Stikkordarkiv: haukeliseter

Brudgomsferden over Haukeli, del 2


Postet av


Nå, to uker etter at denne ferden ble gjennomført sitter jeg godt plantet i sofaen. Og det med god samvittighet. Når jeg tenker tilbake på ankomst Haukeliseter så kjenner jeg fortsatt feberen i panna.

Dag 2 av denne ferden skulle vise seg som noe helt annet enn dag 1, men likevel er jeg forundret over at det ikke finnes en eneste sammenhengende flate på over 100 meter vest for Haukeliseter.

Ruta, selv om du ikke her ser alle bakkene vi møtte

Eivind Bachman hadde på forhånd varslet alt av media i Haugesundsområdet, og var flere ganger på radio og rapporterte om syklistenes mentale helse.Haugesunds Avis rapporterte, og artikkelen kan leses her:

http://www.h-avis.no/nyheter/syklet-oslo-haugesund-i-bryllupsrus-1.6307582

Den var stadig skiftende, og minnet litt om været vi hadde første dag. Menvi var forberedt på det store trykket som ville møte oss da vi nærmet oss Haugesund. Før den tid skulle en del bakker forseres, og noen nedoverbakker angripes. Med en herdet kropp fra dagen før var det en del usikre sjeler som satte seg på setet. De milene merkes, og de to knoklene på undersiden var ikke så veldig klare for nesten 20 mil til på komfortsetet. Det var heldigvis flere som følte det litt sånn.

Oppstart dag 2

Dagen begynte omtrent som dagen før sluttet. Vi kommer til en tunnel, men også denne må vi sykle over. Dermed bærer det oppover, og kampen om klatretrøya er i gang igjen. Jeg kjemper meg oppover og kommer opp likt med Alexander, med Alf hakk i hæl. Når vi så når turens høyeste punkt, merker jeg at gleden kommer. Nå har vi mange deilig bakker å kaste oss utfor. Selvfølgelig kommer Alf med trillesykkelen sin og fosser forbi. Jeg må virkelig få tak i noen nye hjul til Jotunheimen Rundt. Men nedover kan vi virkelig nyte naturen som omgir oss. Vi var enige på forhånd om å prøve og nyte denne dagen, og det tror jeg vi klarte. Bortsett fra Eivind kanskje, som pungterte syv ganger. Det var noen skuffelsens sukk som stadig kom fra brudebroren, og det var etterhvert en del hjelperyttere som ble lei av å skifte slange. Guri ble også en kløpper på dekkskifte, og det spørs om ikke hun har noen jobbmuligheter ventende på henne i Frankrike de neste tre ukene. Problemet var etter de voldsomme nedoverbakkene at vi hadde nådd havnivå, og dermed ikke hadde noen fler gratisbakker denne dagen. Vi fikk oss også en fin ferjetur over fjorden. En ferjetur uten svele høres kanskje rart ut, men vi spiste i stedet herlige selvsmurte brødskiver med nugatti og salami. Ay Karamba det er godt det.

Kun 42 km igjen, og Alf forklarer gladelig hvordan han skal trille forbi alle inn mot Haugesund

På vei inn mot Haugesund begynner bærtene å komme, og alle er visst bedt pent på radio Haugesund om å gi oss litt oppmerksomhet. Da går milene veldig fort, og det føles som at turen burde vært mye lenger. Eller kanskje ikke? Kanskje det bare er adrenalinet som snakker til meg. For når vi skal sykle ni mil innover langs fjorden regner man jo med at man kan ligge litt i rulle og få opp tempoet til voldsomme høyder. Men så er det jo bare bakker her og. Selv fjorden går opp og ned, ikke vannrett som enkelte kanskje ville tro. Dermed blir gruppen også her splittet litt, men samles igjen på tilfeldig plasserte lunsjpauser.

På vei inn mot Haugesund får vi også med noen ekstra hjelperyttere, og er det noen man ikke kan ha for mye av er det hjelperyttere. Andreas føler seg veldig stolt, og hadde ingen turer i hjelpebilen denne dagen. Spørsmålet var jo da hva slags innvirkning dette ville ha på hans innsats på bryllupsnatten. Hva han hadde lovet Katrine på forhånd var det ikke noe å gjøre med nå. I det vi ankommer Haugesund ser vi norske flagg og champagneglass. Andreas vinner spurten, for selv om han ikke syklet i gul ledertrøye la alle hjelperytterne seg inn bak han i respekt. Vi var framme, og ferden var gjennomført.

Champagnen lenge leve

Seierskysset, og det er offisielt

Nå følte jeg meg, og sikkert alle de andre også,  som vi hadde kommet opp ChamsElyses.

Skoglund nyter et godt glass champagne

Yummy, det gjør jammen meg jeg og

Turen var gjennomført, så nå var det bare å vinne festen. Festen varte i tre dager, og jeg tror nesten vi var enda sterkere der enn vi var opp bakkene mot Haukeliseter.

Takk for en kjempetur gutta!!

 

Oslo – Haugesund


Postet av


Da var det klart for årets store mål, Oslo – Haugesund.

Det er en distanse på ca 44 mil, men med de ulike omveiene vi tok så endte det opp på 48 mil. Det var jo liksom ikke langt nok i utgangspunktet.

Bakgrunnen for turen var at Andreas Kimsås skal gifte seg i Haugesund. Man gifter seg jo kun i Haugesund om kjæresten er derfra, og akkurat det er grunnen hans også. Andreas er en syklist som er i stallen til TungeGir , men har fått det meste av de fire siste sesongene spolert grunnet en selvpålagt forlengelse av doktorgradsavhandling sin. Han var ferdig med å forsvare den i midten av mai, og kunne derfor begynne sin hardtrening. At han tok utfordringen fra sin far og og svogere etter et sånt treningsgrunnlag er jo bare imponerende. Jeg var ikke vond å be, og tenkte at dette måtte være en perfekt oppladning for Jotunheimen Rundt.

Første etappe var Oslo – Haukeligrend Fjellstue, 29 mil unna, og 1000 meter høyere enn Oslo. Noen bakker altså. Og når man i tillegg kjører ned en god del bakker underveis ender man opp på totalt 3143 meter klatring.

løypeprofilen

løypeprofilen

Jeg kunne i utgangspunktet ikke bli med grunnet at det kræsjet veldig med jobb. Men heldigvis ordnet det seg der, og med litt iherdig nattejobb, klarte jeg å komme meg av gårde litt etter de andre, og tok dem igjen.

Noen med ledig rulle til Haugesund elle?

Veien ut av Oslo fungerte forholdvis greit, men det var enkelte problemer med rett og slett å finne veien. Fra Drammen derimot var det bare å gunne på, og gruppa holdt ganske god fart. Men pausene var veldig behagelige, og det så nesten ut til at man syntes de var litt for behagelige, for tidsestimatet røk ganske fort. Men når vi var på hjula holdt vi godt tempo. TungeGirs tredje representant på turen, Øyvind, hadde fått med kjæresten sin som sjåfør av følgebil. Hun var ikke bare sjåfør; hun dekket også rollene som motivator, vannfyller, mekaniker, værmelder, sportsdirektør og innkjøper. Uten henne på turen hadde garantert turen vært en helt annen, og det spørs hvor mange som hadde kommet seg forbi Kongsberg. Men rundt Kongsberg fungere alt bra for gruppa.

Rulle fungerer perfekt

Det er når man passerer Kongsberg at denne turen begynner å bli interessant. Da stiger og stiger det, litt ned, og så bare stiger det omtrent endeløst. Noen mil senere begynner folk å kjenne det i lår og romper, og den gode stemninga i Drammen har fått en liten dupp. Men når man har et bryllup å nå er det utrolig hva slags krefter man klarer å hente fram. Vi kommer oss oppover bakker, og treningsgrunnlaget tatt i betraktning holder vi et ganske bra tempo. De som følger med på sykkelcomputeren får likevel litt dårlig tilbakemeldinger ved at kilometertelleren øker aaaaltfor sakte. Og bakketoppene kommer aaaaaaltfor sent.

Like etter Notodden kommer det en smell. Omtrent seks mil sammenhengende oppover. Kun en liten nedoverbakke på et par hunder meter. Det skulle man liksom ikke tro var mulig. Men joda, der er det stabla stein i sånne mengder at man skulle tro det er oppstått mangler andre steder i landet. Her splittes gruppa litt opp, og man prøver å finne et tempo man føler ikke produserer så alt for mye syre. Men herregud så godt det smaker med brødskive og nugatti når man endelig klarer å komme seg opp til følgebilen. Fristende å sette seg ned og virkelig nyte det, men skal man unngå å bli for stiv må man komme seg i gang forholdsvis fort. Men kanskje man bare skal glemme det og sette seg ned litt? Nei, da var det flaks at regnværet kom. Det gjorde pausekosen litt mindre kosete.

Noen timer senere kommer den virkelig SCHMELLEN. Vel fire mil fra mål begynner en uendelig stigning. Denne har gruppa snakket om de siste timene. Kan det gå? Her deler gruppen seg igjen opp litt, og en velger til og med å holde Guri med besøk i bilen et lite stykke. Det skal ikke avsløres hvem det var, men at det hadde noe med brudgommen å gjøre kan vi bekrefte. Jeg og Øyvind klarer å komme avgårde fra resten av gruppa, og gjør de siste klatringene med et delt smil og surtrut. Vi merker at vi nærmer oss, men merker også at låra nærmer seg slutten. Med litt moralsk støtte til hverandre klarer vi det ganske bra. Men når vi når toppen, og ser at vi ikke kan sykle gjennom tunnelen, men må sykle over holder jeg nesten på å gå i bakken. Makan. Skal syklister som ikke har motor være nødt til å kjøre høyere og lenger. Og over denne toppen kom det stadig nye topper også. Og enda en. Da var god moral vanskelig å finne. Men med noen tråkk til klarte vi å nå toppen, og kunne trille ned til Haukeliseter Fjellstue.

JAAAAAAAAAAA, fremme

Og verdens hardeste kjøttkaker smaker faktisk som Hellstrøms drømmekjøttkaker.

Nammy namm

I morgen bærer det videre, men heldigvis er løyeprofilen en helt annet. Så får vi se hvordan kroppen takler nesten 20 mil til på et såpass deilig sete.