Kategoriarkiv: Ritt i Norge

Henrik ny klubbmester i Tunge Gir


Postet av


Henrik hadde ligget lavt i forkant av klubbmesterskapet og gjort det etter boka – snakke seg selv ned. Men vi visste bedre. Det var David mot Goliat i år og Henrik vant med 200 meters margin.

Allerede på første runde fikk Henrik luke i bakken, men ble tettet ganske kjapt. Men på runde 2 var det takk og farvel, Henrik seilte fra oss andre og så seg aldri tilbake.

Gratulerer som klubbmester 2014, Henrik!

Spurtoppgjør avgjøre klubbmesterskapet i fjor.

dsc_7548

Håvard tar til tårene mens Henrik stolt løfter opp kongepokalen

dsc_7533

Null stress med målseilet. Vi andre er knapt kommet ut av skogen i Maridalen!

dsc_7564

Årets pall. Eirik måtte nøye seg med bronse, mens Håvard plukket med seg sitt andre sølv. Og soleklart vinner i år ble Henrik.

dsc_7507

1.plass – Henrik

dsc_7508

2.plass – Håvard

dsc_7512

3.plass – Eirik

dsc_7514

4.plass – Martin

dsc_7510

5.plass – Kenneth

dsc_7501

6.plass – Øyvind

dsc_7503

Faren til Martin kjørte etter oss med GoPro. Kult gjort. Bare synd alle filmene er korrupte og ikke vil åpnes på maskinen.

dsc_7551

Tunge Gir med egen kioskavdeling. kaffe og boller hører hjemme på sykkelritt.

Takk til vår samarbeidspartner Oslo Naprapatklinikk for premier.

Kenneth debuterer på Øyeren Rundt


Postet av


Dette er sommeren for «Kenneth gjør ting han ikke kan» i god Senkveld-ånd. Etter at jeg i et svakt øyeblikk og med snev av solstikk impulsdeltok på et minitriatlon i ferien nådde føljetongen sitt foreløpige høydepunkt da jeg meldte meg på mitt først sykkelritt. Sportsdirektør Eirik klarte å overbevise meg om at Øyeren Rundt var det perfekte neste steget i min sykkelkarriere. Faktisk er jeg et år foran skjema etter traineemodellen i Tunge Gir. Første året som medlem i Tunge Gir traff jeg lagkameratene én gang, og det var klubbmesterskapet på høsten. I år har jeg faktisk deltatt på treningsturer og forstått at det faktisk er ganske så hyggelig å sykle sammen med andre. Selvfølgelig kommer det litt an på hvem man sykler med da, noen er sikkert helt forferdelige å sykle med. Rittdebut skal altså egentlig ikke skje før 3. året, dersom ikke noe helt spesielt skulle skje. 

Dagene før rittet ble brukt til alt annet enn forberedelser til ritt. Kvelden før den store dagen fant jeg ut at jeg fikk gå over utstyrslista og planlegge matinntak og diverse. Jeg skummet x antall blogginnlegg om næring under ritt og fikk lettere panikk da jeg fant ut at jeg kun hadde 1/3 av anbefalt næring i form av barer og gel tilgjengelig. Jeg ble også livredd for å få i meg for lite væske og planla å sykle med Camelbaksekk. Til min store glede hadde min bedre halvdel eksperimentert med bakst, så jeg satte en halvkilo banankake i kjølen og tenkte å stappe den nedi en av rygglommene. Kake går til alt, sa folk. Men igjen har sportsdirektøren full kontroll, og en kjapp telefon senere stoler jeg blindt på at kroppen ikke klarer å ta til seg så mye næring og dropper både kake og sekk. Det var såvidt jeg gadd å ta med flasker med vann. Neida.

Lørdag møtte vi opp ved Rælingen Videregående Skole der starten skulle gå i strålende vær. Med ubarberte legger og kakefri trøye lå alt til rette for en kjempedag! Ved parkeringen var det full aktivitet med siste justeringer av sykkel og utstyr rundt meg, så jeg torde ikke annet enn å stå å gnikke litt på måfå rundt på setepinnen (hvis det er lov å si), kikke på kjedet, løfte litt på sykkelen, snurre forhjulet et par ganger, osv. Ikke visste jeg hva jeg skulle se etter, og ikke så jeg det heller. Heldigvis kom Eirik på plass før noen spurte hva jeg mente dette skulle være godt for.

En liten oppvarming, en snartur i den siste monsterbakken før mål og justering av magnet til sykkelcomputeren som streiket ved 20km/t, og så var Eirik og jeg klare til å representere Tunge Girs farger. Rittmagen hadde roet seg og vi stilte oss elegant opp litt foran midten i pulje 3. Selv om rittet er fellesstart så er det altså ikke felles start, det er noe å tenke på. God stemning i start/målområdet med sponsorboder, mattelt, vafler og en artig speaker. Dette var koselig.

Nydelige drakter i nydelig vær.

Nydelige drakter i nydelig vær.

Sykkelfie fra startområdet.

Sykkelfie fra startområdet.

Starten går og masterbilen triller avgårde med oss etter. 200 meter etter start høres første pfffft og rittet ble plutselig ikke så koselig lengre for en av de andre rytterne, med mindre han var en rev til å lappe dekk. Masterbilen skulle ligge foran i 7 km, men trivdes så godt foran der at det ble minst 15 km før han dro avgårde. Merkelig følelse å ligge i et så stort felt bak bilen, nervøst og tett som det var. Trekkspillet strakk seg og trakk seg sammen, like overraskende hver gang, men det gikk noenlunde greit. Fordelen er at jeg omtrent ikke tråkket de første 2 mila av rittet, noe jeg var svært takknemlig for. Jeg måtte nemlig tråkke litt mer etterhvert. 

