Kategoriarkiv: MTB / Downhill

Downhill i Hafjell


Postet av


Noen ganger så utsetter man ting, som man vet man burde gjøre. Sånn som downhill sykling.

 når vi fikk nyss i at Hafjell hadde siste åpningsuke i høstferien, var det bare å rydde kalenderen.

Utfordring var bare at å rydde kalenderen med familie og barn kan være i vanskeligste laget på kort varsel. Vi gikk derfor for den antatt enkleste varianten, ikke fri hjemmefra, men fra jobb. Opplegget funket sånn passe, for etter opptelling var vi kun 3 stk som skulle av gårde, Stein, Håkon og Eirik.

Uansett, planen var enkel. Avreise fra Oslo ca kl 07.00. Ankomst Hafjell ca kl 09.45. Hente sykkel som vi hadde leid på forhånd. Sykle alt det vi klarer og ta kule bilder underveis, skrive blogg.

Samt at vi var tilbake i Oslo ca kl 17.00. Bloggen skulle selvsagt skrives etter hjemkomst, men dere skjønner opplegget.

I dagene frem mot avreise ble yr.no sjekket grundig, hvordan ble været? Vi hadde tidligere avlyst tur til hafjell pga regn, da vi er solskinn syklister, men nå var det jo siste uka det var åpent.

Tøffe valg måtte gjennomføres for yr.no meldte selvsagt regn og med fare for sludd. Tvilen begynte å komme, før Håkon tok avgjørelsen. Vi drar uansett!

Husk rule #5 og det kan jo ikke være verre enn klassikerværet i Belgia, det har vi overlevd flere ganger. Stein bet på argumentene, han biter alltid på. Eirik ville jo ikke være noe dårligere, så da ble det tur uansett.

Når Tunge Gir skal på tur, er det (nesten) alltid noe som går galt, og også denne gangen ble det litt kluss. Ved avreise så må Eirik stå av turen, pga sykdom hjemme. 2 stk igjen. Reisen til Hafjell gikk ellers fint, veien har blitt ganske så bra frem til ca Hamar.

På Hafjell fikk vi raskt og enkelt sykkel, rustning og heiskort.

Siden dette var første gang vi syklet downhill, var planen å starte på de enkle løypene og jobbe oss opp i vanskelighetsgrad.

Vanskelighetsgradene er kjent fra alpint, grønn er lett, blå er litt vanskeligere enn grønt, rød er ganske vanskelig og svart er vanskelig og sikkert bratt i tillegg. Vi testet aldri svart, da vi synes rødt var mer enn nok, og det faktisk var mer gøy å gå tilbake til blått og heller øke hastigheten i takt med økte ferdigheter.

Allerede på tur nr 2 fikk vi utfordringer, Stein sin sykkel røk en bremsevaier, og Håkon fikk epic kjede teknisk. Så lett trill tilbake til start og fikse sykler før resten av dagen skulle bli helt fantastisk.

Yr.no hadde bommet totalt, så isteden for regn og sludd fikk vi en dag i perfekt høstvær med sol.

Om du lurer på om Downhill er gøy, og om det er verdt å prøve, så er svaret klart ja. Vi skal tilbake og dette blir nok et fast innlegg i sykkelsesongene fremover.

Hva så med de kule bildene? Vel, det var vi ikke så flinke på. De fleste bildene ble sendt på snap og var av hva vi spiste til lunsj. Men nedenfor er kanskje det kuleste vi har, med litt dugg på linsa. Og bloggen? Den har du nå lest. 😊

Ultrabirken 2016


Postet av


Årets birken-tur skulle være en slags hevn over turen jeg hadde i fjor. Da gikk det trått og jeg skyldte hardt på utstyret. Les her for å skjønne hvor dårlig jeg var i 2015.

Med ny sykkel og et bedre treningsgrunnlag i terrenget hadde jeg virkelig håp om at årets Ultrabirk skulle bli moro. Bare en uke etter årets Norges-tur burde også lårene vært forberedt på litt lett sykling i Hedemarken.

Det jeg ikke hadde kontroll på var været. Det spilte ikke på lag og da jeg kjørte fra Oslo 04:00 på fredag hølja det ned. Lysten var ikke stor på å sitte 7-8 timer på sykkelsetet i øsende regn..

Herlig å kjøre hjemmefra kl 04:00 for å glede seg til ritt!

Herlig å kjøre hjemmefra kl 04:00 for å glede seg til ritt!

Heller ikke i år hadde jeg klart å lure med meg noen venner. Heldigvis er terrengsyklister hyggelige folk og lette å prate med. Dessuten hadde vi jo en felles fiende å klage på: været. Starten gikk i år fra Pellestova og det var satt opp busser fra Lillehammer. Det yret lett og gradestokken viste ca 14 grader til start.

Tåke og kjølig på Pellestova før start.

Tåke og kjølig på Pellestova før start.

Målet mitt var å ha en god følelse så lenge som mulig. Jeg la meg derfor pent langt bak og stresset ikke med å sykle forbi folk i starten. Jeg konsentrerte meg om å sykle lett og la andre tette luker som oppstod på grusen de første 8 km. I singeltrack-stien som fulgte ble det skikkelig rushtids-tendenser og vi stoppa faktisk helt opp. Noen valgte å stresse over lyngen men jeg holdt hodet kaldt og ventet. Tror virkelig ikke at jeg tapte så mye på dette til slutt.

Tett trafikk i tett tåke (terrengsykkel.no)

Tett trafikk i tett tåke (terrengsykkel.no)

Etter hvert sprakk feltet opp og jeg avanserte hele tiden. Som væske hadde jeg sportsdrikk på sykkelflaske og vann på camelbak. Camelbak’en gikk tom etter 8 mil men jeg fylte på flaska en gang og forsynte meg med minst ett glass vann eller sportsdrikk på hver matstasjon. Matmessig gikk det med 2 barer og mye lefse og banan. Det var lange etapper hvor det var vanskelig å få i seg annet enn det som var i drikkesekken men gikk aldri tom og tror dette fungerte fint.

Løypa var lagt i flotte omgivelser, tror jeg. Kunne på forhånd lese at man kunne se milevis utover vidda. Stemte ikke helt under fredagens forhold, jeg klarte kanskje se 20 m og det var etter at brillene var kastet på grunn av dogg. Men stiene var fantastiske og holdt ganske god stand mot det våte været. Det ble riktignok ganske gjørmete og kjedet hoppet av da gress og gjørme hopet seg opp på krankdrevet.

Måtte stoppe og dra av driten på fjellet for å komme meg videre (parkcitymountainbike.com)

Måtte stoppe og dra av driten på fjellet for å komme meg videre, så akkurat sånn ut jeg lover. Hadde ikke tid eller ork til å stoppe for å ta bilde. (parkcitymountainbike.com)

Litt gjørmeproblematikk og noen ulyder fra bakgir var alt jeg hadde som kan kalles sykkelproblemer. I sterk kontrast til i fjor og ikke minst til terrengsykkelrittet i våres..

Ved Hitfjell, løypas høyeste punkt, skrudde værgudene på det de hadde av krefter. Det blåste så jeg holdt å falle av sykkelen, øsene regn ble avløst av haglbyger, lyn og torden dundret over hodene våre. Det var helt herlig, men hadde jeg fått tekniske problemer i denne delen av løypa hadde det blitt en seriøs utfordring å holde varmen.

Kroppen lystret meget godt hele veien og jeg fikk igjen for å ha spart litt krefter da vi kom ut på grusen ved Sjusjøen (?). Jeg dunka på, fortsatt kontrollert, og passerte en drøss med ultra-birkere i  tillegg til fredags-birkere som vi delte løypa med en liten stund.

Ned mot Lillehammer tok jeg igjen en spreking. Men han nektet å gi seg og dro etter hvert fra meg i nedoverbakkene. Men jeg ville ikke være dårligere og vi vekslet etter hvert på å jage hverandre. Det var tungt men også moro. vi holdt høy fart og passerte mange som resultat av internkonkurransen vi hadde. Gjennom det siste terrrengpartiet ca 10 km før mål fikk jeg en god luke og var sikker på at jeg hadde ristet han av. Men før ballettbakken var han der igjen. Jeg holdt ryggen hans ned til siste sving før oppløpet, låste dempegaffelen og spurtslo stakkaren. Så da at han hadde startet i gruppa bak meg og derfor garantert hadde slått meg på tid. Men satan så moro det var de siste 15 km. Takk for fighten hvem enn du nå var!

Veldig førnøyd med å komme i mål. Men øynene fikk seriøst gjennomgå uten briller

Veldig førnøyd med å komme i mål. Men øynene fikk seriøst gjennomgå uten briller

I mål var jeg kvalm, ustø, søkkvåt og kjente kulda komme. Fikk tatt en helt himmelsk dusj og spist litt. Da jeg kom ut av Håkons hall for å sette meg i bilen fikk jeg se solen komme og skyene forsvinne..

Ferdig med dusj og spyl, da kommer sola..

Ferdig med dusj og spyl, da kommer sola..

Men for en herlig følelse det var å sykle dette rittet. Fant flyten og godfølelsene og beholdt den så og si under alle de 117 km. Mission accomplished!

..Neste år skal jeg få med flere..

Terrengsykkelrittet 2016


Postet av


En av vårens store utfordringer. Nå skulle jeg få testa om teknikktreningen fra i fjor hadde fungert og at det faktisk hjelper med en kjempedyr sykkel.

Terrengsykkelrittet er et terrengsykkelritt av type stisykling, med løype i Østmarka i Oslo. Det ble arrangert for første gang i 2008 av en gruppe entusiaster og veteraner innen norsk terrengsykling, og har blitt arrangert hvert år siden da.

Løypa blir holdt hemmelig til 1 dag før. Se kart under for detaljer. Selv visste jeg til tider ikke hvor jeg var eller hvilken retning jeg hadde.

kart

Slik beskriver arrangøren selv årets løype:

  • Runden blir cirka 30 km (jeg tok 2 runder)
  • Vi forventer mellom 600-750 høydemeter pr runde
  • Det blir mye sti og lite grus
  • Finnes både tekniske partier og flytpartier
  • Du kommer til å ha det moro
  • Du kommer til å bli sliten

Dette stemte godt.

Før start (terrengsykkel.no)

Før start (terrengsykkel.no)

Jeg hadde bestemt meg for å starte rolig og kontrollert. Men starten gikk ganske fort og jeg kunne jo ikke annet enn å henge meg på. På stipartiene forsvant de raskeste uten jeg lot meg stresse. Kjente at det gikk fint og kosa meg skikkelig ute i sola. Men etter ca 7 km startet det som skulle prege store deler at tiden jeg tilbrakte i skogen denne dagen.

Punktering nr 1: Jeg kjørte slangeløst men riften i sideveggen på dekket var for stor til at latexen klarte å tette. Jeg stappa en slange inn og kjørte i en patron. Mulig at jeg pumpa litt lite inn, for etter kun få km kom punktering nr 2..

Da var gode råd dyre. Jeg hadde jo bare med meg en slange. Utrolig urutinert, men tenkte å spare vekt… Hadde dessuten bare med 2 lapper og da den første ikke ville sitte ble jeg litt småstressa. Lapp nr 2 satt og selv om det da hadde begynt å duskregne, steg humøret. Ved runding fikk jeg en funksjonær til å hente en slange til meg. Så da han kom springende at han hadde tatt med en 26″ slange, noe smått til mine 29″ hjul. Men tenkte at det får gå.

Det fikk jeg testa. For etter ca 10 km ut i andre runde kom punktering nr 4. Det var selvfølgelig lappen som hadde løsna. Jeg stappa inn den bittelille slangen og prøvde å få dekket på plass. Men i iveren som oppstod må jeg ha gjort noe feil, lufta kom bare ut igjen og punktering nr 5 var et faktum.. Idiot!

Da tenkte jeg på å bryte, nesten ingen i løypa på dette tidspunktet.. Heldigvis fikk jeg låne en slange av en forbipasserende og den ble installert kontrollert. Den holdt i ca 10 km. Da traff jeg en stein og slangen nærmest eksploderte, punktering nr 6. Nok en gang måtte jeg rope om hjelp. Jeg hadde heldigvis syklet forbi en og han hadde ikke brukt opp slangene. Denne slangen holdt helt til mål. Riktignok sykla jeg feil to ganger fordi funksjonærer hadde gitt meg opp og merkebånd ble tatt ned. Med sekken full av hullete slanger fikk jeg bølgen da jeg passerte målstreken.

Totaltid ble rundt 5 timer, fantastisk ræva. Men har en «moving time» på 3:33. Dvs at jeg brukte tilsammen nesten 1.5 t på punkteringer (stoppa på matstasjon en gang også) – det må være en slags rekord!

VM-gull i punktering!

VM-gull i punktering!

Men på tross av alle problemene (måtte stoppe for å stramme flaskeholderfestene også..) sitter jeg igjen med en utrolig god følelse. Jeg ble desidert sist av alle som syklet 2 runder og jeg gjorde noen dumme feil underveis men hadde faktisk en meget bra dag i skogen. Løypa var utrolig morsom og det var mange fine flytpartier som jeg må sykle igjen en annen gang. I tillegg mener jeg at teknikken har blitt veldig mye bedre. Jeg hadde bra tempo på stien og turte å slippe på endel nedover. På grunn av hyppige pauser hadde jeg endel krefter igjen etter rittet og kan kanskje dra på litt mer på neste terrengritt.

Lærdom:

  • Ta med 2 slanger
  • Ha med noe som kan dekke for en rift i dekket
  • Sjekk dekket nøye etter punktering
  • Vær nøye med slangen når man setter på dekk
  • Gå over skruer før ritt (både giret og flaskeholderen løsna..)

Jeg må berømme arrangøren for et nydelig, hyggelig ritt. Veldig god atmosfære før og etter konkurransen og vennlige folk underveis. Jeg gleder meg til å sette meg på terrengsykkelen igjen, har virkelig fått smaken for denne typen sykling.

Ultrabirken 2015 – Åfyttikatta!


Postet av


Årets store utfordring skulle vise seg å bli nettopp det det var meningen å være: en stor utfordring. Jeg rangerer Ultrabirken som noe av det hardeste jeg har gjort. Helt der oppe med AXTRI og Jotunheimen rundt. Men uten sammenligning, for i de to sistnevnte konkurransene, hadde jeg det faktisk til tider gøy.

Jeg hadde ikke klart å lure med meg noen på dette eventyret og jeg stilte derfor som eneste representant fra klubben på Rena fredag 28. August. Jeg følte meg utstyrsmessig (sykkel) underlegen. Jeg skulle gjerne hatt 29″ hjul og de bittesmå hjulene jeg hadde skulle gjerne ha trillet bedre. Men jeg er i god form og tenkte at det ikke var så farlig.

Treken

Treken med extended ass saver – for those long, hard, buns of steel

Løypa til Ultran holdes hemmelig frem til mandagen før rittet. Vi skulle følge den vanlige birkenløypa forbi Skramstad og til Bjønnåsbrua. Videre skulle vi følge en alternativ grusvei til Kvarstad for så å følge birkentraseen til toppen av Rosinbakken. Her, etter 50 km, skulle vi ta hardt høyre og det var visst her «moroa» skulle starte.  Løypa kan sees her og under. Det ble nærmere 134 km og ca 2500 høydemeter.

Kart og høydeprofil

Kart og høydeprofil (Strava)

Seriøs type før start. Kjører egghode-alien-skremmetaktikk

Seriøs type før start. Kjører egghode-alien-skremmetaktikk (birken.no)

Starten gikk og det gikk ganske fort. 35 minutter til Skramstad er 1 minutt bedre enn min bestetid med hardtail og 1 minutt saktere enn klubbrekorden til Heggen. Tempoet ble ikke noe lavere etter Skramstad og jeg mista kjedet og dermed også gruppa jeg lå sammen med. Det var fryktelig irriterende der og da men skulle vise seg 6 timer senere å ikke bety noe som helst.

Jeg klarte å jobbe meg opp i feltet og var ganske langt fremme da vi begynte på terrengdelen av dagen og jeg følte meg ok. Det skulle dessverre ikke vare. Første del gikk greit, løypa var bløt men uten de aller største hindringene. Jeg vant overraskende nok ingen plasser ved å prøve å svømme med sykkelen men jeg fikk i det minste avkjølt meg litt da jeg tryna to ganger i to særdeles våte myrer rundt Hornsjøen.

Hornsjø høyfjellshotell. Eller knivstikkerbua som det kalles av de lokale

Hornsjø høyfjellshotell. Eller knivstikkerbua som det kalles av de lokale (Dagbladet)

Etter som timene gikk ble det mer og mer høyfjell og mer og mer stein. Jeg ble passert av fler og fler og det ble vondere og vondere å falle. Jeg merket også at tankene mine ble veldig passive og jeg følte meg ikke spesielt flink. To tryn som er verdt å nevne er en der jeg ruller rundt i lyngen med krampe og en der jeg høylytt sier til meg selv: «dette trengte du ikke nå Henrik!» Sistnevnte fall var i en steinete bekk, jeg ble derfor ikke liggende lenge og samtalen endte derfor med det.

Her er det mange muligheter! Myr, Stein, kratt og høl! (Terrengsykkel.no)

Her er det mange muligheter! Myr, Stein, kratt og høl! (Terrengsykkel.no)

Jeg er så imponert over hvor mange gode terrengsyklister som finnes der ute. Jeg er nok ikke mye dårligere form enn de fleste men fy som de grusa meg i terrenget. Jeg begynte etter hvert også å skylde på utstyret oppi det ensomme, slitne hodet mitt. Og jeg tror jeg ikke er helt bak mål heller. Mener at gutta (og mange jenter) med 29″ hjul rulla mye lettere og fortere over steinene. Men det hjelper ikke å tenke sånn underveis men det valgte jeg allikevel å gjøre.

Resten av terrengdelen er litt tåkete selv om været var nydelig. Jeg minnes en kar med cola og sjokoladekake. Det så ikke ut som en offisiell matstasjon men han klarte å gi meg en av de få lykkelige stundene jeg hadde denne dagen – takk!

Bakkene ned til mål gikk ok men jeg ble fortsatt passert av mange. De eneste jeg kan huske å ha syklet forbi i terrengdelen av Ultran var en med most nese og kameraten hans som holdt på å lappe han sammen.

Målgang var like deilig som rittet var frustrerende. Veldig lite stress å ta birken på en fredag og jeg kunne ta så mange pølse i lompe som jeg ville.

Døvt målbilde

Døvt målbilde

Måtte jobbe for det skillet her. Absolutt innafor!

Måtte jobbe for det skillet. Absolutt innafor!

Etter å ha fått meg 5 pølser i brød, 2 boller suppe, 1 eple og 2 Yt, tok jeg bussen tilbake til Rena og bilen til hytta hvor pappa ventet med middag. Jeg var ikke den mest sosiale typen den kvelden. Litt skuffa men mest trøtt.

Kan det kanskje høres ut som om jeg hadde en forferdelig opplevelse og at jeg aldri i livet kommer til å gjøre dette igjen? Det stemmer at jeg underveis og rett etter målgang var 110% sikker på at jeg ikke kom til å delta i et terrengsykkelritt igjen. Men dagen etter våknet jeg til en nydelig frokost i det fri og med en helt annen ide: Jeg skylder på utstyret! Kan jo ikke sykle Ultran med en 26″! Og ingen av hjulene hadde spesielt bra hjullager heller. Dessuten subba bremsene i tillegg til at giret fuska underveis. Kan ikke ha noe med form eller teknikk å gjøre! Løsning: Jeg selger minst 2 sykler, kjøper en ny fet en, trener litt mer terreng og melder meg på igjen til neste år! JADA!

Ryggen er like stiv og alt nedenfor lårene er mørbanka men tankegangen begynner å endres

Ryggen er like stiv og alt nedenfor lårene er mørbanka men tankegangen begynner å endres. Pappa og Aro har vært oppe lenge allerede

..litt senere i frokosten: Ultran er bra greier ass, fint vær var det og. Sjekk finn.no om det er noen sykler som ligger ute kanskje?

..litt senere i frokosten: Ultran er bra greier ass, fint vær var det og. Sjekke finn.no om det er noen sykler som ligger ute kanskje?

 

Stier og Downhill i Verbier


Postet av


Øyvind er generelt kjent for å ha mange gode ideer. Men forslaget hans for høsttur i år er en av de bedre: «Hva med å sykle downhill og sti i alpene? Det er røddig da!» Jeg var helt enig i at det var et ryddig og bra forslag.

Etter å ha sjekka litt begynte rekruteringskampanjen. Det er viktig å ha de riktige innfallsvinkler når man skal rekruttere til en slik tur. Følgende unnskyldninger/lokkesetninger ble brukt:

1) Bruker bare 2 feriedager!
2) Viktig å ha noe å glede seg til!
3) Trenger jo ikke å koste såå mye!
4) Kult å prøve noe nytt!
5) Det blir gøy da!
6) Dette har du fortjent!

Kom gjerne med flere forslag i kommentarfeltet under, det trenger vi. Null stk ble nemlig rekruttert.

Uansett, Ryanair tok oss til Milano, der ventet leiebil og varmere vær. Kombinasjonen ivrig sjåfør og masete GPS (trodde stemmen løy en stund) fungerer sånn passe. Vi hadde derfor noen runder rundt i Bergamo før vi havnet på riktig vei.

Sesongen var skikkelig på hell i Verbier og alt vi klart å finne av overnatting i landsbyen var et herberge kalt Studio Denise. Dvs, huset het snowbird, rommet het studio Denise. Hvorfor? Det må fåglarna vite, ikke vi. Plassen var også preget av forberedelser til vintersesongen med veiarbeid og tørrtrening på snømåking.

For Fredagen hadde vi ordnet med guide. Erik fra Nederland driver sitt eget guideselskap og tilbyr også overnatting med mat nede i dalen (www.mtbverbier.com). Han tok oss med i stiene rundt Verbier skianlegg. Syklene vi leide var av typen med 130 mm vandring. Han kom både med teknikktips, masse info om området, funfacts og viste oss noen fantastisk fine, lange flytstier. Dagen endte med en utrolig lang tur ned hårnålsbonanza til bunnen av dalen. Der fikk vi se huset hans og fikk servert øl og peppernøtter (selvfølgelig). En helt magisk dag der vi fikk se hva Verbier har å by på med sykkel. Kanskje kommer vi tilbake og bor hos Erik.

Øyvind med helt nye, dyre hansker, holdt nesten hele helga

Øyvind med helt nye, dyre hansker, holdt nesten hele helga

På lørdag hentet vi våre reserverte DH sykler på den fancy sjappa Mountain Air. Merkelig å sykle på sånne doninger. lavt sete, masse vandring og bratt vinkel. Men håra på beina begynt å komme tilbake og jeg hadde kjøpt meg baggy shorts, stilen var derfor ikke helt feil.

2014-10-11 14.55.42

Heisbasert sykling er dritgøy. Første turene var temmelig slitsomme og skremmende. Men etter hvert satt teknikken bedre og vi våget oss utpå noen av de mer utfordrende løypene. Vi følte oss ganske gode helt til vi ble passert av noen kids med enda mer baggy klær. Galskap! – Håper vi får til det en gang. Grensene ble presset hardt og flere ganger kanskje litt langt. Øyvind hadde en legendarisk tur ned en ramp. Heldigvis filmet jeg seansen. Han har lagt ned veto på at den skal legges ut. Men for å være helt sikker på sånt må man nesten skrive bloggen selv..

2014-10-12 15.18.45-9

Starten av rød løype

Starten av rød løype

Vi hadde to dager i anlegget og vi var nesten helt alene begge dagene. Det var effektiv kjøring til heisen stengte hver dag. Vi var et par ganger innom service for å skru litt og bytte ut en knekt pedal. DH sykling frister til gjentagelse og vi er begge klar for mer!

Siste dagen regnet det og heisen stod. Vi kjørte derfor opp til fjellhytta Brunet og gikk en fjelltur. Fantastiske områder med tinder, breer og hengebruer.

Se! En bjørk!

Se! En bjørk!

Tåkelegging

Tåkelegging

Både Øyvind og jeg er enige om at dette skal bli en tradisjon. Men vi vil også teste ut de norske anleggene når sommeren igjen banker på døra.

Til slutt en liten videosnutt:

Slitsomt men morsomt på Grenserittet 2013


Postet av


I år passet det seg sånn at jeg skulle til Halden samme helg som aviklingen av Grenserittet, og jeg fikk endelig testet Norges nest største (?) terrengsykkelritt. Siden jeg bare har 4-5 turer på sånn sykkel i år, og værmeldingen var lovende, så ble målsettningen å rett og slett kose seg. Her skulle jeg nyte naturen, stoppe litt på matstasjonene, og alt skulle dokumenteres med GoPro på hjelmen.

Jeg klarte bare den siste, å ha GoPro på hjelmen.

2013-08-02 23.17.45
Kvelden før ritt sover jeg meg med klatretrøya. Det gir helt klart bedre tid i rittet neste dag!

ole
Takk til svigerfar, Ole, for hjelp med sykkel og logistikk

grenserittet-idyll
Idyll før start. Og jeg som tenkte jeg skulle ha en kosetur de neste timene.

Siden det er 3 år siden sist jeg syklet et terrengritt så var jeg ikke seedet, men hadde klart å mase meg opp til pulje 15, noe jeg hadde tenkt kunne passe fint. Men når starten gikk så jeg at dette ble helt feil. Her var det søndagstur deluxe, og jeg og en annen rytter valgte å stikke etter 1 km. Han først, jeg etter.

Og sånn kan man egentlig oppsummere hele rittet. Han først, jeg etter. I 80 km. Fordelingen på hvem som dro var nok 75/25 i hans favør. Og det gikk ganske radig, vi tok igjen sikkert 500 ryttere på turen, og det føltes som han og jeg lå i «venstrefeltet» hele turen.

Skjermbilde 2013-08-08 kl. 19.43.23Her er ryggen jeg følte fra start til mål. Takk takk, hvem du enn er!

Og det var tungt. Hele tiden. Jeg hadde veldig høy puls hele veien og det var veldig lite hvile som det ofte er i landeveisritt. Terrengritt blir rett og slett for kaotisk til å ligge bare og hvile. Og farten blir veldig ujevn.

Men milene, uten at jeg fikk med meg noe særlig. Hodet koblet rett og slett ut, og jeg bare lå og stirret på det hjulet fremfor meg.

Og vips var vi i mål. Klokket inn på 3 timer 11 minutter og noen sekunder. Svigerfar syntes det var veldig stas og gav meg klapp på skulderen, og pusset egoet mitt enda høyere med å si at jeg hadde havnet under 3 timer hvis jeg hadde vært korrekt seedet. Jeg lot meg rive med og stemte i og argumenterte for alt som kunne gått bedre. Du vet, neste år. Da … Ja bare vent…

2013-08-03 13.22.16Debut for den nye Tunge Gir-trøya. Men en stor skam at Grenserittet bruker startnummer i A4-format som dekker så og si hele ryggen. Men den ser dere jo ikke her. Da må jeg snu meg.

2013-08-03 13.32.59Fikk mye flotte kommentarer for kamera som stakk opp på hjelmen. Tror ikke alle skjønte helt hva det var, for det var endel peking og fliring. 

2013-08-03 13.59.34
10 minutter etter målgang begynte det å bøtte ned. Hadde flaks med den.

2013-08-04 13.15.44
Henrik kunne ikke være med til Halden, men dette affiserte ikke meg – og jeg fikk tak i en ny mekaniker.

2013-08-04 13.04.54Grenserittet, shame on you. Lure oss til å sette på stickers som ikke går av. Snedig, men irriterende markedsføringstiltak.

Toppritt og Trysilritt – herlig kombo


Postet av


Vårt trysilske alibi, Henrik Føien, hadde tidligere anbefalt å teste Trysilrittet. Da han likevel ikke hadde anledning til å stille slang jeg meg med en gjeng tidligere kolleger + entourage. Bjørn har hytte og mange gode venner, og jeg takker sjelden nei til sånne muligheter.
Siden jeg har som mål å ta igjen Henrik på Merida ranking bestemte jeg meg for å stille både på Topprittet og Trysilrittet. Hvorfor ikke gjøre det ordentlig? Er jo ikke så ofte på Trysil.

TOPPRITTET

Mange var klare for å komme først opp. Mange kjempet også om å komme først over startstreken

Mange var klare for å komme først opp. Mange kjempet også om å komme først over startstreken


Topprittet er 917 høydemeter, fordelt på 13 deilige kilometer. Og som i så mange andre ritt er det om å gjøre å komme først til topps. Ut fra start så jeg at det var mange som var utrolige keene på å gjøre akkurat det. Første delen går på asfalt, og feltet begynte å strekke seg ut ganske fort. Jeg hadde bestemt meg for å finne et tempo jeg var komfortabel med, og holde pulsen litt i sjakk.
Her er alt fortsatt helt topp, og jeg smiler i det jeg tar igjen en jente foran meg. Ikke lenge etter på er dessverre rollene byttet om.

Her er alt fortsatt helt topp, og jeg smiler i det jeg tar igjen en jente foran meg. Ikke lenge etter på er dessverre rollene byttet om.


I det grusveien begynner etter ca 2 km går planen som smurt, og jeg begynner å tråkke på litt. Dumt, Håvard, dumt. For etter 2 kilometer der kommer de bratte knekkerne tett. Og pulsen er ute av kontroll. Enda ikke halvveis, og låra begynner å få det. Justerer ned tempoet, og en dame med følge passerer meg. Trengte visst ikke å henge meg på dem. Litt etter halvveis får vi en liten nedoverbakke, og jeg får hente meg litt. Dritten var at girskiftern for bakgiret datt av i en dump, og jeg måtte dermed sykle resten uten å kunne gire bak. Nok et problem med at mekanikeren ikke var med på tur. Dette partiet var også det eneste jeg hang med teten i følge Strava. Men så begynner bakkene igjen, og låra lystrer ikke spesielt mye til viljen min. Litt oppi bakkene står Bjørn og serverer en flaske med Red Bull. Hadde jeg bare fått vinger som på reklamen kunne det gått bra.
Over en kneik, og for et tempo a du
Så passerer vi Fageråsen og jeg skimter toppen i det fjerne. Det var virkelig i det fjerne. Herfra og opp er det helt mørkt, og rundt hver sving hvor jeg håper det flater ut dukker enda en bakke opp. Etter å ha pint meg lenge nok går jeg også til det litt flaue tiltak og gå av sykkelen og fake et teknisk problem. Kom deg på sykkelen igjen, Håvard. 200 meter fra toppen smeller krampa til i leggene og jeg må faktisk trille sykkelen over mål. Jeg ser at klokka nærmer seg 1 time, og jeg dytter sykkelen det jeg er god for og ramler inn på 59,43. Men jeg er på toppen, oh lord. Detta var ikke deilig, men jeg er på toppen. Et kvarter bak førstemann, men det får vi heller godta. 7.plass i klassen høres bra ut.
Hei, her er jeg på toppen av Trysil. Verre enn å ta skiheisen

Hei, her er jeg på toppen av Trysil. Verre enn å ta skiheisen


Og så må det være en perfekt oppladning til lørdagens ritt. Kveldsoppladningen til rittet ble pastamiddag med laks, strengt Ringer-regime på enkelte, normalt vann på andre og ellers en tidlig tur i senga.
Ringer er redningen for folk med krampefrykt. Jeg er fortsatt overbevist om at Farris dekker det viktigste.

