Stikkordarkiv: Øyvind Lindkjenn

Treningsleir i Danmark 2016


Postet av


For å kickstarte sesongen og få litt varme på kroppen valgte Øyvind og jeg å ta turen sydover, nærmere bestemt til Ålbak på Nordjylland i Danmark. Kanskje ikke så langt syd sier du? Kanskje ikke så varmt tidlig i Mai? Kanskje ikke.

Uansett, Berlingoen ble pakka, første stopp var Larvik og ferga til Hirtshals. Deilig buffet om bord blei forsmaken på danske lunsjer og bakevarer.

Berlingo ready to go!

Berlingo ready to go!

Turen ned gikk på skinner og senere samme kveld kunne vi entre vår flotte sommerbolig som vi hadde funnet gjennom Airbnb. Ute var det ikke veldig varmt, og siden dette nettopp var en sommerbolig, så var det ikke særlig varmt inne heller. Men heldigvis var det gratis ved!

Vi fikk 4 hele dager på sykkel som inneholdt bla:

  • Masse karakterbygging i regn og vind
  • Sol, med -og motvind
  • Danske smørrebrød
  • Bakevarer
  • Totalt 4 punkteringer (førte til at jeg måtte ta buss og tog hjem den ene dagen)
  • Ødelagt bakhjul – bremsebane slitt
  • Ødelagt speedplay cleats og slitte pedaler
  • Såre knær og rumper – men ble innkjørt for sesongen!

Vi ble godt kjent på Nord-Jylland:Screenshot_2016-05-19-22-25-36

Treningsleiren ble akkurat slik vi planla og dette er en meget effektiv og relativ billig (hvis da ikke utstyret svikter) måte å få mange mil i beina på. Veiene på Nord-Jyllan er fine og det er lite trafikk på denne tiden av året. Tipper vi kommer til å gjøre dette til neste år også!

Danmarks beste smørebrød i Hirtshals

Danmarks beste smørrebrød i Hirtshals

IMG_20160408_082357

På vei opp til Tornby berg

Herlig å nå toppen og bare nyte utsikten

Etter hver dag som gikk ble vi bare likere og likere

Etter hver dag som gikk ble vi bare likere og likere

Stjerneskudd!

Stjerneskudd!

Punktering nr 2 ila 2 km er et faktum

Punktering nr 2 ila 2 km er et faktum

Skål for gass

Skål for gass

Vått så holder

Vått så det holder

Siste reis for Reynolds ULT46.. , vennligst ikke kommenter taska..

Eventyret er over, bremsebane defekt..

Fungerer heller dårlig

Stavanger – Oslo på sykkel 2015


Postet av


Årets tur er nå ferdig. 3 dager etter at vi endte turen på Oslo s er lårene fortsatt støle og baken like så. Men for en tur vi hadde! Helt på høyde med Bergen-Oslo i fjor og kanskje litt bedre?

Her er oversikt over alle skiltspurtene på turen.

Turen startet riktignok ikke så bra. Nattoget med de deilige sovekupeene var innstilt og isteden fikk vi tog til Drammen, 2 timer venting, taxi til Kristiansand og tog til Stavanger. Vi tapte ingen tid på dette men tror alle unntatt Stein tapte mye søvn. Men det var flere som måtte vente i drammen og litt underholdning fikk vi også:

 

Håvard har reist mye før og stiller godt forberedt

Håvard har reist mye før og stiller godt forberedt

 

Stein har lenge drømt om å ha med sykkelen opp i senga. Dette er det nærmeste han har kommet så langt. Sov som en unge!

Stein har lenge drømt om å ha med sykkelen opp i senga. Dette er det nærmeste han har kommet så langt. Sov som en unge!

Vi stilte derfor ikke akkurat uthvilte på hotellet i Stavanger kl 0800 fredag morgen. Men etter en deilig frokost steg humøret. Tok relativt lang tid å få på seg utstyret men sånn er det nå jo første dagen. Stemninga var god og det virket som om vi hadde alt vi trengte.

Litt småknoting ut av Stavanger hører med, men det er alltid greit å få sett litt av stedene man sykler gjennom.

Heftig diskusjon om veivalg ut av Stavanger

Heftig diskusjon om veivalg ut av Stavanger

Ruta første dag: Stavanger – Sandnes – Figgjo – Ålgård – Oltedal – Lirdal – Byrkjedal – Sirdal – Sundalskaret – Valle. En avstand på 180.6 km og 2709 m oppstigning. Dette brukte vi 8t og 46 min på med et snitt på 20.6 km/t.

kart dag 1

Det var noen seige bakker denne dagen og etter den særdeles dårlige natten var det flere som fikk det tungt.

Profil dag 1

Profil dag 1

Vi hadde tilfeldigvis beregnet turen vår slik at vi traff akkurat dagen for sauesanking og fest i Sirdal. Dette betydde endel trafikk men også, for min del, en rekordstor ansamling av sau og sirdalinger, 6000 og 56!

Første dag hadde hele 4 innlagte spurter. Lindkjenn vant 2, jeg 1 og Kenneth den siste. Lindkjenn virket overbevisende på de flate variantene og forsvarte forhåndsfavorittstempelet til de grader. Men det var mange som prøvde seg. Håkon fikk blant annet testet formen da han rykket i fra inn mot Valle,  men ble dessverre hentet inn.

Ruta var tøff og bratt og de innlagte spurtene gjorde at vi var veldig glade for å nå Valle by(gd). Der ble det servert buffet med kjøtt og fugl. Lenge siden jeg har sovet så godt som den natta der.

Gruppebilde dag 1

Gruppebilde dag 1

Lørdagen startet med strålende solskinn. Dette skulle dessverre ikke vare og det ble etter hvert en ganske så kald opplevelse ned til Dalen i Telemark.

Valle-Rjukan

Valle-Rjukan

Valle-Rjukan

Ut av hårnålsvingen med stil og fart. Sjefen hviser hvordan det gjøres

Ut av hårnålsvingen med stil og fart. Sjefen viser hvordan det gjøres

Etter skifting, hurtigtørking av sko og deilig burger var det rett på den tøffeste stigningen på hele turen. Da letta Gullfisken på rumpa og det var det siste vi så av han før vi nådde toppen 50 minutter etter.

Humøret er på topp og meldingene sitter løst tross litt guffent være og bratte, lange bakker

Humøret er på topp og meldingene sitter løst tross litt guffent vær og bratte, lange bakker

Det flata litt ut etter dette og vi kjørte stort sett samla. Ved Skinnarbu høyfjellshotell, dagens høyeste punkt, ble det et kort stopp. Bildene ljuger litt, vi var ikke så slitne!

Aldri har en kvikklunsj smakt bedre!

Aldri har en kvikklunsj smakt bedre!

Må ha mat, nå!

Må ha mat, nå!

DSC_9778

Herfra gikk det stort sett nedover og dagen ble kronet med en fantastisk nedkjøring til Rjukan.

Lagbilde dag 2

Lagbilde dag 2

Spurtene på dag 2 husker jeg dessverre fint lite av med unntak av den jeg selv vant, selvfølgelig. Herfra stammer også den beste videoen og det beste brølet, se under. Øyvind og Kenneth vant de to siste. Kanskje. Uansett, Øyvind leder etter dag 2, jeg på andre tror jeg og Kenneth, Eirik og Håvard kjempet om 3. plass.

I Rjukan hadde vært søyeslepp på fjellet og byen bar preg av allsang og god stemning. Det var vi ikke interessert i og vi gikk så langt vi kunne unna liv å røre for å finne pizza og øl.

Morgenen etter viste det seg at ikke alle hadde klart å holde seg unna ølteltet. De ellers så eminente sjåførene hadde latt seg lokke av Rjukans yrende natteliv og var litt sent igang denne dagen. Men det hadde de fortjent, de gjorde en kjempejobb hele veien!

Den siste dagens profil hadde ikke mange høyder og ned mot Kongsberg ble det kjørt i godt tempo til glede for noen, og irritasjon for andre.

rjukanoslopro rjukanoslo

Temporulla sitter uten rulle

God fart i front

I Kongsberg nøt vi en bedre lunsj. Herfra fulgte vi ruta fra ifjor og klarte det denne gangen nesten uten knot.

De innlagte spurtene på dag 3 ble gjennomført med stil. Nesten. Den første foreløp uten at 2. mann i sammendraget var tilstede. Han fikk heller gleden av å sykle 45 min alene langs Tinnsjøen etter å ha hatt en liten stopp. Dette ble heldigvis ikke avgjørende og vi kunne sykle lykkelige videre. Stein vant denne spurten inn i Notodden kommune.

Det neste oppgjøret vant kanskje Kenneth (eller Lindkjenn?). Så kom to spurter jeg husker, for de vant jeg. Lindkjenn hadde allerede sikret seieren men det ble en durabelig kamp om 3. plassen som Håvard tok foran Eirik og Kenneth. Gratulerer til Øyvind Lindkjenn som tok hjem seieren og den Grønne Trøya på en overbevisende måte. Han tok poeng i alle spurter og var alltid langt fremme.

Pallen, Øyvind, Henrik, Håvard

Pallen, Øyvind, Henrik, Håvard

Etter pallen ble det kjørt relativt rolig gjennom Drammen, over Sollihøgda og inn til Oslo.

Lagbilde dag 3 (noen ble borte i Drammen..)

Lagbilde dag 3 (noen ble borte i Drammen..)

Nå følger noen bilder som ikke fikk plass i saken (pluss at jeg ikke husker når alle ble tatt):

DSC_9502

Abdi har full kontroll på spurtpoeng og kart

DSC_9389 DSC_9393 DSC_9419 DSC_9440 DSC_9472 DSC_9499 DSC_9513 DSC_9515 DSC_9520

Klatrekonge og Gullfisk

Klatrekonge og Gullfisk

Håkon jobber seg mot toppen

Håkon jobber seg mot toppen

DSC_9568 DSC_9574 DSC_9583

Hva går gjennom hodene på denne gjengen?

Hva går gjennom hodene på denne gjengen?

DSC_9705

Buns of steel all over the place

Buns of steel all over the place

Plankekjøring for Simen

Plankekjøring for Simen

Stein i front

Stein i front

Martin og Henrik i et uforstyrra øyeblikk

Martin og Henrik i et uforstyrra øyeblikk med syklene sine

Flott e naturopplevelser underveis

Flotte naturopplevelser underveis

DSC_9801

Beslutningsvegring i Jondalen. Satse på barene i lomma holder til Kongsberg eller kjøpe det eneste de har her: Kebab?

Beslutningsvegring i Jondalen. Satse på at barene i lomma holder til Kongsberg eller kjøpe det eneste de har her: Kebab?

Håvards hemmelige venn fikk også være med på tur

Håvards hemmelige venn fikk også være med på tur

Lindkjenn er vår Peter Sagan på alle områder

Lindkjenn er vår Peter Sagan på alle områder

Knaker litt i kranken, ellers fin!

Knaker litt i kranken, ellers fin!

Eirik varmer opp i Valle

Eirik varmer opp i Valle

Tønsberg Bytri 2015


Postet av


Bytri var et av mine store mål denne sesongen. Jeg visste at muligheten for en meget god plassering var tilstede da jeg ikke ville konkurrere mot de beste siden de ble silt ut i en NM-klasse. Litt kjip tankegang? Kanskje, men jeg var ekstremt sugen på en pallplassering etter 4. Plassen i Oslotri i fjor (Oslotri2014). Trua ble ikke noe mindre etter gode resultater på samme Oslotri forrige helg. I tillegg var jeg var også en tur innom Oslos beste behandlingsenter, Oslo Naprapatklinikk for å prikke inn toppformen. Dette gjorde at jeg hadde ganske høye forventninger til meg selv.

Toppformbehandling får du hos Oslo Naprapatklinikk

Toppformbehandling får du hos Oslo Naprapatklinikk

Noe som gjorde dette til noe jeg gledet meg spesielt til var også at vi skulle gjøre litt mer ut av helgen. Vi hadde leid en villa på Nøtterøy gjennom Aribnb og fylt den med en herlig blanding av folk.

Ole prøver triatlon. Stilen er god som gull!

Ole prøver triatlon. Stilen er god som gull!

Villaen var en praktfull bolig nære sjøen. Fredagen ble brukt til et lite bad, grilling og prepping av utstyr. Følgende mennesker sov minst én natt eller var innom huset for fest og moro: Martin, Katrine, Joakim, Ole, Ingvild, Atle, Jamie, Petter, Espen, Vegard, Øyvind, Helene, Are, Marthe og meg selv.

Beautiful Teie Village

Beautiful Teie Village

Starten på lørdag gikk relativt sent. Ingvild og meg startet i pulje 1 kl 14:50 mens de andre hadde spredd seg utover puljene etter beste evne. Vi fikk da muligheten til å se noen veldig interessante starter på NM klassene. Utrolig hvor mye de klarte å kåle det til. Alt fra tjuvstart til over-ivrig starter og kjefting over høytaleranlegget.

Mye folk, god stemning!

Mye folk, god stemning!

Vi skulle uansett ha vannstart så det skulle gå greit. Problemet var latterlig mye strømi kanalen. Det ble fantastisk kaotisk da vi måtte svømme hardt for å holde oss på den fiktive startlinja for så å svømme motsatt vei da starten gikk. Men etter noen hundre meter klarte jeg å få ganske fri bane foran meg og kunne konsentrere meg om min egen teknikk og ikke sidemannens. Dette varte dessverre ikke lenge og ved første bøya var vi igang  med å sosialisere igjen. Men svømminga gikk ok. Snittfarten var ikke spesielt høy (1:57/100m) men jeg så at strømmen også hadde redusert snittet for de aller beste. Jeg kom opp som nr 16 av 435 og de må være de beste jeg har gjort i vannet til nå!

Svømming med mye publikum (bilde fra bytri.no)

Svømming med mye publikum (bilde fra bytri.no)

Jeg var ekstremt gira da jeg kom opp og beina det jeg hadde forbi det massive folkehavet (…) og mange av mine konkurrenter. Dette var utrolig gøy, var absolutt verdt det, men kosta litt.. var temmelig pumpa da jeg kom til skiftesonen.

Skiftesonen

Skiftesonen før start

Temposykling har blitt min greie og etter den herlige syklinga under Oslotri forrige helg (Oslo triatlon 2015) hvor jeg klarte å snitte 40 km/t var jeg ekstremt klar for å viser hva jeg kunne. Kan ikke si annet jeg også denne gangen er veldig fornøyd med syklinga. Jeg er overall nr 5 og får også med meg en ganske pen KOM i medvind på veien:

Etter syklingen er jeg nr 4 men aner ingenting om at jeg nærmer meg en pallplassering. Det gjør ingen andre heller for det er vanskelig å holde telling når det er så mange klasser som løper samtidig. Jeg får vite ved første runding at jeg er nr 8. Men i realiteten er det da minst 3 NM-deltagere foran meg, og de teller vi jo ikke med..

Løpinga i bytri var hardere enn jeg trodde. Man starter rett inn i en motbakke og det var en meget tung første km som tok oss opp i downtown Tønsberg. Jeg fikk etter hvert opp farten og resultatet viser at jeg knapt har løpt fortere noen gang. Et snitt på 3:46 min/km er jeg veldig godt fornøyd med! Riktignok ble jeg passert av en hyggelig Fredrik Vedvik fra Olympia Sport og det gjorde at, selv om jeg passerte flere de siste hundre meterne, ikke var sikker på resultatet. Jeg trodde etter målgang at jeg hadde blitt nr. 5.

Vond spurt

Vond spurt

Men da var det desto mer gledelig at samme Fredrik kunne fortelle meg at han hadde blitt nr 2 og jeg nr 3. Makan til glede! Jeg klarte knapt å stå stille, kan ikke huske sist jeg hadde det sånn. En helt fantastisk følelse!

Da fikk jeg gleden av å heie de andre til mål også. Tror jeg var den mest høylytte, ivrige supporteren og at jeg kanskje løp mer etter målgang enn under rittet. Det jeg kunne se fra sidelinjen var at alle gjorde en kjempeinnsats og at det var litt vondt underveis. Men basert på de store smilene etter mål, tror jeg at alle synes at dette var moro. For å trekke frem noen høydepunkter:

Joakim hadde jo vært så heldig å få bytri av undertegnede i bursdagsgave. Han har trent godt men mener selv at resultatene har uteblitt. Riktignok er han nok litt tung i steget for denne typen løypeprofil, men svømmingen og syklingen gikk meget bra. Ikke siste triatlonet dette nei!

Katrine ler godt av førstereisgutta

Katrine ler godt av førstereisgutta

Petter og Vegards løpeduell var av det episke slaget. Vegard tok igjen han tidlig under løpingen men Petter beit seg fast. Han slapp litt på siste runden men ikke lenger enn at han klarte å komme i kapp på oppløpet. Men Vegard hadde ett ekstra gir og seilet forbi de siste meterne.

Petter koser seg på tur

Petter koser seg på tur og får med publikum

Duellen mellom Atle og Martin har vært annonsert lenge. Som kolleger av meg har de babla litt om å slå meg men mest om hvem av de som er best. Atle kom først opp av vannet men Martin knappet ned forspranget på sykkel. Under løpingen skilte det en periode bare 100 m. Jeg så for meg en durabelig spurtduell men Atle ødela spenningen ved å øke forspranget på siste runden.

Ole gjorde en bra triatlon og overbeviste på løpinga, Ingvild er snart tilbake til gamle høyder etter ryggskaden og var ellers meget underholdende hele helga, Espen fullførte med stil og Katrine er allerede rutinert og drømmer om lengre distanser til neste år.

Kathrine viser stolt frem at hun løp 3 runder

Kathrine viser stolt frem at hun løp 3 runder

Brødrene Bråten har fullført sin første triatlon

Brødrene Bråten har fullført sin første triatlon

Favorittsykkelen akkurat nå

Favorittsykkelen akkurat nå

Det tok litt tid før det ble premieutdeling og jeg var den desidert siste som ble ropt opp. Men det, og at han som vant hadde dratt hjem, klarte ikke å ødelegge den deilige rusen og jeg var veldig glad for å gå opp på pallen.

Her prøver Fredrik å roe meg ned litt. Men er jo ikke hver dag man er på pallen!

Her prøver Fredrik å roe meg ned litt. Men det er jo ikke hver dag man er på pallen!

Festen ble som den skulle bli og jeg kommer ikke til å avsløre for mye her. De som lurer kan bli med til neste år for dette skal bli en tradisjon!

Sjampisen som fulgte med huset fikk hårløse bein å gå på

Sjampisen som fulgte med huset fikk hårløse bein å gå på

Mange inntrykk og mye frisk luft på Joakim

Mange inntrykk og mye frisk luft på Joakim

Stier og Downhill i Verbier


Postet av


Øyvind er generelt kjent for å ha mange gode ideer. Men forslaget hans for høsttur i år er en av de bedre: «Hva med å sykle downhill og sti i alpene? Det er røddig da!» Jeg var helt enig i at det var et ryddig og bra forslag.

Etter å ha sjekka litt begynte rekruteringskampanjen. Det er viktig å ha de riktige innfallsvinkler når man skal rekruttere til en slik tur. Følgende unnskyldninger/lokkesetninger ble brukt:

1) Bruker bare 2 feriedager!
2) Viktig å ha noe å glede seg til!
3) Trenger jo ikke å koste såå mye!
4) Kult å prøve noe nytt!
5) Det blir gøy da!
6) Dette har du fortjent!

Kom gjerne med flere forslag i kommentarfeltet under, det trenger vi. Null stk ble nemlig rekruttert.

Uansett, Ryanair tok oss til Milano, der ventet leiebil og varmere vær. Kombinasjonen ivrig sjåfør og masete GPS (trodde stemmen løy en stund) fungerer sånn passe. Vi hadde derfor noen runder rundt i Bergamo før vi havnet på riktig vei.

Sesongen var skikkelig på hell i Verbier og alt vi klart å finne av overnatting i landsbyen var et herberge kalt Studio Denise. Dvs, huset het snowbird, rommet het studio Denise. Hvorfor? Det må fåglarna vite, ikke vi. Plassen var også preget av forberedelser til vintersesongen med veiarbeid og tørrtrening på snømåking.

For Fredagen hadde vi ordnet med guide. Erik fra Nederland driver sitt eget guideselskap og tilbyr også overnatting med mat nede i dalen (www.mtbverbier.com). Han tok oss med i stiene rundt Verbier skianlegg. Syklene vi leide var av typen med 130 mm vandring. Han kom både med teknikktips, masse info om området, funfacts og viste oss noen fantastisk fine, lange flytstier. Dagen endte med en utrolig lang tur ned hårnålsbonanza til bunnen av dalen. Der fikk vi se huset hans og fikk servert øl og peppernøtter (selvfølgelig). En helt magisk dag der vi fikk se hva Verbier har å by på med sykkel. Kanskje kommer vi tilbake og bor hos Erik.

Øyvind med helt nye, dyre hansker, holdt nesten hele helga

Øyvind med helt nye, dyre hansker, holdt nesten hele helga

På lørdag hentet vi våre reserverte DH sykler på den fancy sjappa Mountain Air. Merkelig å sykle på sånne doninger. lavt sete, masse vandring og bratt vinkel. Men håra på beina begynt å komme tilbake og jeg hadde kjøpt meg baggy shorts, stilen var derfor ikke helt feil.

2014-10-11 14.55.42

Heisbasert sykling er dritgøy. Første turene var temmelig slitsomme og skremmende. Men etter hvert satt teknikken bedre og vi våget oss utpå noen av de mer utfordrende løypene. Vi følte oss ganske gode helt til vi ble passert av noen kids med enda mer baggy klær. Galskap! – Håper vi får til det en gang. Grensene ble presset hardt og flere ganger kanskje litt langt. Øyvind hadde en legendarisk tur ned en ramp. Heldigvis filmet jeg seansen. Han har lagt ned veto på at den skal legges ut. Men for å være helt sikker på sånt må man nesten skrive bloggen selv..

2014-10-12 15.18.45-9

Starten av rød løype

Starten av rød løype

Vi hadde to dager i anlegget og vi var nesten helt alene begge dagene. Det var effektiv kjøring til heisen stengte hver dag. Vi var et par ganger innom service for å skru litt og bytte ut en knekt pedal. DH sykling frister til gjentagelse og vi er begge klar for mer!

Siste dagen regnet det og heisen stod. Vi kjørte derfor opp til fjellhytta Brunet og gikk en fjelltur. Fantastiske områder med tinder, breer og hengebruer.

Se! En bjørk!

Se! En bjørk!

Tåkelegging

Tåkelegging

Både Øyvind og jeg er enige om at dette skal bli en tradisjon. Men vi vil også teste ut de norske anleggene når sommeren igjen banker på døra.

Til slutt en liten videosnutt:

Oslo Toughest 2014


Postet av


I et øyeblikk av impuls meldte Håvard, Øyvind og jeg oss på Oslo Toughest uka før konkurransen. Gledelig var det også at vår kjære sponsor, Oslo Naprapatklinikk, stilte med sin superatlet: Rikard Edberg. Toughest er en hinderløypekonkurranse som arrangeres både i Gøteborg, København og nå Oslo. Banen ser slik ut i tegneserieform:

Oslo Toughest - Bane

Oslo Toughest – Bane

Hjemmesiden (http://www.toughest.se/) gav noe info men alt for lite til at vi stilte forberedte til start. Det hjalp heller ikke at den vanligvis så trofaste Berlingoen stoppet under pick-up av Håvard på Opsal. Men vi kom oss til start og det var egentlig litt moro å ikke vite hva vi gikk til. Det var med skrekkblandet fryd at vi nå kunne konstatere at mål var på toppen av unnarennet på Holmenkollen.

Klare til start!

Klare til start!

Veldig hyggelig at Jan Øyvind, hans mye bedre halvdel Maria og deres datter var der for å heie og dokumentere. Film og bilder under artikkelen krediteres herved han. Stemninga i startområdet var forøvrig heftig og de amerikanske speakerne gjorde sitt for å holde spenningsnivået oppe. Amerikanerne er kongene av kudos!

Løypa var lang men de fleste av hindrene var relativt lite krevende. Unntaket var en trapes som Håvard svingte seg over som en elegant bavian. Vi så ellers ingen som klarte dette hinderet. Mer ærerikt var det å klare «Monkey-Bars-Extreme»: En tretti meter lang stige som man skulle svinge seg over. Det var deilig å klare denne og applausen gjorde godt. Det som gjør dette til en tøff konkurranse er lengden, høydemeterne og avslutningen. På første vann-hinderet tenkte Øyvind det var greit med litt ekstra godt tak og valgte å tre hånda inn i rekkverket. Håper han tok rådet til den søte sanitets-dama og oppsøkte legevakta litt senere på kvelden. Men med unntak av det og noen kjappe dritepauser klarte vi oss veldig bra! Tida og plasseringa er jeg ikke sikker på men regner med at det ble sånn midt på treet. Uansett en morsom konkurranse og noe man kan vurdere å være med på seinere også. Under følger bilder og videoer.image (1) image (2) image (3) image (4) image (5) image (6) image (7) image (8) image (9) image (10)

Farrisrunden – en smakfull opplevelse


Postet av


Før rittet

Starten på Farrisrunden gikk kl 11 og med 2 timers kjøretur og et ønske om en rolig forberedelsesperiode måtte vi dra ganske tidlig fra Oslo by. Jeg stod opp, spiste en stor bolle korn, smurte en haug med brødskiver, pakka bilen og dro ned til Grynteløkka til Øyvind.

Øyvind Lindkjenn fra Tunge Girs rekruttlag er en Skiensgutt som lenge har ønsket å sykle det lokale Vestfoldsrittet Farrisrunden. Rittet går, som navnet sier, rundt Farrisvannet og arrangeres hvert år av Nanset idrettsforening. Det er en relativt kupert løype over 67 km med flere partier med grus, asfalt og terreng (se kart for full info):

Løypeprofil

Løypeprofil  – mørkt er asfalt, grått er grus, grønt er terreng, bananer er bananer

Før start gikk vi gjennom de faste ritualene: Drikke Farris (perfekt for dagens ritt!), spise brødskiver, drite, urinere gjentatte ganger, hente nummerskilt og handle unødvendige ting i startområdet. Øyvind insisterte også på å varme opp litt, noe som skulle vise seg å være smart.

Farris grønn - min favoritt

Farris grønn – min favoritt før Farrisrunden og andre ritt

I følge min birken-seeding skulle jeg stille i pulje 4. Arrangøren hadde planlagt et slags slusesystem som skapte litt forvirring i den første slusa. Men jeg fant ut at det var nok jeg som var mest forvirra og det endte med at jeg startet sammen med pulje 3. Dette var jo flott men gjorde at jeg var sist i pulja og måtte jobbe meg fremover istedenfor å starte først i pulje 4.

Rittet

Starten av rittet var temmelig kaotisk og som haleslep var det mye trekkspill-kjøring. Var oppriktig bekymret en stund da lårene surna etter for mye start og stopp. Det var veldig vanskelig å vite hvordan og når man skulle få i seg mat og drikke. Jeg hadde noen nesten-uhell med flaska i høyre hånd og venstre hånd på forbrems ned de svingete grusbakkene. Pulja satt seg ikke skikkelig før det første asfaltpartiet. Jeg ante da ikke hvor langt frem jeg var i pulja men antok at jeg var ca midt i og at de beste hadde kjørt fra.

Vi fikk etter hvert igang en ganske bra rulle som fungerte helt til motbakkene begynte. Bakkene opp til Skolapperåsen var greiere enn jeg fryktet men ikke greie nok til at jeg avanserte mye.

Terrengpartiene underveis var meget bra tross det kalde og våte været som hadde vært før rittet. Her har arrangøren gjort en kjempejobb! Det var også meget god stemning underveis mellom deltagerne. Praten satt løst og «hold høyre» ble sagt med litt ironi og ble etterfulgt av et ektefølt «Tuuusen takk!» Dessverre gikk det ikke like bra for alle, det var mange velt underveis og dessverre også for en, alvorlige skader (VG).

Klopper på Skolapperåsen (op.no)

) Klopper på Skolapperåsen (op.no)

Rittet var absolutt ikke over ved passering Skolapperåsen som er løypas høyeste punkt. Etter dette kommer et parti med bratt sti nedover etterfulgt av grus, asfalt, grus, sti osv. Vekslingen mellom de forskjellige underlagstypene og den kuperte profilen av løypa gjorde at jeg aldri kom helt i flytsonen men ble liggende mye å jage. Heldigvis var det mye bra folk rundt som kunne dra og jeg tok etterhvert  mange igjen.

Vi var en gjeng på en 10-20 mann som var samlet da vi kom ut på asfaltpartiet frem til Kjose. Det ble dessverre ikke satt igang noen rulle og jeg tror ikke vi tok igjen så veldig mange fra vår pulje. For å være helt ærlig hadde jeg kanskje nok med å henge på og var ganske fornøyd med det.

Ned en av de siste terrengpartiene så jeg en syklist ligge i full sjøstjerne over en rot. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det ikke skulle være mulig å tryne der. Men hovmod står for fall og denne gangen bokstavelig talt. Ti sekunder etter at jeg hadde latterliggjort mannen foran meg (inni meg) lå jeg skrevs over den samme rota. Flaut, og det tok litt tid før jeg tok igjen de jeg syklet sammen med.

Mot mål de siste 5 km syklet jeg bra på, dro i fra og syklet alene opp den siste, latterlig bratte bakken i bøkeskogen. Masse folk  i svingene opp her, moro å bli heiet frem når musklene skriker etter å gå av sykkelen.

Jeg fikk til en liten spurt og kom inn på 2:37. Dette holdt til en finfin 21. plass av 126 i min klasse (M30-34) og en totalplassering på 145 av 1367 –  Godt fornøyd! 

Mat etter målgang – Farrisrunden overrasker!

Straks etter å ha passert mål ble jeg tilbudt et meget fristende fat av frukt. Dette smakte utmerket, men dette var  bare forsmaken på hva de kunne tilby i målområdet. Jeg har aldri sett maken til utvalg, det var en fornøyelse å gå rundt å smake på de forskjellige rettene:

Sportsdrikk og vann

Sportsdrikk og vann

Boller

Boller

Langtidsstekt, marinert svinekjøtt, så mørt at man kan rive det opp

Langtidsstekt, marinert svinekjøtt, så mørt at man kan rive det opp sa de hyggelige damene som serverte

Fiskesuppe

Fiskesuppe

Focaccia

Focaccia

Fantastiske fruktfat

Fantastiske fruktfat

Muffins fra tante Mable og Isklar fra Folgefonna

Muffins fra tante Mable og Isklar fra Folgefonna

YT fra Tine i alle fasonger

YT fra Tine i alle fasonger

Bananer

Bananer

Brødskiver med forskjellig pålegg

Brødskiver med forskjellig pålegg

 

FANTASTISK!!

Heldivis har vi drakter med store lommer:

Og enda var det plass til en muffin til!

Og enda var det plass til en muffins til!

Refleksjoner

Rittet gikk meget bra både for meg og Øyvind og vi er meget godt fornøyde med tidene vi fikk og maten vi fikk i mål. Farrisrunden er et ritt jeg mer enn gjerne sykler igjen. Hatten av for arrangøren som kunne stille med så flotte løyper, et nærmest bilfritt arrangement og bra organisering!

Takk til Naprapatene på Oslo Naprapatklinikk som gjorde kroppen klar for rittet. Det gjorde godt og ser frem til å benytte meg av behandlingen neste gang!

For å forbedre plasseringen i Farrisrunden er jeg nødt til å bli litt mer kjent med løypa, hadde vært lurt å sykle gjennom en gang før neste år. Jeg skulle også gjerne vært litt lengre fremme i pulja i starten for å unngå trekkspill-kjøringa.

Raumerrittet 2013


Postet av


Som leder for bedriftsidrettslaget meldte jeg i tradisjon tro folk fra bedriften på Raumerrittet. Forskjellen fra tidligere år var at vi ikke seiler under Ingenium flagget men har nå blitt kjøpt opp av giganten Technip. En annen mer vesentlig forskjell var at vi klarte å stille med to lag: 6 stk på lag 1 og 10 stk på lag 2. Dette utgjør 58 % av alle ansatte hos tidligere Ingenium. Ganske imponerende.

lagbilde

Rekordmange blide fjes før start

 

Dessverre ble nok resultatet ikke like imponerende som oppmøtet. Ambisjons -og ferdighetsnivået var nok ikke helt likt innad i laget og burde kanskje vært høyere opp på diskusjonsprioriteringen enn hvilken type olje man skal smøre med..

Men alle kom gjennom og løypa var bedre enn noen gang. Terrengpartiene var, tross kaldt og vått vær i ukene i forveien, meget bra. Takk til arrangøren for et fantastisk ritt.

Takk til alle som stilte opp:

Laurent Quintard, Ståle Antonsen, Hege Wilberg, Dennis Stjerne, Amund Torgersrud, Atle Fossestøl, Jorunn Hals, Henrik Voigt, Carl Hartmark, Marius Einang, Martin Gulliksen, Paal Strømstad, Øyvind Lindkjenn, Heiko Preissler, Rune Emblemsvåg

Vi prøver igjen til neste år!

Tunge Girs nye storsatsing


Postet av


Samme dagen som Petter Northug legger fram planer for sin nye satsing for kommende sesong, gjør også Team TungeGir det samme. Vi synes det er litt merkelig av Northug å gjøre dette samme dagen som oss, men vi forstår at han ønsker å få med litt av effekten med å lansere det samme dag som sykkelgiganten gjør det.
Pressekonferansen ble holdt i lokalene til Heggen Solutions, og pressen yret etter å finne seg til rette.

Alt av norsk presse hadde funnet veien til pressekonferansen. Både lokale og internasjonale storheter.

Alt av norsk presse hadde funnet veien til pressekonferansen. Både lokale og internasjonale storheter.

Hovedbudskapet er som følger:

  • Alle rytterne kommer til å representere TungeGir i alle ritt i år, også internasjonale. Det er gitt beskjed til Hans Falck om at rytterne ikke vil være med på eventuelle norske landslagssamlinger.
  • Lagets to sponsorer presenteres: Oslo Naprapatklinikk og Jobzone
  • Videre mål for sesongen
  • Spennende unge ryttere som Øyvind Skoglund, Øyvind Lindkjenn, Knut Røse og Thomas Simensen ble presentert, og viser hvor bred stall Tunge Gir har i tiden framover

Det ble mye spørsmål rundt denne privatsatsningen, men TungeGir gjør norsk presse oppmerksom på at dette faktisk er ganske vanlig i internasjonal sykkelsport. Da pressen hevdet at vi ikke er internasjonale, kontret ordstyrer Håvard Heggen med:

Om vi sykler på nasjonal eller internasjonal jord eller asfalt har ingen ting å si for oss. Vi merker det ikke. Det er ganske liten forskjell på asfalten her til lands og sydover på kontinentet. Det eneste er at det faktisk er mye hull her grunnet telehiv. Men vi synes ikke at vår satsning skal påvirkes av slurvete arbeid gjort av Statens Veivesen i sin tid.

.

Sponsorer

Inn på sponsorsiden har det kommet to tungvektere i norsk business.
Jobzone og Oslo Naprapatklinikk har gått inn med finansielle, emosjonelle og kroppslige muskler, og gir rytterne på Tunge Gir en mulighet til å satse 100% på sykling. Det ser ut som ingen likevel vil slutte i hverdagsjobben sin, og det skyldes både godt arbeidsmiljø og våres sterke iver etter å levere noe tilbake. Så alle arbeidsgivere kan slappe av. Vi blir. Alle rytterne er også veldig glad i lunsj, og synes det er hyggelig å spise lunsjen sin sammen med folk som ikke sykler.

Muskler og tårer skal Oslo Naprapatklinikk behandle.

Muskler og tårer skal Oslo Naprapatklinikk behandle.

Oslo Naprapatklinikk kommer inn som totalleverandør av fysiske tjenester, og vil påse at alle rytterne er minimum 100% klare til et hvert ritt. Disse behandlingene er allerede utprøvd, og har gitt såpass gode resultater at det har vakt en liten oppstandelse innad i sykkelmiljøet. Flere av rytter under Glava Tour skal ha dratt inn til Oslo mellom etappene for å teste disse magikerne. Det er helt sant.

Når vi trenger ny jobb har vi allerede noe som er på saken

Når vi trenger ny jobb har vi allerede noe som er på saken

Jobzone kan friste med spennende vikarjobber rundt omkring, og skulle det være ønske om et karrierebytte har vi allerede et helt team på saken. Men norsk sykkelsport kan også slappe av; vi kommer ikke til å bytte idrett.

Nye drakter

Grunnet nye medlemmer og nye sponsorer er vi nødt til å bestille nye drakter.
Vi har flere lovende ryttere på rekruttlaget. De som sykler på rekruttlaget har ikke teamdrakter, men må sykle med egenproduserte t-trøyer. Helst i bomull.
Så det er klart det er fristende for de å komme opp på elitelaget. I første omgang er Jan Øyvind hentet opp som klassiker-spesialist. I tillegg banker det flere andre på døra, og som kan bli med å representere utover høsten.

Her er TungeGirs nye drakt. Pass på, snart suser den også forbi et sted nærme deg

Her er TungeGirs nye drakt. Pass på, snart suser den også forbi et sted nærme deg

Så dersom noen der ute, på rekruttlag eller andre lag er interessert i vår offisielle nye drakt må de gi beskjed omgående. De bestilles snart.

Etter pressekonferansen ble det servert brødskive med salami og tam Cola (åpnet på lørdag, men ikke drukket opp før i dag). Pressen så ganske fornøyd ut med dagens hendelser da de trasket ut av blokka. Dette blir spennende sa de.

Birkebeinern 2012


Postet av


Etter hele tre terrengturer i år var det dags for å måle styrke mot resten av Norges krigere. Eirik meldte avbud i år, men da fikk jeg og Henrik med Øyvind Lindkjenn fra vår fantastiske rekruttavdeling. Han hadde heller ikke all verdens med turer på terrengsykkelen i år, men personlig rekord skulle han hvertfall levere.
Henrik og Øyvind tok full overhaling av sykkelen til Øyvind på torsdagen, altså dagen før vi skulle dra oppover. Etter hva jeg har sett så er det sterkt anbefalt av alle på nett. Fikle mest mulig med sykkelen dagen før ritt 😉 En siste redningsaksjon ble gjennomført på sykkelen hans på fredag formiddag, og vips så var alle syklene fit for fight. Da var det bare opp til eierne å gjøre resten.

Fredag
Vi bestemte oss for å ta toget opp. Sammenliknet med buss er det som å sitte i en endeløs eng og nyte friheten. Dessverre ble noe av den friheten borte siden det ikke var noen ledige seter da vi kom på toget. Dermed ble vi nødt til å sette oss sammen med godset. Kjempeålreit av NSB det da.

Var vi virkelig så punche som det ser ut som?


Henrik har omtrent samme kroppsfasong som en koffert, og passet dermed perfekt inn i bagasjehylla


Heldigvis bodde halve toget i Gardermo-området, så vi kunne omplassere oss til tre myke seter, og dermed få påkrevd hvile før rittet.
Vi ankom Rena akkurat samtidig som et latterlig regnvær. Å ja, så vi skal få den ekstra utfordringen i år og? Selv om yr etterhvert hadde lovet godt vær hele veien? Hva har skjedd med verden når man ikke en gang kan stole på meteorologene?
Da ble det full sprint til Åmot kulturhus, og hente ut startnummer. Jeg anbefalte at vi også måtte få i oss litt mat så raskt som mulig, for å bygge lagre til lørdagen. Dermed ble det en eller annen form for pasta i kjelleren på kulturhuset. Og her må jeg få komme med en av mine seriøse misfornøyde punkter. 150 kroner for det pastarasket dere serverte der skal man lete lenge etter å matche. Det er lureri!!

Spaghetti ala Rena


Etter å ha fått tørket av oss spaghettisausen i fjeset hentet vi syklene og tråkket oss opp til Rena leir. For Henrik ble det et gjensyn med en svunnen tid, og mimret tilbake til hans tid som korporal, morgenrevelje, regn og ikke minst venting. Jeg mimret også litt, og fant ut at det er 15 år siden jeg startet førstegangstjenesten min. Vi kan vel ikke akkurat kalles talenter lenger da.

Greit, da legger vi oss her vi


Vi gjorde en siste sjekk av bremser, dempere og hjul og rundet av med en liten kveldssnack i kantina.

Lørdag
Jeg var førstemann opp, siden jeg hadde klart å kjempe meg opp til startgruppe 13, og hadde start 08.00. Tur på do, en megaporsjon med havregrøt, sykkelbukse på, sykkelsko på, sykkelhjelm på og rolig trilling så var jeg klar. Veldig glad for at jeg ikke måtte gjøre noe med sykkelen i det hele tatt før start, og bare kunne kaste meg ut i det. Forsøket mitt på oppvarming trengs nesten ikke å nevnes, siden jeg ikke fikk puls over 120 i det hele tatt. Lårene fungerte; det fant jeg ut.
Så kom jeg bort til startområdet, og når man kommer dit 10 minutter før start havner man selvfølgelig helt sist. Ser at noen andre luringer legger seg sist i startfeltet for å ha 15-20 sekunder å gå på i forhold til de fremste i startgruppa si. Så da kan vi vel si at jeg også gjorde det av den grunn.
Startskuddet går, og det settes fart. Jeg hadde lovet meg selv at jeg uansett skulle henge med til Skramstadsetra. Etter dette får man hentet seg inn veldig bra i flatene og nedoverbakkene, så i år skulle jeg benytte meg av farten til de andre. Skramstad passerer jeg omtrent fire minutter raskere enn jeg gjorde i fjor, og det begynte jeg å merke også. Plutselig kom havregrøten og energidrikken i retur. I det jeg var i ferd med å slippe feltet klarte jeg å kaste opp til siden, uten å treffe noen av de andre. De seks som var igjen av feltet dro sakte men sikkert fra. Svarte, skulle jeg gi opp allerede nå. Heldigvis var det en annen som også justerte tempoet litt. Men bortover flatene og i bakkene ned mot Djuposet klarer vi sammen med et par andre å mobilisere, og ved terrengpartiet er vi oppe igjen, og jeg antar at det er ca 10 igjen fra startfeltet. Deilig assa.

Håvard passserer ved Kvarstad, med kledelig rosa tørkle i halsen


Herfra og inn føler jeg meg veldig bra, og jeg takker meg selv for å ha klart å kjempe meg med. Litt action ble det da en av syklistene i gruppa fikk en ku helt opp i styret, men kua nøyde seg med det, og feltet kunne dermed fortsette ufortrødent. Ved passering ved Kvarstaddammen ligger jeg kun 15 minutter foran merkekravet, og jeg innser at det kanskje ikke har gått så bra som jeg trodde. Det vil føre til en sluttid på 3.30 i forhold til tidligere år. I strekkene opp hit har det blitt kjørt bra, og vi har tidvis hatt en godt fungerende rulle. Jeg er med å bidrar, og det er omtrent alle av den 10-15-manns store gruppa. Dette burde da gå mye fortere enn 3.30 tenker jeg.
Men i strekningen opp Storåsen sprekker det veldig opp, og det er kun et par andre som holder samme tempo. I Rosinbakken velger man ulikt tempo, og jeg bestemmer meg for å holde ryggen til han som har virket sprekest de siste par kilometrene. Jeg finner senere ut at det er Per Anton Vatten. Siden finner jeg også ut at tre eldre karer har stukket av fra resten av feltet, så jeg var dermed ikke først som jeg trodde. Vi bikker Storåsen på 2.38 og da begynner jeg å ane at det faktisk kan bli en bra tid likevel. Sammen med to andre med ekstrem fart i nedoverbakkene nærmer vi oss Lillehammer. Og med en mil igjen merker jeg at det kommer til å bli rekord, og at jeg kan komme under målet på 3.20.
Mål passerer jeg på ny rekord, og 3.15.50. YEEEEEZZZZZZZ. Det var en tid jeg aldri trodde jeg skulle nå, men det var veldig moro å sykle sammen med så mange spreke folk over fjellet. Det holdt faktisk til nummer 120 i klassen min etter at også eliteklassen hadde blitt klokket inn. En forbedring fra ca 280 i fjor. At jeg ble slått av vinner i 60-årsklassen med 7 minutter får heller bare være greit, og tenke på at jeg har mange år igjen å trene før jeg er der.

Henrik ved Skramstadsetra


Etter dusj og diplom kommer Henrik, og også han har knust sin gamle rekord. 3.26.19. Han ble også i år nødt til å gjøre veldig mye av jobben selv, og trakk et tungt tog over snaufjellet. I likhet med meg hadde heller ikke han noen problemer med sykkelen, og det er en god følelse når alt bare fungerer. Etter tidligere å ha snakket med et par elitesyklister fant vi begge ut at vi i år skulle være litt forsiktigere med mat og drikke. Jeg drakk ca 1,5 l sportsdrikke, spiste 2 gel og en halv bar. Det holdt i massevis tror jeg. Henrik hadde også kun drukket det samme og spist en banan og en bar. Det føles som det er ganske mye næring i sportsdrikken, så man slipper å mase med spisingen hele veien. For min del er det hvertfall vanskelig å finne et tidspunkt hvor det passer å tygge en bar.
Henrik mener at ikke så mye annet kunne vært gjort annerledes. Det er godt å vite. Da kan man sette seg ned og slappe av i ro og mak. Spesielt mak.
Øyvind ved passering på Kvarstad, og man kan se at hjulet gledelig fortsatt henger på

Øyvind ved passering på Kvarstad, og man kan se at hjulet gledelig fortsatt henger på


Etter at vi har satt oss ned i ølteltet og fått servert årets vinnerøl kommer Øyvind også. Og for et resultat han leverte da; 3.46.10. For en med tre sykkelturer i år er det helt rått. Tydeligvis hjalp peptalken med Aune Sand i New York godt, og kanskje det var hans hemmelige superdrikk som gjorde det. Fres er tydeligvis det råeste man kan tømme i seg. Det skapte en eksplosjon da Øyvind blandet det på fredag, og tydeligvis ga det han også en eksplosjon over fjellet.
Dermed var hele teamet inne, og vi hadde totalt slasha rekordene våre med ca en time. Det er bra jobba av tre hyggelige karer.

Jaja, da får vi bare sitte her og kose oss med noen øl da


Etter ytterligere noen velsmakende øl, saftig burger og planlegging for hvor bra vi skal gjøre det neste år vendte vi nesa mot sykkelparkeringen. Der sto de tre grisete hestene våre og ventet. Godt vi ble enige om at vi slapp å vaske de med en gang. Bakhjulet til Øyvind som ble fikset på fredagen, så derimot ikke så veldig fikset ut lenger. Utrolig at det fortsatt satt på. Der fant vi altså grunnen til at Øyvind ikke klarte merket i år. Tenk hvor lett det blir å ta det neste år.
Tog hjem var også deilig, og denne gangen fikk vi velge setet fra øverste hylle. Setet var jo ikke på hylla, det sto på gulvet som gode seter skal gjøre.

HUSK

  • Tørre å henge med til Skramstad, man kommer seg veldig i strekket etterpå
  • Ikke overdriv drikkingen. På tre til fire timer mener vi det holder med 1,5 l drikke, pluss noen glass på matstasjonene.
  • Husk ekstra setepinne i sekken. Det er et helvetet når den knekker. Hilsen en på toget. NB Det er mulig jeg dropper dette likevel neste år
  • Det er så lite terrengpartier i dette rittet nå at jeg tror det ikke er noe problem å sykle uten dempere
  • Drikk godt etter at du er i mål. Og velg da korrekt drikke som serveres i det store teltet
  • Sau og ku i løypa beveger seg ukontrollert
  • Opplegg med tog og sovesal fungerer utmerket
  • Både på Rena og Lillehammer fungerer alt knirkefritt, og arrangementet er blitt utrolig profesjonelt
  • Vi er tilbake neste år
  • Raumerrittet


    Postet av


    Som leder for min arbeidsplass’ (Ingenium) bedriftsidretslag sørger jeg for at pengene blir brukt på den mest fornuftige måten. Vi deltar derfor hvert år på Raumerrittet i klassen Olavs menn. Det er en distanse på 84 km hvor 5. mann i mål teller. Løypa inneholder noen særdeles interessante tekniske partier men har ikke den største stigningen.

    Løypeprofil

    Det fine med Raumerrittet er at start og målgang er på Hellerudsletta. Ikke langt unna og man slipper logistikken med å komme seg tilbake til bilen.

    Årets lag fra Ingenium bestod dessverre kun av 5 mann, dvs at alle måtte i mål. Men mine forhåpninger var store siden vi hadde kvittet oss med endel av fjorårets daukjøtt og fått nye, unge, friske bein inn. Vi hadde også, i motsetning til tidligere år, trent litt lag. Jeg så derfor for meg en tid ned mot 3:30. Men disse forventningene skulle vise seg å ikke holde helt.

    Laget før start

    Været var ikke det beste og det hjalp ikke på underlaget at det hadde regnet noen uker i strekk før start. Heldivis var det opphold og helt grei temperatur.

    Starten gikk som vanlig, det var trangt og tempoet veldig lavt. Men rulla kom fort igang og vi suste forbi flere lag. Kjeft fikk vi også, blir trangt og høy temperatur når 100 mann starter samtidig.

    Filmsnutt – Åpningssekvens

    Terrengpartiene var som forventet helt jævlige. Latterlig mye vann gjorde at en kombinasjon av gjørmebryting og svømming måtte benyttes for å komme seg frem.

    Etter 20 km kommer første matstasjon. Der ble det også mulighet for å dyppe sykkelen i elva for å vaske av den værste gjørma. Omtrent samtlige 2500 syklister gjorde dette uvitende om at Gimildammen er drikkevannskilde for folk i Holterområdet. Jeg måtte jage gutta ut av banan og bollerus for å få laget videre. Dette var ikke noen godt tegn og det viste seg at en hadde fått kjørt seg litt vel mye gjennom trillepartiene før matstasjonen. De neste 20 km bestod derfor for det meste av å hente dagens Brink opp til gruppa gjentatte ganger.

    Brink i front

    Etter ca 35 km kommer den beryktede gruvelia. Dette er i praksis kun en tørrlagt bekk. Men i år var lia litt mindre tørrlagt enn tidligere år. Jeg syklet ned som nr to og synes at mannen foran meg var litt vel forsiktig nedover. Jeg dro derfor på litt ekstra, dro forbi min gode kollega og fant meg etter hvert selv godt planta i bekken. Fikk en skikkelig smell og blei kliss våt. Men verre var det at en stein hadde funnet det for godt å sette seg fast i siden av dekket mitt. Den neste mila ble jeg sittende å se på steinen som hadde penetrert gummien og fulgte dekket rundt. Jeg tenkte at dette aldri kunne gå bra og fikk rett i det. Rett før neste matstasjon på Råsjone føyk steinen ut og dekket var tomt på et nanosekund.

    Dekket etter målgang

    Dette var dårlig nytt for meg men gode nyheter for Brink som fikk lov til å sykle videre. Det måtte to patroner til for å fylle det motvillige, gjørmete dekket.

    De siste 20 km av Raumerrittet er asfalt i et gyngende terreng. Det var her vi hadde planlagt å gjøre det og sykle rulle i lag. Det skal sies at vi planlegger dette hvert år men hver gang er resultatet det samme: kollaps. Folk falt fra og kramper inntraff på de mest uheldige tidspunkt. Men da vi kom i mål på småpene 3:57 kunne vi ikke være annet enn fornøyd. Litt bedre plassering enn i fjor og med endel problemer underveis var dette akseptabelt.

    Men for min del var det viktigste at kroppen holdt. Jeg har i mange år slitt men vonde knær fra sykling. Løsning lå rett under føttene mine: Flytt cleatsen lenger bak. Dette har fungert helt fantastisk og jeg føler meg helt fin etter lange turer. Dessverre så har jeg planlagt ferie akkurat når Jotunheimen rundt går…

    Forfatteren i farta