Klubbmesterskapet


Postet av

Bare noen dager etter Stavanger – Oslo var det satt opp klubbmesterskap i kalenderen. Grunnet medtatte romper ble dette utsatt en liten uke. Det stadig økende høstværet satte også en liten stopper for iveren i denne godværsgjengen. Det ble snakket om å utsette, avlyse eller avgjøre det på loddtrekning. Men etter en liten sjekk i regelboka var det ikke åpning for dette. Harden the fuck up. Ok, boss.

Årets premiebord. Inne i Berlingoen til Henrik

Årets premiebord. Inne i Berlingoen til Henrik

En del forfall var det likevel. Kenneth satt fast i buffeen på en strand i Kroatia, Eirik satt fast i tidsklemma i en mindre by like utenfor Oslo, Skoglund satt fast i en myr i sentrale østlandet ikledd kongens grønneste klær, Martin satt fast i et oljerør på Norges vestkyst, Jan Øyvind satt fast i sofaen mens Gaute og Knut har ingen sett siden fjorårets julebord. Dermed var det Henrik, Lindkjenn, Håvard, Olav og de sterke rytterne fra vår søsterorganisasjon Fjellgrisene, Stein Thore og Håkon, som skulle gjøre opp om årets skinnende pokal. Fjellgrisene er så integrert med Tunge Gir at de skulle få fritt spillerom til å vinne KM.

Seks mann til start.

Seks mann til start.

 Klare til start, og Henrik forklarer Øyvind hva som kan gjøres. Olav drekker og planlegger

Klare til start, og Henrik forklarer Øyvind hva som kan gjøres. Olav drekker og planlegger

Været var som tidligere nevnt ikke helt topp. Spesielt publikumsmessig kunne man se at været spiller inn. Ingen andre enn en som skulle vaske på Maridalen Velhus var å se. Vi vurderte å utsette rittet littegrann for at de som hadde problemer i trafikken skulle nå rittets start. Men dette ble droppet, og vi kjørte avgårde som først planlagt. Bare de vanlige 20 minuttene forsinket siden Håvard kom sine vanlige 10 minutter forsinket og i tillegg stilte opp med flatt dekk.

Vår vanlige løype i KM, med en ekstra sløyfe

Vår vanlige løype i KM, med en ekstra sløyfe

Ruten var som vanlig i Maridalen; inn gamleveien og ut Maridalsveien. I år hadde vi lagt på en runde fra tidligere, og vi er dermed kommet opp på fire runder. Dette var Henrik sitt forslag, og noe som antakelig kun favoriserer forslagsstilleren. Men noen privilegier har jo lagets mekaniker da.
Første runde gikk i et rolig tempo, og alle hang greit med. Men allerede opp bakken på runde to skjedde det ting. Ikke uventet satte Henrik opp tempoet, og fikk en luke. Håvard tettet med Lindkjenn på hjul. De tre andre ble jobbende innover hele gamleveien for å tette luka. De lyktes ikke. Henrik hadde bestemt seg. Det skulle være tempo i år. Han ble dermed liggende å trekke på Håvard og Lindkjenn. På runde tre prøvde han igjen å rykke, men Håvard og Øyvind tettet igjen. Nå begynte Henrik å tvile på at han skulle få den luka han trengte, mens Øyvind og Håvard skimtet en mulighet til sin første seier i KM. Lindkjenn er like greit frisk nok til å gå opp i tet utover etter vending.

Men så skjer det. Like før siste passering ligger Øyvind i tet og har fått en liten luke ned til Håvard etter at de kjører over brua. Håvard tetter med Henrik i rygg, og Henrik benytter den farta han får med så godt som overhodet mulig. Han dunker av gårde. Lindkjenn ser på Håvard, Håvard ser på Lindkjenn, Lindkjenn nikker til Håvard, Håvard nikker til Lindkjenn, Lindkjenn ser på Håvard og Håvard ser like gjerne tilbake på Lindkjenn. Og når de etter hvert er ferdig med denne neandertaler-kommunikasjonen har Henrik fått en luke på 100 meter. Og da er Henrik Panzerwagen god. Han har mest kjørestyrke og de to bak fryktet at dette ikke var tettbart. De prøvde å bytte på å trekke seg opp mot Henrik, og ved siste inngang i bakken er de bare 10-15 meter bak. Men opp bakken viser Henrik at han er sterkest og drar fra igjen. Håvard klarer å dra fra Lindkjenn. Deretter er det de siste kilometrene bare snakk om å forsvare sin plassering. Henrik vinner komfortabelt foran Håvard og med Øyvind Lindkjenn på tredjeplass. Et par minutter etterpå seiler Olav over målstreken, med Stein Thore litt bak han igjen. Håkon sto av etter runde to med en liten skade, og kunne dermed dokumentere målgangen for de tre på pallen. Ålreit av Håkon.

Seierspallen, og i denne klubben er alle på pallen fornøyd

Seierspallen, og i denne klubben er alle på pallen fornøyd

Når alle er trygt i mål åpner Henrik døra på Peugoten sin, og byr på sjokomelk, sjokoladekjeks og Kongen av Danmark. Olav har bak butikkboller og slenger de også på matfatet. Håvard glemte å lage kaffe, så dermed gikk man glipp av den kosen. Litt i andre bollen kommer også våre to eneste publikummere, Henriks pappa og hunden inn på plassen. Det er moro med publikum da.

Så da får altså Henrik passe på pokalen enda ett år. Resten får, som man sa i fjor, bare dra hjem og trene mer. Og de som ikke var på startstreken får jobbe med det.
Da gjenstår det ikke så mye mer av årets terminliste annet enn avslutningsfesten. Vel bekomme.

Del på Facebook










Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *