Forfatterarkiv: Håvard Heggen

Klubbmesterskapet


Postet av


Bare noen dager etter Stavanger – Oslo var det satt opp klubbmesterskap i kalenderen. Grunnet medtatte romper ble dette utsatt en liten uke. Det stadig økende høstværet satte også en liten stopper for iveren i denne godværsgjengen. Det ble snakket om å utsette, avlyse eller avgjøre det på loddtrekning. Men etter en liten sjekk i regelboka var det ikke åpning for dette. Harden the fuck up. Ok, boss.

Årets premiebord. Inne i Berlingoen til Henrik

Årets premiebord. Inne i Berlingoen til Henrik

En del forfall var det likevel. Kenneth satt fast i buffeen på en strand i Kroatia, Eirik satt fast i tidsklemma i en mindre by like utenfor Oslo, Skoglund satt fast i en myr i sentrale østlandet ikledd kongens grønneste klær, Martin satt fast i et oljerør på Norges vestkyst, Jan Øyvind satt fast i sofaen mens Gaute og Knut har ingen sett siden fjorårets julebord. Dermed var det Henrik, Lindkjenn, Håvard, Olav og de sterke rytterne fra vår søsterorganisasjon Fjellgrisene, Stein Thore og Håkon, som skulle gjøre opp om årets skinnende pokal. Fjellgrisene er så integrert med Tunge Gir at de skulle få fritt spillerom til å vinne KM.

Seks mann til start.

Seks mann til start.

 Klare til start, og Henrik forklarer Øyvind hva som kan gjøres. Olav drekker og planlegger

Klare til start, og Henrik forklarer Øyvind hva som kan gjøres. Olav drekker og planlegger

Været var som tidligere nevnt ikke helt topp. Spesielt publikumsmessig kunne man se at været spiller inn. Ingen andre enn en som skulle vaske på Maridalen Velhus var å se. Vi vurderte å utsette rittet littegrann for at de som hadde problemer i trafikken skulle nå rittets start. Men dette ble droppet, og vi kjørte avgårde som først planlagt. Bare de vanlige 20 minuttene forsinket siden Håvard kom sine vanlige 10 minutter forsinket og i tillegg stilte opp med flatt dekk.

Vår vanlige løype i KM, med en ekstra sløyfe

Vår vanlige løype i KM, med en ekstra sløyfe

Ruten var som vanlig i Maridalen; inn gamleveien og ut Maridalsveien. I år hadde vi lagt på en runde fra tidligere, og vi er dermed kommet opp på fire runder. Dette var Henrik sitt forslag, og noe som antakelig kun favoriserer forslagsstilleren. Men noen privilegier har jo lagets mekaniker da.
Første runde gikk i et rolig tempo, og alle hang greit med. Men allerede opp bakken på runde to skjedde det ting. Ikke uventet satte Henrik opp tempoet, og fikk en luke. Håvard tettet med Lindkjenn på hjul. De tre andre ble jobbende innover hele gamleveien for å tette luka. De lyktes ikke. Henrik hadde bestemt seg. Det skulle være tempo i år. Han ble dermed liggende å trekke på Håvard og Lindkjenn. På runde tre prøvde han igjen å rykke, men Håvard og Øyvind tettet igjen. Nå begynte Henrik å tvile på at han skulle få den luka han trengte, mens Øyvind og Håvard skimtet en mulighet til sin første seier i KM. Lindkjenn er like greit frisk nok til å gå opp i tet utover etter vending.

Men så skjer det. Like før siste passering ligger Øyvind i tet og har fått en liten luke ned til Håvard etter at de kjører over brua. Håvard tetter med Henrik i rygg, og Henrik benytter den farta han får med så godt som overhodet mulig. Han dunker av gårde. Lindkjenn ser på Håvard, Håvard ser på Lindkjenn, Lindkjenn nikker til Håvard, Håvard nikker til Lindkjenn, Lindkjenn ser på Håvard og Håvard ser like gjerne tilbake på Lindkjenn. Og når de etter hvert er ferdig med denne neandertaler-kommunikasjonen har Henrik fått en luke på 100 meter. Og da er Henrik Panzerwagen god. Han har mest kjørestyrke og de to bak fryktet at dette ikke var tettbart. De prøvde å bytte på å trekke seg opp mot Henrik, og ved siste inngang i bakken er de bare 10-15 meter bak. Men opp bakken viser Henrik at han er sterkest og drar fra igjen. Håvard klarer å dra fra Lindkjenn. Deretter er det de siste kilometrene bare snakk om å forsvare sin plassering. Henrik vinner komfortabelt foran Håvard og med Øyvind Lindkjenn på tredjeplass. Et par minutter etterpå seiler Olav over målstreken, med Stein Thore litt bak han igjen. Håkon sto av etter runde to med en liten skade, og kunne dermed dokumentere målgangen for de tre på pallen. Ålreit av Håkon.

Seierspallen, og i denne klubben er alle på pallen fornøyd

Seierspallen, og i denne klubben er alle på pallen fornøyd

Når alle er trygt i mål åpner Henrik døra på Peugoten sin, og byr på sjokomelk, sjokoladekjeks og Kongen av Danmark. Olav har bak butikkboller og slenger de også på matfatet. Håvard glemte å lage kaffe, så dermed gikk man glipp av den kosen. Litt i andre bollen kommer også våre to eneste publikummere, Henriks pappa og hunden inn på plassen. Det er moro med publikum da.

Så da får altså Henrik passe på pokalen enda ett år. Resten får, som man sa i fjor, bare dra hjem og trene mer. Og de som ikke var på startstreken får jobbe med det.
Da gjenstår det ikke så mye mer av årets terminliste annet enn avslutningsfesten. Vel bekomme.

Oslo Triathlon


Postet av


Triathlon er veldig populært for tiden, og det gjør sitt utslag i våre vaner. Henrik og Martin har trent ivrig denne sesongen med det for øyet, og dosa gjennom Hove Triathlon som svaner. Flotte triathlon-svaner. Samtidig lå Håvard hjemme og drakk øl og gjorde seg klar for en sommer med ny bæsjebleierunde. Nå er ikke det å få barn tydeligvis noe hinder for å gjøre det skarpt i triahtlon, med tanke på Allan Hovdas seier i Norseman. Men han kaller seg TriAllan, og Håvard kaller seg ikke for TriHåvard, og kan dermed ikke kreve liknende resultater av seg selv.

Oslo Triathlon skulle likevel Håvard være med på, og stilte først og fremst opp som muntrasjonsråd for Henrik og Martin. De stilte opp med høye krav og mål til seg selv. Håvard liker godt vær og hyggelige folk, så da var valget enkelt. Triathlon inneholder nesten bare joviale gutter og jenter. Det digger vi.

Her ser du to karer som synes triathlon er kjempegøy. Svømme 1500 meter er helt chill i følge dem

Her ser du to karer som synes triathlon er kjempegøy. Svømme 1500 meter er helt chill i følge dem

Håvard bommer på forberedelsene og feilberegner kø og trafikk opp til Sognsvann, får kjeft av vakten ved inngangen for at ikke hjelmen satt ordentlig på og får to gjentakende beskjeder om å komme seg til sikkerhetsgjennomgangen. Alt er som det skal være. Med lett jogg ned til stranda rekker han akkurat å hilse på Martin og Henrik, og snakke om hvor greit det skal bli å komme i gang. Han skjuler sin frykt for vannet.

Dette er en skiftenøkkel. For noen år siden sammenlikna en eldre herremann min svømmeteknikk med en skiftenøkkels. Den har blitt marginalt bedre siden den tid.

Dette er en skiftenøkkel. For noen år siden sammenlikna en eldre herremann min svømmeteknikk med en skiftenøkkels. Den har blitt marginalt bedre siden den tid.

Henrik stiller seg først i sin gjeng, og ser ut som sjølveste Skipbladner der han dunker utover Sognsvann. Håvard skal være med i gruppe nummer to, og stiller seg høflig ute på sida og slipper svømmerne fram. Startskuddet går, og panikken kommer. Pokker. Jeg har svømt to ganger i år. Hvorfor gjør jeg dette? En av de gangene jeg har svømt var da jeg skulle svømme og hente en badeand som hadde blitt tatt av en bølge. Det var ikke en lang tur. Nå ventet 1500 meter. Tidenes nest lengste tur for min del. Første fem minuttene gikk egentlig greit. Men så kommer det vanlige problemet med distanse. Jeg aner ikke hvor langt jeg har svømt. Jeg bare ser at resten av startgruppa er i ferd med å forlate meg. Og at teten fra gruppe 1 er på vei i mot oss og snart ferdig med svømminga. Jeg prøver mitt ytterste innen telepati for å sende meg over i motsatt fil. Ikke for å få en stygg front-til-front, men for å oppleve gleden av å være ferdig med svømming. Det funka dårlig. Og etter en stund må jeg rett og slett legge meg litt på rygg. Og vurdere om jeg bare skal svømme inn til land og droppe det. Men da ser jeg til min glede at det er et par andre med oransje hetter som også sliter med tempoet, og ligger rett rundt meg. Disse skal jeg ta følge med inn tenker jeg. Sikkert veldig ålreite karer. Ved runding begynner jeg å se lysere på det. Nå er det bare å ligge i dette rolige tempoet her, så vil stranda etter hvert komme til syne. Bare litt til. Bare liiiiitt til. Å litt til. Å litt til ja. Til slutt får jeg satt beina i sanda. Sweetnessorama.

Henrik er så rask til å svømme at det ser ut som han løper på vannet. Utrolig

Henrik er så rask til å svømme at det ser ut som han løper på vannet. Utrolig

Martin, som starta fem minutter bak Håvard, tok like gjerne og svømte forbi Håvard. Luring. Og brukte bare to minutter mindre enn Henrik på svømmeetappen

Martin, som starta fem minutter bak Håvard, tok like gjerne og svømte forbi Håvard. Luring. Og brukte bare to minutter mindre enn Henrik på svømmeetappen

Deretter bærer det opp i T1 som det så flott heter, av med tight våtdrakt, og på med sykkelsko og hjelm. Håvard liker å bruke sokker i skoa, men det er sjeldent han har hatt så store problemer med å dra på seg de. Hver eneste tå kjempa sin egen kamp for å holde seg på utsida. Og klart da tar det tid. Men sokken kom på den til slutt. Og det gjorde den andre og. Deretter var det ut på sykkel og inn i kjente omgivelser i Maridalen. Selve sykkeløkta er noe alle vil klare greit. Jeg tenkte at det er her jeg har min forse, så jeg bestemte meg for å brenne til. Uten noe særlig treningsgrunnlag begynte jeg dessverre å svi for det før vi hadde nådd Maridalen Velhus. For første gang. Juster ned farten litt og prøv igjen mister. Henrik passerer jeg et par ganger, og jeg teller meg fram til at han ligger mellom 8-12 et sted. Brakk trøkk i Panzerwagen. Martin ser jeg ikke, men vi holder akkurat samme tempo på sykkeløkta, og jeg sier meg sånn passe fornøyd med. Selv om vi var ca 6 minutter bak Henrik. Men han kjemper jo om topp 10 her, så da lar vi han kjøre sitt løp.

Og så til slutt da var det løping. Det husker jeg igjen fra tidligere er et enormt problem. Etter å ha pumpa litt i overkant mye melkesyre den siste timen er løping det siste lårene er innstilt på. Hjelper ikke mye hva de ønsker sånn sett. Ut bærer det. Men dette må da være verre enn tidligere tenker jeg? Så vondt skal det vel ikke være. Og tydeligvis er det i hovedsak jeg som har det så vondt. De fleste andre jogger fra meg. For det jeg driver med er ikke jogging. Vralting, vagging og velting. De tre V-ene. Jeg får gode tilrop fra Tunge Girs gode supporterklubb som har spredd seg over flere steder i løypa. Men selv ikke det hjalp på løpsteknikken min. Den var fortapt.

Dette her er akkurat så klønete som det ser ut til. Hva skal man si? Hadde det ikke vært for at begge beina var over bakken hadde dette vært laber kappgang

Dette her er akkurat så klønete som det ser ut til. Hva skal man si? Hadde det ikke vært for at begge beina var over bakken hadde dette vært laber kappgang

Henrik løper også råbra, og holder flere kjappaser bak seg. Mange så denne ryggen, og han dundrer inn på 7.plass totalt. Kudos

Henrik løper også råbra, og holder flere kjappaser bak seg. Mange så denne ryggen, og han dundrer inn på 7.plass totalt. Kudos

Martin løper også veldig bra, og perser på distansen. Sluttid på 2.20 er den nye rettesnora for TungeGirs rekrutter. Og Håvard.

Martin løper også veldig bra, og perser på distansen. Sluttid på 2.20 er den nye rettesnora for TungeGirs rekrutter. Og Håvard

Se der er dem ja. Henrik, Martin, Håvard, Ingvild og Katrine. Får vel bare si at alle hadde en knallbra dag uti vann, landevei og grusvei da. Både Ingvild og Katrine imponerte med gode tider, mens Henrik og Martin også satte gode perser. Han i midten var glad for at det var sol.

Se der er dem ja. Henrik, Martin, Håvard, Ingvild og Katrine. Får vel bare si at alle hadde en knallbra dag uti vann, landevei og grusvei da. Både Ingvild og Katrine imponerte med gode tider, mens Henrik og Martin også satte gode perser. Han i midten var glad for at det var sol.

Henrik får karakter seks på en terningen etter en rå syvendeplass.
Martin får også en god terning, og vi kan kalle det yatzy med en terning.
Håvard viser middelmådighet på høyeste nivå og blir nummer 249 av 498. Ikke gæærnt det, og får dermed et bra terningkast han og.

Resultater kan du lese her

Tunge Girs tunge satsing på triathlon vil fortsette, og neste år stiller vi enda sterkere. Og kanskje et og annet medlem er med i en Ironman. Hvem vet.
Kanskje man skulle lært seg å svømme si. Fordelen om man blir god til å svømme er at man slipper å gjøre det så lenge.

Takk for bra arrangement av Oslo Triathlon.

Bergen – Oslo the movie


Postet av


En tur mellom Bergen og Oslo på sykkel kan ikke beskrives med ord. Eller det er kanskje litt pompøst å si. Men lenge leve pompøsismen.

I tråd med alle filmene som slippes på kino i disse dager kommer også vårt bidrag. Og det beste er at du slipper å betale i dyre dommer for å se den.
Og du kan poppe ditt eget Micropopcorn og kose deg hjemme i stua.
Kanskje en liten sykkeltur etterpå også?

Bergen – Eidfjord


Postet av


Bergen – Oslo ble altså trukket opp av hatten som årets store sykkelmål. Tunge Gir i regi av Eirik står selv som arrangør, og vi hadde dermed gode muligheter for å prege resultatlisten i motsatt ende av hva vi pleier.

Sportsdirektøren hadde ordnet alt ned til minste detalj: Sjåfør med følgebil var leid inn, billetter på tog med sovekupe var booket, to overnattinger underveis var i boks og åtte ryttere i toppform var klare. Dette var altså ordnet så perfekt at Eirik opp i alt dette la igjen baggen med alt sitt personlige utstyr hjemme i Drøbak.

Syklister og direktøren gjør seg klare. Denim er ikke godkjent antrekk, men Eirik får justert det i henhold til regelverket

Syklister og direktøren gjør seg klare. Denim er ikke godkjent antrekk, men Eirik får justert det i henhold til regelverket

Etter syv timer med deilig søvn i oppredde senger av NSB og delikat frokostbuffe på Rica i Bergen var det med vantro vi fant Eirik sittende i dongrien sin da alle vi andre hadde dratt på oss spandexen. Men takket være Tunge Girs presise huskeliste hadde alle med ekstra klær, og vi fikk dermed lappet Eirik sammen og klar til dyst, dog uten klubbklær.

Været som fulgte oss ut av Bergen var upåklagelig, og ikke noe i nærheten av det regnværet bergensere som oftest skryter av. Vår egen navigasjon ut av byen var nesten feilfri, men Henrik la hodet på blokka og geleidet oss ut. To-tre feil senere var vi ute, og på full fart oppover Hardangerveien. En naturlig vei å følge skal man sikte seg inn på Hardangervidda. Herfra begynner også det som gjør denne turen så spesiell som den er.

Første pissepause med god utkikk til Osterøybrua

Første pissepause med god utkikk til Osterøybrua


Etter ca 25 km når vi fjorden, og vi sykler langs vannet og unngår hovedveien E16. Fantastisk å se at de har tatt vare på disse gamle sideveiene og at de kan benyttes til morsomme ting som landeveissykling. Veiene snirkler seg langs fjellsiden, med fjorden på den andre siden. Det er smale veier, og enkelte gamle forlatte tunneler som vi kan benytte. Sola skinner, og fjorden skinner opp mot oss. Dette er frihet. Her er det bare å droppe rulla, og heller sykle i frihet og få med seg omgivelsene.
Vi fester blikket mot de neste toppene

Vi fester blikket mot de neste toppene


Etter noen kilometer langs fjorden går veien over fjellene mot Norheimsund. Her velger rytterne det tempoet de selv ønsker, men med tanke på at neste kommuneskilt ikke er langt unna vil ingen la folk gå. Vi samles på toppene og kaster oss deretter nedover bakkene, og i det man får øye på et skilt er det ingen nåde. Da må kreftene ofres og bære deg fram til skiltet før kompisen. Håvard tok det første skiltet hårfint foran Øyvind, og tok med det første stikk i kampen om Jobzones poengtrøye. I løpet av dagen fikk også Eirik og Henrik med seg et kommune-poeng.
Vi kunne nådd fram til Eidfjord myyyye tidligere hadde det ikke vært for at vi ble stoppet av veiarbeid grunnet ras.

Vi kunne nådd fram til Eidfjord myyyye tidligere hadde det ikke vært for at vi ble stoppet av veiarbeid grunnet ras.


Det utfordrende i dette området er de tunnelene som er bekmørke. De var så svarte at det ikke var vits å se noe. Det oppdaget vi først da vi var godt inni dem. Og da forsvant all romfølelse også. Vi hadde på lykter, men disse var dessverre ikke dimensjonert for slik mangel på lys. Redningen var en lommelykt Håvard hadde i lomma. Med forsiktig trilling inntil veggen kom vi oss etter hvert ut. Synd ikke alle tunnelen hadde omkjøring på utsiden. Alle syklistene hadde lys foran og bak, så det er ikke noe vits å sende politiet etter oss. Vi var bare litt underdimensjonert.
Det er lov å smile ja

Det er lov å smile ja


Full fart innover Hardangerfjorden

Full fart innover Hardangerfjorden


Etter Norheimsund følger vi Hardangerfjorden i ca 6 mil, og lett trafikkerte veier. Det å ha vestavinden i ryggen og solskinn gjør denne strekningen til en nytelse. Håkon drar på seg en punktering, men med følgebil og mekaniker raskt på pletten klarer vi likevel å hente inn utbryteren Jan Øyvind.
Jan Øyvind ringer hjem for å sjekke opp om det er noen regler mot å gå i brudd

Jan Øyvind ringer hjem for å sjekke opp om det er noen regler mot å gå i brudd


Etter å ha kost oss langs fjorden gjenstår siste klatring over Ulvikfjellet. Her legger teten seg i et godt tempo. Men etter å ha sjekket Strava ser vi at gutta som sykla Tour de Fjords her noen måneder tidligere faktisk klarte å knuse disse tidene våre. Her fikk vi også en smakebit på det varierende været i området, og spruten fra mannen foran sto i panna på vei ned fra fjellet igjen.
Endelig fant vi en bro så vi slapp inn i hver eneste lille fjordtarm.

Endelig fant vi en bro så vi slapp inn i hver eneste lille fjordtarm.


Etter å ha passert Hardangerbroen og testa de flotte sykkelveiene de har bygd opp rundt der begynte folk å forberede seg på spurten inn mot Eidfjord. Seks stykker hang på dette tidspunktet med, og det ble støtet i hytt og pine. For noen ble det etterhvert litt mye pine, og det var til slutt Henrik, Kenneth og Eirik som skulle gjøre opp etappeseier. Skuffelsen var stor da vi nådde hotellet uten at skiltet var å se. HVA!!! Det er for dårlig Eidfjord; vi vil gjerne vite når vi er kommet inn i stedet deres. Grunnet dette ble Henrik, Eirik og Håvard liggende i delt ledelse etter første dagen.
I EIdfjord fikk vi i oss et godt måltid, men for Jan Øyvind var ikke dette godt nok. Uten potetskruer trodde han ikke han ville bli klar til neste etappe.

I EIdfjord fikk vi i oss et godt måltid, men for Jan Øyvind var ikke dette godt nok. Uten potetskruer trodde han ikke han ville bli klar til neste etappe.


Høydepunkter:
Kvamskogen og klatringen opp dit, lite trafikkerte veier med vennlige bilister, flere gode sideveier til Europaveien og å sykle innover langs fjorden.

Neste etappe kommer snart, og film vil også være tilgjengelig i en kino i nærområdet.

Sykkelrytteren


Postet av


Når man er syklist er det mye som følger med av krav og behov. Vi prøver å følge disse, men har klart å komme oss rundt noen. Hårete legger ser fortsatt ut til å prege toget vårt. Men i tillegg til å være badass må man passe på å nyte livet som dette århundrets hardhauser. Og når man nyter det skal man drikke Espresso, og en Cola er heller ikke dumt. Drikk belgisk øl, og italiensk og fransk vin.
Nå er sommeren for alvor kommet, og mange av dagens syklister er også blitt foreldre, og sommeren kan dermed innebære charterferie til Mallorca eller et par uker på en flott plassert hytte. I de situasjonene kreves det også at man kan underholde seg selv, uten å sitte på sykkelen. Det gir grobunn for TungeGirs bokanmeldelse. Først ut er Sykkelrytteren av Tim Krabbè.

Sykkelrytteren av Tim Krabbè

Sykkelrytteren

I Sykkelrytteren møter vi Tim Krabbè tilbake i 1977, hvor han skal delta i et prestisjetungt ritt for amatører, Mont Aigoual-løpet. Dette er en person som lever og ånder for store ritt, og drømmer om at han selv er plassert i de store klassikerne. Han er født lenge for Stravas tid, og måtte dermed bruke et ur fra sin mors kjøkken til å sjekke om han klarte å slå sine tidligere rekorder.
Hele boka handler altså om dette ene rittet, og Krabbè skildrer med god innsikt alle fasene man går gjennom. Men i tillegg til å fortelle om selve løpet kommer han også inn på hvordan tankene kan fly i løpet av et ritt, og tenke på både tidligere opplevde historier, men vel så ofte tanker som ikke har rot i virkeligheten.

For oss i Tunge Gir som ikke alltid er med å prege ritt kjenner oss også igjen i hvordan man tenker i løpet timene vi holder på. Vi tror også at flere av landets beste ryttere vil la seg underholde av denne boka. For de som er uerfarne med å delta i ritt, men liker sykling er boka helt midt i blinken. Du føler nesten at du sitter på Krabbès sykkel, du kan føle smerten hans, du kan føle gleden hans og du kan til og med være med på ideen hans om at man med intens vilje kan få opplevelsen av å fly. Jeg kan si at jeg kjenner meg godt igjen i tankene hans hvor man drømmer om en punktering for å ha en god unnskyldning til å stå av rittet. Dessverre kommer den som oftest når man minst trenger det.

Det er også morsomt hvordan han skildrer historiske skikkelser som Mercx, Cappo og Anquetil. Man kan få oppleve hvordan disse storhetene tenkte og agerte i løpets faser.

Tim Krabbè, Eddy Mercx og Fauso Coppi. Boka ustpant seg før vår tid, så ingen av våre ryttere er nevnt i boka.

Tim Krabbè, Eddy Mercx og Fauso Coppi. Boka ustpant seg før vår tid, så ingen av våre ryttere er nevnt i boka.

Vi skal ikke avsløre hvordan Tim gjør det i dette rittet, men han henger godt med og slipper uhell tidlig i rittet.

Dette er en bok vi anbefaler på det høyeste til alle som er glad i å sykle. Så skaff deg den før du setter deg på flyet til Syden eller i bilen til hytta. Finn deg komfortabel krok uten forstyrrelser og nyt boka sammen med kaffe, vin eller øl.
Neste mann i Tunge Gir til å lese denne er Knut, deretter fortsetter den fra sete til sete.

Følg med videre i serien, og neste bok.

Hurum sykkelfestival


Postet av


Hurum er et område som for mange er best kjent for en flyplass de mistet til Gardermoen. Men etter å ha vært et par dager på Holmsbu ser man jo at dette er en kystperle rett utenfor bykjernen.
For syklister har det i lang tid vært et yndet mål for langturer. Landevei har skrevet om Hurum som en av Norges vakreste turer. Vi har ikke syklet i dette området på noen år, og da var det på tide å gjøre noe med det. Og da kan man jo like gjerne gjøre det ordentlig. På lørdag var det tur med utgangspunkt fra Røyken, mens det på søndag skulle være komplett rett ut fra egen garasje.

Hurum lokalt

Henrik Føien, Eirik Fjellaksel, Kenneth Eriksen og Stein-Thore Askautrud åpnet helgens Hurumfestival. Henrik hadde dagen før pløyd gjennom Oslo nord, og hadde dermed beina godt varmet opp. Stein-Thore kom direkte fra sterk innsats på brosteinene i Paris – Roubaix, og satte stor pris på at dagens underlag var av det forholdsvis jevne slaget. Eirik tok dette som en oppvarming til den kommende uken med treningsleir i Albir. Kenneth derimot fikk endelig en grunn til å ta sykkelen ned fra den selvspikrede sykkelparkeringen oppi taket i boden hans. Altså fire kiser med kos i øyet.

Alle ble enige om å møtes på Røyken. Hvor på Røyken? Det får førstemann bestemme. Det ble Henrik som vanlig og da starta vi på Midtunhallen. Kenneth og Eirik hadde planlagt resten av turen til minste detalj. De holdt på så lenge dagen før at utstyret som skulle brukes kun ble funnet frem og sjekket i de sene nattetimer. Det ble derfor noen små tekniske stopp underveis.
Men glem de problemene, for ruta de hadde funnet fram var følgende: Røyken – Hyggen – Tofte – Villa Malla – Sætre – Røyken.

Mekanikern går gjennom sykkelen til Kenneth som er plukket rett ned fra sykkelparkeringen i taket. Er den virkelig ikke helt i orden da?

Mekanikern går gjennom sykkelen til Kenneth som er plukket rett ned fra sykkelparkeringen i taket. Er den virkelig ikke helt i orden da?


Eirik leder an, med Kenneth og Stein-Thore i fin rulle.

Eirik leder an, med Kenneth og Stein-Thore i fin rulle.


Hurum viste seg fra sin beste side i solskinn og lite vind. Vi syklet mot klokka gjennom Hyggen og Tofte før vi nådde reisens mål: Joker-butikken like ved Villa Malla. Der har de deilige bananer, Snickers og de verdenskjente pizzabollene med et stort hull i. Mye bedre enn nede på den fisefine restauranten på Villa Malla. Etter ca 5 mil begynte endel av bena i gruppa å surne litt og bære preg av litt lite næring underveis. Kenneth har ikke forberedt seg nok når det gjelder næring, og det skyldes nok at han brukte for mye tid på å gjøre klar sykkelen. Men Kenneth er en lur type, og har spist seg god og mett i ettertid.
Spurtduellen underveis ble til slutt ikke spesielt spennende siden Henrik sneik seg til alt de siste milene og gikk av med en overlegen seier!! Det feiret han med en øl av den rimelige sorten, og fire wienerpølser med alt tilgjengelig tilbehør. Alt for å bli klar neste dag.

Stravasegment

Oslo – Hurum – Oslo

Etter noen late dager for Håvard så han seg nødt til å kaste seg med på Henriks storkjør. Dermed bar det av gårde fra oppkjørselen mot det vanlige oppmøtestedet ved Sinsenkrysset. Et kryss som tydeligvis ganske mange andre også samles rundt nå for tiden. Henrik slappa av med de ulike variantene av Romfolk og narkobelastede personer, mens Håvard som vanlig var 15 minutter forsinket. Etter å ha fått revet løs Henrik bar det i vei på transportetappen mot Sandvika. Vi tok Ring 3 ut, en strekning hvor det er vanskelig å få den riktige flyten. Etter en times tid var vi på vei ut mot Nesbru, og her var trafikken overraskende lav og heller ingen overhissige bilister. Så det ga oss en god mulighet til å nyte veien utover. Vi feier forbi Vollen og Heggedal, og beina til Henrik er litt nedbrutt etter de to forrige dagene, men skal likevel klare å prege turen. For å unngå ekstra utslitte bein dropper vi alt av skiltspurter, og tildeler heller poeng for god stil.
Ved Røyken tar vi av til venstre, og vi sykler med klokka i motsetning til hva de gjorde dagen før.
Her blir vi i tillegg passert av en solosyklist som tydeligvis føler seg frisk. Vi lar oss heller ikke friste av muligheten til å vise oss fram; vi holder vårt avtalte tempo. Ikke lenge etterpå nærmer vi oss fjorden, og man skjønner hva som gjør denne turen så populær.

Vi guffer ned bakkene, og fotografen klarer akkurat å flippe opp kameraet før vi er nede ved vannet

Vi guffer ned bakkene, og fotografen klarer akkurat å flippe opp kameraet før vi er nede ved vannet

Fotografen klarer til og med å kaste seg fram og ta bilde av Håvard. Egentlig utrolig hvor nærme han klarte å komme. Sikkert veldig god zoom

Fotografen klarer til og med å kaste seg fram og ta bilde av Håvard. Egentlig utrolig hvor nærme han klarte å komme. Sikkert veldig god zoom

Her får han også med seg Henrik som reiser seg i bukken, og klar for å få poeng for god stil.

Her får han også med seg Henrik som reiser seg i bukken, og klar for å få poeng for god stil.

Nedover langs Oslofjorden er det knapt en bil. Mulig alle har reist av gårde til fjellet for å ta fine bilder av seg selv på ulike topper. Uansett greit for oss det. Man får følelsen av å ha syklet helt til noen av småbyene langs sørlandskysten, men vi er helt sikre på at vi ikke nådde så langt. Senere er det verifisert av GPS’en.

Henrik sykler stilrent og oppreist. Litt ekstra vindmotstand gir oss bare bedre trening.

Henrik sykler stilrent og oppreist. Litt ekstra vindmotstand gir oss bare bedre trening.

I sted var vi langs sørlandskysten, men nå er vi altså i Syden. Eller er vi det? I følge GPS er vi på Villa Malla. Henrik bruker sjansen til å justere på Håvards gir. Han ble smått frustrert over stadig tikking.

I sted var vi langs sørlandskysten, men nå er vi altså i Syden. Eller er vi det? I følge GPS er vi på Villa Malla. Henrik bruker sjansen til å justere på Håvards gir. Han ble smått frustrert over stadig tikking.

Til slutt når vi perlen på Villa Malla. Dette er en vakker restaurant rett ut i fjorden. Problemet vårt var at det eneste de hadde å tilby var en buffè. Vi er genetisk utfordret når det gjelder buffe, og oppfostret til å plukke ut alt av kjøtt og trykke ned i brødhølet. Vi ville aldri klare å spise fornuftig og holde oss til pasta og en liten kyllingbit. Altså et stort problem for de kommende bakkene. Tre friskuser fra Lier hadde valgt buffè, og mente at det måtte være det tryggeste for å ha fult lager på siste halvdel. En dag skal vi prøve det, men da må vi trene litt på måtehold i matfatet først.
Dermed bar det videre for middag på Tofte for vår del. Her passerer man industridelen i øst, før man kommer inn i den mer pittoreske delen i vest. Og den huser også en grill som vi lot oss friste av.

Dette var åstedet hvor to hamburgere ble nådeløst fortært. Det gikk fort, og ga oss næring til videre tråkk. Om det er det beste du har hørt når det gjelder næringsvett skal ikke påstås. Men det funka altså i dag.

Dette var åstedet hvor to hamburgere ble nådeløst fortært. Det gikk fort, og ga oss næring til videre tråkk. Om det er det beste du har hørt når det gjelder næringsvett skal ikke påstås. Men det funka altså i dag.

Nordover langs Drammensfjorden er asfalten ganske dårlig, og når man nyter omgivelsene er det fort gjort å kjøre i et høl. Siste tunge drag på Hurumlandet er klatringen fra Hyggen og opp mot Røyken. Her la vi alle tanker om Strava til side, og syklet rolig opp. Slik sola steiket i dag var det bare å kaste jakka oppover her, og man kunne få en smak av kort/kort. Sikkert feigt av oss ikke å kjøre kort/kort hele dagen, men i enkelte nedoverbakker i skyggen følte vi at det fortsatt bare var påsketid.
Vi kommer opp til Røyken, og der veien tilbake til Oslo går til venstre overprøvde Håvards innebygde geografimotor dette ved å svinge til høyre. Henrik var klar på at det der er best å sykle rake veien til Oslo. Og siden Henrik akkurat har gjort seg ferdig med to uker i heimevernet skjønner alle at det er en mann som har manøvrering i terreng langt fram i pannebrasken. Håvard snudde og fulgte anvist vei. Vi følger herfra en mer trafikkert vei inn til Sandvika, og deretter følger vi sentrum bort til Gamlebyen. Vi holder oss fortsatt unna tbanen og klatrer hver vår vei opp til hver vår sofa. Og der ligger jeg fortsatt. Og spiser resten av påskegodtet.

Konklusjon

Min lærer på barneskolen lærte meg at enhver stil skal ha en konklusjon. Og dette har jeg ikke glemte frk.Bakken. Det er mange former for sykkelstil, men det du akkurat har lest nå er en.
Konklusjonen etter disse to turene rundt på Hurum er udelt positiv for hele laget. Hele Hurum var ganske rolig trafikkert. Selv om dette kan ha med påsken å gjøre nøt vi virkelig milene rundt på halvøya. Eller neset. Eller odden. Eller tangen? Hva området er definert som skal vi ikke bestemme, men at det er fint der kan vi gjerne være med å definere. I tillegg er det masse småsteder som gir en like stor glede som landsbyene man finner når man sykler i fjellene i Spania. Men her snakker de i tillegg flytende norsk alle man.
Det eneste man kan trekke for er at asfalten tidvis er hullete. Dette får vi ta opp med andre institusjoner. For en langtur er området perfekt siden det er forholdsvis flatt, og bakkene er heller slake.
Neste gang vil vi smake på buffeen på Villa Malla, og kanskje ta turen oppom Lier på veien hjem.

Dette er ruta du kan ta for å få nok kilometer en helg

Dette er ruta du kan ta for å få nok kilometer en helg

Stravasegment

Flandern Rundt på lokalt nivå


Postet av


Nå ser det ut til at alle lagene som er invitert til Flandern Rundt er klare, og nok en gang kom det ingen invitasjon i vår retning. Det er klart man er skuffa, men den form for motgang er vi blitt svært vant med. Det er et tøft miljø å få innpass i. Men vi får bare manne oss opp det vi kan og la hjula rulla videre.
Kunne det hjelpe å lure inn en liten belgier på laget da? Ikke kjenner vi noen belgiere heller. Og ikke har vi god nok fantasi til å finne på noe bedre heller. Så da lar vi de flinke holde på i Flandern og så kjører vi en runde lokalt. For på det lokale plan kan ikke nekte oss.

På søndag bør vi da finne en runde som passer til det flanderianerne tilbyr.

I Belgia har dem noen bakker ser du. Og det har vi da her hjemme og

I Belgia har dem noen bakker ser du. Og det har vi da her hjemme og

Fram til nesten halvveis er det flatt og fint. Det finner vi jo egentlig hvor som helst. Men i vår verden er det naturligvis Maridalen.
Men så kommer Oude Krawemont, og for vår del får det bli opp til Grefsenkollen. Der er det også mulig det blir en fristende cola og kaffe.
Deretter bærer det sydover og bakkene kommer på løpende bånd.
Kongsveien til Ekeberg blir Eikenberg
Ekebergveien blir Valkenberg.
Krokkleiva blir Kanarienberg.

Vi får nesten bare satse på at det fortsatt er juice igjen i beina etter de første bakkene, for det er jammen meg mer igjen.
Deretter bærer det nemlig ut til Nesodden hvor vi møter Kruiseberg og Paterberg i form av Fladeby skogsbilvei og en annen bakke som skal finnes der ute. Og etter det er det ikke så mye igjen. Da er det jo mål.

Ikke har vi noen deilige teambusser som venter på oss ved målgang, men vi har en ferje som er mye større. Boojakasha.

Sånn kan vi for eksempel se ut når vi står og venter på ferja.

Sånn kan vi for eksempel se ut når vi står og venter på ferja.

Så skal vi nok se at dette blir en klassiker av de helt store. Om det ikke blir dårlig vær da. Da får vi aldri til noe klassisk.

Landeveisruter i og ut av Oslo-gryta


Postet av


Tunge Gir har ikke kommet ordentlig i gang med årets sesong. Men da burde det ligge litt usvidd krutt i systemet som kan blåses nå som våren har kommet. Det er utbredt blant våre ryttere at det må være rundet tosifret antall positive grader før vi trekker på spandexen. Så selv om snøen har manglet i år har vi ikke latt oss lure ut. Alle har gått til anskaffelse av rulle, men det er vel kun Gaute som har klart å slite ut noe form for dekk.

Gaute kombinerer rulle med Chelseas nedsabling av stakkars Wenger

Gaute kombinerer rulle med Chelseas nedsabling av stakkars Wenger


Det er så lett å finne unnskyldinger. Og søker du på «unnskyldningsboka» på Google finner du ikke overraskende oss på toppen.
Så vi har altså litt å følge opp. I år har oppussing, irritasjon, jobb, klarsynthet, innvikling, utvikling, småbarn, større småbarn og mangel på gode unnskyldninger vært unnskyldninger som har blitt brukt.

Men la gå, nå starter vi sesongen, og dette er rundene vi skal få til ganske snart.

Nittedalsrunden

Nittedalsrunden er en flittig brukt runde for Tunge Gir, og den scorer høyt på flere punkter.
– Mange skilt som gjør at det blir mange morsomme spurter. Noen av spurtene er litt gufne, og man bør ikke ligge så mange i bredden på riksveien.
– Et par spennende Strava-segmenter
– Gamle Nittedalsvei er utrolig fredelig å sykle, og en del bakker som gjør at de tidlige spurtene svir litt.
– Fin sykkeltrase ut av Oslo, fra Sinsenkrysset
– Fin lunsjplass ved golfbanen. Og outfiten passer sånn passe dårlig inn i miljøet der.

Runden opp til Nittedal, og over fylkesgrensa til Oppland

Mye bakker i Nittedal, spesielt tilbaketuren er kupert Mye bakker i Nittedal, spesielt tilbaketuren er kupert

Se Strava-segment

Villa Malla

Her får du en opplevelse av de sjeldne. Flott Natur, flere partier med nydelig sjøutsikt. Idyll. Men samtidig får man noen fine bakker og kupert terreng, så musklene får jobbet litt ekstra! Ta med niste godt humør og gode sykkelvenner! God Tur!
Litt mye trafikert vei fram til slemmestad! Så hvis man skal kjøre bil så kan man jo kjøre bil til Slemmestad og sykle til Villa Malla og videre rundt, så får man en runde ut av det også

En deilig tur vestover fra byen

En deilig tur vestover fra byen

Dette er Jan Øyvind sin store favoritt, og hvem kan egentlig si noe på det.

Jan Øyvinds tur på hans side av byen

Drøbak

Dette var i starten av vår sykkelkarriere ansett som den store langturen. Nå etter hvert ser vi at 8-9 mil kun kan kalles en ålreit langtur.
Likevel tar vi stadig vekk turen nedom bakeriet i Drøbak, og setter til livs de deiligste boller og baguetter. Og en Cola. Og selvfølgelig en kaffe.
Positive ting om turen:
– Gamle Mossevei er lite trafikkert
– Etter hvert blir det ganske landelig.
– Man kan enkelt sy på runden med turer innom Nesodden eller lenger ned langs kysten

Her er en av fjorårets turer for å spise bolle i Drøbak

Her er en av fjorårets turer for å spise bolle i Drøbak

Stravasegment

Nesodden

KP til Nesodden er en flott og variert tur. Man får lange strekker å sitte å kjøre tempo, korte bakker der man ønsker å perse hver gang. etter bakkene kommer det ofte lettere partier som gjør det mulig å hente seg inn og forberede bein mentalt og fysisk til neste anstrengelse. Når man kommer ut på gamle Mosseveien så er asfalten rimelig ny og man får flotte kjøreforhold.
Hardkjøret begynner egentlig ikke før man svinger av ut mot Nesodden, da er det linet opp med Kat 4 stignings segmenter. Alt er vel egentlig en stigning, men lagt inn mange segmenter.
Det man alltid skal ta hensyn til på denne turen er å sjekke ruter og båt tider. Ganske kjedelig å komme ut og måtte sitte og vente svett i en time på neste båt eller finne ut at siste båt har gått. Båten går vel i utgangspunktet 1 gang i time og man bør beregne rundt to timer.

Fin rundtur fra Oslo og rundt på Nesodden

Fin rundtur fra Oslo og rundt på Nesodden

Er tydeligvis en ganske populær rute etterhvert da vi møtte ekstremt mange syklister på båten. Disse kom jo selvfølgelig etter oss siden vi syklet sjukt fort:)
Har ikke mange minuser med turen, bare pass opp for humler som vil inn i hjelmen når du ligger i 50-60 km/t ned til båten. Ikke noen opplevelse som anbefales, lett å glemme at man sitter på en sykkel i trafikken. Eller et minus er det, turen med båten innebærer at du må reise over to soner. De tar ikke kort på båten og for de som vil bruke ruters billett app, så må det nevnes at vi har hatt ekstremt varierende kvalitet på 3g mottaket på brygga og dette har vært på forskjellige leverandører.
Har man litt ekstra tid når man kommer frem så kan det informeres om at det er muligheter for å kjøpe kylling vårruller på Narvesen der. Ikke prøvd de selv, men det var ganske tomt i skapet og det tolker jeg som et kvalitetsstempel

Gautes tur på Nesodden

Maridalen

Dette er og blir alle Oslo-syklisters ukentlig runde. Jeg har ikke tall på hvor mange runder vi har hatt der, men total lengde blir nok det samme som et par-tre utgaver av Tour de France.
– Enkelt å komme til fra alle steder i Oslo
– God asfalt, og lite trafikkert
– Siden så mange sykler her er det et par spennende Strava-segmenter å teste seg i
– Legg også inn en tur opp mot Movann, og du kan få testet deg i noen bakker.

Her er turen å ta en ettermiddag om du vil treffe på nye sykkelvenner

Her er turen å ta en ettermiddag om du vil treffe på nye sykkelvenner

Typisk tur inni dalen

Sørkedalen

Dette er Maridalens litt slitne fetter. Den er egentlig ganske lik som Maridalen, men asfalten er mye dårligere. Den er også litt mer trafikkert. Men bortsett fra det så er dette også en runde som er lett å komme til for Oslos innbyggere. Man føler jo at man er på landeveien når man tråkker innover og møter hester og kuer, et landhandleri og folk på traktor.
– Enkel å komme til
– Kan enkelt hekte på en liten tur opp til Tryvann om beina føles gode, eller andre godsaker
– Husk på tidlig skilt etter at man har snudd. Enkelt poeng

sørkedalen

En av Knuts turer i fjor, i spedd en liten tur i Maridalen

Hurum

Her hadde jeg og Eirik oss en skikkelig langtur for et par år siden. Da tok vi toget til Drammen, og derfra sykla vi rundt hele Hurumlandet, og deretter hjem.
Totalt havnet vi på ca 12-13 mil. Området ga et preg av bonderomantikk, men veiene var likevel ganske smale og trafikkerte.
Urutinerte som vi var på den tida skulle vi bare sykle så fort som overhodet mulig og komme oss hjem og rekke kveldens fest. Uten npe medbrakt mat så vi oss nødt til å plyndre et tilfeldig utvalgt landhandleri for det de hadde av salami og sjokolade. Uten penger måtte vi pantsette telefonen. Det var en utgående modell, så usikkert om den ble hentet igjen.

I 2014 syklet vi denne runden to ganger.
Les om det her

Klatrekongen

Man kan kjøre en kombinasjonskveld og ta alle toppene som er inkludert i Oslo klatrekonge. Dette er Kongeveien (opp mot Ekeberg), Grefsenkollen (siste to km mot toppen)
og Tryvann (fra Gressbanen). Ikke ha forhåpninger om å komme for høyt på sammenlagtlista; Oslo er smekkfull av lettvektere som elsker å gunne på alle disse
bakkene. Tar du alle på en kveld er det vanskelig å si hva som er lurest, men det kan være greit å ta Tryvann til slutt. Godt å vite at du er helt ferdig når du når tårnet.
– Masse Strava-segmenter som gir kred i Oslos sykkelmiljø.
– Fin måte å teste seg selv på
– Nedbrytende for egen selvfølelse når man ser hvordan noen tasser kan forsere bakkene.

Her hadde Håvard et forsøk, men valgte visst Maridalen i stedet for Grefsenkollen

Tønsberg

Dette er en tur jeg bare har tatt en gang, men som fungerte veldig bra. Totalt havner du på ca 22 mil, så du bør ikke ha så mange andre planer for den dagen. Om det da ikke er en eller annen bursdag. Da passer det bra å bruke dagen sydover.
Ut av Oslo og vestover er det ganske kronglete, og man får ikke noe sammenhengende drag og farsfølelse før etter at Asker er passert. Men derfra og sydover er veiene veldig fine, og man kan etterhvert nyte godt vær om du er så heldig da.

Les mer om turen her

Ta deg en tur til Tønsberg om du ikke har vært der i det siste

Ta deg en tur til Tønsberg om du ikke har vært der i det siste

Håvard sin økt nedover i Vestfold

Enebakk

Dette er også runden som naturligvis brukes i Enebakk Rundt.

Les om rittet her

Ta deg en tur rundt før du blir med i rittet. Lurt å vite hvor det skal bli tungt

Ta deg en tur rundt før du blir med i rittet. Lurt å vite hvor det skal bli tungt

Her er Henriks segment da han hang med tetgruppa i fjorårets ritt

Andre muligheter

Nå som Lars Petter Nordhaug er kommet seg på Strava er det lett å plukke god ideer fra han. Gjør han det, så må det da vel også være bra nok for oss. ofte trekker turene hans veldig ut, men man kan se at det er lett å finne langturer ut fra Oslo.
Kenneth Eriksen har snust litt og funnet noen gode ideer som LP bruker i oppkjøring.

Her er hans forsøk på å følge, men som dessverre ikke ble fullført

Og selvfølgelig bør man følge med på Martin Hoff som ikke har latt seg stoppe av at det er vinter i Norge. Han ler nok av vår lille liste her, men han har nok prøvd disse vanlige rutene her også i løpet av hans karriere.
Hans Gran Fondo er noe å prøve blant annet.

2013 – fjorårets år


Postet av


Som Eirik tydelig skriver i forrige blogginnlegg; vi er ikke døde. Det har sikkert ikke sirkulert et rykte i hverken det norske sykkelmiljøet, bloggmiljøet, kjendismiljøet, hjemmesittermiljøet eller i vårt aller nærmeste miljø om at bloggen død. Det er ikke registrert noen henvendelser fra dere der ute om at dere mangler deres ukentlige påfyll av lesestoff om trening, ritt, suksess og nedturer. Så flott, da har vi lyktes med å få folk ut i egen aktivitet. Skulle det likevel ha versert et rykte om at bloggen er avsluttet kan du ta det med knusende ro i sofaen din. Eller enda bedre, du sitter kanskje på rulla og leser på ipaden? Sitter du på rulla må du ikke ta det like mye med ro, men fortsette tråkket. Vi er uansett klar for en ny sesong.

Alle er klare for å kjempe om spurter det kommende året? Eirik; klarer du å følge opp?

Alle er klare for å kjempe om spurter det kommende året? Eirik; klarer du å følge opp?

Vårt foreløpig sist registrerte år, bortsett fra det vi er i nå, er altså 2013. Det var året da vi mer enn doblet antall medlemmer i klubben, arrangerte klubbmesterskap, stilte i ritt som et lag og med mål om å vinne, fikk sponsorer, fikk helseapparat og hadde trenigsleir i Spania. Litt av et år det skulle man mene.

Ryttere i tidene første klubbmesterskap. Meld deg inn i klubben og bli med neste år da.

Ryttere i tidene første klubbmesterskap. Meld deg inn i klubben og bli med neste år da.

Henrik ble på avslutningsfesten kåret til årets rytter. Han kom som alltid syklende til fest, og en gang utpå natta kasta han seg på sykkelen og fant veien hjem. Premien slapp han heldigvis å ta med seg hjem, siden den i år ble levert i drikkbart materiale. Henrik fikk prisen på bakgrunn av sterke resultater i Enebakk Rundt, Østmarkarittet, Farrisrunden, Oslo Triathlon og Axtri. Rapporter sier at han også i høst og vinter har trent bra, og er allerede påmeldt det som finnes av triathlon-konkurranser i landet sør for Trondheim.

Hva? Går du på ski nå? Klart han gjør det. Bildet er altså ikke fra avslutningsfesten, men en illustrasjon på at Henrik sikkert er ute og går på ski nå.

Hva? Går du på ski nå? Klart han gjør det. Bildet er altså ikke fra avslutningsfesten, men en illustrasjon på at Henrik sikkert er ute og går på ski nå.

Eirik fikk prisen for årets enkeltprestasjon da han kom seg med i avslutningen av Randsfjorden Rundt. Mens Henrik og Håvard ble forhindret av velt i et ekstremt kaotisk ritt klarte Eirik å manøvrere seg fram og var med helt inn mot slutten og kunne jo kanskje ha vunnet helt greia. En sterk prestasjon, og ryktene tilsier at også hna har gått til anskaffelse av rulle og omgjort blokkas loft til treningsrom.

Kenneth forklarer Eirik hva han manglet i Randsfjorden Rundt. Bra var han, men gjør som Kenneth sier og vi kan få en mann øverst på pallen.

Kenneth forklarer Eirik hva han manglet i Randsfjorden Rundt. Bra var han, men gjør som Kenneth sier og vi kan få en mann øverst på pallen.

Gaute ble årets nykommer takket være hans enorme innsikt i rytterboka og holder stilen høyere enn noen andre i klubben. Det forventes likevel at han neste år viser seg prisen verdig og kan levere i noen av vårklassikerne.

Gaute stiller som alltid med glattbarberte legger. Fest er intet unntak

Gaute stiller som alltid med glattbarberte legger. Fest er intet unntak

Sportsdirektøren vil senere komme med nærmere planer for den kommende sesongen, men det skinner allerede gjennom at visse endringer i laget vil komme. Hvem skal bli årets spurter og kaptein? Hvilke ritt skal vi satse på? Og hvilke nye ryttere vil signeres? Det viskes og tiskes om ryttere både østfra og vestfra. Og hvor skal vi legge lagets egne langturer? Hva skal Jan Øyvind følge opp fjorårets Lillehammer – Oslo med? Og hvilke ritt får vi se Kenneth, Gaute, Øyvind og Øyvind i?

Jeg har brukt de siste månedene på å selge leilighet, pakke ned ustyret mitt, kjøpe et nytt hus, flytte og deretter gå i gang med å rive ned alt som står igjen fra eieren kjøpte huset i 1958. I denne prosessen er jeg akkurat ferdig med det meste av rivingen. Som de fleste oppegående hattemakere vet er man da ikke ferdig. Nå gjenstår bare det «aller greieste»; oppussingen. Hvordan det går med oppkjøringen mot ny sesong er usikkert, og kapteinsbåndet henger i en tynn tråd.

Min utsikt de siste ukene, mens de andre er rundt og koser seg på ski og sykkel. Dette blir et tøft år

Min utsikt de siste ukene, mens de andre er rundt og koser seg på ski og sykkel. Dette blir et tøft år


På mandag startet jeg likevel med friskt mot på #NewYears30, og jeg skal da ha en økt hver dag i 30 dager. For Gaute er dette hverdagskost, men midt i oppussing og barnepass er det ikke gitt at dette vil bli gjennomført.
De fire første dagene er gjennomført, og i morgen er det en time løp som gjelder. Dette er altså min siste krampetrekning for å holde fast i kapteinsbåndet.

Nedenom og hjem


Postet av


På søndag var det tid for årets avslutning, og rittet Nedenom og hjem ved Ingierstrand. Frikransen arrangerer da et ritt som mange bruker som årets siste landeveisritt. Dessverre stoppet Tunge Gir sitt treningsprogram i midten av august, og vi klarte derfor å stille et svært slagsvakt lag. Håvard tok turen, og fikk følge av Martin og Andreas fra Tåsen Tempo, samt at det selvfølgelig dukket opp hyggelige karer fra Blodsmak. Verre var det at flere av Oslos vasseste syklister stilte opp, og hadde planer om å legge lista langt over noe vår spenst kunne makte. Flere kjente bloggere, twitrere og strava-fjes var å se i feltet.

Dette toalettet funka bra for meg. Sikkert for alle de utenfor også

Dette toalettet funka bra for meg. Sikkert for alle de utenfor også

På plass merket jeg at magen var av normal kvalitet, og at en do måtte benyttes. Ingen åpne toaletter i nærheten gjorde at arrangøren satte opp et fiffig telt, med to bokser fra Biltema. Jeg og annen trengende fikk æren av å testkjøre dem, og satt der i hyggelig passiar mens det nødvendige ble gjort. Uvant, men veldig befriende.

Her er folka altså klare for å sykle seg en tur. 5 runder a 14 km, med en veldig tøff bakke per runde

Her er folka altså klare for å sykle seg en tur. 5 runder a 14 km, med en veldig tøff bakke per runde

Etter gjennomført økt i teltet ble det oppvarming som Strava målte til 200 meter. Ikke helt topp, men jeg håpet at lovnaden om masterbil ville sikre meg noen minutter oppvarming før kjøret satte i gang. Dessverre forsvant den bilen før vi hadde passert første bakken. Jeg gjorde mitt ytterste for å henge på da første gruppen stakk, men det tok ikke lang tid før jeg merket at dette tempoet var uholdbart. Selv på lette gir klarte jeg ikke å holde frekvensen oppe. Fikk bare vente på neste gjeng da. Og de var jo ikke bak meg, men rundt overalt. Til slutt kom vi til topps, og det ble kjørt en god rulle hele veien. Så møtte vi bakken igjen. Og jeg møtte veggen igjen. Jeg måtte altså slippe denne gruppen også. Flotte greier.

Synes du jeg likner på Alberto Contador der jeg står og tråkker lett oppover. Stemmer ikke helt det. Var ikke oppover her på dette bildet heller

Synes du jeg likner på Alberto Contador der jeg står og tråkker lett oppover. Stemmer ikke helt det. Var ikke oppover her på dette bildet heller

Dermed tok jeg sats og fortsatt alene et stykke videre. Men i det jeg skulle svinge til venstre og veien inn mot Ingierstrand igjen kom det kjentfolk. Da dukket Andreas og gode gamle Gjermshus opp og var hyggelige nok til å ta meg med videre. Og herfra og inn gjaldt det bare å holde seg inne med resten av gjengen og fortsette i et ålreit tempo. Fjerde gang vi syklet opp bakken så vi faktisk gruppen foran i toppen av bakken og jeg trodde vi holdt et fantastisk tempo. Dessverre så vi aldri mer til de.

Dette er et målseil. Og akkurat dette seilet ble benyttet på Ingierstrand. Førstemann dit da. OK

Dette er et målseil. Og akkurat dette seilet ble benyttet på Ingierstrand. Førstemann dit da. OK

Det store med dette rittet er at man skal sprinte om alle plasser, og dermed var det ganske spennende i de vi begynte å nærme oss målgang. Folk begynte å posisjonere seg og finne ideell rygg. Det var en som kjørte av gårde litt tidlig og jeg la meg i rygg på han. Da jeg så målstreken 300 meter framme gikk jeg ut og skulle sette siste spiker i denne flotte kista. Dessverre kom det en rytter fra Frikransen i en alt for drøy fart bakfra, og feis forbi meg. Svarte. Ikke klarte jeg å henge meg på han heller. Dermed gjaldt det å forsvare en flott 2.plass. Det klarte jeg. Endelig en liten opptur.

Fotofinish av de helt store. Her ser man tydelig at jeg er foran Andreas. Men likevel er jeg bak på resultatlista. Dette skal du få svi for Andreas. Vær trygg

Fotofinish av de helt store. Her ser man tydelig at jeg er foran Andreas. Men likevel er jeg bak på resultatlista. Dette skal du få svi for Andreas. Vær trygg

Etter målgang ble vi spurt om hvilken plass vi kom inn på. Det er en herlig følelse at man etter målgang kan bli enige med motstander og arrangør om hvordan det hele endte. Tunge Gir liker at det finnes slike ritt. Det eneste dumme var at jeg ble plassert bak Andreas, som jeg med viten og vilje slo i spurten. Men det er jo bare småpirk i den store sammenhengen.

Deretter gjaldt det å få i seg rask næring. Flott at Frikransen stilte med grillmester.

Deretter gjaldt det å få i seg rask næring. Flott at Frikransen stilte med grillmester.

Jeg spiste denne pølsa. Dette bildet er tatt halvveis i jobben

Jeg spiste denne pølsa. Dette bildet er tatt halvveis i jobben

Gjermshus, Andreas og Håvard

Jeg husket ikke på å avslutte økten på Strava før jeg hadde vært hjemom, og så ut til Tusenfryd. Ble en del fine KOM, men dessverre helt ufortjent. Dette fikk jeg raskt påpakning for. Det er klart man ikke skal tulle med dette. Men nå er hvertfall økten korrigert og kan nytes på Strava om du er lokket av å stille neste år.
http://www.strava.com/activities/80941109

Oppsummering for rittet:

  • Spennende og utfordrende løype
  • Gode stemning, både i tet og litt lenger ned
  • Gode og oppfinnsomme anretninger når det gjaldt toalett og bespisning
  • Kort vei fra Oslo, og de fleste var lure og tok turen ut som oppvarming
  • Mange gode ryttere på plass, men de som ikke henger med der får likevel en spennende avslutning

Og gratulerer til Vestre Aker Velo med seieren.

Da er dermed sesongen avsluttet, og nå gjenstår det bare årsmøte, sesongavslutning og planleggingsmøte for neste år. Vi får håpe at vi klarer å legge dette på tre ulike dager.