Stikkordarkiv: Aurland triathlon

Aurland Extreme Triathlon


Postet av


Det siste halvåret har vi egentlig bytta på å glede oss og grue oss til denne utfordringen i Aurland. Det samme gjaldt under turen opp. Vi gikk gjennom specs for hele dagen, og de er som følger: 1900 meter svømming, 98 km sykling med ca 3000 høydemeter og til slutt halvmaraton med 1100 høydemeter.
Under infomøtet på kvelden før fikk vi en bedre følelse. Det var så mye ålreit og joviale folk der. Joda, dette skal vi klare.
Deretter bar det avgårde til grandtante Ella i Lærdal for pakking, oppkarbonering, massasje og etter hvert søvn/mareritt.

Tre stykk nervøse våtdrakter før start

Tre stykk nervøse våtdrakter før start (Tunge Girs gutter sammen med en av de vasseste jentene i feltet, Marte Ødegaard)

Svømming:

Det første sjokket fikk vi da vi stakk kroppen uti Aurlandsfjorden. 11 graders vann gjør noe med en. Med våtdrakt, hette og tøfler var det likevel mulig å oppholde seg i vannet. Men svømme 1900 meter a? Henrik tok en testrunde, mens Håvard sparte kroppen med tanke på kulde og utmattelse så lenge som mulig.

Klokka 09.00 smalt pistolen og lammet de fleste ørene i omegn. Vi startet relativt rolig begge to, dels på grunn av at det var planen, men mest på grunn av kaoset som oppsto. Alle de 250 deltakerne skulle ut gjennom Laguna Beach’s munn, med en bredde på ca 10 meter. Det var bokstavelig talt armer og bein in your face.
Henrik kom seg etter hvert av gårde i elegant crawling, og videre kollisjoner skyldtes kun hans egen mangel på vannorientering. Håvard ga opp crawling etter 50 meter og byttet tilbake til gode gamle brystsvømmingen, men da spikrett og målrettet mot de ulike bøyene. Tempen på vannet gikk faktisk greit å håndtere, men det gjaldt på en måte å få det unnagjort rimelig raskt.

Der er Henrik. Eller er det Håvard. Eller begge? Du ser jo det

Der er Henrik. Eller er det Håvard. Eller begge? Du ser jo det


Henrik kom seg til slutt vaggende opp av vannet, og på sykkelen etter 32.01 og nummer 47. Håvard kava seg inn fem minutter etter, noe som var til stor overraskelse både for han selv og støtteapparat. Etter å ha dratt av seg våtdrakta og på med sykkelbukse (splitter naken etter ca 40 minutter i 11 graders vann følte han seg, av naturlig årsaker, nødt til også å gjøre det unna så raskt som overhodet mulig), kom han seg på sykkelen og satte i gang jakta på Henrik.
Håvard på vei ut på landeveien med sin sykkel. Et mer kjent element

Håvard på vei ut på landeveien med sin sykkel. Et mer kjent element

Sykling:

Detta går greit

Detta går greit


Henrik ble passert av endel i starten på syklingen, men fant seg en lokal Norseman deltager med navn Torbjørn. Tempoet var noe bedagelig men kontrollert.
Kanskje det var lurt, eller kanskje han tapte litt her? Vanskelig å si.
Håvard prøvde det samme, men etter at han fikk vite at han bare lå fem minutter bak Henrik måtte det tråkkes på litt ekstra. Bakken som skulle forseres var likevel såpass lang og seig at tempoet var lavt. Dermed kunne vi titte utover fjorden og se på båtene som etter hvert ble mindre og mindre. Været var strålende, og denne dagen skulle nytes. Men de båtene skulle vel blitt litt mindre da?
Utsikten fra sykkelklatring

Utsikten fra sykkelklatring


Nede ved vending i Erdal stod det trofaste støtteapparatet med mamma Føien, søster og massør Marit, grandtante Ella og Håvards bror Lars Erik. I tillegg var også Edvald Boasson Hagen der. Kanskje ikke for å heie på oss men inspirerende nok. På vei opp, med Marit løpende ved siden av Henrik huiende, kommer mr. Heggen. Henrik hørte «Nå kommer jeg og tar deg!» Så flott, det var akkurat den skremselspropaganden Håvard prøvde å komme med. Selv om vi er på lag er det bare en av oss som kan komme først i mål. Samtidig hadde det vært moro å sykle sammen.
Henrik på vei oppover etter vending, og Håvard jager nedover. Marit vinker Henrik avgårde

Henrik på vei oppover etter vending, og Håvard jager nedover. Marit vinker Henrik avgårde


Etter vendig bærer det altså opp det samme fjellet, og de samme 1350 metrene. Henrik slår følge med Lars-Petter (venn av Marte Ødegaard og syklist i klubben Babaganoush og Raske Gutter). En rask rytter og de klarer å kjøre opp tempoet litt. I mangel på kjentfolk finner Håvard tilfeldige andre på samme vei.
Men han klarer dessverre ikke å kjøre opp tempoet, men kjenner den første stigningen litt for godt i beina. I tillegg møter vi en ufin motvind i det vi nærmer oss toppen. Etter hvert når vi den og kan hvile lårene litt på veien ned. Henrik følger Lars Petter, mens Håvard får ferten av en tempospesialist fra NTNU og tråkker det han er god for også nedover. Her skal han prøve å ta tilbake det han tapte i den andre stigningen, og får da gleden av litt mer syre. Innimellom oppbremsing i hårnålsvinger, manøvrering mellom motgående biler og en og annen sau klarer vi også å nyte utsikten. Og båter som blir større og større.

Ved T2 (skifte fra sykkel til løp) fikk Henrik all den service han trengte, og tok seg også en tur innom en do de hadde satt opp til hans velvære. Mens han sitter der og holder på med sine doting kommer Håvard inn på skiftet, og er dermed ikke så veldig langt bak. Takket være Håvards rot på skiftestasjon og Henriks nye rekord på dass stikker han likevel ut tre minutter før Håvard. Henrik ut som nummer 38, og Håvard som ca nummer 45.

Etter dobesøket er Henrik såpass forumlet at han ikke er sikker på hvor veien går videre.

Håvard har droppet å fylle camelbacken sin med vann for å spare vekt i motbakkene. Dermed drikker han det han kan før han stikker ut.

Løping:

Henrik klarer å holde steget inntakt. Ser bra ut her hvertfall

Henrik klarer å holde steget inntakt. Ser bra ut her hvertfall


Beina var som forventet stokk stive, men Henrik tok raskt igjen Lars-Petter som ikke hadde behøvd et dobesøk. Kanskje ikke så dumt med dobesøk likevel?
Håvard, klok av mange og langvarige skader, hadde dytta i seg et brett med Imodium før start, og det gjorde fortsatt jobben. Det hjalp dessverre ikke på stive bein. De første kilometrene gikk greit, og begge klarte å holde grei marsjfart. Dette er selvfølgelig relativt, og sett fra våre øyne.
Men ganske fort skjena vi inn i en løype/sti/steinrøys, som bar oppover Aurlandsdalen. Og der begynte den velkjente veggen å vise seg. Vi må raskt over i gange. Og ved enkelte tilfeller må vi også stoppe opp. Selvfølgelig for å nyte utsikten, men det passet også bra for stokk stive lår. Henrik er lur og gjør disse stoppene så korte som mulig, mens Håvard stopper opp og slår av en prat med turister på vei ned. Hyggelige folk både fra Nederland og noe han antar er Russland. Ved et tilfelle blir han passert av en persom som tydelig forteller han at med litt ålreit tempo helt inn nå sikrer man seg rød trøye. Alvoret og gleden over det siger inn, og han klarer å legge over i lett jogg. I det minste til neste kneik.
Godt oppi Aurlandsdalen. Bildet tatt av Lars Erik på hovedveien

Godt oppi Aurlandsdalen. Bildet tatt av Lars Erik på hovedveien


I det vi passerer 16 km, og har unnagjort de verst stigningene, er Henrik ganske ferdig. Behovet for mat melder seg. I mangel på noen som kjører ut mat i området, og null dekning på telefon, kaster han i seg to gels med koffein. De to siste. Skuffelsen var stor da effekten ikke meldte seg omgående. Dermed ble det litt vanskeligere å nyte de siste «flate» kilomtrene. Det er uten tvil det bratteste og mest kuperte flate vi har vært borti. Hvertfall i det sivile liv. Håvard sin smell kommer når han ser to «5 kilometer igjen til mål»-skilt etter hverandre, og med en kilometer mellom. Da slår det han at dette hadde de blitt varslet om dagen før. Men pokker skinn og bein, da henger trøya igjen i en tynn tråd. For de siste 9 kilometrene brukte han all sin hjernekapasitet på å regne ut hvor lang tid han kunne bruke per kilometer, og likevel klare trøyekravet. Ajajaj, lurt av sin egen hjerne.
Det siste vannet vi skal runde. Bildet er tatt av fotgraf behagelig plassert i en bil

Det siste vannet vi skal runde. Bildet er tatt av fotgraf behagelig plassert i en bil


Ca to kilometer før mål kan vi se målstua langt i det fjerne.

Henrik mobiliserer det han er mann for, og legger inn en spurt de siste 500 metrene i slak
nedoverbakke, og holder unna for John Sällebrant fra Bodø, og feier inn til en utrolig velsmakende 31.plass.

Håvard har etter hvert fått trua på rød trøye, og klarer å løpe de siste to kilometrene og kommer inn på 49.plass, og ti minutter under 8-timerskravet.
We are about to give eachother five!

We are about to give eachother five!


En helt vanvittig opplevelse å komme i mål og klare det litt tøffe målet vi satte oss. Utdeling av rød trøye, et forseggjort glass, og et plassglass med Cola og litt
potetgull gjorde hele dagen komplett. Vi var heldige med været, og hadde solskinn det aller meste av dagen. Det gjorde at det var mulig å nyte naturen rundt oss.
Litt usikker på om det hadde vært det samme om vi hadde fått regnværet som ellers har herjet dette området.
Gutta etter at de har hentet inn pusten igjen, og montert på seg kledelige røde tskjorter

Gutta etter at de har hentet inn pusten igjen, og montert på seg kledelige røde tskjorter


Vi vil takke arrangørene (Bergen Triathon Club og Aurland Idretsforening) for en utrolig opplevelse og vel gjennomført konkurranse.
Vi må takke Marit fra Oslo Naprapatklinikk for å få oss klare til løpet med toppformbehandling på fredag, og deretter få oss bevegelige igjen med massasje etter løpet. Og takk til støtteapparatet med mamma Føien, Ella og Lars Erik.
Marit tilbød utsøkt massasje også etter at innsatsen var gjennomført i Aurland. Sweet. Og den røde trøya var selvfølgelig på fortsatt

Marit tilbød utsøkt massasje også etter at innsatsen var gjennomført i Aurland. Sweet. Og den røde trøya var selvfølgelig på fortsatt


Det kokte utover kvelden blant utøvere og støtteapparat

Det kokte utover kvelden blant utøvere og støtteapparat


Og takk til alle som ga support både langs løypa og via elektroniske tanker.

Axtri – en uke igjen


Postet av


Nå er det en uke til vi er på plass i Aurland og Aurland Extreme Triathlon, og gruingen vil ta seg opp til et helt nytt nivå. Så den neste uke skal jeg prøve å tenke på hvor godt det er når jeg er ferdig. Samtidig skal jeg prente inn i hjernen at under konkurransen skal jeg tenke hvor heldig jeg er som faktisk har sjansen til å delta på det. Det siste er det bohemen Knut Røse som har lært meg.
AXTRINorway
Hver gang man nærmer seg slike konkurranser kommer de samme tankene; «jeg har ikke fått trent nok» og «jeg kommer helt sikkert til å gå på en smell».
Hvordan skal vi unngå slike tanker i år, og er det noen grunn for å tenke annerledes i år?
For 10 måneder siden begynte jeg å legge planer for hvordan jeg skulle komme meg gjennom Axtri 2013. Det første jeg gjorde var å dra en uke til Oktoberfest i Munchen.
Da jeg kom hjem igjen satte jeg meg ned og planla litt til, og kom fram til at treningen måtte struktureres noe mer. Rulle ble kjøpt inn, jeg meldte meg på svømmekurs, skiene ble gjort klar og jeg meldte meg inn på treningsstudio.

Klar - Ferdig - Svøm,svøm,svøm. Ajajaj, bare 1900 meter igjen i isvann. Er jo bare nydelig det

Klar – Ferdig – Svøm,svøm,svøm. Ajajaj, bare 1900 meter igjen i isvann. Er jo bare nydelig det


Status er:

Svømming

Jeg tok et crawlekurs med Pero på Lambertseter Svømmeklubb, og jeg forsto alt noe av det han manet meg til å gjøre. «Du må slappe av når du svømmer» er noe jeg absolutt ikke klarte å ta inn over meg. Hvordan i alle dager skal jeg kunne slappe av? Da synker jeg jo til bunns. Og det kan jeg ikke innbille meg er raskeste vei til mål. På et tidspunkt klarte jeg å crawle 50 meter. Men det var fortsatt ikke i nærheten av hva som trengs i Aurland. Etter svømmekurset klarte jeg altså ikke å crawle, og jeg trente derfor bryst i tiden framover. Noen uker etterpå førte det til betennelse i kneet, og jeg fant ut at det skyldtes knebevegelsen i brystsvømming. Det førte igjen til at jeg slutta med svømming. Heller ikke gunstig med tanke på å bli en god svømmer.
1.juli begynte jeg på igjen; nå med våtdrakt. Og det hjelper betraktelig for en som mangler flyteelementer i kroppen. En del økter på Ulsrud og i Krotia har ikke ført meg dit jeg ønsket å være, og håpet om å crawle hele veien svinner. Men jeg skal i det minste klare distansen, og økta skal være ispedd litt crawling.

Sykling

Grefsenkollen har vært flittig besøkt i år, og gir meg ekstra god utsikt over Oslo.

Grefsenkollen har vært flittig besøkt i år, og gir meg ekstra god utsikt over Oslo.

Jeg har syklet betraktelig mer i år enn jeg noensinne har gjort tidligere. Og jeg har en fantastisk sykkel å gjøre det på. Det gir meg en ekstra iver til å trene. Altså et godt tips til de som ikke får syklet nok; kjøp deg en ny sykkel. Selv om det er kjedelig fikk jeg 2-3 økter på rulle i uka inne på vinteren, i kombinasjon med ski/fotball/netflix på tv. Jeg ventet stadig på en tidlig vår, men tragisk nok var ikke første utetur på sykkel før 29.mars, altså tre-fire uker senere enn året før. Med en liten treningsleir i Spania, og oval arbeidstid fikk jeg tid til ganske mange sykkeløkter i tiden fram til fellesferien. Dessverre ble ikke resultatene i rittene jeg var med på like bra som jeg hadde håpet, men da er det lov å håpe at man lykkes med det store målet.

Opp, ned, opp, ned er planen altså.

Opp, ned, opp, ned er planen altså.

Løping

I vinter ble det noen løpeøkter på tredemølle, samt noen økter inne på Bislett og trappeløp i snøfattige områder. Men også det er det kjedelig å holde på med på vinteren. Utover våren fikk vi til noen løpeturer i Østmarka, Nordmarka og et par turer opp vår nemesis og partner Tryvann. Sjelden koselige turer opp dit, men så tar vi igjen det når vi sitter på toppen. I sommer har det blitt mye løping, og det er gått bedre og bedre, selv om magen fortsatt ikke alltid spiller på lag. Mitt nye triks, og som jeg har trua på, er å drikke masse Farris i tiden opp mot løpeøkta og kun spise banan innenfor de fire siste timene fram mot økta. Så la oss håpe at jeg har kommet på noe bra her da. Det siste store jeg kom på var da jeg ledet den store flukten fra barnehagen Bukkene Bruse en sen aprildag i 1983. Lykken over flukten var dessverre kort, og vi ble geleidet myndig tilbake av herr Andersen bare minutter senere. Surt, men jeg kom hvertfall på en plan som fenga.

Opp en seig bakke, og der oppe tror jeg det er slutt

Opp en seig bakke, og der oppe tror jeg det er slutt


I år har jeg løpt betraktelig mer, lenger og brattere enn jeg har gjort tidligere. Men er det nok?

Ganske heftige omgivelser for en liten halv-marathon. Den tar vi

Ganske heftige omgivelser for en liten halv-marathon. Den tar vi

AXTRI

Aurland Triatlon er altså betegnet som et av de aller tyngste triatlonene tilgjengelig, og det hardeste av de som er innenfor halv-Ironman. Hverken jeg eller Henrik vet helt hva vi går til. Men det jeg innbiller meg og har troa på er at svømmingen skal jeg komme meg gjennom og holde det helt rolig. Ja, for Pero sa jo at man måtte slappe av litt under svømminga. Nei, slappe av vil jeg ikke klare, men jeg skal ikke sprenge meg for å henge med noen av de andre. Jeg får heller godta at jeg kommer inn 15-20 minutter bak de beste. Henrik derimot vil henge med dem , og jeg frykter at jeg ikke ser han igjen før godt etter målstreken på toppen av fjellet. Jeg skal heller ikke stresse med å ta inn på syklinga. De første 15 kilometrene av syklinga har 10% stigning i snitt (Gressbanen – Tryvann har 6,7% til sammenlikning). Prøve å finne et levelig tempo, og så ha litt å tråkke til med oppe på fjellet. Og ned igjen fra fjellet må jeg slippe bremsene og prøve å kjøre så tøft som mulig. Etter vending gjentar dette seg en gang til, og jeg fortsetter med planen min. Planen er å klare syklinga på under fire timer. Men igjen; jeg har jo ingen forutsetning for å tro at det skal gå greit.
Og så til slutt er det altså løping.

Enda et bilde av hvordan løpetraseen ser ut. Fantastisk vakkert, ja det er det. Men hvordan klarer man å nyte det når man kommer vaggende oppover der neste helg. (Bilde hentet fra slowtwitch.com)

Enda et bilde av hvordan løpetraseen ser ut. Fantastisk vakkert, ja det er det. Men hvordan klarer man å nyte det når man kommer vaggende oppover der neste helg. (Bilde hentet fra slowtwitch.com)


Løpingen antar jeg blir ganske forferdelig i de tre-fire timene det står på. Jeg tok sprint-triathlon på Sognsvann i fjor og da var løpingen som å rulle seg rundt i en piggtrådeng, bortsett fra at jeg ikke rulla, men løp. Hvertfall forferdelig vondt. Og jeg håper at det ikke blir så mye verre i Aurland. Men hallo, vi får jo bare jo bare håpe på det da.

Er det noen som har noen gode tips fram mot neste helgs kosetur?
Det jeg vet jeg skal gjøre er: bytte til kompaktkrank på sykkel, kjøpe triathlon-drakt, kjøpe varm svømmehette/hansker/tøfler, kjøpe energibarer og gel, montere på lykt siden vi skal sykle i tunnel, vaske sykkel, rydde plass på peishylla til pokal for klubbmesterskapet, ta en rask løpetur og så kjøre til Aurland.
Hva bør man gjøre for at kroppen skal være maksimalt forberedt, og hvordan skal man klare å hente ut de kreftene man har lagret i kroppen?

Heldigvis skal Marit fra Oslo Naprapatklinikk være med å bistå før, under og etter konkurransen. Jeg skal ha tre-fire toppformbehandlinger på fredag kveld, takk.
Henrik varmer opp med Oslo Triathlon i dag, jeg er allerede i gang med å bygge overskudd.
Neste uke er det altså klubbmesterskap og Aurland Extreme Triathlon, og hele sesongen avgjøres 😉
Vi ses i fjellet.

Tanker om årets sesong


Postet av


Da er det kvelden før kvelden og jeg er ganske spent på hvordan årets første ritt skal gå. Enebakk rundt for 2 år siden ble en lekse i sykkeltaktikk og rutine. Forhåpentligvis går det bedre i år men det er mange tanker som går gjennom hodet. Først og fremst gleder jeg meg veldig!

Vinteren har vært relativt lang. Det ble mange turer i marka, hengende som et slips etter Birkenkona. Har stort sett også tatt en runde i uka på rulla i kjellerstua for ikke å glemme alt fra i fjor. Det som gjør meg mest nervøs er oppladningen til de andre tungegir-væringene. Føler jeg ligger litt etter da Eirik og Håvard har hatt mange dager i kortbukse og generelt har fått prioritert sykling høyt den siste tiden.

Årets store mål er Aurland Triatlon og derfor kan ikke alle tilrøvede treningstimer brukes på sykkelsetet. Svømmingsformen er stabilt ok men løpinga krever nok endel mer for at jeg skal nå nivået jeg vil.

Andre ritt jeg håper å delta i er:

  • Randsfjorden rundt
  • Trysilrittet
  • Farrisrunden
  • Oslo triathlon
  • Aurland triathlon

Tilbake til morgendagen: Ingen bestemt taktikk men skal prøve å henge med foran dersom tempoet ikke er for høyt. Kanskje se på hva Håvard gjør, tror han er i knallform og med den nye sykkelen blir han skummel. Eirik er kapabel til å finne på endel sprell han også og jeg blir ikke overrasket om han prøver seg på et rykk.

Utstyret bør være i orden men jeg er livredd for punktering da jeg ikke har prøvd dette på tubular-dekk. Jeg har med et forhåndsstrukket dekk og en boks med Pit stop og skal komme tilbake til hvordan dette fungerte dersom jeg er uheldig.