Ringer er redningen for folk med krampefrykt. Jeg er fortsatt overbevist om at Farris dekker det viktigste.

TRYSILRITTET

På rittet på lørdagen stilte vi seks mann fra hytta, med ulike målsetninger. Solskinnet som fylte Trysil gjorde at man uansett ville ha en fin dag. Bortsett fra enkelte perioder kanskje.
Starten gikk igjen i Trysil sentrum, og hovedbakken kommer allerede fra første tråkk. Et vanlig problem for mange mosjonister er å finne riktig utgangshastighet, spesielt i lange bakker. Med gårsdagens økt friskt i minne, slipper jeg raskt teten og legger meg i noe som blir en gruppe 3 opp og i det vi går over fra asfalt til skogsbilvei. Denne gruppen holder god fart, og flere er med på å trekke lasset. Likevel er det noen som skiller seg ut, og gjør en utrolig god jobb for å holde farta oppe. Jeg benytter rygger tilhørende både Skiptvet, Drøbak og Drammen for litt etterlengtet dragsug, og betaler tilbake med å dra i de periodene jeg klarer.
Etter 25 kilometer kommer det første av rittets fem stipartier, som for en mindre teknisk syklist som meg, passer helt perfekt. Man kan sykle gjennom alle partiene uten for stor risiko, kun ved et tilfelle måtte jeg gå av sykkelen. Samtidig er det så mange stipartier at det gir et litt mer spennende preg enn f.eks Birken, som omtrent bare går på skogsbilvei/asfalt.

Bjørn og Dag i godt driv, og det drivet bare fortsatte. Fotografen klarte ikke å knipse av meg. Da er det bare å skylde på farta da

Bjørn og Dag i godt driv, og det drivet bare fortsatte. Fotografen klarte ikke å knipse av meg. Da er det bare å skylde på farta da. (Bilde tatt av Amund Garthus)

Like etter noen nye motbakker kommer syra snikende, her begynner jeg å kjenne fredagens økt. Frem til dette hadde alt fungert helt greit, men her tar det til å nappe i både legger og lår, og på et tidspunkt må jeg slippe gruppen i et terrengparti. Heldigvis klarer jeg å komme meg opp igjen i nedoverbakkene fra rittets høyeste punkt, og vips er jeg tilbake i en gruppe i det vi begynner klatringen fra cirka halvveis. Et problem med alle stipartiene er at velfungerende grupper blir brutt opp. Men det er faktisk ikke et problem, heller noe som gjør rittet mer spennende.
Etter 42 km kommer matpause med diverse snacks og sportsdrikke, og herfra og til mål får man tilbake alle høydemetrene man investerte i på starten. Et par morsomme stipartier, litt grusvei, en sump, litt sti, noe gress og deretter spurten på asfalt. En stund sykler jeg med en fra Skiptvet, og vi prøver å hjelpe hverandre litt. Men det hjelper bedre når vi får samlet en stor gruppe på ca 15 mann innover mot målseilet. Noen prøver å spurte, men jeg prøver bare å se kul ut i det vi kommer mot mål. Vel gjennomført, og tida på 2.38.03 holder til 7.plass i klassen min her og. 7 er altså helgens tall.

Ringer-regime ga seg utover på lørdagen, og alternative væske ble benyttet

Ringer-regime ga seg utover på lørdagen, og alternative væske ble benyttet

Omtrent alle gutta på hytta leverte store prestasjoner, og spesielt Thor sin knusing av de andre ble behørig belønnet. Belønnet med stor glede!!
Deretter smakte vi på øl på en topp Trysil-pub, syklet opp til hytta til Bjørn som nedsykling, vasket sykler, spiste fra øverste hylle og drakk alt som ikke hadde med Ringer/sportsdrikke å gjøre.

Haakon Steenbeck, som jeg hadde et lite mål om å følge, kapret en sterk 2.plass. Da har jeg hvertfall noe å strekke meg etter neste år.

Neste år bør flere stille på disse rittene, og for gutta Bjørn, Dag, Thomas, Thor og Lars vil det være et krav at begge rittene gjennomføres. Det hører liksom med å gjøre det ordentlig. Siden Trysilrittet er såpass flatt som det her går det nemlig an å kombinere. Men det gjør det nok ikke noe lettere.