Kategoriarkiv: Trening

Downhill i Hafjell


Postet av


Noen ganger så utsetter man ting, som man vet man burde gjøre. Sånn som downhill sykling.

 når vi fikk nyss i at Hafjell hadde siste åpningsuke i høstferien, var det bare å rydde kalenderen.

Utfordring var bare at å rydde kalenderen med familie og barn kan være i vanskeligste laget på kort varsel. Vi gikk derfor for den antatt enkleste varianten, ikke fri hjemmefra, men fra jobb. Opplegget funket sånn passe, for etter opptelling var vi kun 3 stk som skulle av gårde, Stein, Håkon og Eirik.

Uansett, planen var enkel. Avreise fra Oslo ca kl 07.00. Ankomst Hafjell ca kl 09.45. Hente sykkel som vi hadde leid på forhånd. Sykle alt det vi klarer og ta kule bilder underveis, skrive blogg.

Samt at vi var tilbake i Oslo ca kl 17.00. Bloggen skulle selvsagt skrives etter hjemkomst, men dere skjønner opplegget.

I dagene frem mot avreise ble yr.no sjekket grundig, hvordan ble været? Vi hadde tidligere avlyst tur til hafjell pga regn, da vi er solskinn syklister, men nå var det jo siste uka det var åpent.

Tøffe valg måtte gjennomføres for yr.no meldte selvsagt regn og med fare for sludd. Tvilen begynte å komme, før Håkon tok avgjørelsen. Vi drar uansett!

Husk rule #5 og det kan jo ikke være verre enn klassikerværet i Belgia, det har vi overlevd flere ganger. Stein bet på argumentene, han biter alltid på. Eirik ville jo ikke være noe dårligere, så da ble det tur uansett.

Når Tunge Gir skal på tur, er det (nesten) alltid noe som går galt, og også denne gangen ble det litt kluss. Ved avreise så må Eirik stå av turen, pga sykdom hjemme. 2 stk igjen. Reisen til Hafjell gikk ellers fint, veien har blitt ganske så bra frem til ca Hamar.

På Hafjell fikk vi raskt og enkelt sykkel, rustning og heiskort.

Siden dette var første gang vi syklet downhill, var planen å starte på de enkle løypene og jobbe oss opp i vanskelighetsgrad.

Vanskelighetsgradene er kjent fra alpint, grønn er lett, blå er litt vanskeligere enn grønt, rød er ganske vanskelig og svart er vanskelig og sikkert bratt i tillegg. Vi testet aldri svart, da vi synes rødt var mer enn nok, og det faktisk var mer gøy å gå tilbake til blått og heller øke hastigheten i takt med økte ferdigheter.

Allerede på tur nr 2 fikk vi utfordringer, Stein sin sykkel røk en bremsevaier, og Håkon fikk epic kjede teknisk. Så lett trill tilbake til start og fikse sykler før resten av dagen skulle bli helt fantastisk.

Yr.no hadde bommet totalt, så isteden for regn og sludd fikk vi en dag i perfekt høstvær med sol.

Om du lurer på om Downhill er gøy, og om det er verdt å prøve, så er svaret klart ja. Vi skal tilbake og dette blir nok et fast innlegg i sykkelsesongene fremover.

Hva så med de kule bildene? Vel, det var vi ikke så flinke på. De fleste bildene ble sendt på snap og var av hva vi spiste til lunsj. Men nedenfor er kanskje det kuleste vi har, med litt dugg på linsa. Og bloggen? Den har du nå lest. 😊

Pre-sesong i Italia


Postet av


Deler av Tunge Gir har i år lagt pre-sesongen til Italia.

Målet med turen var enkelt, få en del km i beina tidlig i sesongen og få klatret litt før lige-bastone-lige.

Vi skulle i alle fall få formen på plass tidlig, slik at vi kunne cruise igjennom vårsesongen og kanskje sette de andre i klubben litt på plass på første felles økt, det var i hvert fall lov å drømme stort på flyet nedover.

Valg av flyselskap ble denne gangen Ryanair, mest fordi de lander i Bergamo som er et utmerket utgangspunkt for en kjøretur nordover til alpene. Et lite tips med Ryanair et at ja, du må betale for sykkelkoffert, men den kan til gjengjeld veie 30 kg, ganske praktisk, da får du med alt du trenger.

20170302_084857[1]

Greit vær i Solto Collina

Vi skulle heldigvis ikke langt i bil, så etter ca. 40 min ankommer vi Solto Collina, der vi skulle ha base de nærmeste dagene. Solto Collina er en bitte liten fjellandsby ved Iseosjøen, og et perfekt sted for sykling i bakker.

Siden vi skulle forberede oss på Lige-bastone-Lige hadde løypeansvarlig Stein, funnet noen ekstra artige høydemeter ifølge han selv, med innslag av historiske perler for de som liker Giro Di Italia. Det hjelper selvsagt ikke når du er midt i bakken, men er litt kult å tenke på etterpå.

Utfordringen er at Giro Di Italia er kjent for å være knall tøff og det er mulig Stein hadde drømt seg litt bort når han designet løypene, og glemt at han ikke klatrer spesielt godt. For det ble en brutal start på dag nr 1, der det etter ca 10 km så kom det lille monsteret Coll di San Fremo, der vi teller ca 30 hårnålsvinger om vi er litt snille.

Bakken er nok mest kjent fra Giro di Italia 1973, der den dannet grunnlaget for Eddy Merckx sin sammenlagtseier. Eddy hadde allerede vunnet giroen i 68,70 og 72. Men etter en rolig start på Giroen i Tyskland, der laget til Eddy kontrollerte det meste på de 5 første etappene skulle det smelle til på etappe 6 til Iseo, og angrepet skjedde i klatringen opp til San Fermo.

Det man kan lese av etappen i 73, er at Eddy angrep ganske tidlig i bakken, der han kom seg løs sammen med en ung og lovende Giovanni Battaglin og Panizza.

Bilde 1

Håkon takler 17% stigning.

Det som gjør bakken spesiell er at den etter 2 km, så får den et parti på ca 3 km, med en snitt stigning på over 12%. Faktisk så er den maksimale stigningen på 19,2% og gjør at bakken er på 13 plass over de bakkene med de bratteste partiene i Italia, med asfalt vel å merke.

Hva vil det si? jo det er mer enn Mortirolo fra begge sider, og like mye Monte Zoncolan fra vest, sånn til referanse. Etter disse km med 12%, fortsetter bakken i ca 6 km med en snitt stigning på ca 7-8%. Eddy fikk 29 sekunder på sin nærmeste utfordrer på etappen, og gikk videre til å vinne hele giroen. På vår tur, fikk Olav fort rollen som Eddy, ingen var Battaglin eller Panizza.

Coll di San Fremo

Coll di San Fermo

20170302_141415[1]

Håkon er klar for lunsj i sola.

Når vi så endelig var på toppen, så startet nedkjøringen på 17 km til Iseo og Iseosjøen, der vi spiste lunsj i sola og hørte på VM i langrenn på radio. Iseosjøen er mest kjent for Mont Isola, som er en øy midt i innsjøen. Dette er den største øya i verden som ligger i en innsjø, og øya ble også brukt til innspilling av Mesternes Mester i 2014.

Vannet er perfekt å sykle rundt, der spesielt sykkelveien mellom Vello og Toline innbyr til fartslek. Skikkelig gøy med smale, svingete veier mellom innsjøen og stupbratte fjellvegger, med flere små tunneler. Bør oppleves!

Siste strekket hjem fikk vi til og med drahjelp av en lokal «Nibali». Ganske greit når det er lenge siden forrige langtur. Han var derimot mindre imponert, da Stein dro til med en uannonsert skiltspurt når vi ankom Riva di Solto, og jublet som om han hadde vunnet VM. 1-0 til Norge over Italia, men det kan tenkes at de ikke verdsetter skiltspurt like høyt som Stein.

Kvelden ble avsluttet med italiensk øl og pizza, samt at Sportsdirektøren ringte for å høre om dagen, og hvem som var sterke. Han kunne sette 2 streker under navnet til Olav og mulig solobrudd på Enebakk rundt, mer om det før 1 mai.

Hele dagen kan du finne her:https://www.relive.cc/view/885039506

Dag 2 var været dessverre dårligere, sola var borte og beina ganske tunge. Planen var å både sykle flere km og flere fjell enn dagen før, siden vi kom i gang litt tidligere.

Rovetta er i 2017 start by for Giro di Italia sin kongeetappe, og det er som kjent 100 års jubileum i år. Perfekt sted for lunsj tenkte vi, og la inn en liten omvei over et fjell og noen partier med hvit grus på veien, så fikk vi litt strade bianchi feeling også.

Etter lunsj i Rovetta skulle det gå oppover igjen, men med mat i magen glemmer man tunge bein og det dro seg til med skiltspurt. Stein kom seirende ut mot Olav, men han hadde nok glemt at han skulle klatre, for nå gikk det opp, opp, opp til det passende stedet Bratto og det som skulle bli dagens høyestepunkt Passo della Presola, 1297 meter over havet.20170303_143704

Håkon derimot hadde endelig funnet klatrebeina, og jobbet seg lett oppover. Men ca 200 meter før toppen skjer det, major teknisk feil! Håkon tråkker for mye watt og hele bakgiret rives i stykker. 20170303_143151[1]

I tillegg begynner det å regne lett. Siden vi ikke har med følgebil, sender vi Håkon i retning et høyfjellshotell, mens vi andre snur for å hente bil.

20170303_121236[1]

Olav sjekker Strava.

Regn, 15 km nedover og maks 8 grader ble en kald opplevelse, men etter hvert fikk vi kjørt tilbake og hentet både sykkel og rytter.

Hele dag 2 finner du her: https://www.relive.cc/view/886129579

Dag 3 så var det sykt mye regn, men temperaturen var egentlig grei. Men beina begynte å bli tunge og man kan jo bli syk når det regner såå mye. I tillegg hadde jo ikke Håkon mulighet til å bli med på tur. Dermed ble det en kort tur, og heller Strade Bianchi på tv. Sykkel det også.

Alt i alt, mye bra sykling, mye bratte bakker, noen skiltspurter og Tunge Gir er i gang med 2017!

Noen flere bilder:

20170302_125454

20170302_12261320170302_124715

Dusteøkt 2016 – Martin og Henrik gjør Svartoren


Postet av


Det er mange gale triatleter som praktiserer en og annen dusteøkt i løpet av året. Det ryktes at Henrik Oftedal setter mølla på høyeste fart og bratteste helling og løper til han faller av. Svømmere har også en tradisjon å ringe jula inn med å svømme 100 x 100 m, god jul.

Martin og jeg hadde ikke ambisjoner å toppe noen av disse øktene men hadde lenge ønsket å svømme Svartoren i Østmarka på langs. Da vi så endte på datoen 21/9 og når vanntemperaturen viste gode 13 grader, ja da begynner vi å nærme oss kategorien dusteøkt.

Svartoren er en langsmal innsjø i Østmarka i Akershus som ligger 215 moh. Den utgjør kommunegrensa mellom Ski og Enebakk. Innsjøen er dannet ved oppdemning av en tidligere elv for å kunne fløte tømmer. Dette gjør den særdeles lang og smal. På det bredeste er den ca 80 m bred, på det smaleste under 10 m. Lengden er på 2.5 km og siden vi også skulle tilbake til bilen, ville økta bli på ca 5 km. En dobling av min lengste tur i vann… Ca midt på går det en flåte over. Det er moro for unga og jeg har gjort det til tradisjon å legge en telttur hit med Kaja og kusina hvert år.

skjermbilde

Moro for unga, midt på Svartoren noen uker før.

Moro for unga, midt på Svartoren noen uker før.

På vei i Martins LuksusLexus

På vei i Martins LuksusLexus

Før start. Smilet satt hele veien men ble litt krampeaktig og galgenhumoraktig for min del på slutten.

Før start. Smilet satt hele veien men ble litt krampeaktig og galgenhumoraktig for min del på slutten.

Turen ble gjennomført på en onsdag etter jobb slik at vi skulle ha presset på oss for å nå solnedgang. Det var som sagt noe kaldt i vannet men ikke verre enn at det føltes greit etter noen hundre meter da hender og tryne dovnet. Martin svømte som forventet ifra, litt demotiverende men jeg var smertelig klar over styrkeforholdet og lot ikke nederlaget gå inn på meg. Vi hadde en teknisk stopp ved flåten og på det tidspunktet føltes det meste greit selv om Martin var oppå flåta og slo floke da jeg kom.

Hverken Martin eller jeg hadde vært på nordsiden av vannet og visste derfor ikke helt hva som ventet oss. Svømmeforholdene hadde så langt vært flotte men noen hundre meter nord for flåta tetta det seg til veldig med gress og annen moro. På et tidspunkt var det vanskelig å få hendene fri, dusteøktstempelet nærmet seg faretruende…

Gressbonanza i nordenden

Gressbonanza i nordenden

Da vi omsider nådde enden av vannet flekka vi opp noen bars og gels fra bøya som jeg hadde med. Knipsa også noen bilder og fikk dokumentert noen meget stive tryner som jobba hardt for å få delt opp energien i munnen. Vi lo godt av oss selv men tok oss ikke mye tid til å hverken dvele eller kose.

Dust 1 og 2 er halvveis.

Dust 1 og 2 er halvveis.

Nå begynte vi å bli seriøst kalde. Hendene hadde for lengst mistet følelsen men kulda hadde også nå fordelt seg på resten av kroppen. Martin venta nok en gang på meg ved flåta men etter det tatt tempoet mitt betraktelig. Det hjalp heller ikke at leggene krampet seg til. Ved to anledninger var det full stopp og uttøying under vann. Jeg fant heldigvis en teknikk som fungerte den siste kilometeren: Da jeg merket at krampa nærmet seg, banket jeg føttene sammen. Krampa ble borte en liten stund og sånn fortsatte det til jeg kunne krype meg opp på land for å møte en iskald og trippende Martin.

5 km og nesten 2 timer i kaldt vann er ingen spøk. Jeg skulle nok hatt litt bedre svømmegrunnlag før vi la ut på denne turen og det hadde vært en helt annen opplevelse hvis vannet hadde vært varmere. Jeg følte meg oppriktig sjuk etterpå og hverken varmen i bilsetet eller den japanske sittedusjen etterpå hjalp veldig. Uansett veldig fornøyd med å ha gjort det og vet nå at litt lengre distanser på svømming er overkommelig. Jeg er også nok en gang veldig imponert over Martins svømmefremganger, han blir tøff å slå til neste års triatlonkonkurranser!

Treningsleir i Danmark 2016


Postet av


For å kickstarte sesongen og få litt varme på kroppen valgte Øyvind og jeg å ta turen sydover, nærmere bestemt til Ålbak på Nordjylland i Danmark. Kanskje ikke så langt syd sier du? Kanskje ikke så varmt tidlig i Mai? Kanskje ikke.

Uansett, Berlingoen ble pakka, første stopp var Larvik og ferga til Hirtshals. Deilig buffet om bord blei forsmaken på danske lunsjer og bakevarer.

Berlingo ready to go!

Berlingo ready to go!

Turen ned gikk på skinner og senere samme kveld kunne vi entre vår flotte sommerbolig som vi hadde funnet gjennom Airbnb. Ute var det ikke veldig varmt, og siden dette nettopp var en sommerbolig, så var det ikke særlig varmt inne heller. Men heldigvis var det gratis ved!

Vi fikk 4 hele dager på sykkel som inneholdt bla:

  • Masse karakterbygging i regn og vind
  • Sol, med -og motvind
  • Danske smørrebrød
  • Bakevarer
  • Totalt 4 punkteringer (førte til at jeg måtte ta buss og tog hjem den ene dagen)
  • Ødelagt bakhjul – bremsebane slitt
  • Ødelagt speedplay cleats og slitte pedaler
  • Såre knær og rumper – men ble innkjørt for sesongen!

Vi ble godt kjent på Nord-Jylland:Screenshot_2016-05-19-22-25-36

Treningsleiren ble akkurat slik vi planla og dette er en meget effektiv og relativ billig (hvis da ikke utstyret svikter) måte å få mange mil i beina på. Veiene på Nord-Jyllan er fine og det er lite trafikk på denne tiden av året. Tipper vi kommer til å gjøre dette til neste år også!

Danmarks beste smørebrød i Hirtshals

Danmarks beste smørrebrød i Hirtshals

IMG_20160408_082357

På vei opp til Tornby berg

Herlig å nå toppen og bare nyte utsikten

Etter hver dag som gikk ble vi bare likere og likere

Etter hver dag som gikk ble vi bare likere og likere

Stjerneskudd!

Stjerneskudd!

Punktering nr 2 ila 2 km er et faktum

Punktering nr 2 ila 2 km er et faktum

Skål for gass

Skål for gass

Vått så holder

Vått så det holder

Siste reis for Reynolds ULT46.. , vennligst ikke kommenter taska..

Eventyret er over, bremsebane defekt..

Fungerer heller dårlig

2015 – Et drømmeår?


Postet av


Mye gikk usedvanlig galt i 2014 og er et «all time low» for meg personlig. Men i motsetning til all driten som skjedde hjemme, ble mange gode opplevelser på sykkelsetet. Ting å trekke frem er alle fine langturer på sykkel, introduksjonen til stisykling, Nordmarka rundt, Hove triatlon og Oslo triatlon. Dessuten toppet året seg med Bergen-Oslo, seier i KM og downhill i Verbier. Alle disse fantastiske opplevelsene gjorde at året kanskje ikke ble så verst allikevel. Takk til dere alle for det!

2014 var bra! ..på sykkelen..

2014 var bra! ..på sykkelen..

2015 kan ikke bli mye mer ræva enn 2014 på hjemmebane, men kan det bli bedre på sykkelen? Jeg tror det! Årets mål bør kanskje være:

  • Enebakk rundt
  • Randsfjorden rundt
  • Hove Tri
  • Ultrabirken
  • Oslo Tri
  • KM!

Foreløpig har jeg bare meldt meg på Enebakk rundt, Hove tri og Ultrabirken. Men motivasjonen er på topp og hva passer ikke da bedre enn mortons metatarsalgi?

Jeg har i flere år kjent noen stikk i tærne og smerter under fot ved lengre langrennsturer. I fjor begynte jeg å løpe litt lengre turer og jammen dukket smertene opp der også. Det toppet seg etter en skikkelig rotete tur i jula og smertene har vært der siden. Legebesøk og MR ble gjennomført og Mortons ble konstatert. Her kan du se en liten forklarende film om temaet:

Og her er noen MRs fra min private samling:

Fot Forfra

Fot fra overside

Neste stopp er nytt legebesøk så kortison eller kniv. Spent på hva dette har å si for sesongen men regner med at det skal gå fint og at jeg er klar 1. Mai til Enebakk rundt. Da stiller vi mannsterke og skal gå i brudd!

 

Hurum sykkelfestival


Postet av


Hurum er et område som for mange er best kjent for en flyplass de mistet til Gardermoen. Men etter å ha vært et par dager på Holmsbu ser man jo at dette er en kystperle rett utenfor bykjernen.
For syklister har det i lang tid vært et yndet mål for langturer. Landevei har skrevet om Hurum som en av Norges vakreste turer. Vi har ikke syklet i dette området på noen år, og da var det på tide å gjøre noe med det. Og da kan man jo like gjerne gjøre det ordentlig. På lørdag var det tur med utgangspunkt fra Røyken, mens det på søndag skulle være komplett rett ut fra egen garasje.

Hurum lokalt

Henrik Føien, Eirik Fjellaksel, Kenneth Eriksen og Stein-Thore Askautrud åpnet helgens Hurumfestival. Henrik hadde dagen før pløyd gjennom Oslo nord, og hadde dermed beina godt varmet opp. Stein-Thore kom direkte fra sterk innsats på brosteinene i Paris – Roubaix, og satte stor pris på at dagens underlag var av det forholdsvis jevne slaget. Eirik tok dette som en oppvarming til den kommende uken med treningsleir i Albir. Kenneth derimot fikk endelig en grunn til å ta sykkelen ned fra den selvspikrede sykkelparkeringen oppi taket i boden hans. Altså fire kiser med kos i øyet.

Alle ble enige om å møtes på Røyken. Hvor på Røyken? Det får førstemann bestemme. Det ble Henrik som vanlig og da starta vi på Midtunhallen. Kenneth og Eirik hadde planlagt resten av turen til minste detalj. De holdt på så lenge dagen før at utstyret som skulle brukes kun ble funnet frem og sjekket i de sene nattetimer. Det ble derfor noen små tekniske stopp underveis.
Men glem de problemene, for ruta de hadde funnet fram var følgende: Røyken – Hyggen – Tofte – Villa Malla – Sætre – Røyken.

Mekanikern går gjennom sykkelen til Kenneth som er plukket rett ned fra sykkelparkeringen i taket. Er den virkelig ikke helt i orden da?

Mekanikern går gjennom sykkelen til Kenneth som er plukket rett ned fra sykkelparkeringen i taket. Er den virkelig ikke helt i orden da?


Eirik leder an, med Kenneth og Stein-Thore i fin rulle.

Eirik leder an, med Kenneth og Stein-Thore i fin rulle.


Hurum viste seg fra sin beste side i solskinn og lite vind. Vi syklet mot klokka gjennom Hyggen og Tofte før vi nådde reisens mål: Joker-butikken like ved Villa Malla. Der har de deilige bananer, Snickers og de verdenskjente pizzabollene med et stort hull i. Mye bedre enn nede på den fisefine restauranten på Villa Malla. Etter ca 5 mil begynte endel av bena i gruppa å surne litt og bære preg av litt lite næring underveis. Kenneth har ikke forberedt seg nok når det gjelder næring, og det skyldes nok at han brukte for mye tid på å gjøre klar sykkelen. Men Kenneth er en lur type, og har spist seg god og mett i ettertid.
Spurtduellen underveis ble til slutt ikke spesielt spennende siden Henrik sneik seg til alt de siste milene og gikk av med en overlegen seier!! Det feiret han med en øl av den rimelige sorten, og fire wienerpølser med alt tilgjengelig tilbehør. Alt for å bli klar neste dag.

Stravasegment

Oslo – Hurum – Oslo

Etter noen late dager for Håvard så han seg nødt til å kaste seg med på Henriks storkjør. Dermed bar det av gårde fra oppkjørselen mot det vanlige oppmøtestedet ved Sinsenkrysset. Et kryss som tydeligvis ganske mange andre også samles rundt nå for tiden. Henrik slappa av med de ulike variantene av Romfolk og narkobelastede personer, mens Håvard som vanlig var 15 minutter forsinket. Etter å ha fått revet løs Henrik bar det i vei på transportetappen mot Sandvika. Vi tok Ring 3 ut, en strekning hvor det er vanskelig å få den riktige flyten. Etter en times tid var vi på vei ut mot Nesbru, og her var trafikken overraskende lav og heller ingen overhissige bilister. Så det ga oss en god mulighet til å nyte veien utover. Vi feier forbi Vollen og Heggedal, og beina til Henrik er litt nedbrutt etter de to forrige dagene, men skal likevel klare å prege turen. For å unngå ekstra utslitte bein dropper vi alt av skiltspurter, og tildeler heller poeng for god stil.
Ved Røyken tar vi av til venstre, og vi sykler med klokka i motsetning til hva de gjorde dagen før.
Her blir vi i tillegg passert av en solosyklist som tydeligvis føler seg frisk. Vi lar oss heller ikke friste av muligheten til å vise oss fram; vi holder vårt avtalte tempo. Ikke lenge etterpå nærmer vi oss fjorden, og man skjønner hva som gjør denne turen så populær.

Vi guffer ned bakkene, og fotografen klarer akkurat å flippe opp kameraet før vi er nede ved vannet

Vi guffer ned bakkene, og fotografen klarer akkurat å flippe opp kameraet før vi er nede ved vannet

Fotografen klarer til og med å kaste seg fram og ta bilde av Håvard. Egentlig utrolig hvor nærme han klarte å komme. Sikkert veldig god zoom

Fotografen klarer til og med å kaste seg fram og ta bilde av Håvard. Egentlig utrolig hvor nærme han klarte å komme. Sikkert veldig god zoom

Her får han også med seg Henrik som reiser seg i bukken, og klar for å få poeng for god stil.

Her får han også med seg Henrik som reiser seg i bukken, og klar for å få poeng for god stil.

Nedover langs Oslofjorden er det knapt en bil. Mulig alle har reist av gårde til fjellet for å ta fine bilder av seg selv på ulike topper. Uansett greit for oss det. Man får følelsen av å ha syklet helt til noen av småbyene langs sørlandskysten, men vi er helt sikre på at vi ikke nådde så langt. Senere er det verifisert av GPS’en.

Henrik sykler stilrent og oppreist. Litt ekstra vindmotstand gir oss bare bedre trening.

Henrik sykler stilrent og oppreist. Litt ekstra vindmotstand gir oss bare bedre trening.

I sted var vi langs sørlandskysten, men nå er vi altså i Syden. Eller er vi det? I følge GPS er vi på Villa Malla. Henrik bruker sjansen til å justere på Håvards gir. Han ble smått frustrert over stadig tikking.

I sted var vi langs sørlandskysten, men nå er vi altså i Syden. Eller er vi det? I følge GPS er vi på Villa Malla. Henrik bruker sjansen til å justere på Håvards gir. Han ble smått frustrert over stadig tikking.

Til slutt når vi perlen på Villa Malla. Dette er en vakker restaurant rett ut i fjorden. Problemet vårt var at det eneste de hadde å tilby var en buffè. Vi er genetisk utfordret når det gjelder buffe, og oppfostret til å plukke ut alt av kjøtt og trykke ned i brødhølet. Vi ville aldri klare å spise fornuftig og holde oss til pasta og en liten kyllingbit. Altså et stort problem for de kommende bakkene. Tre friskuser fra Lier hadde valgt buffè, og mente at det måtte være det tryggeste for å ha fult lager på siste halvdel. En dag skal vi prøve det, men da må vi trene litt på måtehold i matfatet først.
Dermed bar det videre for middag på Tofte for vår del. Her passerer man industridelen i øst, før man kommer inn i den mer pittoreske delen i vest. Og den huser også en grill som vi lot oss friste av.

Dette var åstedet hvor to hamburgere ble nådeløst fortært. Det gikk fort, og ga oss næring til videre tråkk. Om det er det beste du har hørt når det gjelder næringsvett skal ikke påstås. Men det funka altså i dag.

Dette var åstedet hvor to hamburgere ble nådeløst fortært. Det gikk fort, og ga oss næring til videre tråkk. Om det er det beste du har hørt når det gjelder næringsvett skal ikke påstås. Men det funka altså i dag.

Nordover langs Drammensfjorden er asfalten ganske dårlig, og når man nyter omgivelsene er det fort gjort å kjøre i et høl. Siste tunge drag på Hurumlandet er klatringen fra Hyggen og opp mot Røyken. Her la vi alle tanker om Strava til side, og syklet rolig opp. Slik sola steiket i dag var det bare å kaste jakka oppover her, og man kunne få en smak av kort/kort. Sikkert feigt av oss ikke å kjøre kort/kort hele dagen, men i enkelte nedoverbakker i skyggen følte vi at det fortsatt bare var påsketid.
Vi kommer opp til Røyken, og der veien tilbake til Oslo går til venstre overprøvde Håvards innebygde geografimotor dette ved å svinge til høyre. Henrik var klar på at det der er best å sykle rake veien til Oslo. Og siden Henrik akkurat har gjort seg ferdig med to uker i heimevernet skjønner alle at det er en mann som har manøvrering i terreng langt fram i pannebrasken. Håvard snudde og fulgte anvist vei. Vi følger herfra en mer trafikkert vei inn til Sandvika, og deretter følger vi sentrum bort til Gamlebyen. Vi holder oss fortsatt unna tbanen og klatrer hver vår vei opp til hver vår sofa. Og der ligger jeg fortsatt. Og spiser resten av påskegodtet.

Konklusjon

Min lærer på barneskolen lærte meg at enhver stil skal ha en konklusjon. Og dette har jeg ikke glemte frk.Bakken. Det er mange former for sykkelstil, men det du akkurat har lest nå er en.
Konklusjonen etter disse to turene rundt på Hurum er udelt positiv for hele laget. Hele Hurum var ganske rolig trafikkert. Selv om dette kan ha med påsken å gjøre nøt vi virkelig milene rundt på halvøya. Eller neset. Eller odden. Eller tangen? Hva området er definert som skal vi ikke bestemme, men at det er fint der kan vi gjerne være med å definere. I tillegg er det masse småsteder som gir en like stor glede som landsbyene man finner når man sykler i fjellene i Spania. Men her snakker de i tillegg flytende norsk alle man.
Det eneste man kan trekke for er at asfalten tidvis er hullete. Dette får vi ta opp med andre institusjoner. For en langtur er området perfekt siden det er forholdsvis flatt, og bakkene er heller slake.
Neste gang vil vi smake på buffeen på Villa Malla, og kanskje ta turen oppom Lier på veien hjem.

Dette er ruta du kan ta for å få nok kilometer en helg

Dette er ruta du kan ta for å få nok kilometer en helg

Stravasegment

Landeveisruter i og ut av Oslo-gryta


Postet av


Tunge Gir har ikke kommet ordentlig i gang med årets sesong. Men da burde det ligge litt usvidd krutt i systemet som kan blåses nå som våren har kommet. Det er utbredt blant våre ryttere at det må være rundet tosifret antall positive grader før vi trekker på spandexen. Så selv om snøen har manglet i år har vi ikke latt oss lure ut. Alle har gått til anskaffelse av rulle, men det er vel kun Gaute som har klart å slite ut noe form for dekk.

Gaute kombinerer rulle med Chelseas nedsabling av stakkars Wenger

Gaute kombinerer rulle med Chelseas nedsabling av stakkars Wenger


Det er så lett å finne unnskyldinger. Og søker du på «unnskyldningsboka» på Google finner du ikke overraskende oss på toppen.
Så vi har altså litt å følge opp. I år har oppussing, irritasjon, jobb, klarsynthet, innvikling, utvikling, småbarn, større småbarn og mangel på gode unnskyldninger vært unnskyldninger som har blitt brukt.

Men la gå, nå starter vi sesongen, og dette er rundene vi skal få til ganske snart.

Nittedalsrunden

Nittedalsrunden er en flittig brukt runde for Tunge Gir, og den scorer høyt på flere punkter.
– Mange skilt som gjør at det blir mange morsomme spurter. Noen av spurtene er litt gufne, og man bør ikke ligge så mange i bredden på riksveien.
– Et par spennende Strava-segmenter
– Gamle Nittedalsvei er utrolig fredelig å sykle, og en del bakker som gjør at de tidlige spurtene svir litt.
– Fin sykkeltrase ut av Oslo, fra Sinsenkrysset
– Fin lunsjplass ved golfbanen. Og outfiten passer sånn passe dårlig inn i miljøet der.

Runden opp til Nittedal, og over fylkesgrensa til Oppland

Mye bakker i Nittedal, spesielt tilbaketuren er kupert Mye bakker i Nittedal, spesielt tilbaketuren er kupert

Se Strava-segment

Villa Malla

Her får du en opplevelse av de sjeldne. Flott Natur, flere partier med nydelig sjøutsikt. Idyll. Men samtidig får man noen fine bakker og kupert terreng, så musklene får jobbet litt ekstra! Ta med niste godt humør og gode sykkelvenner! God Tur!
Litt mye trafikert vei fram til slemmestad! Så hvis man skal kjøre bil så kan man jo kjøre bil til Slemmestad og sykle til Villa Malla og videre rundt, så får man en runde ut av det også

En deilig tur vestover fra byen

En deilig tur vestover fra byen

Dette er Jan Øyvind sin store favoritt, og hvem kan egentlig si noe på det.

Jan Øyvinds tur på hans side av byen

Drøbak

Dette var i starten av vår sykkelkarriere ansett som den store langturen. Nå etter hvert ser vi at 8-9 mil kun kan kalles en ålreit langtur.
Likevel tar vi stadig vekk turen nedom bakeriet i Drøbak, og setter til livs de deiligste boller og baguetter. Og en Cola. Og selvfølgelig en kaffe.
Positive ting om turen:
– Gamle Mossevei er lite trafikkert
– Etter hvert blir det ganske landelig.
– Man kan enkelt sy på runden med turer innom Nesodden eller lenger ned langs kysten

Her er en av fjorårets turer for å spise bolle i Drøbak

Her er en av fjorårets turer for å spise bolle i Drøbak

Stravasegment

Nesodden

KP til Nesodden er en flott og variert tur. Man får lange strekker å sitte å kjøre tempo, korte bakker der man ønsker å perse hver gang. etter bakkene kommer det ofte lettere partier som gjør det mulig å hente seg inn og forberede bein mentalt og fysisk til neste anstrengelse. Når man kommer ut på gamle Mosseveien så er asfalten rimelig ny og man får flotte kjøreforhold.
Hardkjøret begynner egentlig ikke før man svinger av ut mot Nesodden, da er det linet opp med Kat 4 stignings segmenter. Alt er vel egentlig en stigning, men lagt inn mange segmenter.
Det man alltid skal ta hensyn til på denne turen er å sjekke ruter og båt tider. Ganske kjedelig å komme ut og måtte sitte og vente svett i en time på neste båt eller finne ut at siste båt har gått. Båten går vel i utgangspunktet 1 gang i time og man bør beregne rundt to timer.

Fin rundtur fra Oslo og rundt på Nesodden

Fin rundtur fra Oslo og rundt på Nesodden

Er tydeligvis en ganske populær rute etterhvert da vi møtte ekstremt mange syklister på båten. Disse kom jo selvfølgelig etter oss siden vi syklet sjukt fort:)
Har ikke mange minuser med turen, bare pass opp for humler som vil inn i hjelmen når du ligger i 50-60 km/t ned til båten. Ikke noen opplevelse som anbefales, lett å glemme at man sitter på en sykkel i trafikken. Eller et minus er det, turen med båten innebærer at du må reise over to soner. De tar ikke kort på båten og for de som vil bruke ruters billett app, så må det nevnes at vi har hatt ekstremt varierende kvalitet på 3g mottaket på brygga og dette har vært på forskjellige leverandører.
Har man litt ekstra tid når man kommer frem så kan det informeres om at det er muligheter for å kjøpe kylling vårruller på Narvesen der. Ikke prøvd de selv, men det var ganske tomt i skapet og det tolker jeg som et kvalitetsstempel

Gautes tur på Nesodden

Maridalen

Dette er og blir alle Oslo-syklisters ukentlig runde. Jeg har ikke tall på hvor mange runder vi har hatt der, men total lengde blir nok det samme som et par-tre utgaver av Tour de France.
– Enkelt å komme til fra alle steder i Oslo
– God asfalt, og lite trafikkert
– Siden så mange sykler her er det et par spennende Strava-segmenter å teste seg i
– Legg også inn en tur opp mot Movann, og du kan få testet deg i noen bakker.

Her er turen å ta en ettermiddag om du vil treffe på nye sykkelvenner

Her er turen å ta en ettermiddag om du vil treffe på nye sykkelvenner

Typisk tur inni dalen

Sørkedalen

Dette er Maridalens litt slitne fetter. Den er egentlig ganske lik som Maridalen, men asfalten er mye dårligere. Den er også litt mer trafikkert. Men bortsett fra det så er dette også en runde som er lett å komme til for Oslos innbyggere. Man føler jo at man er på landeveien når man tråkker innover og møter hester og kuer, et landhandleri og folk på traktor.
– Enkel å komme til
– Kan enkelt hekte på en liten tur opp til Tryvann om beina føles gode, eller andre godsaker
– Husk på tidlig skilt etter at man har snudd. Enkelt poeng

sørkedalen

En av Knuts turer i fjor, i spedd en liten tur i Maridalen

Hurum

Her hadde jeg og Eirik oss en skikkelig langtur for et par år siden. Da tok vi toget til Drammen, og derfra sykla vi rundt hele Hurumlandet, og deretter hjem.
Totalt havnet vi på ca 12-13 mil. Området ga et preg av bonderomantikk, men veiene var likevel ganske smale og trafikkerte.
Urutinerte som vi var på den tida skulle vi bare sykle så fort som overhodet mulig og komme oss hjem og rekke kveldens fest. Uten npe medbrakt mat så vi oss nødt til å plyndre et tilfeldig utvalgt landhandleri for det de hadde av salami og sjokolade. Uten penger måtte vi pantsette telefonen. Det var en utgående modell, så usikkert om den ble hentet igjen.

I 2014 syklet vi denne runden to ganger.
Les om det her

Klatrekongen

Man kan kjøre en kombinasjonskveld og ta alle toppene som er inkludert i Oslo klatrekonge. Dette er Kongeveien (opp mot Ekeberg), Grefsenkollen (siste to km mot toppen)
og Tryvann (fra Gressbanen). Ikke ha forhåpninger om å komme for høyt på sammenlagtlista; Oslo er smekkfull av lettvektere som elsker å gunne på alle disse
bakkene. Tar du alle på en kveld er det vanskelig å si hva som er lurest, men det kan være greit å ta Tryvann til slutt. Godt å vite at du er helt ferdig når du når tårnet.
– Masse Strava-segmenter som gir kred i Oslos sykkelmiljø.
– Fin måte å teste seg selv på
– Nedbrytende for egen selvfølelse når man ser hvordan noen tasser kan forsere bakkene.

Her hadde Håvard et forsøk, men valgte visst Maridalen i stedet for Grefsenkollen

Tønsberg

Dette er en tur jeg bare har tatt en gang, men som fungerte veldig bra. Totalt havner du på ca 22 mil, så du bør ikke ha så mange andre planer for den dagen. Om det da ikke er en eller annen bursdag. Da passer det bra å bruke dagen sydover.
Ut av Oslo og vestover er det ganske kronglete, og man får ikke noe sammenhengende drag og farsfølelse før etter at Asker er passert. Men derfra og sydover er veiene veldig fine, og man kan etterhvert nyte godt vær om du er så heldig da.

Les mer om turen her

Ta deg en tur til Tønsberg om du ikke har vært der i det siste

Ta deg en tur til Tønsberg om du ikke har vært der i det siste

Håvard sin økt nedover i Vestfold

Enebakk

Dette er også runden som naturligvis brukes i Enebakk Rundt.

Les om rittet her

Ta deg en tur rundt før du blir med i rittet. Lurt å vite hvor det skal bli tungt

Ta deg en tur rundt før du blir med i rittet. Lurt å vite hvor det skal bli tungt

Her er Henriks segment da han hang med tetgruppa i fjorårets ritt

Andre muligheter

Nå som Lars Petter Nordhaug er kommet seg på Strava er det lett å plukke god ideer fra han. Gjør han det, så må det da vel også være bra nok for oss. ofte trekker turene hans veldig ut, men man kan se at det er lett å finne langturer ut fra Oslo.
Kenneth Eriksen har snust litt og funnet noen gode ideer som LP bruker i oppkjøring.

Her er hans forsøk på å følge, men som dessverre ikke ble fullført

Og selvfølgelig bør man følge med på Martin Hoff som ikke har latt seg stoppe av at det er vinter i Norge. Han ler nok av vår lille liste her, men han har nok prøvd disse vanlige rutene her også i løpet av hans karriere.
Hans Gran Fondo er noe å prøve blant annet.