Like etter masterbilen slipper ved Fetsund så går det selvsagt avgårde et brudd og Eirik hiver seg med. Jeg tenker at det der så altfor fort ut, jeg holder meg her i feltet. Da jeg hadde ventet til avstanden til bruddet var blitt ennå litt større kom jeg på bedre tanker og heiv meg etter, med en annen på hjul. Vi kom oss opp som sistemann til bruddet, og jeg satt med blandede følelser hvor lurt dette skulle bli i lengden. Rittet er tross alt et par mil lengre enn min lengste tur noensinne.

Men det gikk overraskende greit å henge på bakerst i bruddet, og etterhvert fikk jeg også navigert meg litt fremover. Vi ble også tatt igjen av en stor gruppe bakfra så det ble etterhvert et stort felt som syklet sammen. De som lå først slet nok med den kraftige motvinden, men vi bak koste oss som bare det. Vi passerte dessverre flere ryttere som hadde gått i asfalten fra en av de første puljene, og ambulansen så ut til å ha sitt å stri med. Jeg håper det gikk greit med alle mann til slutt.

Akkurat som Eirik spådde gikk det rolig for seg de første mila mot Trøgstad. Det er ikke uten grunn han fikk 1016. plass i TourManager på TV2. Da vi nærmet oss Solbergfoss ble tempoet plutselig skrudd voldsomt opp og feltet sprakk i tusen bitar, som Björn Afzelius sang. Og vips var det slutt på kosen. Eirik så jeg ikke mer til, han forsvant forover mens jeg seg bakover, dvs jeg ble passert av mange. Jeg syklet selvsagt ikke bakover igjen, såpass har jeg lært.

Ved matstasjonen etter bakken var jeg så forvirret og stresset at jeg tenkte å stoppe for å fylle flasker selv om jeg hadde mer enn nok drikke igjen. Men så ble det så mye kluss og noen valgte å krysse på tvers av gruppen for å få en banan, så jeg fant det best å bare rote meg vekk derfra igjen. Dermed havnet jeg sammen med en stor gruppe (Team Foss?) og vi begynte å kjøre litt rulle. Det har jeg egentlig ikke gjort noe særlig før, så Fosskapteinen hadde sitt svare strev med å holde orden på meg og sørge for at jeg lå tett nok, gikk ut fort nok, roet nok i bakkene, tråkket nok bortover og generelt oppførte meg nok som en syklist.

Etter et par mil fikk jeg litt mer dreisen på det, men det tok likevel så mye energi og konsentrasjon at jeg fullstendig glemte å drikke og spise. Fordelen var at det gikk fort, og vi passerte flere mindre grupper og ryttere. Noen ryttere var bittesmå. Bortsett fra det, fikk jeg lite med meg av omgivelsene rundt de siste 6 mila, fokuset var kun på dekket foran og sørge for å ikke bli stemt ut i øyrådet av Fossgutta.

Et par mil før mål måtte jeg gi meg med rullekjøret og la meg med stive lår bak i en sekk som hadde dannet seg bak rulla. Hadde jeg løftet hodet innimellom ville jeg kanskje sett at den hadde ligget der en god stund, og at jeg bare kunne sluppet meg ned dit lenge før og spart litt krefter. Men nå hadde jeg hvertfall bidratt litt, på min egen lille måte.

Eirik i herlig driv opp siste monsterbakken.

Eirik i herlig driv opp siste monsterbakken.

Her er jeg som nr 3 opp den samme monsterbakken.

Her er jeg som nr 3 opp den samme monsterbakken.

Da vi rullet inn i Fjerdingby fikk jeg litt ny energi da jeg visste det var kort vei igjen til mål. Siste monsterbakken opp før mål var plutselig blitt dobbelt så bratt som den var da vi testet den før start, rundt 48 graders helling, men jeg mobiliserte såpass at jeg fikk passert de fleste Fossgutta før jeg spurttapte med krampetendenser i leggene over målstreken mot en annen jeg ikke aner hvem er. Men jeg kom til mål, og det kom ryttere bak meg så jeg var strålende fornøyd!

Cola og baguettfie i målområdet.

Cola og baguettfie i målområdet.

Etter målgang var det en kjærkommen Cola og baguett, og litt uttøying og småprat med andre syklister som jeg har lest man skal gjøre. Etterhvert som tida gikk og jeg fortsatt lå der på gresset ble jeg faktisk mer og mer fornøyd, da det stadig trillet inn folk i mål.

Nå har jeg fått sjekket resultatlister og filtrert så godt jeg kan for å komme høyest mulig, og har klart å filtrere meg opp til en 9. plass i pulje 3 i klassen M30-39, noe jeg er kjempefornøyd med! Jeg skal se om ikke jeg kan filtrere litt mer på etternavn også for å komme ennå høyere. Eirik tok en sterk bronse i samme filter, og teller som pallplassering ifølge Tunge Girs klubbreglement.

Oppsummert var det et vel arrangert ritt og en morsom opplevelse å delta i ritt. Dette må definitivt gjentas en gang! I tillegg ble det flott oppkjøring før neste helgs store event, nemlig Bergen – Oslo med Tunge Gir. Det blir nok en ting Kenneth ikke kan.

Randsfjorden rundt 2014


Postet av


Martin er heldigvis en lett rytter, selv klarte sykkelen min 6.7..

Det er 3. gang undertegnede stiller til start på Brandbu for rittet Randsfjorden rundt. Tunge gir stilte med 3 mann i 2013, det kan du lese om her. I år var det kun Martin fra rekruttlaget og meg selv som hadde meldt seg på. Den gutten fortjener en trøye, han er mer aktiv enn de fleste! Forberedelser før ritt har det nå gått rutine i og vi fikk tid til en liten innveiing av syklene: Martin er heldigvis en lett rytter Lars-Petter og Marcus fra Baba Ganoush (en matrett som ser ut som…?) var også klare. Lars-Petter trengte dessuten mekanikerhjelp med girene og litt hjelp på tvers av lagene er jo lov (karma osv).

Sjekk BGs utstyrspark! Stol og terrengkjøretøy!

Sjekk BGs utstyrspark! Stol og terrengkjøretøy!

Det ble tid til en kjapp, alt for dårlig oppvarming før starten gikk. Og for en start det ble, tempoet var høyt ut fra blokka og det virket for oss som satt bak i sekken som om noen prøvde å gå i brudd. Det gjorde meg stressa og jeg kjørte litt for hardt for å komme i front. Og det klarte jeg jo greit og etter ca 15 min var jeg i tet og i mitt eget lille, idiotiske brudd. Moro uansett. Fram til halvveis vekslet jeg mellom å være i front, i brudd, midt i og helt bakerst. På den måten blir man godt kjent med feltet og man får vist frem sponsorlogoen til alle. Etter ca 80 km gikk det et seriøst brudd med 2 seriøse syklister. Selv kosa jeg meg midt i feltet med Martin, LP og Marcus. Vi hadde endel motvind mot vending Fluberg bru og tempoet var til tider lavt. Dette endret seg etter vending og jeg kunne se 50-tallet flere ganger på displayet. rf prosil Med bare 10 km igjen tok feltet igjen de 2 gale utbryterne. Imponerende kjørt av de! Herfra og inn gikk det fort og jeg hadde nok med å henge med. Spesielt etter en krasj som delte feltet i 2 med meg, Martin og Marcus i bakerste halvdel. Jeg hadde ikke mye å gi når det ble pusha opp siste bakken men hadde nok til en liten spurt som gav meg litt bedre plassering. Vet ikke helt hvilken plassering jeg fikk men vet at jeg havnet noe bak LP som var med helt inn og fikk en fin-fin 11. plass i gruppa. Imponerende og irriterende! Martin kom rett bak meg og Marcus noe etter det. Sliten kunne jeg konstatere at det er mange som er bedre enn meg.. Takk til arrangøren som har tatt ulykkene i fjor på alvor. Det var alltid en sykkel foran og bil bak som passet på uvettig kjøring.

Nordmarka Rundt 2014


Postet av


Etter Håvards skryt av rittet og hans beskrivelse av et hardt ritt (Nordmarka Rundt 2013) var det med blanda følelser jeg stilte til start. Jeg hadde klart å komme meg med på pulje 1 mens Håvard hadde klart mesterstykket å havne i turpulje III. Men det var veldig mange som hadde tenkt å snike seg med i 1. pulje. Mange klarte det og Håvard var én av de. Lars-Petter fra Baba Ganoush og Kristian Schiander fra HCK var noen av de andre kjente fjesene på start.

Høydeprofil

Høydeprofil

Starten gikk på Årvoll skole. Som vanlig var jeg litt spent i kroppen og nervøs den første mila. Tempoet var til tider høyt gjennom tunneler og gruppa var gigantisk. Jeg lå bak Håvard fra start men det var også det siste jeg så til han. Han påstår at han så meg rive av meg den unødvendige halsen jeg alltid har på meg opp Sollihøgda så da må han jo ha vært i nærheten. Opp den nevnte høgda med navn Solli gikk det i mine øyne styggfort. Jeg klarte med nød og neppe å henge meg på.

Ned på andre siden og forbi Sundvollen gikk det også fort men da uten at det kostet så mye å henge på. Bakkene opp til Klekken hotell og kønferønsesenter gikk også greit selv om ambulansen gikk skytteltrafikk for å hente noen Rye-folk som lå foran. Da var det verre med bakkene ned til Jevnaker. Utfor har aldri vært min sterke side og denne gangen kunne det gått ille. Jeg lå litt for langt til høyre ut mot veikanten, stein og jord og en påle med postkasse på dukket opp rett foran der jeg hadde tenkt å sykle. Jeg valgte å ikke kjøre rett i postkassa, men legge meg godt til høyre for denne og ut i grøfta. Fikk en deilig landing i duggfrisk gras og både sykkelen og jeg kom oss helskinnet fra det. – Flaks! Men da var jo gruppa borte, det betydde en reprise fra Enebakk rundt med ca 10 minutter full spurt for å ta de igjen. Det klarte jeg heldigvis og da fikk jeg jo gleden av å bli sykla fra opp fra Jevnaker..

Eneste bevis fra tur i grøfta

Eneste bevis fra tur i grøfta, Ja – bena er hårete og bleike

Håvard har best stil, men jeg er først!

Håvard har best stil, men jeg er først!

Heldigvis var det flere som sleit med å henge opp der og jeg slo meg sammen med 5 stk og vi gjennomførte en heftig rulle-operasjon og kom oss opp igjen. Dette bare for å bli grusa i bakkene opp til Grua..

Nå begynte jeg virkelig å få det. Tankene om å slippe seg tilbake til en gruppe bak var absolutt til stede og frista endel. Da jeg runda toppen på Grua var jeg helt alene. Takk til Schiander for å sette tempoet..Bra forsøk på å riste meg av! På mystisk vis (les: vilje og juks i en rundkjøring) klarte jeg nok en gang å ta igjen tetgruppa. Bena var deilig slitne, da var det flott at det gikk rolig ved Harestuvannet. Det gikk faktisk så rolig at jeg var med i rulla en stund.

Gjennom Nittedal var tempoet også rolig, kun et par som ville dra. Opp Gjelleråsen økte tempoet noe men ingen av rykkene resulterte i noen spredning i feltet og jeg klarte å bite meg fast.

Ut på Trondheimsveien var jeg så full av pepp at jeg gikk i tet ved Rødtvedt. Dette bare fordi jeg kunne og det gav meg en fantastisk følelse, gåsehud på hele kroppen! Da gjorde det ikke så mye at hele feltet feis forbi meg og at jeg endte nesten sist i en gruppe på ca 30 mann (og en kvinne). Tida ble 04:02:27, det er bra!

Jeg er utrolig fornøyd med at jeg klarte å hente inn feltet 3 ganger, det kostet mye. Ikke fornøyd med å havne i grøfta og ikke fornøyd med å ikke klare å henge med oppover – det må jeg bli bedre på! Men det jeg er aller minst fornøyd med er at Håvard mista kjedet flere ganger. Dette skulle jeg tatt tak i, jeg visste jo at det var et problem.

Håvard har mekka sjøl!

Håvard har mekka sjøl!

Takk til Rye for vel gjennomført ritt, baguettene ved mål var ikke noe å skryte av men bedre enn ingenting!

Skulle gjerne lagt ut Stravan men Garminen svikta tidlig.

Enebakk Rundt 2014


Postet av


Tunge gir stilte ikke akkurat mannsterke på årets runde rundt Enebakk. På tross av iherdig lokking og luring var det kun Håvard og jeg som var klare til start denne flotte maidagen. Temperaturen var riktig nok lav men sola skinte fra blå himmel. Vi fikk derimot moralsk støtte fra uventet hold: Martin Gulliksen og Even Sunde Andresen, kolleger som var klare som førstereisgutter. Etter å ha kledd om Even til litt varmere klær og fortalt noen gamle røverhistorier var også de klare for tur.

Vi må skjerpe oss på bildefronten, kun ett bilde ble tatt. Bruker derfor noen utvalgte bilder fra google (rb.no og lantynnmann.no)

Vi må skjerpe oss på bildefronten, kun ett bilde ble tatt. Bruker derfor noen utvalgte bilder man får opp når man googler Enebakk (rb.no og lantynnmann.no)

Målene mine fra start var enkle

  1. Sitte i rulla hele veien
  2. Komme under 2:10.

Det første målet måtte jeg fikse selv men mål 2) var litt avhengig av tempoet på resten av gruppa.

Blant mange kjente fjes på start var det hyggelig å se igjen Lars-Petter Weyer-Larsen, kjent for mange bindestreker i navnet og en vi stiftet bekjentskap med under AXTRI 2013.

Ut fra start gikk det som vanlig i rykk og napp rundt rundkjøringer og i svinger.  Ved ca 12. rundkjøring går løypa opp en liten bakke forbi legendariske Rolvsrud stadion. Her ble det spøkt om at dette var stedet Håvard og jeg sprakk i 2010 etter å hengt som slips etter Skårer sykkel. Ironisk nok var det her jeg ble stående også i år. Kjedet valgte å hoppe av og da måtte jeg gjøre det samme. Dette førte til at jeg fikk gode 300 m å ta igjen på feltet. Ikke moro men jeg ble reddet av alle rundkjøringene og svingene som gjorde at feltet ikke gikk for full maskin. Ved Hammer Kirke hadde jeg tatt de igjen, gode 2 km etter fadesen og med stokk stive bein. På veien dit kunne jeg også se at Even sleit og datt etter hvert av.

I flere mil hadde jeg nok med å ligge i feltet. Tenkte at jeg skulle snike meg opp til rulla men det tok lang tid. Da jeg endelig kom opp så jeg at rulla kunne knapt kalles rulle. Kun fem mann som prøvde å jobbe sammen. Jeg hadde ikke tenkt meg en ledende rolle i rulla men fant ofte meg selv sittende i front med den deilige motvinden i ansiktet. Håvard og Lars-Petter hadde sporadiske innhopp i rulla mens Martin var lur og holdt seg i sekken.

Tempoet var lavt. Så lavt at gruppa som startet 5 min bak oss tok oss igjen før Hauketo og skapte fullt kaos i rekkene. Det gjorde at jeg og de sure bena mine datt langt bak i det enorme feltet. En stor tabbe som irriterer meg nå i ettertid. Opp bakene til Nordstrand passerte jeg mange og jeg kunne se ryggen til Håvard et stykke foran. Merket at dette ga meg fornyet motivasjon og opp aller siste kneika fra Skulleruddumpa passerte jeg ham og det ble bannet stygt.

Passe teit bilde i målområdet, takk til hr. Gulliksen for det teite bildet

Passe teit bilde i målområdet, takk til hr. Gulliksen for det teite bildet

Følelsen etter Enebakk rundt 2014 er blandede: Jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte å kjøre inn gruppa igjen (men jeg kunne jo ventet på neste gjeng, de tok jo oss igjen uansett!). Jeg er veldig skuffa over at jeg ikke var offensiv nok til å holde meg i tet da vi ble tatt igjen, da hadde jeg vært med teten opp til Nordstrand tror jeg. Tida ble dårligere enn i fjor, det er ikke bra men ikke bare min feil.. Det jeg er mest skuffet over er antall mann som vi klarer å mønstre, dette er et ritt som ikke tar mye tid og man finner ryttere på alle nivåer.

 

Nedenom og hjem


Postet av


På søndag var det tid for årets avslutning, og rittet Nedenom og hjem ved Ingierstrand. Frikransen arrangerer da et ritt som mange bruker som årets siste landeveisritt. Dessverre stoppet Tunge Gir sitt treningsprogram i midten av august, og vi klarte derfor å stille et svært slagsvakt lag. Håvard tok turen, og fikk følge av Martin og Andreas fra Tåsen Tempo, samt at det selvfølgelig dukket opp hyggelige karer fra Blodsmak. Verre var det at flere av Oslos vasseste syklister stilte opp, og hadde planer om å legge lista langt over noe vår spenst kunne makte. Flere kjente bloggere, twitrere og strava-fjes var å se i feltet.

Dette toalettet funka bra for meg. Sikkert for alle de utenfor også

Dette toalettet funka bra for meg. Sikkert for alle de utenfor også

På plass merket jeg at magen var av normal kvalitet, og at en do måtte benyttes. Ingen åpne toaletter i nærheten gjorde at arrangøren satte opp et fiffig telt, med to bokser fra Biltema. Jeg og annen trengende fikk æren av å testkjøre dem, og satt der i hyggelig passiar mens det nødvendige ble gjort. Uvant, men veldig befriende.

Her er folka altså klare for å sykle seg en tur. 5 runder a 14 km, med en veldig tøff bakke per runde

Her er folka altså klare for å sykle seg en tur. 5 runder a 14 km, med en veldig tøff bakke per runde

Etter gjennomført økt i teltet ble det oppvarming som Strava målte til 200 meter. Ikke helt topp, men jeg håpet at lovnaden om masterbil ville sikre meg noen minutter oppvarming før kjøret satte i gang. Dessverre forsvant den bilen før vi hadde passert første bakken. Jeg gjorde mitt ytterste for å henge på da første gruppen stakk, men det tok ikke lang tid før jeg merket at dette tempoet var uholdbart. Selv på lette gir klarte jeg ikke å holde frekvensen oppe. Fikk bare vente på neste gjeng da. Og de var jo ikke bak meg, men rundt overalt. Til slutt kom vi til topps, og det ble kjørt en god rulle hele veien. Så møtte vi bakken igjen. Og jeg møtte veggen igjen. Jeg måtte altså slippe denne gruppen også. Flotte greier.

Synes du jeg likner på Alberto Contador der jeg står og tråkker lett oppover. Stemmer ikke helt det. Var ikke oppover her på dette bildet heller

Synes du jeg likner på Alberto Contador der jeg står og tråkker lett oppover. Stemmer ikke helt det. Var ikke oppover her på dette bildet heller

Dermed tok jeg sats og fortsatt alene et stykke videre. Men i det jeg skulle svinge til venstre og veien inn mot Ingierstrand igjen kom det kjentfolk. Da dukket Andreas og gode gamle Gjermshus opp og var hyggelige nok til å ta meg med videre. Og herfra og inn gjaldt det bare å holde seg inne med resten av gjengen og fortsette i et ålreit tempo. Fjerde gang vi syklet opp bakken så vi faktisk gruppen foran i toppen av bakken og jeg trodde vi holdt et fantastisk tempo. Dessverre så vi aldri mer til de.

Dette er et målseil. Og akkurat dette seilet ble benyttet på Ingierstrand. Førstemann dit da. OK

Dette er et målseil. Og akkurat dette seilet ble benyttet på Ingierstrand. Førstemann dit da. OK

Det store med dette rittet er at man skal sprinte om alle plasser, og dermed var det ganske spennende i de vi begynte å nærme oss målgang. Folk begynte å posisjonere seg og finne ideell rygg. Det var en som kjørte av gårde litt tidlig og jeg la meg i rygg på han. Da jeg så målstreken 300 meter framme gikk jeg ut og skulle sette siste spiker i denne flotte kista. Dessverre kom det en rytter fra Frikransen i en alt for drøy fart bakfra, og feis forbi meg. Svarte. Ikke klarte jeg å henge meg på han heller. Dermed gjaldt det å forsvare en flott 2.plass. Det klarte jeg. Endelig en liten opptur.

Fotofinish av de helt store. Her ser man tydelig at jeg er foran Andreas. Men likevel er jeg bak på resultatlista. Dette skal du få svi for Andreas. Vær trygg

Fotofinish av de helt store. Her ser man tydelig at jeg er foran Andreas. Men likevel er jeg bak på resultatlista. Dette skal du få svi for Andreas. Vær trygg

Etter målgang ble vi spurt om hvilken plass vi kom inn på. Det er en herlig følelse at man etter målgang kan bli enige med motstander og arrangør om hvordan det hele endte. Tunge Gir liker at det finnes slike ritt. Det eneste dumme var at jeg ble plassert bak Andreas, som jeg med viten og vilje slo i spurten. Men det er jo bare småpirk i den store sammenhengen.

Deretter gjaldt det å få i seg rask næring. Flott at Frikransen stilte med grillmester.

Deretter gjaldt det å få i seg rask næring. Flott at Frikransen stilte med grillmester.

Jeg spiste denne pølsa. Dette bildet er tatt halvveis i jobben

Jeg spiste denne pølsa. Dette bildet er tatt halvveis i jobben

Gjermshus, Andreas og Håvard

Jeg husket ikke på å avslutte økten på Strava før jeg hadde vært hjemom, og så ut til Tusenfryd. Ble en del fine KOM, men dessverre helt ufortjent. Dette fikk jeg raskt påpakning for. Det er klart man ikke skal tulle med dette. Men nå er hvertfall økten korrigert og kan nytes på Strava om du er lokket av å stille neste år.
http://www.strava.com/activities/80941109

Oppsummering for rittet:

  • Spennende og utfordrende løype
  • Gode stemning, både i tet og litt lenger ned
  • Gode og oppfinnsomme anretninger når det gjaldt toalett og bespisning
  • Kort vei fra Oslo, og de fleste var lure og tok turen ut som oppvarming
  • Mange gode ryttere på plass, men de som ikke henger med der får likevel en spennende avslutning

Og gratulerer til Vestre Aker Velo med seieren.

Da er dermed sesongen avsluttet, og nå gjenstår det bare årsmøte, sesongavslutning og planleggingsmøte for neste år. Vi får håpe at vi klarer å legge dette på tre ulike dager.

Slitsomt men morsomt på Grenserittet 2013


Postet av


I år passet det seg sånn at jeg skulle til Halden samme helg som aviklingen av Grenserittet, og jeg fikk endelig testet Norges nest største (?) terrengsykkelritt. Siden jeg bare har 4-5 turer på sånn sykkel i år, og værmeldingen var lovende, så ble målsettningen å rett og slett kose seg. Her skulle jeg nyte naturen, stoppe litt på matstasjonene, og alt skulle dokumenteres med GoPro på hjelmen.

Jeg klarte bare den siste, å ha GoPro på hjelmen.

2013-08-02 23.17.45
Kvelden før ritt sover jeg meg med klatretrøya. Det gir helt klart bedre tid i rittet neste dag!

ole
Takk til svigerfar, Ole, for hjelp med sykkel og logistikk

grenserittet-idyll
Idyll før start. Og jeg som tenkte jeg skulle ha en kosetur de neste timene.

Siden det er 3 år siden sist jeg syklet et terrengritt så var jeg ikke seedet, men hadde klart å mase meg opp til pulje 15, noe jeg hadde tenkt kunne passe fint. Men når starten gikk så jeg at dette ble helt feil. Her var det søndagstur deluxe, og jeg og en annen rytter valgte å stikke etter 1 km. Han først, jeg etter.

Og sånn kan man egentlig oppsummere hele rittet. Han først, jeg etter. I 80 km. Fordelingen på hvem som dro var nok 75/25 i hans favør. Og det gikk ganske radig, vi tok igjen sikkert 500 ryttere på turen, og det føltes som han og jeg lå i «venstrefeltet» hele turen.

Skjermbilde 2013-08-08 kl. 19.43.23Her er ryggen jeg følte fra start til mål. Takk takk, hvem du enn er!

Og det var tungt. Hele tiden. Jeg hadde veldig høy puls hele veien og det var veldig lite hvile som det ofte er i landeveisritt. Terrengritt blir rett og slett for kaotisk til å ligge bare og hvile. Og farten blir veldig ujevn.

Men milene, uten at jeg fikk med meg noe særlig. Hodet koblet rett og slett ut, og jeg bare lå og stirret på det hjulet fremfor meg.

Og vips var vi i mål. Klokket inn på 3 timer 11 minutter og noen sekunder. Svigerfar syntes det var veldig stas og gav meg klapp på skulderen, og pusset egoet mitt enda høyere med å si at jeg hadde havnet under 3 timer hvis jeg hadde vært korrekt seedet. Jeg lot meg rive med og stemte i og argumenterte for alt som kunne gått bedre. Du vet, neste år. Da … Ja bare vent…

2013-08-03 13.22.16Debut for den nye Tunge Gir-trøya. Men en stor skam at Grenserittet bruker startnummer i A4-format som dekker så og si hele ryggen. Men den ser dere jo ikke her. Da må jeg snu meg.

2013-08-03 13.32.59Fikk mye flotte kommentarer for kamera som stakk opp på hjelmen. Tror ikke alle skjønte helt hva det var, for det var endel peking og fliring. 

2013-08-03 13.59.34
10 minutter etter målgang begynte det å bøtte ned. Hadde flaks med den.

2013-08-04 13.15.44
Henrik kunne ikke være med til Halden, men dette affiserte ikke meg – og jeg fikk tak i en ny mekaniker.

2013-08-04 13.04.54Grenserittet, shame on you. Lure oss til å sette på stickers som ikke går av. Snedig, men irriterende markedsføringstiltak.

Toppritt og Trysilritt – herlig kombo


Postet av


Vårt trysilske alibi, Henrik Føien, hadde tidligere anbefalt å teste Trysilrittet. Da han likevel ikke hadde anledning til å stille slang jeg meg med en gjeng tidligere kolleger + entourage. Bjørn har hytte og mange gode venner, og jeg takker sjelden nei til sånne muligheter.
Siden jeg har som mål å ta igjen Henrik på Merida ranking bestemte jeg meg for å stille både på Topprittet og Trysilrittet. Hvorfor ikke gjøre det ordentlig? Er jo ikke så ofte på Trysil.

TOPPRITTET

Mange var klare for å komme først opp. Mange kjempet også om å komme først over startstreken

Mange var klare for å komme først opp. Mange kjempet også om å komme først over startstreken


Topprittet er 917 høydemeter, fordelt på 13 deilige kilometer. Og som i så mange andre ritt er det om å gjøre å komme først til topps. Ut fra start så jeg at det var mange som var utrolige keene på å gjøre akkurat det. Første delen går på asfalt, og feltet begynte å strekke seg ut ganske fort. Jeg hadde bestemt meg for å finne et tempo jeg var komfortabel med, og holde pulsen litt i sjakk.
Her er alt fortsatt helt topp, og jeg smiler i det jeg tar igjen en jente foran meg. Ikke lenge etter på er dessverre rollene byttet om.

Her er alt fortsatt helt topp, og jeg smiler i det jeg tar igjen en jente foran meg. Ikke lenge etter på er dessverre rollene byttet om.


I det grusveien begynner etter ca 2 km går planen som smurt, og jeg begynner å tråkke på litt. Dumt, Håvard, dumt. For etter 2 kilometer der kommer de bratte knekkerne tett. Og pulsen er ute av kontroll. Enda ikke halvveis, og låra begynner å få det. Justerer ned tempoet, og en dame med følge passerer meg. Trengte visst ikke å henge meg på dem. Litt etter halvveis får vi en liten nedoverbakke, og jeg får hente meg litt. Dritten var at girskiftern for bakgiret datt av i en dump, og jeg måtte dermed sykle resten uten å kunne gire bak. Nok et problem med at mekanikeren ikke var med på tur. Dette partiet var også det eneste jeg hang med teten i følge Strava. Men så begynner bakkene igjen, og låra lystrer ikke spesielt mye til viljen min. Litt oppi bakkene står Bjørn og serverer en flaske med Red Bull. Hadde jeg bare fått vinger som på reklamen kunne det gått bra.
Over en kneik, og for et tempo a du
Så passerer vi Fageråsen og jeg skimter toppen i det fjerne. Det var virkelig i det fjerne. Herfra og opp er det helt mørkt, og rundt hver sving hvor jeg håper det flater ut dukker enda en bakke opp. Etter å ha pint meg lenge nok går jeg også til det litt flaue tiltak og gå av sykkelen og fake et teknisk problem. Kom deg på sykkelen igjen, Håvard. 200 meter fra toppen smeller krampa til i leggene og jeg må faktisk trille sykkelen over mål. Jeg ser at klokka nærmer seg 1 time, og jeg dytter sykkelen det jeg er god for og ramler inn på 59,43. Men jeg er på toppen, oh lord. Detta var ikke deilig, men jeg er på toppen. Et kvarter bak førstemann, men det får vi heller godta. 7.plass i klassen høres bra ut.
Hei, her er jeg på toppen av Trysil. Verre enn å ta skiheisen

Hei, her er jeg på toppen av Trysil. Verre enn å ta skiheisen


Og så må det være en perfekt oppladning til lørdagens ritt. Kveldsoppladningen til rittet ble pastamiddag med laks, strengt Ringer-regime på enkelte, normalt vann på andre og ellers en tidlig tur i senga.
Ringer er redningen for folk med krampefrykt. Jeg er fortsatt overbevist om at Farris dekker det viktigste.

Ringer er redningen for folk med krampefrykt. Jeg er fortsatt overbevist om at Farris dekker det viktigste.

TRYSILRITTET

På rittet på lørdagen stilte vi seks mann fra hytta, med ulike målsetninger. Solskinnet som fylte Trysil gjorde at man uansett ville ha en fin dag. Bortsett fra enkelte perioder kanskje.
Starten gikk igjen i Trysil sentrum, og hovedbakken kommer allerede fra første tråkk. Et vanlig problem for mange mosjonister er å finne riktig utgangshastighet, spesielt i lange bakker. Med gårsdagens økt friskt i minne, slipper jeg raskt teten og legger meg i noe som blir en gruppe 3 opp og i det vi går over fra asfalt til skogsbilvei. Denne gruppen holder god fart, og flere er med på å trekke lasset. Likevel er det noen som skiller seg ut, og gjør en utrolig god jobb for å holde farta oppe. Jeg benytter rygger tilhørende både Skiptvet, Drøbak og Drammen for litt etterlengtet dragsug, og betaler tilbake med å dra i de periodene jeg klarer.
Etter 25 kilometer kommer det første av rittets fem stipartier, som for en mindre teknisk syklist som meg, passer helt perfekt. Man kan sykle gjennom alle partiene uten for stor risiko, kun ved et tilfelle måtte jeg gå av sykkelen. Samtidig er det så mange stipartier at det gir et litt mer spennende preg enn f.eks Birken, som omtrent bare går på skogsbilvei/asfalt.

Bjørn og Dag i godt driv, og det drivet bare fortsatte. Fotografen klarte ikke å knipse av meg. Da er det bare å skylde på farta da

Bjørn og Dag i godt driv, og det drivet bare fortsatte. Fotografen klarte ikke å knipse av meg. Da er det bare å skylde på farta da. (Bilde tatt av Amund Garthus)

Like etter noen nye motbakker kommer syra snikende, her begynner jeg å kjenne fredagens økt. Frem til dette hadde alt fungert helt greit, men her tar det til å nappe i både legger og lår, og på et tidspunkt må jeg slippe gruppen i et terrengparti. Heldigvis klarer jeg å komme meg opp igjen i nedoverbakkene fra rittets høyeste punkt, og vips er jeg tilbake i en gruppe i det vi begynner klatringen fra cirka halvveis. Et problem med alle stipartiene er at velfungerende grupper blir brutt opp. Men det er faktisk ikke et problem, heller noe som gjør rittet mer spennende.
Etter 42 km kommer matpause med diverse snacks og sportsdrikke, og herfra og til mål får man tilbake alle høydemetrene man investerte i på starten. Et par morsomme stipartier, litt grusvei, en sump, litt sti, noe gress og deretter spurten på asfalt. En stund sykler jeg med en fra Skiptvet, og vi prøver å hjelpe hverandre litt. Men det hjelper bedre når vi får samlet en stor gruppe på ca 15 mann innover mot målseilet. Noen prøver å spurte, men jeg prøver bare å se kul ut i det vi kommer mot mål. Vel gjennomført, og tida på 2.38.03 holder til 7.plass i klassen min her og. 7 er altså helgens tall.

Ringer-regime ga seg utover på lørdagen, og alternative væske ble benyttet

Ringer-regime ga seg utover på lørdagen, og alternative væske ble benyttet

Omtrent alle gutta på hytta leverte store prestasjoner, og spesielt Thor sin knusing av de andre ble behørig belønnet. Belønnet med stor glede!!
Deretter smakte vi på øl på en topp Trysil-pub, syklet opp til hytta til Bjørn som nedsykling, vasket sykler, spiste fra øverste hylle og drakk alt som ikke hadde med Ringer/sportsdrikke å gjøre.

Haakon Steenbeck, som jeg hadde et lite mål om å følge, kapret en sterk 2.plass. Da har jeg hvertfall noe å strekke meg etter neste år.

Neste år bør flere stille på disse rittene, og for gutta Bjørn, Dag, Thomas, Thor og Lars vil det være et krav at begge rittene gjennomføres. Det hører liksom med å gjøre det ordentlig. Siden Trysilrittet er såpass flatt som det her går det nemlig an å kombinere. Men det gjør det nok ikke noe lettere.

Trysilrittet


Postet av


Etter å ha blitt passert av Henrik på siste Merida ranking så jeg ingen annen utvei enn å stikke til Trysil i helga.
Der arrangeres det ritt både fredag og lørdag, og siden jeg først skal være grådig stiller jeg på begge to.
Så satser jeg på at beina digger en todagers. Det verste som kan skje er at resultatene sender meg enda lenger nedover på lista.

Målet på fredagens toppritt er å komme inn under 55 minutter, fordi det gir godt betalt hos Merida. Kommer jeg over en time, er det derimot ikke så bra.
Tight opplegg det der.
Følgende står skrevet om rittet:

Med hele 917 høydemeter fordelt på 13 km, er ikke dette rittet for de utrente.

Underlaget består for det meste av asfalt og grusvei, og inneholder også et nedoverparti som ofte kan skape dramatikk.

Tunge Girs nye kroppspryd. Dette skal gå unna si.

Tunge Girs nye kroppspryd. Dette skal gå unna si.

1000 deilige høydemetere er perfekt fredagskos, og god oppladning til Trysilrittet på 75 km på lørdag.
Vi gunner på, og satser på at litt tøffhet betaler seg.

For nøyaktig et år siden satt hele teamet på vei til Lærdal og Jotunheimen Rundt.
Grunnet ferie og fødsler klarte vi ikke å stille slagkraftig i år, men det kommer vi til å gjøre igjen siden.
Men se på filmen fra i fjor. Og tenker dere får lyst å stille neste år.

Og god tur til alle som reiser gjennom Jotunheimen.

Henrik og Håvard gjør Østmarkrittet 2013


Postet av


Oppladningen

Den første som tipset meg om at det skulle arrangeres ritt i min lokale mark var min kjære mor. Hun er selv en ivrig mosjonist/syklist og jeg må si jeg er litt skuffa over at vi ikke kunne stille til start sammen på Østmarkrittet. Jeg vet at du er ivrig leser av bloggen og neste år regner jeg med at du starter, Mamma! Jeg og Håvard meldte oss uansett på og etterhvert fikk vi også med oss Thomas fra blokka til Håvard og Martin som er kollega i Technip Ingenium.

Håvard, Thomas og jeg syklet tidligere i uka halve runden og inkluderte også terrengbiten som er på nærmere 3 km. Østmarka er kjent for småkuppert terreng og Østmarkrittløypa er intet unntak, det er vanskelig å finne noen lengre partier der man kan komme i flytsonen  (se rittets hjemmeside for oversiktskart) .

Høydeprofil

Høydeprofil

Østamarkrittet arrangeres for første gang i år og de har satt et tak på ca 500 syklister. Så vidt jeg kunne se klarte de å fylle kvota og jeg håper dette kan bli en tradisjon i årene fremover.

Østmarkrittet

Håvard og jeg hadde lurt oss med i pulje 1 og hadde i tankene at nivået ikke var så høyt og at vi kanskje kunne følge teten en stund. Men dette var før jeg møtte min trofaste sykkelleverandør og supersyklist Lars Ove Thoresen i startområdet. Ambisjonene ble da justert og vi startet midt i feltet ut fra start.

Det var masterbil/sykkel 3 km  fra start frem til Nuggerud på Ellingsrud der hvor underlaget går fra asfalt til grus. Veien frem til Mariholtet ved ca 7 km består av noen korte bakker og ellers jevn stigning. Min påstand er at det ble kjørt grisefort i front, andre vil kanskje påstå noe helt annet. Feltet strakk seg ut og sprakk både her og der. Selv hang jeg meg på den da så lovende Håvard Heggen og jeg holdt ryggen hans opp bakken etter Mariholtet. Denne bakken var for meg løypas crux og skulle kjøres to ganger for å være helt sikker på at man lærer hvilket gir man skal ligge i.

Ned til første sti (en sti over Benterudjordet) lå vi fint an. Men her skulle vi avsløre vår store svakhet: Teknikk. Jeg var først nedpå og kunne med skjegget og kjeften fullt av gress og gjørme se at Håvard seilte forbi meg. Da jeg omsider kom meg på sykkelen igjen merket jeg at jeg manglet briller. Men jeg trengte ikke briller for å se at Håvard stod og knota litt lenger ned i bakken. Han hadde som meg fått hjulet fullt av gjørme og skvatt rundt ganske så ukontrollert. Dette var dessverre det siste jeg så til Håvard og det viste seg at han aldri kom opp i feltet igjen etter det ublide møtet med Benterudjordet.

Benterudjordet

Benterudjordet

Selv klarte jeg å bite meg fast i gruppa gjennom ærverdige Losby, forbi Lørenskogs stolthet – Vasshjulet (tror ingen så det men jeg vet hvor det ligger), og opp forbi Fiskelause og Dretvann og inn i terrengpartiet.

Arrangøren hadde gjort en fantastisk jobb med stipartiet og det går rykter om at de har båret inn 7 tonn med materialer for å utbedre løypa. Dessverre hjalp ikke dette nok til at jeg skulle kunne klare å henge på gruppa jeg hadde klora meg fast til. Det er mye å gå på  for syklistene i Tunge Gir når det gjelder teknisk sykling. Jeg var uansett heldig og havnet i en bra gruppe etter stien og vi kjørte inn én etter én mot Mariholtet. Opp bakkene fra Nøklevann ble det voldsomt tungt og jeg sleit med å henge på de 6-7 som kjørte sammen.

Meg i idiotisk stil over tilfeldig rot

Meg i idiotisk stil over tilfeldig rot (Morten Jensen)

Håvard i samme stil, over samme rot

Håvard i samme stil, over samme rot

Da vi nok en gang angrep bakkene opp fra Mariholtet måtte jeg virkelig grave dypt for å henge med. Gruppa var nå nede i fem mann og som vanlig begynte de passive tankene å melde seg: Shit så gode de er, de ser jo ikke slitne ut, jeg er kjøøørt! Jeg grua meg skikkelig til Benterudjordet hvor jeg tidligere hadde spist gress og mista briller. Det merkelige var at dette området nå hadde tørket opp og jeg syklet greit gjennom. En Montebellorytter som hadde vært med lenge klart ikke dette partiet like bra og vips var vi kvitt en til.

Frem mot mål var det relativt flatt, en bra rulle ble etablert og jeg fikk tid til å forberede meg på spurt. Men mens jeg satt og kosa meg med de slitne beina mine, var det en som stakk i fra. Jeg merket at de andre ikke var særlig ivrige etter å ta han igjen (sikkert med god grunn) og jeg tok ansvar – dro de to andre opp og vi var igjen samlet opp siste bakke 200 meter fra  mål. Herfra og inn presterte jeg heller dårlig. De andre syklet lett forbi meg og jeg var for statist å regne da det skulle spurtes om ære og berømmelse. De letteste girene ble tatt i bruk og jeg skal være glad for at ikke det kom andre ryttere bak for det gikk latterlig sakte.

Resultat

Det endte med en 25. plass av ca 500 stk, noe jeg er meget godt fornøyd med. Utstyret fungerte perfekt. Det eneste jeg kan trekke litt på er taktikken rett før mål og styrken i låra i spurten. Håvard er nok noe mer skuffa selv om han hadde dobbelt så høy hastighet som meg over mål.

Håvard over  mål

Håvard over mål

Her ser vi fornøyde ut

Her ser vi fornøyde ut