Follorittet fikk en tung åpning, men så kom det seg heldigvis


Postet av

Målet før Follorittet var å sykle raskere enn året før. Og det kan jeg stolt meddele at jeg har klart. I følge min egen Garmin syklet jeg årets utgave av Follorittet på 2 t 25 min 30 sek. noe som er 23 sekunder raskere enn året før. Men i de offiselle resultatlistene har jeg fått tiden 2 t 23 min 45 sek, noe som er nesten to minutter raskere. Usikker hvor de har klart å knappe ned den tiden siden jeg startet sist av alle, men ser vel ikke noe poeng i å klage til arrangøren 😉

Follorittet 2013 - like før det smeller her.

Minimal oppvarming – og sist i feltet i slusen. Ikke en optimal start!

Men det startet ikke helt bra. Da jeg kom til sekreteriatet for å hente startnummer, så får jeg beskjed om at alle puljer starter kl. 15.30. Altså 20 minutter før min opprinnelige puljestart. DET ER FOR DÅRLIG, FOLLO SYKKELKLUBB! Disse 20 minuttene er ganske så viktig med tanke på oppvarming, og plassering i puljen før start. Og i dag ble det rimelig panisk oppvarming, og måtte varme opp til 2 minutter før rittstart. Og gjett hvor jeg havnet i slusen. Riktig ja, helt sist!

Jeg skjønner logikken i hvorfor dere gjorde om puljestart. Men det hadde vært kjekt med en SMS eller e-post (veldig mange av oss har smart phone med e-post pushvarsling) slik at jeg kunne kjørt til Ås 20 minutter før.

Iallefall, der og da var det ikke mye tid å dvele rundt dette. Starten var i år, som i fjor, veldig rask og oppjaget. Den første mila gikk vel på 46 km/t, og jeg måtte bruke endel krefter å komme meg frem i feltet. Siden det venter noen seige stigninger litt lengre bort, så er nok dette taktikken til veldig mange, slik at man ikke er på etterskudd og må hente inn det tapte når det tøffeste partiet starter.

Så her kom vi da til knekkene, og jeg klemte til det jeg klarte. Og hang faktisk brukbart med teten opp. Men det var en liten hake. Jeg var PINNESTIV på toppen. Og når man kombinerer sure bein med å sove i timen, så går det som det måtte. Jeg glemte meg av noen få sekunder når sistemann i rulla passerte meg, og jeg var plutselig 3 meter bak. Så 4 meter. Så 5 meter. Og det gikk bare ikke å hente det inn igjen, og jeg måtte ergelig innse at jeg hadde gjort en noob-feil av dimensjoner.

Jeg tittet bak for å se om det kom noen puljer bak meg. Men nei. Her var det ingen puljer å se på den 200 meter lange strekningen. Her satt jeg altså, med lår som stod rett ut, og jeg var dønn alene. Så da var det bare å bruke tiden så fornuftig man kunne. Drikke, få inn på næring, trø lett og sånne smarte ting man har hørt Kaggestad og Paasche har sittet og jattet om under Tour de France. Her brukte jeg også tiden godt til å filosofere at jeg nå straks var ferdig med 1 av 4 runder a´20 km, og hvorfor i helve##*#  jeg ikke bare satt sammen med de andre i Drøbak og grillet og koste meg glugg ihjel!

Men det kom en gruppe. Det gjør visst alltid det. Så her heiv jeg meg på en gruppe på 6 ryttere, og tempoet gikk opp til god marsjfart igjen. Nå var vi inne på runde 2, og jeg var fortsatt for stiv i låra til å gjøre noe annet enn å henge med.

Motbakkene på første runde ødela meg helt. Men heldigvis kommer det en ny gruppe som jeg kan sykle med. Trude Furuly, gi beskjed hvis du ikke liker at jeg bruker bildet ditt, så skal jeg fjerne det.

Smil og latter i feltet. Bortsett fra hos meg, som har mer enn nok med å holde meg på sykkelen nå. Igjen, bildet tilhører Trude Furuly.

Men etterhvert kviknet jeg mere til. Når vi startet runde 3 var vi fortsatt samme 7 ryttere, men nå klarte jeg å kose meg over rittet. Men det var langt igjen til mål, og ingen av oss tok noen sjanser på å stikke av. Men mot slutten av runde 3, så fyker det en enslig Rye-rytter forbi oss. Usikker på om han ledet juniorklassen eller om han var eliterytter som kanskje hadde pungtert tidligere. Men jeg tok et magedrag og hang meg på. Og jammen slapp ikke de andre, og jeg begynte å ane en fantastisk triumf i det fjerne. Mesterhjernen Eirik hadde slått til når de minst ante det. Dødelig effektivt rykk i siste slakke motbakken mot passering til siste runden.

