Stikkordarkiv: follo

Klubbmesterskapet 2018


Postet av


Klubbmesterskapet ble i år holdt tidlig på året for ikke å krasje med ferier, fødsler og andre aktiviteter. Løypesjef og outsider til KM-tittelen Stein måtte etter en gjennomkjøring gjøre om deler av løypa for å unngå veiarbeid. Den nye løypa så slik ut og inneholt som vanlig lite stigning men allikevel endel småkuppert terreng.

Årets runde

Været er helt nydelig og det er mange som ønsker å konkurrere om vandrepokalen. Den har har i år vandret fra hylla til Håvard på Opsal. Der den har støvet ned siden han vant KM i fjor etter en massiv spurt, det kan du lese om her.

Håvard har hatt endel knirck i kranken i år, flere sykler stjålet og har også hatt mekaniske problemer på både terreng og racersykkel. Vi fikk igang racern i tide før KM men noen uker etter ble også den knæbba. Makan. Men det er ingen unnskyldning for å ikke å pusset pokalen før KM!

Mekanikern disker opp med servering for stamkunden

Følgende syklister var klare til dyst:

Direktøren, klassikerrytteren, Eirik Fjellaksel

Den regjerende watt -og dansekongen: Kenneth Eriksen

2 ganger klubbmester og tidligere daglig leder i Trio møbel -og tepperens: Henrik Føien

Klubbnomaden og proff: Richard Skinstad-Jansen

Nonsjalang, velkledd, rolig. Ingen ser hva som kommer. Martin Gulliksen

Pendlern, regjerende mester, hurragutt, dritsykkel. Håvard Heggen

Forhåndsdømt favoritt basert på det nye italienske antrekket: Olav Harkjerr Owesen

Sportsdirektør, løypesjef, aerodynamikkens Sherrif og rullemotstandens største bekjemper: Stein Thore Askautrud

Konkurransen begynner som vanlig med en sosial runde. Flott løype, kudos til Stein for å finne denne perlen. Lite trafikk er det også. Men runden er lang og skal sykles 3 ganger til, mange kjenner nok at dette skal bli en tung kveld. Under følger Henriks og Håvards beretning om de neste 3 rundene:

Henrik: Følte meg bra fra start, skulle jo være i form nå. Årets store mål, Hove triatlon var til helgen, kun 4 dager unna. Hadde likevel ikke tenkt til å ta det rolig denne kvelden. Umulig å holde igjen når gode kamerater prøver å slå meg. Har jo også veldig lyst på den pokalen, har pussa opp huset og veit akkurat hvor den kan passe.

Håvard: Var bare glad for i det hele tatt å komme meg til startstreken. Distansen på åtte mil hadde jeg kun syklet to ganger tidligere i år. Blitt mer spesialist på distanser fra 8-12 kilometer. Men det er noe med sirkushester og sagmugg. Bortsett fra at det stinker blir de veldig ivrige når det er noe morsomt som skjer. Pokalen hadde jeg likevel små forhåpninger om å kunne ta med meg hjem igjen. Som forklart over har jeg spesialisert meg på distanser på 8-12 km, og jeg brukte første runden på å finne ut hvor det er 7 kilometer til mål. Der skulle jeg brenne til.

Henrik: Dro på litt hardt i noen kneiker rett etter start bare for å sjekke litt. Alltid noen som tetta, ikke overrasket. Planen var på en lur måte å komme i brudd med noen andre. Gjerne noen jeg kunne ta i en spurt. Altså ikke særlig mange. Muligens Olav. Jeg lar Håvard få litt luke. Ingen andre som tetter. Typisk. Jaja, da får han bare gå. Litt verre når Martin går opp til han og de begynner å kjøre. Men jeg skal pokker ikke tette ennå! Ingen som er interessert, avstanden til Håvard og Martin øker…

Håvard: Ut på første konkurranserunde er det et par som leker seg litt, og gjør et par dumme forsøk på å stikke. Idioter tenker jeg. La dem få brenne av litt krutt. Jeg har fortsatt fem mil igjen til jeg skal gjøre noe. I den andre av rundens småbakker ligger jeg plutselig først og det irriterer meg. Så da setter jeg inn pendletempo. På toppen av bakken snur jeg meg, og har fått en luke på ca 100 meter. Jaja, tenker jeg, da ruller jeg svært rolig videre. Jeg skal ikke kjøre noe soloopplegg herfra. Så på vei nedover kommer en skygge jagene. Er det Henrik kanskje? Eller Olav? Det er jo de to som kunne finne på å gå. Neida; der dukker Martin Gulliksen opp. Nei, det gidder jeg ikke være med på. Dette kan vi ikke klare. «Kjør på nå, Håvard» brøler Martin. Javel, tenker jeg. Får bli med et lite stykke da.Der røk den planen min.

Henrik: Nå er de pokker meg hundrevis av meter foran. Jeg begynner å kjøre litt hardere. Olav blir heldigvis med og sammen begynner vi å rulle. Jeg begynner å mase litt på de andre om at vi må gjøre dette nå ellers blir luka for stor. Jeg og Olav kjører det vi kan men avstanden minker aldri! Det er Olav og meg mot Martin og Håvard og VI taper!

Håvard: Runde 1 (av de tre tellende) holder vi et overraskende høyt trøkk, og mye mer enn jeg antok at vi skulle kunne klare. Martin har bygget opp en svært god motor og mye mer watt i tråkket enn jeg kunne huske at han hadde. Det var etter hvert veldig gøy å se at vi sammen holdt såpass god fart og lå og snitta på rundt 40 km/t. Dette kan umulig holde tenker jeg i mitt still sinn. Martin oser av positivisme og melder om at vi etter hvert ligger både 30 og 40 sekunder foran feltet. Jeg spurte ikke hvor tallene hans kom fra; positive meldinger må man bare godta. Som en nåværende semitjukkas bestemmer Martin at jeg fører i ndeoverbakker, mens han (som lagets tynnas) fører i motbakker. Dette fungerte sjokkerende bra for duoen i front. Det sikret høy fart over hele linja.

Henrik: Etter 2 runder gir jeg opp og er faktisk dritsliten og forbanna på de andre men mest meg selv. Legger meg på halen av feltet og har egentlig nok med å henge. Olav fortsetter å dra, kudos til han. Dere andre får null kudos, faktisk negativ kudos hvis det er mulig å gi.

Håvard: Runde 2 går faktisk enda bedre. Her ser vi oss tilbake når vi har lengst mulig sikt og kan ikke se dem. Vi ligger antakelig ett minutt foran. Dette skulle ikke være mulig. Hva er det de holder på med i feltet? Er det bare blitt en grupetto som er fornøyd med å komme på resultatlista. Det aner meg at det kun er Olav og Henrik som gidder å dra, men jeg fryktet likevel at de skulle komme seg nærmere. Martin har en gel på baklomma som han vennskapelig deler med meg. Ser han ikke på meg som en utfordrer? Er han kun interessert i kroppen min og de kreftene jeg kan dele med han på disse rundene? Martin skal ikke være noen stor spurter, så han burde jeg jo kunne ta. Kudos til Martin for å dele på godsakene i lomma hans. Inn mot passering en runde igjen holder vi igjen en megahøy fart. Detta var moro. 

Henrik: Noen kilometer igjen og det er slutt på kreftene i hodet og i beina. De andre, alle de andre sykler fra meg. For en stusselig følelse! I det fjerne kan jeg se at Håvard har sluppet, dvs at Martin går mot seier. Imponerende greier å holde trykket oppe bare de to. Jeg prøver litt for å ikke komme på jumboplass men det nytter ikke. Dette skal revansjeres!

Håvard: I den lengste bakken på siste runden ser vi dem i bunn når vi er på toppen. De har altså nærmet seg, men bakken er seig. Vi blir enige om at nå må vi bare gi alt for å kunne holde unna. Personlig har jeg gitt alt hele veien. Skal jeg gå lenger ned i kjelleren? For deg og meg Martin skal jeg gjøre det da. Greit. Vi fortsetter å dele på dragene, men jeg merker nå at det er mindre trøkk og fart i mine føringer. Så slår ironien meg rett i overleppa. 7 kilometer før mål, der jeg hadde planlagt å sette inn mitt rykk, må jeg bite i det sure sitrongresset. Jeg klarer ikke å føre, og gir beskjed til Martin om at han bare må stikke nå. Jeg tar et siste drag, omtrent 50 meter, og sender Martin inn i solodansen. Han siver avgårde, mens jeg triller videre med følelsen om at jeg har gjort mitt. Kan jeg ikke vinne er det bare å gi seg. Andre og tredjeplasser har jeg fått før i KM, og de ender ikke på peishylla. En kilometer før mål kommer de tre lurkeguttene Eirik, Kenneth og Richard. Hadde trodd det var noen andre som skulle komme, men de spilte vel kortene sine rett da. Skjønt, bare nesten. Jeg ser Martin passere målstreken med god margin til de tre bak som gjør opp om de to siste plassen på pallen.

Pallen full av glade gutter. Gull til Martin. Kenneth sikret sølvet i spurten mot Eirik.

Resultatlisten:

  1. Martin Gulliksen
  2. Kenneth Eriksen +10
  3. Eirik Fjellaksel +10
  4. Richard Skinstad-Jansen +12
  5. Olav Owesen +25
  6. Håvard Heggen +25
  7. Stein-Thore Askautrud +25
  8. Henrik Føien +40

Red.anm. Stein-Thore påpeker at det ikke var noen spurt om femteplassen. Det ville han få frem altså.