Stikkordarkiv: eirik

Kenneth debuterer på Øyeren Rundt


Postet av


Dette er sommeren for «Kenneth gjør ting han ikke kan» i god Senkveld-ånd. Etter at jeg i et svakt øyeblikk og med snev av solstikk impulsdeltok på et minitriatlon i ferien nådde føljetongen sitt foreløpige høydepunkt da jeg meldte meg på mitt først sykkelritt. Sportsdirektør Eirik klarte å overbevise meg om at Øyeren Rundt var det perfekte neste steget i min sykkelkarriere. Faktisk er jeg et år foran skjema etter traineemodellen i Tunge Gir. Første året som medlem i Tunge Gir traff jeg lagkameratene én gang, og det var klubbmesterskapet på høsten. I år har jeg faktisk deltatt på treningsturer og forstått at det faktisk er ganske så hyggelig å sykle sammen med andre. Selvfølgelig kommer det litt an på hvem man sykler med da, noen er sikkert helt forferdelige å sykle med. Rittdebut skal altså egentlig ikke skje før 3. året, dersom ikke noe helt spesielt skulle skje. 

Dagene før rittet ble brukt til alt annet enn forberedelser til ritt. Kvelden før den store dagen fant jeg ut at jeg fikk gå over utstyrslista og planlegge matinntak og diverse. Jeg skummet x antall blogginnlegg om næring under ritt og fikk lettere panikk da jeg fant ut at jeg kun hadde 1/3 av anbefalt næring i form av barer og gel tilgjengelig. Jeg ble også livredd for å få i meg for lite væske og planla å sykle med Camelbaksekk. Til min store glede hadde min bedre halvdel eksperimentert med bakst, så jeg satte en halvkilo banankake i kjølen og tenkte å stappe den nedi en av rygglommene. Kake går til alt, sa folk. Men igjen har sportsdirektøren full kontroll, og en kjapp telefon senere stoler jeg blindt på at kroppen ikke klarer å ta til seg så mye næring og dropper både kake og sekk. Det var såvidt jeg gadd å ta med flasker med vann. Neida.

Lørdag møtte vi opp ved Rælingen Videregående Skole der starten skulle gå i strålende vær. Med ubarberte legger og kakefri trøye lå alt til rette for en kjempedag! Ved parkeringen var det full aktivitet med siste justeringer av sykkel og utstyr rundt meg, så jeg torde ikke annet enn å stå å gnikke litt på måfå rundt på setepinnen (hvis det er lov å si), kikke på kjedet, løfte litt på sykkelen, snurre forhjulet et par ganger, osv. Ikke visste jeg hva jeg skulle se etter, og ikke så jeg det heller. Heldigvis kom Eirik på plass før noen spurte hva jeg mente dette skulle være godt for.

En liten oppvarming, en snartur i den siste monsterbakken før mål og justering av magnet til sykkelcomputeren som streiket ved 20km/t, og så var Eirik og jeg klare til å representere Tunge Girs farger. Rittmagen hadde roet seg og vi stilte oss elegant opp litt foran midten i pulje 3. Selv om rittet er fellesstart så er det altså ikke felles start, det er noe å tenke på. God stemning i start/målområdet med sponsorboder, mattelt, vafler og en artig speaker. Dette var koselig.

Nydelige drakter i nydelig vær.

Nydelige drakter i nydelig vær.

Sykkelfie fra startområdet.

Sykkelfie fra startområdet.

Starten går og masterbilen triller avgårde med oss etter. 200 meter etter start høres første pfffft og rittet ble plutselig ikke så koselig lengre for en av de andre rytterne, med mindre han var en rev til å lappe dekk. Masterbilen skulle ligge foran i 7 km, men trivdes så godt foran der at det ble minst 15 km før han dro avgårde. Merkelig følelse å ligge i et så stort felt bak bilen, nervøst og tett som det var. Trekkspillet strakk seg og trakk seg sammen, like overraskende hver gang, men det gikk noenlunde greit. Fordelen er at jeg omtrent ikke tråkket de første 2 mila av rittet, noe jeg var svært takknemlig for. Jeg måtte nemlig tråkke litt mer etterhvert. 

Like etter masterbilen slipper ved Fetsund så går det selvsagt avgårde et brudd og Eirik hiver seg med. Jeg tenker at det der så altfor fort ut, jeg holder meg her i feltet. Da jeg hadde ventet til avstanden til bruddet var blitt ennå litt større kom jeg på bedre tanker og heiv meg etter, med en annen på hjul. Vi kom oss opp som sistemann til bruddet, og jeg satt med blandede følelser hvor lurt dette skulle bli i lengden. Rittet er tross alt et par mil lengre enn min lengste tur noensinne.

Men det gikk overraskende greit å henge på bakerst i bruddet, og etterhvert fikk jeg også navigert meg litt fremover. Vi ble også tatt igjen av en stor gruppe bakfra så det ble etterhvert et stort felt som syklet sammen. De som lå først slet nok med den kraftige motvinden, men vi bak koste oss som bare det. Vi passerte dessverre flere ryttere som hadde gått i asfalten fra en av de første puljene, og ambulansen så ut til å ha sitt å stri med. Jeg håper det gikk greit med alle mann til slutt.

Akkurat som Eirik spådde gikk det rolig for seg de første mila mot Trøgstad. Det er ikke uten grunn han fikk 1016. plass i TourManager på TV2. Da vi nærmet oss Solbergfoss ble tempoet plutselig skrudd voldsomt opp og feltet sprakk i tusen bitar, som Björn Afzelius sang. Og vips var det slutt på kosen. Eirik så jeg ikke mer til, han forsvant forover mens jeg seg bakover, dvs jeg ble passert av mange. Jeg syklet selvsagt ikke bakover igjen, såpass har jeg lært.

Ved matstasjonen etter bakken var jeg så forvirret og stresset at jeg tenkte å stoppe for å fylle flasker selv om jeg hadde mer enn nok drikke igjen. Men så ble det så mye kluss og noen valgte å krysse på tvers av gruppen for å få en banan, så jeg fant det best å bare rote meg vekk derfra igjen. Dermed havnet jeg sammen med en stor gruppe (Team Foss?) og vi begynte å kjøre litt rulle. Det har jeg egentlig ikke gjort noe særlig før, så Fosskapteinen hadde sitt svare strev med å holde orden på meg og sørge for at jeg lå tett nok, gikk ut fort nok, roet nok i bakkene, tråkket nok bortover og generelt oppførte meg nok som en syklist.

Etter et par mil fikk jeg litt mer dreisen på det, men det tok likevel så mye energi og konsentrasjon at jeg fullstendig glemte å drikke og spise. Fordelen var at det gikk fort, og vi passerte flere mindre grupper og ryttere. Noen ryttere var bittesmå. Bortsett fra det, fikk jeg lite med meg av omgivelsene rundt de siste 6 mila, fokuset var kun på dekket foran og sørge for å ikke bli stemt ut i øyrådet av Fossgutta.

Et par mil før mål måtte jeg gi meg med rullekjøret og la meg med stive lår bak i en sekk som hadde dannet seg bak rulla. Hadde jeg løftet hodet innimellom ville jeg kanskje sett at den hadde ligget der en god stund, og at jeg bare kunne sluppet meg ned dit lenge før og spart litt krefter. Men nå hadde jeg hvertfall bidratt litt, på min egen lille måte.

Eirik i herlig driv opp siste monsterbakken.

Eirik i herlig driv opp siste monsterbakken.

Her er jeg som nr 3 opp den samme monsterbakken.

Her er jeg som nr 3 opp den samme monsterbakken.

Da vi rullet inn i Fjerdingby fikk jeg litt ny energi da jeg visste det var kort vei igjen til mål. Siste monsterbakken opp før mål var plutselig blitt dobbelt så bratt som den var da vi testet den før start, rundt 48 graders helling, men jeg mobiliserte såpass at jeg fikk passert de fleste Fossgutta før jeg spurttapte med krampetendenser i leggene over målstreken mot en annen jeg ikke aner hvem er. Men jeg kom til mål, og det kom ryttere bak meg så jeg var strålende fornøyd!

Cola og baguettfie i målområdet.

Cola og baguettfie i målområdet.

Etter målgang var det en kjærkommen Cola og baguett, og litt uttøying og småprat med andre syklister som jeg har lest man skal gjøre. Etterhvert som tida gikk og jeg fortsatt lå der på gresset ble jeg faktisk mer og mer fornøyd, da det stadig trillet inn folk i mål.

Nå har jeg fått sjekket resultatlister og filtrert så godt jeg kan for å komme høyest mulig, og har klart å filtrere meg opp til en 9. plass i pulje 3 i klassen M30-39, noe jeg er kjempefornøyd med! Jeg skal se om ikke jeg kan filtrere litt mer på etternavn også for å komme ennå høyere. Eirik tok en sterk bronse i samme filter, og teller som pallplassering ifølge Tunge Girs klubbreglement.

Oppsummert var det et vel arrangert ritt og en morsom opplevelse å delta i ritt. Dette må definitivt gjentas en gang! I tillegg ble det flott oppkjøring før neste helgs store event, nemlig Bergen – Oslo med Tunge Gir. Det blir nok en ting Kenneth ikke kan.

KoM-forsøk på «Bakken» i Maridalen


Postet av


På dagens økt tok vi en spontan avgjørelse om å prøve oss på segmentet som kalles «Bakken». Den ligger ved innfarten til Maridalen og er bare 700 meter lang. Og ikke er den så bratt heller med 3.3% stigning. Men herregud så det svir i bena de siste 200 meterne når man kommer opp på flata.

Tidsmessig gikk det sånn noenlunde bra. Håvard var i front og kjørte opptrekk, så han falt av når han hadde gjort sin jobb. Henrik var neste mann ut og kjørte seg inn på 1 min og 1 sek, mens Eirik lå hakk i hel og klokket inn sekundet bak. Så med Henrik sin tid så snek vi oss inn på en respektabel 10.plass blandt 2 583 ryttere.

Rekorden på dette segmentet er 52 sekunder. Det er sabla fort, og vi må ned 9 sekunder. Det kan bli vel tøfft, men vi kan absolutt knappe godt ned med å ha høyere fart inn i segmentet. Nå kom vi mer loffende inn der, og tapte nok enn 3-4 sekunder bare der. Og med en hjelperytter til i selve bakken, så kan vi nok knipe noen sekunder der også.

Så det er mulig, vi kan ta KoM, men det skal holde hardt!

Henrik og Eirik på Topp 15 på Randsfjorden Rundt 2013


Postet av


Kapteinen Håvard bruker bilturen til å legge slagplanen. Her skal vi angripe i siste bakke, med Eirik først, så Henrik - før Kapteinen får æren av å seile over mållinjen. Lett i teori, værre i praksis.

Kapteinen Håvard bruker bilturen til å legge slagplanen. Her skal vi angripe i siste bakke, med Eirik først, så Henrik – før Kapteinen får æren av å seile over mållinjen. Lett i teori, værre i praksis.

2013-05-25 09.13.28

– Eirik, dette holder ikke. Sykkelen din er jo ikke vasket engang! Her får man høre det fra mekanikeren.

2013-05-25 09.55.33

Vi anokm Brandbu 90 minutter før rittstart. Med sol og god tid, så blir forberedelsesfasen ganske så hyggelig. Og nok en gang hadde vi klart bragden med å få med oss alt av utstyr. Henrik hadde riktig nok glemt en sånn «luft på boks», men det lar vi oss ikke affisere av.

2013-05-25 09.55.39

Sykkelritt begynner å bli voldsomt populært her i landet. Randsfjorden Rundt samlet i år 1450 ivrige syklister til start.

2013-05-25 10.25.30

Sykkelkultur skal man ikke tøyse med. Og dette er ikke innafor. Sykkeltasken skal være plassert bak setepinnen – ikke på ramma. Unntak er kun gyldig på ritt/treningsturer over 20 mil.

2013-05-25 10.31.37

Vi hadde meldt oss på pulje 1, som tilsa at vi skulle sykle de 152 kilometeren på under 4 timer.
Det gir ganske så nøyaktig 38 km/t i snitt, samme tempo som vi hadde på Enebakk Rundt. Men dagens ritt var dobbelt så langt, og i tillegg skulle pulje 1 starte samtidig som rekordpuljen. Det vil si de som ønsket å sykle på mellom 3.30 og 3.45. Gledet vi oss? Ja så absolutt. Var vi nervøse? Definitivt!

2013-05-25 10.38.55

Randsfjorden Rundt er ganske så flat, og farten var ikke avskrekkende. Gj.snittshastigheten ble 38.2, og både Henrik og Eirik klokket seg inn på under 4 timer.

 

2013-05-25 10.38.48

Håvard ble tatt av et velt etter ca 10 mil, og det på værst tenkelig tidspunkt – rett før noen bakker. Eirik og Henrik ventet for å kjøre han opp igjen til hovedfeltet, men det gikk heller dårlig. Et risky forsøk fra Tunge Gir, da det var like før alle tre ble hektet av. Henrik og Eirk klarte akkurat å komme seg på halen i feltet og var reddet.

 

2013-05-25 15.48.20

Når vi kom i mål så vi at forbremsene til Håvard var «ødelagt» og tok i hjulet. Dette er nok grunnen til at Håvard ikke klarte å kjøre seg opp i feltet igjen.

2013-05-25 15.12.30

Håvard syklet de siste 5 milene alene. Ikke helt i humør her nei.

 

2013-05-25 10.37.44

Det har vært mye jobb og lite søvn på Henrik denne uka, og han var nervøs for at formen ikke skulle være på topp. Men kroppen holdt godt, og Henrik syklet seg inn på 15.plass på fellesstarten, og vant spurten i den gruppen han kom sammen med til mål. Dessvere ble Henrik hindret av et massevelt, og fikk dermed ikke muligheten til å kjøre om seieren.

2013-05-25 15.12.33

Henrik er skuffet etter rittet. Han ble ikke tatt i masseveltet, men ble hindret, og tapte over minuttet på rytterne som lå foran når feltet ble smadret.

 

2013-05-25 10.40.12

Eirik klarte akkurat å komme seg foran masseveltet når det gjenstod 3 mil og ble med en 20-mannsgruppe inn mot mål. Det ble kjørt ganske så hardt inn, og bena var ganske så møre når man startet på den siste bakken ca 2 km før mål, så noe spurtseier ble aldri aktuelt. Men 9.plass i Randsfjorden Rundt er likevel godt over godkjent. Karrierebeste faktisk!

2013-05-25 16.01.50

Håvard demonstrerer hvordan man ruller syra ut av beina. Eirik lo godt og takket pent nei takk. Håvard lo enda høyere når Eirik fikk maks krampe i bilen på vei hjem!

Tunge Girs nye storsatsing


Postet av


Samme dagen som Petter Northug legger fram planer for sin nye satsing for kommende sesong, gjør også Team TungeGir det samme. Vi synes det er litt merkelig av Northug å gjøre dette samme dagen som oss, men vi forstår at han ønsker å få med litt av effekten med å lansere det samme dag som sykkelgiganten gjør det.
Pressekonferansen ble holdt i lokalene til Heggen Solutions, og pressen yret etter å finne seg til rette.

Alt av norsk presse hadde funnet veien til pressekonferansen. Både lokale og internasjonale storheter.

Alt av norsk presse hadde funnet veien til pressekonferansen. Både lokale og internasjonale storheter.

Hovedbudskapet er som følger:

  • Alle rytterne kommer til å representere TungeGir i alle ritt i år, også internasjonale. Det er gitt beskjed til Hans Falck om at rytterne ikke vil være med på eventuelle norske landslagssamlinger.
  • Lagets to sponsorer presenteres: Oslo Naprapatklinikk og Jobzone
  • Videre mål for sesongen
  • Spennende unge ryttere som Øyvind Skoglund, Øyvind Lindkjenn, Knut Røse og Thomas Simensen ble presentert, og viser hvor bred stall Tunge Gir har i tiden framover

Det ble mye spørsmål rundt denne privatsatsningen, men TungeGir gjør norsk presse oppmerksom på at dette faktisk er ganske vanlig i internasjonal sykkelsport. Da pressen hevdet at vi ikke er internasjonale, kontret ordstyrer Håvard Heggen med:

Om vi sykler på nasjonal eller internasjonal jord eller asfalt har ingen ting å si for oss. Vi merker det ikke. Det er ganske liten forskjell på asfalten her til lands og sydover på kontinentet. Det eneste er at det faktisk er mye hull her grunnet telehiv. Men vi synes ikke at vår satsning skal påvirkes av slurvete arbeid gjort av Statens Veivesen i sin tid.

.

Sponsorer

Inn på sponsorsiden har det kommet to tungvektere i norsk business.
Jobzone og Oslo Naprapatklinikk har gått inn med finansielle, emosjonelle og kroppslige muskler, og gir rytterne på Tunge Gir en mulighet til å satse 100% på sykling. Det ser ut som ingen likevel vil slutte i hverdagsjobben sin, og det skyldes både godt arbeidsmiljø og våres sterke iver etter å levere noe tilbake. Så alle arbeidsgivere kan slappe av. Vi blir. Alle rytterne er også veldig glad i lunsj, og synes det er hyggelig å spise lunsjen sin sammen med folk som ikke sykler.

Muskler og tårer skal Oslo Naprapatklinikk behandle.

Muskler og tårer skal Oslo Naprapatklinikk behandle.

Oslo Naprapatklinikk kommer inn som totalleverandør av fysiske tjenester, og vil påse at alle rytterne er minimum 100% klare til et hvert ritt. Disse behandlingene er allerede utprøvd, og har gitt såpass gode resultater at det har vakt en liten oppstandelse innad i sykkelmiljøet. Flere av rytter under Glava Tour skal ha dratt inn til Oslo mellom etappene for å teste disse magikerne. Det er helt sant.

Når vi trenger ny jobb har vi allerede noe som er på saken

Når vi trenger ny jobb har vi allerede noe som er på saken

Jobzone kan friste med spennende vikarjobber rundt omkring, og skulle det være ønske om et karrierebytte har vi allerede et helt team på saken. Men norsk sykkelsport kan også slappe av; vi kommer ikke til å bytte idrett.

Nye drakter

Grunnet nye medlemmer og nye sponsorer er vi nødt til å bestille nye drakter.
Vi har flere lovende ryttere på rekruttlaget. De som sykler på rekruttlaget har ikke teamdrakter, men må sykle med egenproduserte t-trøyer. Helst i bomull.
Så det er klart det er fristende for de å komme opp på elitelaget. I første omgang er Jan Øyvind hentet opp som klassiker-spesialist. I tillegg banker det flere andre på døra, og som kan bli med å representere utover høsten.

Her er TungeGirs nye drakt. Pass på, snart suser den også forbi et sted nærme deg

Her er TungeGirs nye drakt. Pass på, snart suser den også forbi et sted nærme deg

Så dersom noen der ute, på rekruttlag eller andre lag er interessert i vår offisielle nye drakt må de gi beskjed omgående. De bestilles snart.

Etter pressekonferansen ble det servert brødskive med salami og tam Cola (åpnet på lørdag, men ikke drukket opp før i dag). Pressen så ganske fornøyd ut med dagens hendelser da de trasket ut av blokka. Dette blir spennende sa de.

Follorittet fikk en tung åpning, men så kom det seg heldigvis


Postet av


Målet før Follorittet var å sykle raskere enn året før. Og det kan jeg stolt meddele at jeg har klart. I følge min egen Garmin syklet jeg årets utgave av Follorittet på 2 t 25 min 30 sek. noe som er 23 sekunder raskere enn året før. Men i de offiselle resultatlistene har jeg fått tiden 2 t 23 min 45 sek, noe som er nesten to minutter raskere. Usikker hvor de har klart å knappe ned den tiden siden jeg startet sist av alle, men ser vel ikke noe poeng i å klage til arrangøren 😉

Follorittet 2013 - like før det smeller her.

Minimal oppvarming – og sist i feltet i slusen. Ikke en optimal start!

Men det startet ikke helt bra. Da jeg kom til sekreteriatet for å hente startnummer, så får jeg beskjed om at alle puljer starter kl. 15.30. Altså 20 minutter før min opprinnelige puljestart. DET ER FOR DÅRLIG, FOLLO SYKKELKLUBB! Disse 20 minuttene er ganske så viktig med tanke på oppvarming, og plassering i puljen før start. Og i dag ble det rimelig panisk oppvarming, og måtte varme opp til 2 minutter før rittstart. Og gjett hvor jeg havnet i slusen. Riktig ja, helt sist!

Jeg skjønner logikken i hvorfor dere gjorde om puljestart. Men det hadde vært kjekt med en SMS eller e-post (veldig mange av oss har smart phone med e-post pushvarsling) slik at jeg kunne kjørt til Ås 20 minutter før.

Iallefall, der og da var det ikke mye tid å dvele rundt dette. Starten var i år, som i fjor, veldig rask og oppjaget. Den første mila gikk vel på 46 km/t, og jeg måtte bruke endel krefter å komme meg frem i feltet. Siden det venter noen seige stigninger litt lengre bort, så er nok dette taktikken til veldig mange, slik at man ikke er på etterskudd og må hente inn det tapte når det tøffeste partiet starter.

Så her kom vi da til knekkene, og jeg klemte til det jeg klarte. Og hang faktisk brukbart med teten opp. Men det var en liten hake. Jeg var PINNESTIV på toppen. Og når man kombinerer sure bein med å sove i timen, så går det som det måtte. Jeg glemte meg av noen få sekunder når sistemann i rulla passerte meg, og jeg var plutselig 3 meter bak. Så 4 meter. Så 5 meter. Og det gikk bare ikke å hente det inn igjen, og jeg måtte ergelig innse at jeg hadde gjort en noob-feil av dimensjoner.

Jeg tittet bak for å se om det kom noen puljer bak meg. Men nei. Her var det ingen puljer å se på den 200 meter lange strekningen. Her satt jeg altså, med lår som stod rett ut, og jeg var dønn alene. Så da var det bare å bruke tiden så fornuftig man kunne. Drikke, få inn på næring, trø lett og sånne smarte ting man har hørt Kaggestad og Paasche har sittet og jattet om under Tour de France. Her brukte jeg også tiden godt til å filosofere at jeg nå straks var ferdig med 1 av 4 runder a´20 km, og hvorfor i helve##*#  jeg ikke bare satt sammen med de andre i Drøbak og grillet og koste meg glugg ihjel!

Men det kom en gruppe. Det gjør visst alltid det. Så her heiv jeg meg på en gruppe på 6 ryttere, og tempoet gikk opp til god marsjfart igjen. Nå var vi inne på runde 2, og jeg var fortsatt for stiv i låra til å gjøre noe annet enn å henge med.

Motbakkene på første runde ødela meg helt. Men heldigvis kommer det en ny gruppe som jeg kan sykle med. Trude Furuly, gi beskjed hvis du ikke liker at jeg bruker bildet ditt, så skal jeg fjerne det.

Smil og latter i feltet. Bortsett fra hos meg, som har mer enn nok med å holde meg på sykkelen nå. Igjen, bildet tilhører Trude Furuly.

Men etterhvert kviknet jeg mere til. Når vi startet runde 3 var vi fortsatt samme 7 ryttere, men nå klarte jeg å kose meg over rittet. Men det var langt igjen til mål, og ingen av oss tok noen sjanser på å stikke av. Men mot slutten av runde 3, så fyker det en enslig Rye-rytter forbi oss. Usikker på om han ledet juniorklassen eller om han var eliterytter som kanskje hadde pungtert tidligere. Men jeg tok et magedrag og hang meg på. Og jammen slapp ikke de andre, og jeg begynte å ane en fantastisk triumf i det fjerne. Mesterhjernen Eirik hadde slått til når de minst ante det. Dødelig effektivt rykk i siste slakke motbakken mot passering til siste runden.

Og her gikk det unna. Herregud så den fyren trødde på. Jeg satt limt til hjulet hans, og turte ikke engang ta opp drikkeflasken i frykt for å miste han. Spise var det hvertfall bare å glemme nå. Og det tok kanskje 10 minutter før jeg i det hele tatt turte å se bakover (ja, var seriøst redd for å miste så mye som en halvmeter), og da var det rimelig nedtur å se at nesten hele bølingen (kun 1 rytter hadde falt av) hang som en snor etter meg. En kjempemanøver av mesterhjernen, Eirik!

Så kom vi til det punktet jeg aller helst ikke ville komme til. Motbakkene. For siste gang. Ergo, her skulle man skille menn fra mus. Og jeg var ikke kjempepigg nå for å si det sånn.

Det ble kjørt ganske så tøfft nå, og jeg var oppe i blodrød sone. Og hjernen vurderte seriøst å bare gi opp her og nå. Men før jeg klarte å komme til konklusjon på hva jeg skulle gjøre, så var vi oppe på flata igjen og jeg hadde overlevd det tøffeste partiet.

Nå var det sjarmøretappen igjen, pluss en sånn litt lang seig bakke som alle (iallefall jeg) gruer seg til å spurte i. Jeg tok tredjeposisjon inn i bakken og satt der og trødde febrilsk mens jeg nistirret på hjulet foran meg. Hadde han foran meg mistet sin mann igjen, så hadde jeg vært ferdig.

Nå var 200 meter igjen, og det kom noen opp på siden av meg, og jeg var plutselig nummer 5 i rekka, og jeg fant ikke noen god åpning for å komme meg frem. Men så stopper det litt opp for rytteren foran til høyre, og jeg smetter meg inn der og er plutselig i tet. Nå er det bare å se ned, trykke på, og holde ut.

Og jammen holdt det helt inn. Jeg seilet først over mål i denne knallharde, men totalt unødvendige spurten. Men er det spurt, så er det spurt – uansett om de jeg konkurrerte med der og da syklet i helt andre puljer enn meg.

Alt i alt en veldig bra opplevelse i dag, hvis vi ser bort fra første runde. Her var det bekkmørkt og på nippet til å kaste opp. Heldigvis tok det seg opp, og jeg sitter igjen med en god følelse etter årets andre ritt. Og litt gøy er jo å komme i på pallen i puljen min, selv om det ikke var mange påmeldte på den klassen. Antall deltakere kan ikke jeg styre, og jeg får heller glede meg over en finfin 3.plass i «Tur menn 30-39».

Men dette er et ganske så tøfft ritt, med mange gode syklister til start. Hvis du tar en titt på resultatlisten, finner du mange av KOM-gutta fra Strava og nivået er generelt høyt. Så hvis du akkurat har begynt å sykle landevei og vil prøve deg på et fellesstartritt, så er nok kanksje ikke Follorittet noe du bør debutere med.

Les om rittet i ØB
Se bilder fra rittet

Tunge Gir på Follorittet 2013


Postet av


Det kom en liten åpning i kalenderen, og da blir det til at Tunge Gir deltar på Follorittet i år. I fjor stilte både Håvard og jeg til start, men denne gangen er det kun jeg som skal kjempe om heder og ære for klubben.

Men helt alene blir jeg ikke. Stein-Thore fra Fjellgrisen sykkelklubb stiller også til start. Så da lager vi en helaften ut av det, og drar rett på grilling etter rittet. Lena og Inger Lise skal være publikum og moralsk støtte i motbakkene, så det blir jo veldig hyggelig. Så da får vi prøve å trø på litt ekstra hardt i pedalene når vi passerer dem 🙂

I fjor syklet jeg på 2 timer, 25 minutter og 51 sekunder. Så da får målet være å forbedre den tiden. Men slike mål er litt vanskelig å kontrollere da vær og vind, samt oppsamling av grupper spiller veldig inn på tiden.

Hvis du skal sykle Follorittet for første gang, her er noen key facts fra fjoråret:

  • Det er helt kaos i starten og farten er veldig høy. Ta oppvarmingen seriøst, ellers mister du feltet før rittet er kommet ordentlig i gang.
  • Selv om farten er høy i starten, og du tenker at dette kanskje er for fort for deg, så ikke vær bekymret. Det roer seg etterhvert, og husk å pakk deg godt inn i feltet.
  • Feltet holder seg samlet til man begynner med stigningene. Derfra er det hver mann for seg selv.
  • Veldig viktig å finne en gruppe når man kommer til toppen, hvis ikke må du kjøre den neste mila alene. Dette skjedde meg på en av de fire rundene i fjor, og man taper masse tid.
  • Mye publikum gjør rittet til en veldig morsom opplevelse.
  • Endel selvutnevnte roadcapteins som maser på at du må opp å dra i front. Sånne ting må du bare vifte bort, dette er et ritt, hvor målet er at DU skal komme høyest mulig på resultatlisten. Hvis det betyr at du må hjelpe til å holde farten oppe – ok. Hvis du derimot mener det beste er å spare beina litt, så er det også helt ok.
  • Det serveres boller i målområdet.

Her er hele rittet på Strava:

Albir dag 6: På nye veier til Alcoy


Postet av


Man 8.april
Etappe 6 (125 km)
Albir – La Nucia – Calossa – Guadalest – Confrides – Benilloba – Alcoy – La Torre – Relleu – Finestrat – 332 N – Albir

Troppene begynte å merke kjøret, og det var bare Håvard, Tommy og jeg som stilte opp på en rolig langtur i ukjent terreng. Vi skulle til Alcoy, et sted ingen av oss hadde vært. Og for en herlig tur. Først en fin klatring opp Guadalest og videre opp til toppen før vi fikk god medvind på slettene ned mot Alcoy. Etter her trodde vi det skulle være «småkupert» til flatt, men det var rimelig skivebom. Her ble det klatring til 1025 høydemeter, så ned til 600, så opp til 910 igjen. En skikkelig berg og dalbane. Men vi fikk godt betalt. Nedkjøringen etter La Torre ned mot Relleu er rett og slett en nytelse. Her dropper man ned 500 høydemeter, og det er uten sånn voldsomme serpentiner. Neida, her er det mer sånn «rett frem og rett ned», og man får enorm fartsfølelse ned denne strekningen.

Turen er på 125 km og har ca 3000 høydemeter. En tur jeg absolutt vil anbefale hvis du bare har en dag på sykkelen i Albir-området.

Har du aldri syklet i Spania, så er det på tide. Det du ser her er nemlig helt hverdagslig syn der nede. Fjell, skoger, sol, varme. Er ikke så mye mer man trenger da.

Tommy har funnet Ponderosa fra Bonanza. Men ingen Cartwright å se.

Eirik løfter sykkelen over hodet. Hvorfor vet ingen. Håvard på en av sine mange tissepauser litt til venstre.

Altså, vi er der for å trene. Men litt kos blir det også!

Koser oss litt til vi...