket mitt på oppvarming trengs nesten ikke å nevnes, siden jeg ikke fikk puls over 120 i det hele tatt. Lårene fungerte; det fant jeg ut.
Så kom jeg bort til startområdet, og når man kommer dit 10 minutter før start havner man selvfølgelig helt sist. Ser at noen andre luringer legger seg sist i startfeltet for å ha 15-20 sekunder å gå på i forhold til de fremste i startgruppa si. Så da kan vi vel si at jeg også gjorde det av den grunn.
Startskuddet går, og det settes fart. Jeg hadde lovet meg selv at jeg uansett skulle henge med til Skramstadsetra. Etter dette får man hentet seg inn veldig bra i flatene og nedoverbakkene, så i år skulle jeg benytte meg av farten til de andre. Skramstad passerer jeg omtrent fire minutter raskere enn jeg gjorde i fjor, og det begynte jeg å merke også. Plutselig kom havregrøten og energidrikken i retur. I det jeg var i ferd med å slippe feltet klarte jeg å kaste opp til siden, uten å treffe noen av de andre. De seks som var igjen av feltet dro sakte men sikkert fra. Svarte, skulle jeg gi opp allerede nå. Heldigvis var det en annen som også justerte tempoet litt. Men bortover flatene og i bakkene ned mot Djuposet klarer vi sammen med et par andre å mobilisere, og ved terrengpartiet er vi oppe igjen, og jeg antar at det er ca 10 igjen fra startfeltet. Deilig assa.

Håvard passserer ved Kvarstad, med kledelig rosa tørkle i halsen


Herfra og inn føler jeg meg veldig bra, og jeg takker meg selv for å ha klart å kjempe meg med. Litt action ble det da en av syklistene i gruppa fikk en ku helt opp i styret, men kua nøyde seg med det, og feltet kunne dermed fortsette ufortrødent. Ved passering ved Kvarstaddammen ligger jeg kun 15 minutter foran merkekravet, og jeg innser at det kanskje ikke har gått så bra som jeg trodde. Det vil føre til en sluttid på 3.30 i forhold til tidligere år. I strekkene opp hit har det blitt kjørt bra, og vi har tidvis hatt en godt fungerende rulle. Jeg er med å bidrar, og det er omtrent alle av den 10-15-manns store gruppa. Dette burde da gå mye fortere enn 3.30 tenker jeg.
Men i strekningen opp Storåsen sprekker det veldig opp, og det er kun et par andre som holder samme tempo. I Rosinbakken velger man ulikt tempo, og jeg bestemmer meg for å holde ryggen til han som har virket sprekest de siste par kilometrene. Jeg finner senere ut at det er Per Anton Vatten. Siden finner jeg også ut at tre eldre karer har stukket av fra resten av feltet, så jeg var dermed ikke først som jeg trodde. Vi bikker Storåsen på 2.38 og da begynner jeg å ane at det faktisk kan bli en bra tid likevel. Sammen med to andre med ekstrem fart i nedoverbakkene nærmer vi oss Lillehammer. Og med en mil igjen merker jeg at det kommer til å bli rekord, og at jeg kan komme under målet på 3.20.
Mål passerer jeg på ny rekord, og 3.15.50. YEEEEEZZZZZZZ. Det var en tid jeg aldri trodde jeg skulle nå, men det var veldig moro å sykle sammen med så mange spreke folk over fjellet. Det holdt faktisk til nummer 120 i klassen min etter at også eliteklassen hadde blitt klokket inn. En forbedring fra ca 280 i fjor. At jeg ble slått av vinner i 60-årsklassen med 7 minutter får heller bare være greit, og tenke på at jeg har mange år igjen å trene før jeg er der.

Henrik ved Skramstadsetra


Etter dusj og diplom kommer Henrik, og også han har knust sin gamle rekord. 3.26.19. Han ble også i år nødt til å gjøre veldig mye av jobben selv, og trakk et tungt tog over snaufjellet. I likhet med meg hadde heller ikke han noen problemer med sykkelen, og det er en god følelse når alt bare fungerer. Etter tidligere å ha snakket med et par elitesyklister fant vi begge ut at vi i år skulle være litt forsiktigere med mat og drikke. Jeg drakk ca 1,5 l sportsdrikke, spiste 2 gel og en halv bar. Det holdt i massevis tror jeg. Henrik hadde også kun drukket det samme og spist en banan og en bar. Det føles som det er ganske mye næring i sportsdrikken, så man slipper å mase med spisingen hele veien. For min del er det hvertfall vanskelig å finne et tidspunkt hvor det passer å tygge en bar.
Henrik mener at ikke så mye annet kunne vært gjort annerledes. Det er godt å vite. Da kan man sette seg ned og slappe av i ro og mak. Spesielt mak.
Øyvind ved passering på Kvarstad, og man kan se at hjulet gledelig fortsatt henger på

Øyvind ved passering på Kvarstad, og man kan se at hjulet gledelig fortsatt henger på


Etter at vi har satt oss ned i ølteltet og fått servert årets vinnerøl kommer Øyvind også. Og for et resultat han leverte da; 3.46.10. For en med tre sykkelturer i år er det helt rått. Tydeligvis hjalp peptalken med Aune Sand i New York godt, og kanskje det var hans hemmelige superdrikk som gjorde det. Fres er tydeligvis det råeste man kan tømme i seg. Det skapte en eksplosjon da Øyvind blandet det på fredag, og tydeligvis ga det han også en eksplosjon over fjellet.
Dermed var hele teamet inne, og vi hadde totalt slasha rekordene våre med ca en time. Det er bra jobba av tre hyggelige karer.

Jaja, da får vi bare sitte her og kose oss med noen øl da


Etter ytterligere noen velsmakende øl, saftig burger og planlegging for hvor bra vi skal gjøre det neste år vendte vi nesa mot sykkelparkeringen. Der sto de tre grisete hestene våre og ventet. Godt vi ble enige om at vi slapp å vaske de med en gang. Bakhjulet til Øyvind som ble fikset på fredagen, så derimot ikke så veldig fikset ut lenger. Utrolig at det fortsatt satt på. Der fant vi altså grunnen til at Øyvind ikke klarte merket i år. Tenk hvor lett det blir å ta det neste år.
Tog hjem var også deilig, og denne gangen fikk vi velge setet fra øverste hylle. Setet var jo ikke på hylla, det sto på gulvet som gode seter skal gjøre.

HUSK

  • Tørre å henge med til Skramstad, man kommer seg veldig i strekket etterpå
  • Ikke overdriv drikkingen. På tre til fire timer mener vi det holder med 1,5 l drikke, pluss noen glass på matstasjonene.
  • Husk ekstra setepinne i sekken. Det er et helvetet når den knekker. Hilsen en på toget. NB Det er mulig jeg dropper dette likevel neste år
  • Det er så lite terrengpartier i dette rittet nå at jeg tror det ikke er noe problem å sykle uten dempere
  • Drikk godt etter at du er i mål. Og velg da korrekt drikke som serveres i det store teltet
  • Sau og ku i løypa beveger seg ukontrollert
  • Opplegg med tog og sovesal fungerer utmerket
  • Både på Rena og Lillehammer fungerer alt knirkefritt, og arrangementet er blitt utrolig profesjonelt
  • Vi er tilbake neste år
  • Del på Facebook










    Legg igjen en kommentar

    Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *