Forfatterarkiv: Henrik Føien

Om Henrik Føien

Henrik er en av originalmedlemmene i klubben og er aktiv i flere sykkel-relaterte idretter. Han deltar i både landevei -og terrengritt i tillegg til å være en ihuga triatlet.

Klubbmesterskapet 2018


Postet av


Klubbmesterskapet ble i år holdt tidlig på året for ikke å krasje med ferier, fødsler og andre aktiviteter. Løypesjef og outsider til KM-tittelen Stein måtte etter en gjennomkjøring gjøre om deler av løypa for å unngå veiarbeid. Den nye løypa så slik ut og inneholt som vanlig lite stigning men allikevel endel småkuppert terreng.

Årets runde

Været er helt nydelig og det er mange som ønsker å konkurrere om vandrepokalen. Den har har i år vandret fra hylla til Håvard på Opsal. Der den har støvet ned siden han vant KM i fjor etter en massiv spurt, det kan du lese om her.

Håvard har hatt endel knirck i kranken i år, flere sykler stjålet og har også hatt mekaniske problemer på både terreng og racersykkel. Vi fikk igang racern i tide før KM men noen uker etter ble også den knæbba. Makan. Men det er ingen unnskyldning for å ikke å pusset pokalen før KM!

Mekanikern disker opp med servering for stamkunden

Følgende syklister var klare til dyst:

Direktøren, klassikerrytteren, Eirik Fjellaksel

Den regjerende watt -og dansekongen: Kenneth Eriksen

2 ganger klubbmester og tidligere daglig leder i Trio møbel -og tepperens: Henrik Føien

Klubbnomaden og proff: Richard Skinstad-Jansen

Nonsjalang, velkledd, rolig. Ingen ser hva som kommer. Martin Gulliksen

Pendlern, regjerende mester, hurragutt, dritsykkel. Håvard Heggen

Forhåndsdømt favoritt basert på det nye italienske antrekket: Olav Harkjerr Owesen

Sportsdirektør, løypesjef, aerodynamikkens Sherrif og rullemotstandens største bekjemper: Stein Thore Askautrud

Konkurransen begynner som vanlig med en sosial runde. Flott løype, kudos til Stein for å finne denne perlen. Lite trafikk er det også. Men runden er lang og skal sykles 3 ganger til, mange kjenner nok at dette skal bli en tung kveld. Under følger Henriks og Håvards beretning om de neste 3 rundene:

Henrik: Følte meg bra fra start, skulle jo være i form nå. Årets store mål, Hove triatlon var til helgen, kun 4 dager unna. Hadde likevel ikke tenkt til å ta det rolig denne kvelden. Umulig å holde igjen når gode kamerater prøver å slå meg. Har jo også veldig lyst på den pokalen, har pussa opp huset og veit akkurat hvor den kan passe.

Håvard: Var bare glad for i det hele tatt å komme meg til startstreken. Distansen på åtte mil hadde jeg kun syklet to ganger tidligere i år. Blitt mer spesialist på distanser fra 8-12 kilometer. Men det er noe med sirkushester og sagmugg. Bortsett fra at det stinker blir de veldig ivrige når det er noe morsomt som skjer. Pokalen hadde jeg likevel små forhåpninger om å kunne ta med meg hjem igjen. Som forklart over har jeg spesialisert meg på distanser på 8-12 km, og jeg brukte første runden på å finne ut hvor det er 7 kilometer til mål. Der skulle jeg brenne til.

Henrik: Dro på litt hardt i noen kneiker rett etter start bare for å sjekke litt. Alltid noen som tetta, ikke overrasket. Planen var på en lur måte å komme i brudd med noen andre. Gjerne noen jeg kunne ta i en spurt. Altså ikke særlig mange. Muligens Olav. Jeg lar Håvard få litt luke. Ingen andre som tetter. Typisk. Jaja, da får han bare gå. Litt verre når Martin går opp til han og de begynner å kjøre. Men jeg skal pokker ikke tette ennå! Ingen som er interessert, avstanden til Håvard og Martin øker…

Håvard: Ut på første konkurranserunde er det et par som leker seg litt, og gjør et par dumme forsøk på å stikke. Idioter tenker jeg. La dem få brenne av litt krutt. Jeg har fortsatt fem mil igjen til jeg skal gjøre noe. I den andre av rundens småbakker ligger jeg plutselig først og det irriterer meg. Så da setter jeg inn pendletempo. På toppen av bakken snur jeg meg, og har fått en luke på ca 100 meter. Jaja, tenker jeg, da ruller jeg svært rolig videre. Jeg skal ikke kjøre noe soloopplegg herfra. Så på vei nedover kommer en skygge jagene. Er det Henrik kanskje? Eller Olav? Det er jo de to som kunne finne på å gå. Neida; der dukker Martin Gulliksen opp. Nei, det gidder jeg ikke være med på. Dette kan vi ikke klare. «Kjør på nå, Håvard» brøler Martin. Javel, tenker jeg. Får bli med et lite stykke da.Der røk den planen min.

Henrik: Nå er de pokker meg hundrevis av meter foran. Jeg begynner å kjøre litt hardere. Olav blir heldigvis med og sammen begynner vi å rulle. Jeg begynner å mase litt på de andre om at vi må gjøre dette nå ellers blir luka for stor. Jeg og Olav kjører det vi kan men avstanden minker aldri! Det er Olav og meg mot Martin og Håvard og VI taper!

Håvard: Runde 1 (av de tre tellende) holder vi et overraskende høyt trøkk, og mye mer enn jeg antok at vi skulle kunne klare. Martin har bygget opp en svært god motor og mye mer watt i tråkket enn jeg kunne huske at han hadde. Det var etter hvert veldig gøy å se at vi sammen holdt såpass god fart og lå og snitta på rundt 40 km/t. Dette kan umulig holde tenker jeg i mitt still sinn. Martin oser av positivisme og melder om at vi etter hvert ligger både 30 og 40 sekunder foran feltet. Jeg spurte ikke hvor tallene hans kom fra; positive meldinger må man bare godta. Som en nåværende semitjukkas bestemmer Martin at jeg fører i ndeoverbakker, mens han (som lagets tynnas) fører i motbakker. Dette fungerte sjokkerende bra for duoen i front. Det sikret høy fart over hele linja.

Henrik: Etter 2 runder gir jeg opp og er faktisk dritsliten og forbanna på de andre men mest meg selv. Legger meg på halen av feltet og har egentlig nok med å henge. Olav fortsetter å dra, kudos til han. Dere andre får null kudos, faktisk negativ kudos hvis det er mulig å gi.

Håvard: Runde 2 går faktisk enda bedre. Her ser vi oss tilbake når vi har lengst mulig sikt og kan ikke se dem. Vi ligger antakelig ett minutt foran. Dette skulle ikke være mulig. Hva er det de holder på med i feltet? Er det bare blitt en grupetto som er fornøyd med å komme på resultatlista. Det aner meg at det kun er Olav og Henrik som gidder å dra, men jeg fryktet likevel at de skulle komme seg nærmere. Martin har en gel på baklomma som han vennskapelig deler med meg. Ser han ikke på meg som en utfordrer? Er han kun interessert i kroppen min og de kreftene jeg kan dele med han på disse rundene? Martin skal ikke være noen stor spurter, så han burde jeg jo kunne ta. Kudos til Martin for å dele på godsakene i lomma hans. Inn mot passering en runde igjen holder vi igjen en megahøy fart. Detta var moro. 

Henrik: Noen kilometer igjen og det er slutt på kreftene i hodet og i beina. De andre, alle de andre sykler fra meg. For en stusselig følelse! I det fjerne kan jeg se at Håvard har sluppet, dvs at Martin går mot seier. Imponerende greier å holde trykket oppe bare de to. Jeg prøver litt for å ikke komme på jumboplass men det nytter ikke. Dette skal revansjeres!

Håvard: I den lengste bakken på siste runden ser vi dem i bunn når vi er på toppen. De har altså nærmet seg, men bakken er seig. Vi blir enige om at nå må vi bare gi alt for å kunne holde unna. Personlig har jeg gitt alt hele veien. Skal jeg gå lenger ned i kjelleren? For deg og meg Martin skal jeg gjøre det da. Greit. Vi fortsetter å dele på dragene, men jeg merker nå at det er mindre trøkk og fart i mine føringer. Så slår ironien meg rett i overleppa. 7 kilometer før mål, der jeg hadde planlagt å sette inn mitt rykk, må jeg bite i det sure sitrongresset. Jeg klarer ikke å føre, og gir beskjed til Martin om at han bare må stikke nå. Jeg tar et siste drag, omtrent 50 meter, og sender Martin inn i solodansen. Han siver avgårde, mens jeg triller videre med følelsen om at jeg har gjort mitt. Kan jeg ikke vinne er det bare å gi seg. Andre og tredjeplasser har jeg fått før i KM, og de ender ikke på peishylla. En kilometer før mål kommer de tre lurkeguttene Eirik, Kenneth og Richard. Hadde trodd det var noen andre som skulle komme, men de spilte vel kortene sine rett da. Skjønt, bare nesten. Jeg ser Martin passere målstreken med god margin til de tre bak som gjør opp om de to siste plassen på pallen.

Pallen full av glade gutter. Gull til Martin. Kenneth sikret sølvet i spurten mot Eirik.

Resultatlisten:

  1. Martin Gulliksen
  2. Kenneth Eriksen +10
  3. Eirik Fjellaksel +10
  4. Richard Skinstad-Jansen +12
  5. Olav Owesen +25
  6. Håvard Heggen +25
  7. Stein-Thore Askautrud +25
  8. Henrik Føien +40

Red.anm. Stein-Thore påpeker at det ikke var noen spurt om femteplassen. Det ville han få frem altså.

ITU World Triathlon Grand Final Rotterdam


Postet av


Årets sesong har vært en stor suksess for Tunge Girs to triatleter. Mine personlige rekorder har blitt knust og Martin har, på tross av en trøblete vintersesong, fortsatt fremgangen.

Gulliksen har vært ekstremt aktiv i år og deltatt i hele 7 konkurranser:

  • AG Bryne sprint – 2. plass på sprint i gufne forhold (deltok også på stafett).
  • Hvaler Tri – 10 plass etter jævlig dårlig svømming (sitat).
  • Horten AG NM terrengtri – Seier og i en klasse for seg selv, bokstavelig talt.
  • Ironman 70.3 Jønkøping – Hamstringlås etter 80 km sykkel etterfulgt av en sterk løpe etappe.
  • AXTRI – årets mål. 11. plass og knusing av tidene som Håvard og jeg satt i 2013
  • Soon Tri – 3. plass. Beviste at det går helt fint an å løpe og spy samtidig.

Jeg har selv kun deltatt på 3 konkurranser før Rotterdam:

  • Hove tri – 4. plass. Lå overraskende på 2. plass etter sykling og fikk helt hetta. Marit og Atle er med på sprinten og får kjørt seg under svømmingen.
  • Tri quart – 12. Plass. Ble ”lurt” til å stille i Eliteklassen med de store gutta.
  • Oslofjord triatlon KM – Min første triatlon-seier! Pokal og vinner-trøye etter en frisk kveld i Sørkedalen.

Men nå skal det dreie seg om min deltagelse i ITU World Triathlon Grand Final Rotterdam, ITUWTGFR, Age Group VM, stor finale, årets mål.

Norges triatlonforbund hadde i år fri påmelding til Age Group VM. Med fri så menes ikke gratis eller sponsing eller noe sånt. Reise, opphold, drakt og deltageravgift må man stå for selv. Prisen blir da mye høyere enn for å delta i et lokalt triatlon her hjemme men opplevelsen også større!

For de som ikke vet hva VM AG er, så er det VM i aldersbestemte klasser. I sykling og svømming heter det Masters, i fotball heter det old-boys/girls.

VM i år ble holdt i Rotterdam og var del av en 4-dagers triatlonfest som også bestod av para-tri VM, U23 VM og elite-VM. Imponerende greier.

Vi ankom byen på torsdag etter noen spennende dager med trusler om pilot-streik hos SAS. Sammen på turen var det flere fra Oslofjord triatlon men dessverre ingen fra TG.

Den norske troppen, inkludert landslaget bodde på samme hotell hvor det også var opprettet en lounge for sosialisering. Veldig bra opplegg med samlinger, felles middager, gjennomsykling av løypa og heiing nede i sentrum.

Logistikken blir noe utfordrende når arrangementet skal holdes i en by og skiftesonene skilles av en elv. Vi var alle ganske kokt i hue når alt var gjort lørdag kveld. Tøft å være publikum en dag og deltager en annen!

Jeg hadde tidlig start på søndagen og frokosten ble fortært kl 0500. Ute var det mørkt men heldigvis var været fint i motsetning til dagen før hvor det høljet ned.

Svømmingen foregikk innerst i havnebassenget. Da vi gikk fra T1 mot svømmestart kom solen opp og det var generelt ekstremt god stemning. Jeg var veldig rolig før start. Mye pga selskapet, Jan Olav fra O3 kjørte pusteteknikker og var meget laid-back til det hele. Som takk svømte jeg rett foran han i det starten gikk.. Jeg fikk god flyt ganske tidlig men kunne se at det var fler enn vanlig som gled i fra. Høyt nivå, førstemann var oppe av vannet på ca 19 minutter, nesten 5 minutter før meg. Jeg ligger på en 35. plass etter svømming men er meget godt fornøyd, på 1 år har jeg senket svømmetiden med nærmere 2 minutter. Jeg beiner av gårde på den rekordlange T1, i alt 900 m med løping i skiftesonen!

Sykkelløypa var veldig teknisk for triatlon å være. Det var mange som fryktet denne, spesielt etter den våte gjennomkjøringen dagen før. Heldigvis tetter det seg aldri til av syklister på veiene under konkurransen og jeg opplever ikke mange skumle episoder. Jeg prøver å følge en belgier som holder ca samme tempo som meg. Han er lur og legger seg helt babord over en hissig fartsdump, jeg er ikke så lur og nærmest hopper med sykkelen og bøyer tempobøyla nesten ned mot forhjulet. Jeg får dratt styret opp igjen men det er det siste jeg ser av belgieren. Litt skuffa over syklingen og føler at jeg kanskje kunne ha vært litt mer aggressiv. Men kanskje det gjorde at jeg ikke kjørte ut og at jeg hadde ok bein til løpinga.

Jeg sliter litt med å finne skoene mine da en gjøk har parkert sykkelen sin oppå posen min. Jeg får rota den ut av gjørma og beiner etter hvert av gårde. Løpinga er som vanlig vond. Sitter med en tanke etterpå at jeg skulle kunne ha løpt fortere, men det er nok kanskje ikke sant. Med 7. beste løpetid og personlig beste på pace må jeg bare være fornøyd. Fremgangen fortsetter på løp og det er utrolig moro! Får også til en liten spurt til stormende jubel!

Arrangementet får terningkast 6 på tross av vanskelig logistikk og litt knotete sykkelløype. En fantastisk opplevelse å delta og veldig morsomt å være en del av det norske laget. En veldig flott, sosial gjeng som jeg gleder meg til å se igjen! Forbundet skal også ha takk for supert opplegg og fine rammer. Dette må jeg gjøre igjen!

Bildene under er fra hele triatlonåret 2017.

Klar for bølgene!

Marit og Atle får røffe forhold under svømmingen på Hove tri i juni

Nytt av året: mekanikerkurs for de yngste!

Martin som nr 3, vinner fine blomster og ett års forbruk av lakserende piller

Triatlonparet gjør Jønkøping

Bryne tri med flere kjentfolk på pallen

O3 KM, pokal og greier!

AXTRI: Nå skal det endelig klatres!

Martin gunner inn på AXTRI. Lett!

Svikter aldri!

Logistikk-kjør i Rotterdam

Rotterdam skyline før start

Stemningen før start

Viva la Mexico og meg!

Elvis blir med på avslutningen i Rotterdam.

 

Nordmarka Rundt 2017 – Nådeløst


Postet av


Årets Nordmarka Rundt ble en brutal tilbakemelding på sykkelformen og egentlig en stor nedtur. Som i fjor.

Målet var å være litt mer våken i feltet, ikke havne på halen og klare å henge med tetgruppa inn. Begge målene røyk så det sang ved Jevnaker.

Det gikk noe smått gjennom Bærum. Det hadde allerede gått et brudd fra start men de fleste forholdt seg rolige. Opp Sollihøgda mistet hovedfeltet og meg 5-6 ivrige ryttere men jeg setter personlig rekord opp høgda og føler meg ok.

Det kjøres relativt hardt på flatene etter Sundvollen og vi knekker igang en rulle for å klare å hente inn de foran. Jeg føler meg ok og bidrar så godt jeg kan. Premieidiot. Kjenner etter hvert at jeg skulle holdt meg unna vinden i front og heller spart på kreftene. For om bakkene ved Klekken var kjipe skulle det som vanlig vise seg at Jevnakerknekken ble noe hard for meg.

Jeg er oppe å står 10-20 ganger før jeg merker at feltet siger fra meg. Bakken føles som om den aldri tar slutt og jeg innser at jeg ikke klarer å tette. Det klarte jeg i alle tidligere år og følelsen av nederlaget senker også tempoet mitt.

Jeg sykler alene. Her mener jeg gjør dagens andre premietabbe. Hvil! Ikke trykk på og tro at du klarer å ta igjen gruppa! Det som skjer er at neste gruppe kommer og jeg har ikke en sjanse henge på. Topp. Føler meg topp. I tillegg lager sykkelen en sykt høy skrikende lyd. Topp. Jeg er alene igjen ved Harestua som ifjor. Bak ser jeg en stor gruppe nærme seg. Den halen må jeg ta! Hvis ikke blir jeg syklende her ute til det blir mørkt! Det er et stort blandingslag med flere som henger på. Jeg klarer så vidt å utligne farta. Takk og lov!

Follo rytter: "Er du med på mange ritt eller?" Meg: "Grynt#¤#¤ Snøft!"#""

Follo rytter: «Er du med på mange ritt eller?»
Meg: «Grynt#¤#¤ Snøft!»#»»

Herfra og inn var det bare å konsentrere seg om hjulet foran og komme seg hjem.

Tida blir grei nok men det kan jeg takke Ceres/Rye og de andre i pulja for.

For et slit! Men jeg skal ta hevn! Hjalp litt på selvfølelsen som syklist (ikke som mekaniker) å se at det ene boss-lageret var helt most.

Pokker heller

Pokker heller

Her skulle det vært et lager

Her skulle det vært et lager

Gratulerer til Team Kjekkas og Øyvind Haug som vinner hele dritten. Ja, du leste riktig, dritt. Men jeg kommer tilbake neste år!

Langtur i Oslo-området: Oslofjorden rundt


Postet av


I fjor prøvde Martin og jeg på denne langturen. Det endte med røket girwire og ødelagt girhendel på Vestby.

I år hadde jeg alliert meg med 3 stykker for å få litt redundans i utstyr og mannskap. Dessverre falt 2 fra allerede før start. Men da fungerte systemet og det ble tur! Olav møtte meg tidlig på Hvervenbukta. Han kunne da fortelle meg at han ikke kunne bli med på hele turen. Systemkollaps!

Ruta går som følger: Hjem-Hvervenbukta – Vestby via Gamle Mossevei – Moss via Osloveien (nesten) – Horten med Bastøyferga – Holmestrand – Sande – Svelvik – Verket med ferge – Tofte – Filtvet – Storsand – Sætre – Nærsnes – Slemmestad – Vollen – Sandvika – Oslo – Hjem.

Turen ble på 229.9 km og jeg var ute i ca 10 timer med bevegelsestid på ca 8.5 time.

God morgen Oslofjord!

God morgen Oslofjord!

Alltid hyggelig på Hvervenbukta

Alltid hyggelig på Hvervenbukta

Turen til Vestby er kjent for de fleste som sykler på denne kanten av byen. For dere andre kan jeg fortelle at den følger gamle, ærverdige Mossevei langs Gjærsjøen ,drikkevannskilde for Oppegård og Ås, og forbi Tusenfryd. Ned i retning Nesset og avkjørselen til Nesodden er det nedover og mulighet for å nå store hastigheter. Ikke ta avkjøringen til Nesodden, da blir det en bratt omvei! Videre går ruta under E6. Her er det en skummel trafikkfelle. Avkjørselen fra E6 kommer brått på og jeg har sett flere bilister som ikke sakker farten for kryssende, myke trafikanter. Ruta går nå videre langs giftige Årungen som er riksanlegg for roing. Etter avkjøring til Ås følger man en liten parallellvei til E6 hvor det angivelig løper rundt en halt katt etter et uheldig møte med en viss Martin. Denne veien går hele veien til Vestby. Fin strekning!

En bonde på tur og en fyr med traktor

En bonde på tur og en fyr med traktor

Herfra og sydover til Moss var nok ikke Olav eller jeg ikke like godt kjent. Vanligvis sykler vi nå da ned til Son for kaffe og boller men det var det ikke tid til i dag. Her kan man følge gamle E6, Osloveien, eller rote seg inn i noen boligstrøk og få hjelp av vennlige Hølen-beboere. Vi valgte det siste. Etter hvert er det godt skiltet til Moss. Ikke at vi trengte det, på veien, i drag’en til en traktor så vi Richard, pent antrukket i TG-drakt. Han kunne på særdeles effektivt vis vise oss raskeste vei til Ferga. På veien rakk han også å fortelle litt om hjemplassen sin og om hvordan Moss’ «Verket» snart blir det nye Barcode…

Olav med speed-guide Richard

Olav med speed-guide Richard

Ferga over til Horten var helt magisk. Mest fordi den er GRATIS for syklister og gående men også fordi den er ny og fin og at været var så fint det kan bli. Vi heiv i oss en deilig omelett, skolebrød, Svele og Kaffe. Overfarten tar ca 30 minutter. Rakk også å få litt kjeft før vi nådde Horten (biler og syklister losser ikke samtidig!).

Helo Horten!

Hello Horten!

Fra Horten fulgte vi riksvei 310 til Nykirke og Hellandsveien hvor vi tok nordover. Mye veiarbeid gjennom Holmestrand, men også mye potensiale for kul syling! Motvinden tvang oss inn i en tomannsrulle og det var godt når vi igjen snudde nesa sydover ved Sande for å runde Berger og sykle inn til Svelvik. En veldig fin strekning med flott utsikt og mange koselige steder.

Verdens korteste ferge i Norge

Verdens korteste ferge i Norge går over her

Ved Svelvik ventet vi litt på den latterlig korte ferga over til Verket. Den koster 29 kroner (vipps på vei Olav!). Her må man rett inn i en relativ voksen klatring opp til veien til Tofte. Her skiltes våre veier. Olav dro strake veien til Spikkested, toget og rebusløp i tigerstaden. Jeg hadde planlagt lunsj/middag på enten Sande kafe eller Villa Malla. Men som singel syklist fristet ikke dette og jeg hastet inn på første Kiwi, kjøpte masse godsaker, stappa endel i trynet, fikk brainfreeze av Yt’en og trykte resten i lommene.

kjapp lunsj #singellife

kjapp lunsj #singellife

Veien rundt Hurum er noe kupert og jeg begynte etter hvert å kjenne det ganske så godt. Som vanlig hadde jeg nok hatt litt for høy puls i litt for lang tid og ble noe kvalm og hadde ikke veldig lyst på næring en stund. Ved Filtvet ligger Villa Malla og en vakker dag skal jeg ha med noen flere på denne turen og kjøre full buffet her.

Veien videre følger kysten, utsikten er god men trafikken er også økende. Her ser man nå over på siden man kom fra og passerer Drøbak og Oscarsborg på andre siden av fjorden. Strekningen Filtvet-Sætre-Nærsnes var noget tung psykisk og det hjalp ikke at det ene dekket valgte å punktere.

Punktering fikses. Yogatimene var ikke forgjeves!

Punktering fikses. Yogatimene var ikke forgjeves!

Når Vollen passeres merket jeg godt at det var mange som var ute og kjørte denne fine vårdagen og måtte ofte ty til sykkelsti og knot.

Strekningen Asker-Aker brygge er kjent som tour de finance og det er fine sykkelstier når man finner det. Området Høvik-Lysaker har alltid vært et mysterium for meg og det føles ut som jeg sykler forskjellige veier hver gang. Uansett var det fint der jeg syklet. Forbi Bygdøy og Frognerstranda blir det mer og mer mennesker og det topper seg på Rådhusplassen hvor intetanende sitter og koser seg med øl.

Det var godt å komme hjem. Men turen hadde vært utrolig fin og været topp! Anbefaler denne turen for alle som er glad i en langtur og som ønsker at man ikke skal sykle samme vei ut som inn. Jeg er ganske fornøyd med planleggingen. Under følger tidsskjemaet som jeg brukte og brøt:

Skjermbilde

Jeg vil neste gang vurdere å ta runden andre vei. Da vil man få bakkene på Hurum på et tidligere tidspunkt og trafikken rundt Vollen kan være snillere.

Man bør også ta seg tid til å sette seg ned og spise ordentlig med mindre man er i bedre form enn jeg er. Var god og sliten da jeg kom hjem.

Skjermbilde2

GPX-fila kan dere finne her.

Strava kan dere finne her

Enbakk rundt 2017


Postet av


I tradisjon tro starter jeg denne bloggen med uttrykket «i tradisjon tro». Uansett, vi skulle sykle Enebakk rundt, og for Håvard og meg var dette 7. gangen. Med oss hadde vi Olav, Kenneth, Stein og Eirik. I tillegg stilte Richard i klassen med spesielle behov.

Rittet hadde blitt grundig gjennomgått på en Kina-restaurant i Lierse over en frityrstekt and og et lass med øl. Et brudd var planlagt. De som hadde størst tro på dette bruddet var nok de som ikke skulle være en del av det. Jeg var veldig usikker på om dette var mulig, farten pleier å være for høy for slike stunts av oss i Enebakk rundt og alle andre ritt på denne jorden.

Jeg møtte tidlig hos Håvard for litt (det har også blitt en god(?) tradisjon) morra-mekking. Hjul og gir-justering stod på frokostmenyen. Det gikk greit og Håvard fikk også sjekka at pumpa ikke lenger fungerer. Kaffe fikk jeg også. God morgen og god fornøyelse.

