Axtri – en uke igjen


Postet av

Nå er det en uke til vi er på plass i Aurland og Aurland Extreme Triathlon, og gruingen vil ta seg opp til et helt nytt nivå. Så den neste uke skal jeg prøve å tenke på hvor godt det er når jeg er ferdig. Samtidig skal jeg prente inn i hjernen at under konkurransen skal jeg tenke hvor heldig jeg er som faktisk har sjansen til å delta på det. Det siste er det bohemen Knut Røse som har lært meg.
AXTRINorway
Hver gang man nærmer seg slike konkurranser kommer de samme tankene; «jeg har ikke fått trent nok» og «jeg kommer helt sikkert til å gå på en smell».
Hvordan skal vi unngå slike tanker i år, og er det noen grunn for å tenke annerledes i år?
For 10 måneder siden begynte jeg å legge planer for hvordan jeg skulle komme meg gjennom Axtri 2013. Det første jeg gjorde var å dra en uke til Oktoberfest i Munchen.
Da jeg kom hjem igjen satte jeg meg ned og planla litt til, og kom fram til at treningen måtte struktureres noe mer. Rulle ble kjøpt inn, jeg meldte meg på svømmekurs, skiene ble gjort klar og jeg meldte meg inn på treningsstudio.

Klar - Ferdig - Svøm,svøm,svøm. Ajajaj, bare 1900 meter igjen i isvann. Er jo bare nydelig det

Klar – Ferdig – Svøm,svøm,svøm. Ajajaj, bare 1900 meter igjen i isvann. Er jo bare nydelig det


Status er:

Svømming

Jeg tok et crawlekurs med Pero på Lambertseter Svømmeklubb, og jeg forsto alt noe av det han manet meg til å gjøre. «Du må slappe av når du svømmer» er noe jeg absolutt ikke klarte å ta inn over meg. Hvordan i alle dager skal jeg kunne slappe av? Da synker jeg jo til bunns. Og det kan jeg ikke innbille meg er raskeste vei til mål. På et tidspunkt klarte jeg å crawle 50 meter. Men det var fortsatt ikke i nærheten av hva som trengs i Aurland. Etter svømmekurset klarte jeg altså ikke å crawle, og jeg trente derfor bryst i tiden framover. Noen uker etterpå førte det til betennelse i kneet, og jeg fant ut at det skyldtes knebevegelsen i brystsvømming. Det førte igjen til at jeg slutta med svømming. Heller ikke gunstig med tanke på å bli en god svømmer.
1.juli begynte jeg på igjen; nå med våtdrakt. Og det hjelper betraktelig for en som mangler flyteelementer i kroppen. En del økter på Ulsrud og i Krotia har ikke ført meg dit jeg ønsket å være, og håpet om å crawle hele veien svinner. Men jeg skal i det minste klare distansen, og økta skal være ispedd litt crawling.

Sykling

Grefsenkollen har vært flittig besøkt i år, og gir meg ekstra god utsikt over Oslo.

Grefsenkollen har vært flittig besøkt i år, og gir meg ekstra god utsikt over Oslo.

Jeg har syklet betraktelig mer i år enn jeg noensinne har gjort tidligere. Og jeg har en fantastisk sykkel å gjøre det på. Det gir meg en ekstra iver til å trene. Altså et godt tips til de som ikke får syklet nok; kjøp deg en ny sykkel. Selv om det er kjedelig fikk jeg 2-3 økter på rulle i uka inne på vinteren, i kombinasjon med ski/fotball/netflix på tv. Jeg ventet stadig på en tidlig vår, men tragisk nok var ikke første utetur på sykkel før 29.mars, altså tre-fire uker senere enn året før. Med en liten treningsleir i Spania, og oval arbeidstid fikk jeg tid til ganske mange sykkeløkter i tiden fram til fellesferien. Dessverre ble ikke resultatene i rittene jeg var med på like bra som jeg hadde håpet, men da er det lov å håpe at man lykkes med det store målet.

Opp, ned, opp, ned er planen altså.

Opp, ned, opp, ned er planen altså.

