Stikkordarkiv: henrik

KoM-forsøk på «Bakken» i Maridalen


Postet av


På dagens økt tok vi en spontan avgjørelse om å prøve oss på segmentet som kalles «Bakken». Den ligger ved innfarten til Maridalen og er bare 700 meter lang. Og ikke er den så bratt heller med 3.3% stigning. Men herregud så det svir i bena de siste 200 meterne når man kommer opp på flata.

Tidsmessig gikk det sånn noenlunde bra. Håvard var i front og kjørte opptrekk, så han falt av når han hadde gjort sin jobb. Henrik var neste mann ut og kjørte seg inn på 1 min og 1 sek, mens Eirik lå hakk i hel og klokket inn sekundet bak. Så med Henrik sin tid så snek vi oss inn på en respektabel 10.plass blandt 2 583 ryttere.

Rekorden på dette segmentet er 52 sekunder. Det er sabla fort, og vi må ned 9 sekunder. Det kan bli vel tøfft, men vi kan absolutt knappe godt ned med å ha høyere fart inn i segmentet. Nå kom vi mer loffende inn der, og tapte nok enn 3-4 sekunder bare der. Og med en hjelperytter til i selve bakken, så kan vi nok knipe noen sekunder der også.

Så det er mulig, vi kan ta KoM, men det skal holde hardt!

Henrik og Eirik på Topp 15 på Randsfjorden Rundt 2013


Postet av


Kapteinen Håvard bruker bilturen til å legge slagplanen. Her skal vi angripe i siste bakke, med Eirik først, så Henrik - før Kapteinen får æren av å seile over mållinjen. Lett i teori, værre i praksis.

Kapteinen Håvard bruker bilturen til å legge slagplanen. Her skal vi angripe i siste bakke, med Eirik først, så Henrik – før Kapteinen får æren av å seile over mållinjen. Lett i teori, værre i praksis.

2013-05-25 09.13.28

– Eirik, dette holder ikke. Sykkelen din er jo ikke vasket engang! Her får man høre det fra mekanikeren.

2013-05-25 09.55.33

Vi anokm Brandbu 90 minutter før rittstart. Med sol og god tid, så blir forberedelsesfasen ganske så hyggelig. Og nok en gang hadde vi klart bragden med å få med oss alt av utstyr. Henrik hadde riktig nok glemt en sånn «luft på boks», men det lar vi oss ikke affisere av.

2013-05-25 09.55.39

Sykkelritt begynner å bli voldsomt populært her i landet. Randsfjorden Rundt samlet i år 1450 ivrige syklister til start.

2013-05-25 10.25.30

Sykkelkultur skal man ikke tøyse med. Og dette er ikke innafor. Sykkeltasken skal være plassert bak setepinnen – ikke på ramma. Unntak er kun gyldig på ritt/treningsturer over 20 mil.

2013-05-25 10.31.37

Vi hadde meldt oss på pulje 1, som tilsa at vi skulle sykle de 152 kilometeren på under 4 timer.
Det gir ganske så nøyaktig 38 km/t i snitt, samme tempo som vi hadde på Enebakk Rundt. Men dagens ritt var dobbelt så langt, og i tillegg skulle pulje 1 starte samtidig som rekordpuljen. Det vil si de som ønsket å sykle på mellom 3.30 og 3.45. Gledet vi oss? Ja så absolutt. Var vi nervøse? Definitivt!

2013-05-25 10.38.55

Randsfjorden Rundt er ganske så flat, og farten var ikke avskrekkende. Gj.snittshastigheten ble 38.2, og både Henrik og Eirik klokket seg inn på under 4 timer.

 

2013-05-25 10.38.48

Håvard ble tatt av et velt etter ca 10 mil, og det på værst tenkelig tidspunkt – rett før noen bakker. Eirik og Henrik ventet for å kjøre han opp igjen til hovedfeltet, men det gikk heller dårlig. Et risky forsøk fra Tunge Gir, da det var like før alle tre ble hektet av. Henrik og Eirk klarte akkurat å komme seg på halen i feltet og var reddet.

 

2013-05-25 15.48.20

Når vi kom i mål så vi at forbremsene til Håvard var «ødelagt» og tok i hjulet. Dette er nok grunnen til at Håvard ikke klarte å kjøre seg opp i feltet igjen.

2013-05-25 15.12.30

Håvard syklet de siste 5 milene alene. Ikke helt i humør her nei.

 

2013-05-25 10.37.44

Det har vært mye jobb og lite søvn på Henrik denne uka, og han var nervøs for at formen ikke skulle være på topp. Men kroppen holdt godt, og Henrik syklet seg inn på 15.plass på fellesstarten, og vant spurten i den gruppen han kom sammen med til mål. Dessvere ble Henrik hindret av et massevelt, og fikk dermed ikke muligheten til å kjøre om seieren.

2013-05-25 15.12.33

Henrik er skuffet etter rittet. Han ble ikke tatt i masseveltet, men ble hindret, og tapte over minuttet på rytterne som lå foran når feltet ble smadret.

 

2013-05-25 10.40.12

Eirik klarte akkurat å komme seg foran masseveltet når det gjenstod 3 mil og ble med en 20-mannsgruppe inn mot mål. Det ble kjørt ganske så hardt inn, og bena var ganske så møre når man startet på den siste bakken ca 2 km før mål, så noe spurtseier ble aldri aktuelt. Men 9.plass i Randsfjorden Rundt er likevel godt over godkjent. Karrierebeste faktisk!

2013-05-25 16.01.50

Håvard demonstrerer hvordan man ruller syra ut av beina. Eirik lo godt og takket pent nei takk. Håvard lo enda høyere når Eirik fikk maks krampe i bilen på vei hjem!

Tunge Gir markerer seg på Enebakk Rundt 2013


Postet av


Endelig kom dagen. Nå skulle vi få teste oss på det tradisjonsrike Enebakk Rundt. Dette er nok det største av de lokale rittene rundt Oslo, og det var rundt 2400 påmeldte. Hvor mange som stilte til start klarte jeg ikke å telle.

Henrik og Håvard er peppet og for en gangs skyld så hadde vi ikke glemt noe. Vanligvis mangler vi sko, hjelm, sykkelbukse eller noe annet småviktig.

Enebakk Rundt fungerer slik at lag med 25 (pluss minus) ryttere får kjøre først – uforstyrret, etter tur. Fordelen er at det ofte går fort, siden man da kan kjøre god deilig rulle fra start til mål, uten at noen kommer inn og kåler det til. Og etter lagene hadde kjørt, var det alle singelryttere sin tur, påmeldt etter forventet tid. Og siden Tunge Gir har 4 medlemmer, så kan du vel tenke seg selv hvilken av de to gruppene vi hadde meldt oss på.

Men nervøse var vi. Vi hadde nemlig meldt oss på den første gruppen av singelryttere. Det vil si de som har nok ego til å tenke at man sykler fortere enn alle andre. Så her var vi da, tre nervøse menn/gutter i midten av 30-årene, klare til å leke at man sykler en viktig etappe i Tour de France.

Henrik sin kommentar når han ser bildet: Haha, dere SER faen meg nervøse ut på et stillbilde.

Starten gikk rolig for seg. Men akkurat fort nok til at det var nytteløst å tråkke til. Så den første mila ble unnagjort i 35 km/t i snitt. Men så skjedde det noe. Plutselig er det full kaos og en hel haug av ryttere er plutselig langt fremfor oss på strekka. Og her priser jeg meg lykkelig for at jeg lå bak, og ikke foran Henrik, da det er god sykkelkultur å tette luka hvis du ligger først. Spørs om han er enig i den kulturleksjonen.

Men så skjer det som ikke bør skje, Håvard pungterer. Og det som gjør det enda verre er at han har gjort årets noob-triks, og tatt med ekstraslange med for kort ventil. Så han må gjøre tidenes exit og ringe dama og spørre pent om hun kan hente han.

I mens er Henrik og jeg godt i gang med rittet. Det mellompartiet fra 15 km til 80 km er det lite å fortelle om. Løypa er rimelig flat (nja, kanskje litt småkupert her og der) og farten er ganske høy, noe som resulterer i at startgruppen på 75 mann tynnes sakte men sikkert ut. Og det er klin umulig å gjøre dumme valg som å stikke fra teten (thank god). Men Henrik viser ypperste sykkelkultur og er fremme og drar. Selv ligger jeg sånn trygt plassert rundt 10.posisjon og har kun et par tre gjesteopptredener fremme i front.

Men når det er 12-13 km igjen skjer det noe. Her kommer det en rekke bruddforsøk fra modige syklister. Men det blir med forsøket. Alt blir kjørt inn igjen, og vi er en samlet 25-mannstropp (eller deromkring) som tar fatt på de to bakkene som skal skille menn fra mus.

Henrik biter seg fast i tetgruppen på 8 mann opp den første knekken. Dessverre er jeg litt mus og kommer halsende 10 sekunder etter over bakketoppen. Normalt sett høres ikke 10 sekunder ut som noe fryktelig å ta igjen. Det er jo bare å ta et magedrag. Men, så enkelt er det ikke. 10 sekunder er en evighet mot slutten av et ritt. Dessuten brukte jeg opp magedraget opp den bakken.

Så nå er det bare en bakke igjen. Jeg ligger i gruppe 2 sammen med 5 andre syklister, mens Henrik spiser kirsebær med de ypperste litt lengre frem. Så går vi løs på siste motbakke, og da låser det seg helt. Jeg blir PINNE stiv og krabber opp i 1.gir. Heldigivs er det flere som har møtt hammeren, og tempoet opp er på grensen til «rask gange». Men bakken er ikke lang, så opp kommer man, og sjelden har det vært så deilig å rulle inn under målseilet.

Henrik tok en finfin 4.plass, eller deromkring. Selv var han så sliten at han ikke klarte å telle. Jeg var ikke noe bedre med tellingen, men anslår at jeg kom meg inn på en 10.plass. Eller deromkring.

Henrik tok en imponerende 4.plass på tiden 2.10.20. Takk til Håvard som stilte opp som rittfotograf når han likevel ikke fikk deltatt. Virkelig surt for Håvard, for denne konkurransen tror jeg faktisk han hadde vunnet.

50 sekunder etter Henrik, kommer jeg til mål. Surt at jeg glapp på slutten. Men uansett, er veldig fornøyd med rittet i dag. Jeg fikk tiden 2.11.11

Koselig for Oliver at pappa hadde med seg feil ekstraslange. Så fikk også han med seg innspurten.

Noen minutter etter målgang er alt det vonde glemt. Da er det smil og latter fra alle. Eller nesten alle da. En fyr i gruppen vår var høylytt forbannet fordi ikke flere hjalp til i front.

Til slutt ønsker jeg å gi skryt til arrangøren IK Hero. Tydelig at de vet hvordan man arrangerer ritt. Her var det folk i nesten hver sving og peivet med skilt i den retningen de ønsket vi skulle sykle. Og på et farlig parti med mye hullete asfalt hadde de også egne folk som gjorde oss oppmerksom på det.

Hvis du også vil sykle Enebakk Rundt, så kan du følge kartet her:

Sykkeltur til Drøbak, og kampen om den grønne trøya


Postet av


I nydelig solskinn skulle kampen om den grønne trøya avgjøres i skiltspurt. Og jeg var storfavoritt. Men 99% av grunnen til det var fordi de andre ikke ante at det fantes en kamp om noen grønn trøye. Dem om det, tenkte jeg.

Vi møttes 10.30 ved bunnen av Kongsveien, og vi endte opp med nesten tosifret antall syklister før vi tøffet avgårde mot Drøbak. Og vi hadde ikke kommet langt før det ble spurt. Jeg reiste meg i bukken og tråkket på, og strakk to hender opp i lufta når jeg seilet forbi de dobble 60-skiltene. Her vil jeg tro det var mange som ristet på hodet, og lurte på hva det var som feilet han nordlendingen! Igjen. Dem om det, tenke jeg.

Men ryktene gikk i feltet, og snart var alle inneforstått med reglene. Og det ble etterhvert mange gode oppgjør mot diverse skilt. Jeg fikk hentet meg 8 poeng. 5 av dem på dobble 60-skilt, og så fikk jeg inn en deilig trepoenger rett etter Tusenfryd.

De andre poengene har jeg ikke helt oversikt over. Håvard fikk seg noen dobble 60-skilt. Samme med Henrik og noen andre. Men dagens overraskelse er nok 2.plassen. 5 poeng ble det til en en Tåsen-gutta, da han krysset grensen til Akershus først. Dette skiltet kom ganske tidlig på turen, og jeg tror faktisk ikke han aner at han syklet seg inn til en finfin 2.plass. At han kom først til Akershus er nok også noe som gikk han hus forbi.

Dagens etappe inneholdt veldig mange dobble 60-skilt (1 poeng), kun ett stedsskilt (3 poeng) og kun ett fylkesskilt (5 poeng). Hvis du har fått med deg at vi syklet Oslo – Drøbak – Oslo, så bør du tenke at det er noe som skurrer. Man burde jo komme tilbake til samme stedsskilt, samt krysse tilbake til Oslo fylke. Men neida, på hjemturen fra Drøbak er det kun single poeng å hente. Så skal man vinne den grønne trøya på en slik etappe, så bør grunnlaget legges på veien utover.

Feltet delte seg etter en pungtering, og her er de heldigste avbildet.

Sol og lite trafikk. Da er det ikke mer å tilføye.

Oppstilling på bakeriet i Drøbak

Kaffestopp er obligatorisk på turer over 6 mil

Nyter solen og memorerer viktige skilt i hodet. I mandig pledd.

Er vi klare for Jotunheimen Rundt 2012?


Postet av


Nå er nervene kommet. Er vi virkelig klare for dette? Jotunheimen Rundt er ikke en rolig søndagstur rundt Bygdøy akkurat. Og når YR melder regn og elendighet over hele fjøra, så blir tvilen enda større.

For å ta meg selv først. Jeg følte meg i god form før jeg dro til Cannes med jobben. Etter det mistet jeg piffen liksom. Tre dager med bransjefest i Cannes er ikke anbefalt oppladning for noen tror jeg. Men jeg ser på Strava at jeg har syklet 1 800 km og klatret nesten 30 000 høydemeter, så jeg prøver å si til meg selv at det skal holde. Joda. Neida. Faen, holder det?

Men det er ikke det kjipeste. Pga ny sittestilling på sykkelen, eller jeg tror iallefall det er grunnen, så knasker jeg voltaren for å få bort en betennelse i kneet. Og det gjør meg rimelig nervøs – 3 dager før rittet.

Når det gjelder Henrik, så han vært gjennom bryllup og bryllupsreise, noe som sjeldent er forenelig med topp oppladning til sykkelritt. Men for å bøte på dårlig samvittighet for lite sykling, så har han gjort det eneste rette; gått til innkjøp av toppmodellen til BMC 2010. Den lille rakkern veier 6,3 kg, noe som kan komme godt med opp Sognefjellet når kroppen er full av gåselever etter honeymoon i Frankrike.

Håvard er sprek som en fole. Knuste nylig sin egen rekord opp til Tryvann, og er den soleklare hjelperytteren. Dette er mannen som skal taue Henrik og meg inn til Sogndal på 18 timer. Og nå har han gått til innkjøp av nye super-hjul som lager sånn deilig «svosj»-lyd som han sier. Pass opp for denne mannen. Dette er vår dark horse – vår Kurt Nilsen!

Her gliser han i barten mens Henrik godkjenner hjula!

Klatretur i solskinnet


Postet av


Alt lå til rette for en hærlig klatretur denne lørdagen. Vi skulle kose oss opp Grefsenkollen og Tryvann, en tur som gir tett under 1000 høydemeter. Men alt var ikke bare idyll:

Bilde 01: Henrik punkterer
Henrik har en lei tendens til å punktere. Hvis man skal lete etter noe positivt i dette, så er det at Henrik er blitt helt rå til å bytte slange. Siden Håvard og jeg aldri har punktert, og knapt vet hvordan man bytter slange, så er dette godt nytt for oss.

Bilde 02: Ødelagt bakhjul
Nå tenker du sikkert at Henrik er en kløne. Men neida. Joda. Neida, han er ikke det. Dette er altså min sykkel, og her har 3 eikerter sagt takk for seg. Igjen. Hva er det med hjulene til Fuji-sykkelen min? Heldigvis har Henrik en sånn fix multitool med seg på turene, så han klarte å få strammet til et par eikerter slik at jeg kunne rulle hjem fra Holmenkollen.

 

Bilde 03: Deilige Tryvannstårnet
Punktering og ødelagt bakhjul blir barnemat i forhold til opplevelsen Tryvannstårnet gir meg. Er rett og slett blitt glad i klatreturene opp dit. Det er noe med det å sykle opp Holmenkollen-området, mens man tenker på alle de store idrettsøyeblikkene som har funnet sted der oppe. Dette var årets første. Men blir definitivt ikke den siste!

 

Oslo – Drøbak – Oslo


Postet av


Oioioi, vi har muligens funnet oss en favorittrute. Oslo – Drøbak – Oslo er rett og slett en fantastisk fin tur, og når vi er får debutere den ruten med solskinn så er det ikke mye å sette fingeren på.

Det startet dog litt knotete, noe vi hadde fryktet på forhånd. Å komme seg ut av Oslo-gryten er ikke helt enkelt. Vi fant rett og slett ikke gamle Mossevei, noe som resulterte i at vi sullet oss langt bort i diverse borretslag i Holmlia. Men etter å spurt 6-7 personer vi møtte langs veien, så klarte vi til slutt å orientere oss oss riktig.

Da vi etter mye om og men fant vi frem, var resten av turen til Drøbak en ren fornøyelse. Lite som slår å sykle på en bilfri (ikke langt unna faktisk) vei i vårsolen.

Drøbak er en liten perle 4 mil fra Oslo, og kan minne om en sørlandsby. Her stoppet vi på Pavels Bakeri for å innta litt sunn næring, slik at vi var i top shape til hjemoverturen.

Alle turer over 8 mil har obligatorisk Cola, sjokoladebrus og skolebolle.

Etter den lille lunsjen der så bar det hjemover. Og denne gangen gikk det litt smidigere da vi bare kunne følge Mossevei, Solveien og Kongesveien helt inn til Grønnland i Oslo. Her hadde vi bra tempo, og jeg begynte for alvor å merke kampen fra gårdagen. Jeg ble helt stokke stiv siste halvannen mila, og snittet vel på rundt 10 km/t fra bygrensen og hjem til St.hanshaugen.

Håvard og jeg har også lært at det kan være lurt å skru av wifi, bluetooth osv på mobilen på slike turer. Ladet iPhonen i natt, men gikk likevel tom for strøm 1 mil fra Oslo. Ingeniøren Henrik var ringrev og hadde batteri herfra til evigheten, og lo godt av newbie-trikset vårt!

Vi klokket oss inn på rundt 95 km og en respektabel snittfart på rundt 25 km/t, som også inkluderte besøk av et diverse borretslag og en hel del  småveier vi forvillet oss inn i. Men alt i alt er vi godt fornøyd, og jeg tror nok alle er enige om at det ikke er siste gang vi tar «Oslo – Drøbak – Oslo».