Oppvarming før ritt er vi ikke spesielt gode på. Da starten gikk og noen Nittedalsryttere ville teste feltet, kom innbytterfølelsen omgående. Dette var nok til at Stein valgte å vende snuta hjem. Fy!

Litt mer alvorlig ble det på Oppsal hvor veien var smalnet inn pga veiarbeid. I tillegg var det lagt ut små fartsdumper. Disse ble ikke varslet om bakover i feltet og det førte til at en rytter rett foran meg deiset i bakken og dro med seg halve feltet bak meg, inkludert Olav. Feltet ble også splittet i to og Håvard, Kenneth og Eirik måtte jage seg opp igjen, noe bare Håvard og Kenneth klarte 100 %.

Fartsdump fra Helvete!!! (Bildet er tatt fra innsiden av en Berlingo)

Fartsdump fra Helvete!!! (Bildet er tatt fra innsiden av en Berlingo)

De neste milene gikk radig med mange støt. Spesielt nevnte karer fra Nittedal var ivrige på å komme seg løs. De kjørte fin taktikk, la seg foran og roa ned når en av deres var i brudd. Det var flere som også prøvde seg og det gjorde at rittet ble dynamisk og gøy. Dessverre så jeg tidlig at våre sjanser for et slikt brudd var små. Alle brudd ble uansett kjørt greit inn.

Det var godt med folk på veien og alle bilene gjorde kaoset til tider komplett. Spesielt da vi kjørte jevnt med en gjeng fra Drøbak kunne det blitt stygt. Heldigvis dro vi fra dem.

Tempoet roet seg ned etterhvert. Mye fordi folk ikke ville dra (selv om noen var i brudd). Dette passet nok oss veldig godt. Men tidvis ble det gjort noen støt og det resulterte til slutt i kramper for Kenneth og han måtte dessverre slippe.

Ned mot Nordstrandveien (?) ble det kjørt styggfort i tet. Det overrasket meg men da var det naturligvis Håvard som var fremme og dro! Han var først inn i første bakken, ble litt forbikjørt men klarte å avansere på flata på Nordstrand, kastet seg utfor og var førstemann under brua før siste bakken! En bra prestasjon, vi har aldri vært så langt fremme så sent i Enebakk rundt. Selv hadde jeg tilskuerplass opp første bakken og flata. Måtte dessverre slippe en gjeng før nedoverbakken og hadde det generelt ganske dritt her. Håvard måtte gi slipp opp siste bakken til Skullerud (han som vant kjørte styggfort!) og jeg kunne også etterhvert se den kjente, nikotingule jakka til Heggen. Jeg seeeeeig forbi og vi kom så og si likt inn. Tung avslutning som vanlig.

Olav mæler på

Olav mæler på (landevei.no, Ola Morken)

Eirik leder an

Eirik leder an (landevei.no, Ola Morken)

Kenneth med deilige kramper kom inn noen minutter etter, deretter Eirik og til sist Olav.

Fin dag på sykkelen, beste og morsomste Enebakk rundt så langt. Vi kommer igjen til neste år!

Etter mål fikk jeg servert den deiligste pizza og pepsi max av Håvards bedre halvdel Caroline- takk!

Kenneth og Eirik koser seg i sola etter målgang.

Kenneth og Eirik koser seg i sola etter målgang.

Håvard stolt eier av hus, pizza og 7-årsmerket!

Håvard stolt eier av hus, pizza, vinterbleke hårete legger (frokosten kommer i retur) og 7-årsmerket!

Og til slutt: Gratulerer til Team Kjekkas og min kollega Øyvind Haug med seieren! Sjukt bra!

How to remove stuck seat post


Postet av


The seat post on my beautiful BMC SLR01 had long been stuck. The BMC version from 2011 has a square profile seatpost and is fixated with an internal expanding rubber seal. The method described below will however work for all stuck seat posts.

1) Remove seat and open seat post clamp (for BMC users: turn locking screw to «open»)

2) Attach a solid bar to the stuck seat post by clamping it down where the seat should have been. Tighten bolts alternating as always and make sure the bolt cannot move.

burst

3) Hang the bike upside down (breaking rule #49..) and attach the bottom bracket area solid to the roof. I used a normal cargo strap attached to a hook in the roof (make sure the hooks are properly fixed to a roof stiffener). Try to have the seat stay more or less vertical in order to avoid lateral loads when you start working.

dav

4) Get a rubber hammer and get to work! Hit the bar on alternating sides and take breaks to inspect the bike making sure nothing gets damaged and that progress is maintained.