Løping

I vinter ble det noen løpeøkter på tredemølle, samt noen økter inne på Bislett og trappeløp i snøfattige områder. Men også det er det kjedelig å holde på med på vinteren. Utover våren fikk vi til noen løpeturer i Østmarka, Nordmarka og et par turer opp vår nemesis og partner Tryvann. Sjelden koselige turer opp dit, men så tar vi igjen det når vi sitter på toppen. I sommer har det blitt mye løping, og det er gått bedre og bedre, selv om magen fortsatt ikke alltid spiller på lag. Mitt nye triks, og som jeg har trua på, er å drikke masse Farris i tiden opp mot løpeøkta og kun spise banan innenfor de fire siste timene fram mot økta. Så la oss håpe at jeg har kommet på noe bra her da. Det siste store jeg kom på var da jeg ledet den store flukten fra barnehagen Bukkene Bruse en sen aprildag i 1983. Lykken over flukten var dessverre kort, og vi ble geleidet myndig tilbake av herr Andersen bare minutter senere. Surt, men jeg kom hvertfall på en plan som fenga.

Opp en seig bakke, og der oppe tror jeg det er slutt

Opp en seig bakke, og der oppe tror jeg det er slutt


I år har jeg løpt betraktelig mer, lenger og brattere enn jeg har gjort tidligere. Men er det nok?

Ganske heftige omgivelser for en liten halv-marathon. Den tar vi

Ganske heftige omgivelser for en liten halv-marathon. Den tar vi

AXTRI

Aurland Triatlon er altså betegnet som et av de aller tyngste triatlonene tilgjengelig, og det hardeste av de som er innenfor halv-Ironman. Hverken jeg eller Henrik vet helt hva vi går til. Men det jeg innbiller meg og har troa på er at svømmingen skal jeg komme meg gjennom og holde det helt rolig. Ja, for Pero sa jo at man måtte slappe av litt under svømminga. Nei, slappe av vil jeg ikke klare, men jeg skal ikke sprenge meg for å henge med noen av de andre. Jeg får heller godta at jeg kommer inn 15-20 minutter bak de beste. Henrik derimot vil henge med dem , og jeg frykter at jeg ikke ser han igjen før godt etter målstreken på toppen av fjellet. Jeg skal heller ikke stresse med å ta inn på syklinga. De første 15 kilometrene av syklinga har 10% stigning i snitt (Gressbanen – Tryvann har 6,7% til sammenlikning). Prøve å finne et levelig tempo, og så ha litt å tråkke til med oppe på fjellet. Og ned igjen fra fjellet må jeg slippe bremsene og prøve å kjøre så tøft som mulig. Etter vending gjentar dette seg en gang til, og jeg fortsetter med planen min. Planen er å klare syklinga på under fire timer. Men igjen; jeg har jo ingen forutsetning for å tro at det skal gå greit.
Og så til slutt er det altså løping.

Enda et bilde av hvordan løpetraseen ser ut. Fantastisk vakkert, ja det er det. Men hvordan klarer man å nyte det når man kommer vaggende oppover der neste helg. (Bilde hentet fra slowtwitch.com)

Enda et bilde av hvordan løpetraseen ser ut. Fantastisk vakkert, ja det er det. Men hvordan klarer man å nyte det når man kommer vaggende oppover der neste helg. (Bilde hentet fra slowtwitch.com)


Løpingen antar jeg blir ganske forferdelig i de tre-fire timene det står på. Jeg tok sprint-triathlon på Sognsvann i fjor og da var løpingen som å rulle seg rundt i en piggtrådeng, bortsett fra at jeg ikke rulla, men løp. Hvertfall forferdelig vondt. Og jeg håper at det ikke blir så mye verre i Aurland. Men hallo, vi får jo bare jo bare håpe på det da.

Er det noen som har noen gode tips fram mot neste helgs kosetur?
Det jeg vet jeg skal gjøre er: bytte til kompaktkrank på sykkel, kjøpe triathlon-drakt, kjøpe varm svømmehette/hansker/tøfler, kjøpe energibarer og gel, montere på lykt siden vi skal sykle i tunnel, vaske sykkel, rydde plass på peishylla til pokal for klubbmesterskapet, ta en rask løpetur og så kjøre til Aurland.
Hva bør man gjøre for at kroppen skal være maksimalt forberedt, og hvordan skal man klare å hente ut de kreftene man har lagret i kroppen?

Heldigvis skal Marit fra Oslo Naprapatklinikk være med å bistå før, under og etter konkurransen. Jeg skal ha tre-fire toppformbehandlinger på fredag kveld, takk.
Henrik varmer opp med Oslo Triathlon i dag, jeg er allerede i gang med å bygge overskudd.
Neste uke er det altså klubbmesterskap og Aurland Extreme Triathlon, og hele sesongen avgjøres 😉
Vi ses i fjellet.

Del på Facebook










En tanke om “Axtri – en uke igjen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *