Stikkordarkiv: albir

Albir dag 7: Siste dagen kliner vi til


Postet av


Tir 9.april
Etappe 7 (115 km)
Albir – 332 S – Relleu – La Torre – Benilloba – Confrides – Guadalest – Callosa – Altea – Albir

Dette var siste turen for Håvard og meg, og det ble nesten samme tur som dagen før, bare motsatt vei. Men siden vi skulle levere syklene innen kl. 18, så måtte vi droppe Alcoy.

En veldig fin tur med sol hele veien, og det ble kjørt ganske så hardt siden dette var vår siste dag. Fra 332 opp til Relleu gikk det på maks, og jeg ble pinne stiv i krysset opp til Relleu, og Håvard rykket fra. Også opp baksiden til Confrides/Guadalest ble det kjørt helt på grensen av hva vi tålte. Men når man får kaffe og cola i solskinn på kafeen i Guadalest, så glemmer man hvor vondt det var i noen minutter.

Hvis du tenker å ta denne turen, vær ops på at klatringen fra Relleu til La Torre inneholder noen 16 seige prosenter. Vi skal ikke nevne navn her, men kan røpe at noen måtte leie sykkelen opp her 😉

De to siste innleggene (dag 6 og dag 7) blir slengt inn på bloggen mange uker etter at man er kommet hjem, så har dessverre ikke annen tekst enn notatene jeg har gjort på kveldstid. Så dere får nøye dere med masse flott fotografi.

Kos og latter i troppene. Men det var FØR fjellet opp til La Torre

Neste år må hele Tunge Gir komme seg ned på en 10-dagers i Albir. Dette er en must-have i året!

Håvard rykker, og jeg har brukt opp hjelperytterne. Ouch!

Alle veier fører liksom til Guadalest. Men med en restaurant med den utsikten, så er det liksom greit.

Hei du gule mannen, hvordan er lårene etter 16%-ene 😉

Håvard grodde fast på Guadalest et par ganger.

Trivelig gjeng å reise med. Gleder meg allerede til Albir 2014.

Håvard, Oddvar, Gunnar og jeg bodde på Albir Playa Hotel. Hvis internett ikke er viktig for deg, så er det mid ti blinken. I motsatt fall, styr unna.

Rommene er iallefall bra. Og TV-en tar inn NRK.

Sånn ser hånden ut etter en uke i Albir. Den lille prikken er hullet på sykkelhansken.

Jeg fant pokalen til klubbmesterskapet vi skal ha i Tunge Gir. En konjak som er over 60 år. Hvis den ikke falleri smak, så går den som vandrepokal.

Albir dag 6: På nye veier til Alcoy


Postet av


Man 8.april
Etappe 6 (125 km)
Albir – La Nucia – Calossa – Guadalest – Confrides – Benilloba – Alcoy – La Torre – Relleu – Finestrat – 332 N – Albir

Troppene begynte å merke kjøret, og det var bare Håvard, Tommy og jeg som stilte opp på en rolig langtur i ukjent terreng. Vi skulle til Alcoy, et sted ingen av oss hadde vært. Og for en herlig tur. Først en fin klatring opp Guadalest og videre opp til toppen før vi fikk god medvind på slettene ned mot Alcoy. Etter her trodde vi det skulle være «småkupert» til flatt, men det var rimelig skivebom. Her ble det klatring til 1025 høydemeter, så ned til 600, så opp til 910 igjen. En skikkelig berg og dalbane. Men vi fikk godt betalt. Nedkjøringen etter La Torre ned mot Relleu er rett og slett en nytelse. Her dropper man ned 500 høydemeter, og det er uten sånn voldsomme serpentiner. Neida, her er det mer sånn «rett frem og rett ned», og man får enorm fartsfølelse ned denne strekningen.

Turen er på 125 km og har ca 3000 høydemeter. En tur jeg absolutt vil anbefale hvis du bare har en dag på sykkelen i Albir-området.

Har du aldri syklet i Spania, så er det på tide. Det du ser her er nemlig helt hverdagslig syn der nede. Fjell, skoger, sol, varme. Er ikke så mye mer man trenger da.

Tommy har funnet Ponderosa fra Bonanza. Men ingen Cartwright å se.

Eirik løfter sykkelen over hodet. Hvorfor vet ingen. Håvard på en av sine mange tissepauser litt til venstre.

Altså, vi er der for å trene. Men litt kos blir det også!

Koser oss litt til vi...

Albir dag 5: Jada, klart vi tar en rolig tur!


Postet av


Søn 7.april
Etappe 5 (105 km)
Albir – Calpe – Moraira – Parcent – Rottepasset – Tarbena – Calossa – Altea – Albir

Alle var enige om at vi skulle ha en rolig tur i dag. Ja, for all del, ingen fjell, og ingen drag. Punktum. Men neida, sånnt noe klarer ikke vi å gjennomføre. Rottepasset avsluttet med hammer og syre. Calossa til Albir gikk godt over syreterskelen. Og det kulminerte med spurt inn mot La Colina.

Heldigvis visste ikke Håvard helt hvor La Colina lå, så han åpnet spurten 500 meter for tidlig og stivnet som en pinne. Tommy gjorde også noen feilkalkuleringer og måtte hjelpes av sykkelen – så da var bare jeg igjen. Lur som en rev ventet jeg ut de andre, og syklet rolig over mållinjen til øredøvende jubel (in my head). Siden ingen hadde med grønn trøye, og det ikke var noen podiumpiker der, så fikk det bli med et godt håndtrykk og noen mumlende gratulasjoner.

Siden spurt er en uvanlig tradisjon på disse turene, så holder det i massevis med en i uka. Det betyr at jeg må pakke ned grønn sykkeltrøye og forsvare den fargen neste år. Gleder meg allerede!

Lite som slår en en slik start på dagen...

Folkens, kjekt om dere kan stille dere opp. Se hit. Haaallo! Våkne!

Sånn ja 🙂

Håvard innser at den grønne trøya er tapt. Nå må han vinne skiltkonkurransen på søndag til Drøbak for å få sykle i grønnt neste uke.

Albir dag 4: Sykkeltur med trubadur og fyr i peisen


Postet av


Lør 6.april
Etappe 4 (82 km)
Albir – La Nucia – Calosa – Tarbena – Rottepasset – Tarbena – Calossa – Finestrat – Albir

Jeg hadde drevet tung markedsføring mot Håvard hvor jeg sendte deilige solskinnsbilder. Og det gav resultater. Håvard fikk gjennomført lobbyvirksomhet i heimen på høyt nivå, og var klar til å komme ned og sykle med oss i Spania. Så der var han. Kl. 12 banket han på hotelldøra og var rimelig gira på å komme seg ut på sykkelen. Men siden det ryktes at han har trent noe grasalt i vinter, så hadde jeg tatt noen forholdsregler.

«Kom Håvard, så skal jeg vise deg sykkelen jeg har leid til deg». Og der på altanen stod det en flott jernhest. En sånn skikkelig slugger som jeg forestiller meg Eddy Merckx og gutta brukte back in the days. Håvard var sporty han, og lot som ingenting, men jeg merket i sidesynet at gliset hadde stivnet noe.

Men vi var klare for tur. Men siden vi kom oss litt sent i gang, så fikk ble det ikke den lengste av dem alle. Men for all del, 8 mil kan være hardt nok det. Spesielt når Håvard og jernhesten bestemmer seg for å kjøre hardt opp til Tarbena.

Vi kom oss opp, og fortsatte videre til Rottepasset. Her på toppen her ligger det en perle av en restaurant. Du har en vanvittig utsikt, og når du kommer inn, så er det jammen meg fyr i peisen (?!?!) og en trubadur som sitter i et hjørne og kliprer i vei. Og når maten er helt prima, og serveres i store dynger, så blir konklusjonen at dette ikke er siste gang vi skal lunsje her.

Heldigvis var det nedover hjem til Albir, og vi satte nok noen motsatte KOM-er på veien, da vi rullet ekstra fort med 5 kg pølser og egg som fungerte som dupp på kroppen.

Håvard er viden kjent for å glemme noe viktig på sykkeltur. Fikk du med deg alt denne gangen?

Si hei til: Mr. Karbon, Jernhest og Håvard

 

Selv Håvard lot seg begeistre av lunsjen. *puh*

Ikke verst den utsiken fra toppen av Col de Rates (rottepasset). Her har også Vueltaen passert noen ganger.

Hadde ikke glemt deg, Håvard. Her er du!

Og som vanlig avsluttes dagen med middag ute. God stemning og mye sykkelprat.

Albir dag 3: Blåtur med en kjip avslutning


Postet av


Fre 5.april
Etappe 3 (122 km)
Albir – 332 – Sella – Port Toudon – Guadalest – Calossa – La Nucia – Albir

Her var det mye forvirring. Ingen visste hvor vi skulle, og det ble mest som en blåtur. Vi mistet en avkjøring og måtte snu på hovedveien 332 og tråkke oss en god mil tilbake til riktig kryss. Dette er forøvrig en vei jeg vil sykle så lite som mulig på, da det er mye trafikk og ganske så lett å punktere på. Da sverger jeg heller til de små koselige veiene litt lengre fra kysten. Lite biler, masse fine fjell og nydelig utsikt.

Kjekt å ha Roger og Arne i nærheten når man pungterer på 332

Når vi kom til Sella, så var været så fint at vi fortsatte opp monumentet Port Toudon. Denne toppen ligger på 1024 høydemeter, og er en av de morsomste klatringene i området. En must-do hvis du sykler i Alicante-Albir-området.

Port Toudon er seig. Og lang! Husk kyllingkrank opp dette fjellet.

Men opp kommer man...

Men så kjørte vi feil igjen. Planen var å komme opp på baksiden av Guadalest, men siden en vei var stengt, så begynte vi å balle oss inn i noen strekninger som ingen hadde helt kontroll på. Etter endel om og men, så fant vi riktig fjell og startet på dagens andre stigning. Så begynte det. Himmelen åpnet seg og det bøttet ned – og vi var 4 mil fra en varm seng. Disse 90 minuttene ble veldig kjipe, og tankene gikk til Jotunheimen 2011 hvor vi også måtte kjøre i voldsom regnvær. Her var det ikke så langt heldigvis, men så hadde vi heller ikke så mye klær med oss på denne turen.

Helt utrolig at jeg klarte å få opp kamera her. Det BØTTA ned, og det dannet seg små elver i veiene.

Coaching i verdensklasse


Postet av


Coaching i verdensklasse er kanskje litt overdrevent, men i forhold til det vi selv driver var det et langt steg opp å snakke med Knut Anders Fostervold. Han har syklet mer enn oss. Han har syklet raskere enn oss. Han har syklet hardere enn oss. Han har syklet med bedre folk enn oss. Han har syklet tandem med Tahir. Han og dama har til og med holdt følge med Henrik på tandem (Henrik syklet ikke på tandem). Han har også deltatt to ganger i VM, og tok norgesrekorder på 10 og 20 km tempo. Dette er altså mer enn det alle Tunge Girs medlemmer har klart til sammen. Så da kan man plukke opp noen triks.

En av oss, sjølvaste Fostervold, en av oss


Dette møtet kom i stand på forrige ukes treningsleir i Albir. Han hadde med elever fra folkehøgskolen han er lærer på, og bodde på samme hotell som oss. Hverken jeg eller Eirik klarer å legge igjen den stemmen som sier at vi ikke skal gå bort å snakke med vilt fremmede. Det har ikke Oddvar Fjellaksel (Eiriks far) noe problem med. Så en dag etter frokost kom han opp på rommet vårt og fortalte at han hadde ordnet en samtale med Knut Anders etter middagen samme kveld. Jaha. Hva skal vi late som da? Hva skal vi si at vi driver med? Vel, vi har ikke vunnet noe, og vi har heller aldri hatt noen form for strukturert trening. Det eneste vi egentlig har gjort er å sykle om kapp de siste fire årene. Er jo moro det da.
Under møtet viser det seg at Knut Anders Fostervold er en kjempekar, og vi prater om Paris Roubaix, fotball, Fostervolds tidligere bragder, våre tidlige bragder o’yeah og ikke minst treningsmetoder. Vi har skjønt det siste året at vi kanskje ikke alltid har fulgt den samme treningsformen som hverken Olympiatoppen, Thor Hushovd, Rye, Lillehammer CK, andre ganske gode syklister eller rimelig gode syklister. Nå kan vi også føye Knut Anders Fostervold inn i den rekken. Det er ingen andre som kjører full guff hele treninga, hver trening. Fostis kom med noen tips om hva man kunne gjøre, og hvordan man bør strukturere treningen sin. Det har vi ikke tenkt å avsløre til våre lesere, da vi er redd for at konkurrerende klubber kan være her inne for å hente treningsformer til sine egne ryttere. Eller kan det hende at vi ikke klarte å forstå Knut Anders sine teorier? Neida, vi skjønte alt vi da. Men bli med på vår neste fellestrening, og så skal vi ta en treningsrunde som er en norgesrekordholder verdig. Og andre glade syklister verdig.

Førstemann opp bakken da


Neste dag dro vi ut og kjørte en treningsøkt. 100% i henhold til våre gamle teorier. Vi klarte altså ikke å huske hans teorier stort lenger enn til neste dags frokost. Joda, vi husker teoriene og de har innført i vår treningsdagbok. Eirik, hvor la du den treningsdagboka igjen? Du la den vel ikke igjen i taxfreen, eller tollen?

Albir dag 2: Flat trilletur (med 1827 høydemeter)


Postet av


Ja du leste riktig. Det var en flat tur. Og det var over 1800 høydemeter på de 143 kilometerne vi syklet denne dagen. Jeg skjønner det ikke selv!

Tor 4.april
Etappe 2 (143 km)
Albir – 332 – Londalen – Parcent – Pego – Gata de Gorgos – Moraira – Calpe – Altea – Albir

Turen var helt strålende. Vi hadde fint vær, og det ble kjørt med kort-kort bekledning hele veien. På veien mot kysten havnet Kåre og jeg litt bakpå, og når vi kom til en rundkjøring, så mente han at alle hadde kjørt rett frem. Jaja, greit det Kåre, jeg stoler på deg. Så la vi oss i bukken og tråkket på det vi kunne for å hente igjen de andre. Når vi hadde kjørt sånn i rundt en mil, mumler Kåre at han kanskje hadde tatt feil i den rundkjøringen. No shit Sherlock! Så da var det bare å kjøre videre og håpe vi traff de andre i Moraira. Og der traff vi sånn høvelig bra blink. Akkurat i det vi ruller inn på cafeen, så er de andre på vei å ta på seg hjelmen. Jaja, da får vi ikke noe næring her heller. Spise kan vi jo gjøre når vi kommer hjem. Selv om det ble en liten bomtur på oss to, så fikk vi oss noen ekstra mil som ble vanskelig for de andre å ta igjen. Så noe positivt kom det jo ut av den feilkjøringen i rundkjøringen.

Kartleser og rundkjøringsfantom, Kåre Berglund:

Fra nedkjøringen mot Calpe. Kyststrekningen mellom Calpe og Moraira (15 km) anbefales.

Lunsj i Pego. Hvis du er på en ukestur i området, så er dette obligatorisk.

Og enda mer obligatorisk, er timen på «klubbhuset» etter dagens sykkeløkt. Sykler du rett hjem og legger deg, så blir du uglesett resten av uka. Men hvem i all verden er det som vil gjøre det?