5) Victory! I do not know what that black stuff is but it should not be there. After a good clean-up and applying carbon paste, the seat post was good as new!

mde

Dusteøkt 2016 – Martin og Henrik gjør Svartoren


Postet av


Det er mange gale triatleter som praktiserer en og annen dusteøkt i løpet av året. Det ryktes at Henrik Oftedal setter mølla på høyeste fart og bratteste helling og løper til han faller av. Svømmere har også en tradisjon å ringe jula inn med å svømme 100 x 100 m, god jul.

Martin og jeg hadde ikke ambisjoner å toppe noen av disse øktene men hadde lenge ønsket å svømme Svartoren i Østmarka på langs. Da vi så endte på datoen 21/9 og når vanntemperaturen viste gode 13 grader, ja da begynner vi å nærme oss kategorien dusteøkt.

Svartoren er en langsmal innsjø i Østmarka i Akershus som ligger 215 moh. Den utgjør kommunegrensa mellom Ski og Enebakk. Innsjøen er dannet ved oppdemning av en tidligere elv for å kunne fløte tømmer. Dette gjør den særdeles lang og smal. På det bredeste er den ca 80 m bred, på det smaleste under 10 m. Lengden er på 2.5 km og siden vi også skulle tilbake til bilen, ville økta bli på ca 5 km. En dobling av min lengste tur i vann… Ca midt på går det en flåte over. Det er moro for unga og jeg har gjort det til tradisjon å legge en telttur hit med Kaja og kusina hvert år.

skjermbilde

Moro for unga, midt på Svartoren noen uker før.

Moro for unga, midt på Svartoren noen uker før.

På vei i Martins LuksusLexus

På vei i Martins LuksusLexus

Før start. Smilet satt hele veien men ble litt krampeaktig og galgenhumoraktig for min del på slutten.

Før start. Smilet satt hele veien men ble litt krampeaktig og galgenhumoraktig for min del på slutten.

Turen ble gjennomført på en onsdag etter jobb slik at vi skulle ha presset på oss for å nå solnedgang. Det var som sagt noe kaldt i vannet men ikke verre enn at det føltes greit etter noen hundre meter da hender og tryne dovnet. Martin svømte som forventet ifra, litt demotiverende men jeg var smertelig klar over styrkeforholdet og lot ikke nederlaget gå inn på meg. Vi hadde en teknisk stopp ved flåten og på det tidspunktet føltes det meste greit selv om Martin var oppå flåta og slo floke da jeg kom.

Hverken Martin eller jeg hadde vært på nordsiden av vannet og visste derfor ikke helt hva som ventet oss. Svømmeforholdene hadde så langt vært flotte men noen hundre meter nord for flåta tetta det seg til veldig med gress og annen moro. På et tidspunkt var det vanskelig å få hendene fri, dusteøktstempelet nærmet seg faretruende…

Gressbonanza i nordenden

Gressbonanza i nordenden

Da vi omsider nådde enden av vannet flekka vi opp noen bars og gels fra bøya som jeg hadde med. Knipsa også noen bilder og fikk dokumentert noen meget stive tryner som jobba hardt for å få delt opp energien i munnen. Vi lo godt av oss selv men tok oss ikke mye tid til å hverken dvele eller kose.

Dust 1 og 2 er halvveis.

Dust 1 og 2 er halvveis.

Nå begynte vi å bli seriøst kalde. Hendene hadde for lengst mistet følelsen men kulda hadde også nå fordelt seg på resten av kroppen. Martin venta nok en gang på meg ved flåta men etter det tatt tempoet mitt betraktelig. Det hjalp heller ikke at leggene krampet seg til. Ved to anledninger var det full stopp og uttøying under vann. Jeg fant heldigvis en teknikk som fungerte den siste kilometeren: Da jeg merket at krampa nærmet seg, banket jeg føttene sammen. Krampa ble borte en liten stund og sånn fortsatte det til jeg kunne krype meg opp på land for å møte en iskald og trippende Martin.

5 km og nesten 2 timer i kaldt vann er ingen spøk. Jeg skulle nok hatt litt bedre svømmegrunnlag før vi la ut på denne turen og det hadde vært en helt annen opplevelse hvis vannet hadde vært varmere. Jeg følte meg oppriktig sjuk etterpå og hverken varmen i bilsetet eller den japanske sittedusjen etterpå hjalp veldig. Uansett veldig fornøyd med å ha gjort det og vet nå at litt lengre distanser på svømming er overkommelig. Jeg er også nok en gang veldig imponert over Martins svømmefremganger, han blir tøff å slå til neste års triatlonkonkurranser!