Og her gikk det unna. Herregud så den fyren trødde på. Jeg satt limt til hjulet hans, og turte ikke engang ta opp drikkeflasken i frykt for å miste han. Spise var det hvertfall bare å glemme nå. Og det tok kanskje 10 minutter før jeg i det hele tatt turte å se bakover (ja, var seriøst redd for å miste så mye som en halvmeter), og da var det rimelig nedtur å se at nesten hele bølingen (kun 1 rytter hadde falt av) hang som en snor etter meg. En kjempemanøver av mesterhjernen, Eirik!

Så kom vi til det punktet jeg aller helst ikke ville komme til. Motbakkene. For siste gang. Ergo, her skulle man skille menn fra mus. Og jeg var ikke kjempepigg nå for å si det sånn.

Det ble kjørt ganske så tøfft nå, og jeg var oppe i blodrød sone. Og hjernen vurderte seriøst å bare gi opp her og nå. Men før jeg klarte å komme til konklusjon på hva jeg skulle gjøre, så var vi oppe på flata igjen og jeg hadde overlevd det tøffeste partiet.

Nå var det sjarmøretappen igjen, pluss en sånn litt lang seig bakke som alle (iallefall jeg) gruer seg til å spurte i. Jeg tok tredjeposisjon inn i bakken og satt der og trødde febrilsk mens jeg nistirret på hjulet foran meg. Hadde han foran meg mistet sin mann igjen, så hadde jeg vært ferdig.

Nå var 200 meter igjen, og det kom noen opp på siden av meg, og jeg var plutselig nummer 5 i rekka, og jeg fant ikke noen god åpning for å komme meg frem. Men så stopper det litt opp for rytteren foran til høyre, og jeg smetter meg inn der og er plutselig i tet. Nå er det bare å se ned, trykke på, og holde ut.

Og jammen holdt det helt inn. Jeg seilet først over mål i denne knallharde, men totalt unødvendige spurten. Men er det spurt, så er det spurt – uansett om de jeg konkurrerte med der og da syklet i helt andre puljer enn meg.

Alt i alt en veldig bra opplevelse i dag, hvis vi ser bort fra første runde. Her var det bekkmørkt og på nippet til å kaste opp. Heldigvis tok det seg opp, og jeg sitter igjen med en god følelse etter årets andre ritt. Og litt gøy er jo å komme i på pallen i puljen min, selv om det ikke var mange påmeldte på den klassen. Antall deltakere kan ikke jeg styre, og jeg får heller glede meg over en finfin 3.plass i «Tur menn 30-39».

Men dette er et ganske så tøfft ritt, med mange gode syklister til start. Hvis du tar en titt på resultatlisten, finner du mange av KOM-gutta fra Strava og nivået er generelt høyt. Så hvis du akkurat har begynt å sykle landevei og vil prøve deg på et fellesstartritt, så er nok kanksje ikke Follorittet noe du bør debutere med.

Les om rittet i ØB
Se bilder fra rittet

Del på Facebook










8 tanker om “Follorittet fikk en tung åpning, men så kom det seg heldigvis

  1. Helge Rege Gårdsvoll

    Godt mulig jeg var Ryerytteren som tok dere igjen. Arrangørens endring av starttidspunkt gjorde visst at 21 av 25 turryttere startet sammen med elite og masterklass. Egentlig skulle alle starte bak junior. Jeg var en av fire som startet i tur og kjørte alene hele veien. Dere kunne gjerne dratt litt…

    Svar
    1. Anonym

      Heisan. I fjor var det en tetgruppe i juniorklassen som tok oss igjen, og da fikk jeg streng beskjed om å ikke være fremme og dra siden det ble «urettferdig» for de andre juniorrytterne som jaget bak.

      Og i år kom altså du dundrende forbi i høy hastighet, og jeg var rimelig sikker da på at du måtte være en junior som hadde gått i brudd. Så derfor holdt jeg meg høflig bak for å ikke bli uglesett i år igjen.

      Men du tråkket noe sykt på den flata fra passering bort til bakkene, så tror ærlig talt jeg ikke hadde klart å gitt deg noe hjelp i front.

      Svar
      1. Eirik

        Den kommentaren var fra Eirik, som altså skrev blogginnlegget. Kontoen «Antonie1» er tydeligvis kona sin Disqus-konto.

        Svar
  2. Erik Tornes

    Artig tekst og fin oppsummering av rittet. Og hyggelig å bli nevnt, tror jeg: (kun 1 rytter hadde falt av). Sov litt i det vi begynte på siste runde + en dårlig sving. Da var det kjørt. Helt enig i at de bør varsle når rittet begynner 20 minutter tidligere enn planlagt…

    Svar
    1. Eirik

      Takk for skryt, Erik 🙂 Jeg ramlet også av en gruppe på førsterunden, rett og slett fordi man ikke var våken nok. #surt

      Svar
  3. Tilbaketråkk: Oversikt over turritt på landevei i Oslo-området | Tunge gir

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *