Stikkordarkiv: Italia

Sesongstarten 2018 er bestemt. Vi sykler Strade Bianche


Postet av


Tidligere har vi startet sesongen med å sykle Paris–Roubaix, Amstel Gold Race, Ronde van Vlaanderen og Liège-Bastogne-Liège. Nå tar vi en pause fra Belgia-området og sykler verdens vakreste sykkelritt,Strade Bianche i Italia.

Foto: roadcyclinguk.com

Rittet arrangeres første helgen i mars 2018 og opplegget er snudd litt på hodet i forhold til de tidligere turene der amatørene sykler lørdag og proffene søndag. Opplegget for vår del vil være å reise ned torsdag kveld og sykle en langtur fredag med lunsj i Firenze. Se proffene lørdag og sykle selv søndag.

Rittet for amatørene er ikke det skumleste vi har syklet med sine 130 km og 1350 høydemeter. Men det er et nydelig ritt med «punchy hills» og 30 kilometer grus i hjertet av Toscana.

Målgangen er ganske så spektakulær hvor vi sykler inn i Siena og får en skikkelig puncher bakke med 16% stigning. Og her skiller vi nok menn fra mus og hvor alle i Tunge Gir helt sikkert har lyst å komme først i mål og score poeng på rollen som kaptein for sesongen.

Pre-sesong i Italia


Postet av


Deler av Tunge Gir har i år lagt pre-sesongen til Italia.

Målet med turen var enkelt, få en del km i beina tidlig i sesongen og få klatret litt før lige-bastone-lige.

Vi skulle i alle fall få formen på plass tidlig, slik at vi kunne cruise igjennom vårsesongen og kanskje sette de andre i klubben litt på plass på første felles økt, det var i hvert fall lov å drømme stort på flyet nedover.

Valg av flyselskap ble denne gangen Ryanair, mest fordi de lander i Bergamo som er et utmerket utgangspunkt for en kjøretur nordover til alpene. Et lite tips med Ryanair et at ja, du må betale for sykkelkoffert, men den kan til gjengjeld veie 30 kg, ganske praktisk, da får du med alt du trenger.

20170302_084857[1]

Greit vær i Solto Collina

Vi skulle heldigvis ikke langt i bil, så etter ca. 40 min ankommer vi Solto Collina, der vi skulle ha base de nærmeste dagene. Solto Collina er en bitte liten fjellandsby ved Iseosjøen, og et perfekt sted for sykling i bakker.

Siden vi skulle forberede oss på Lige-bastone-Lige hadde løypeansvarlig Stein, funnet noen ekstra artige høydemeter ifølge han selv, med innslag av historiske perler for de som liker Giro Di Italia. Det hjelper selvsagt ikke når du er midt i bakken, men er litt kult å tenke på etterpå.

Utfordringen er at Giro Di Italia er kjent for å være knall tøff og det er mulig Stein hadde drømt seg litt bort når han designet løypene, og glemt at han ikke klatrer spesielt godt. For det ble en brutal start på dag nr 1, der det etter ca 10 km så kom det lille monsteret Coll di San Fremo, der vi teller ca 30 hårnålsvinger om vi er litt snille.

Bakken er nok mest kjent fra Giro di Italia 1973, der den dannet grunnlaget for Eddy Merckx sin sammenlagtseier. Eddy hadde allerede vunnet giroen i 68,70 og 72. Men etter en rolig start på Giroen i Tyskland, der laget til Eddy kontrollerte det meste på de 5 første etappene skulle det smelle til på etappe 6 til Iseo, og angrepet skjedde i klatringen opp til San Fermo.

Det man kan lese av etappen i 73, er at Eddy angrep ganske tidlig i bakken, der han kom seg løs sammen med en ung og lovende Giovanni Battaglin og Panizza.

Bilde 1

Håkon takler 17% stigning.

Det som gjør bakken spesiell er at den etter 2 km, så får den et parti på ca 3 km, med en snitt stigning på over 12%. Faktisk så er den maksimale stigningen på 19,2% og gjør at bakken er på 13 plass over de bakkene med de bratteste partiene i Italia, med asfalt vel å merke.

Hva vil det si? jo det er mer enn Mortirolo fra begge sider, og like mye Monte Zoncolan fra vest, sånn til referanse. Etter disse km med 12%, fortsetter bakken i ca 6 km med en snitt stigning på ca 7-8%. Eddy fikk 29 sekunder på sin nærmeste utfordrer på etappen, og gikk videre til å vinne hele giroen. På vår tur, fikk Olav fort rollen som Eddy, ingen var Battaglin eller Panizza.

Coll di San Fremo

Coll di San Fermo

20170302_141415[1]

Håkon er klar for lunsj i sola.

Når vi så endelig var på toppen, så startet nedkjøringen på 17 km til Iseo og Iseosjøen, der vi spiste lunsj i sola og hørte på VM i langrenn på radio. Iseosjøen er mest kjent for Mont Isola, som er en øy midt i innsjøen. Dette er den største øya i verden som ligger i en innsjø, og øya ble også brukt til innspilling av Mesternes Mester i 2014.

Vannet er perfekt å sykle rundt, der spesielt sykkelveien mellom Vello og Toline innbyr til fartslek. Skikkelig gøy med smale, svingete veier mellom innsjøen og stupbratte fjellvegger, med flere små tunneler. Bør oppleves!

Siste strekket hjem fikk vi til og med drahjelp av en lokal «Nibali». Ganske greit når det er lenge siden forrige langtur. Han var derimot mindre imponert, da Stein dro til med en uannonsert skiltspurt når vi ankom Riva di Solto, og jublet som om han hadde vunnet VM. 1-0 til Norge over Italia, men det kan tenkes at de ikke verdsetter skiltspurt like høyt som Stein.

Kvelden ble avsluttet med italiensk øl og pizza, samt at Sportsdirektøren ringte for å høre om dagen, og hvem som var sterke. Han kunne sette 2 streker under navnet til Olav og mulig solobrudd på Enebakk rundt, mer om det før 1 mai.

Hele dagen kan du finne her:https://www.relive.cc/view/885039506

Dag 2 var været dessverre dårligere, sola var borte og beina ganske tunge. Planen var å både sykle flere km og flere fjell enn dagen før, siden vi kom i gang litt tidligere.

Rovetta er i 2017 start by for Giro di Italia sin kongeetappe, og det er som kjent 100 års jubileum i år. Perfekt sted for lunsj tenkte vi, og la inn en liten omvei over et fjell og noen partier med hvit grus på veien, så fikk vi litt strade bianchi feeling også.

Etter lunsj i Rovetta skulle det gå oppover igjen, men med mat i magen glemmer man tunge bein og det dro seg til med skiltspurt. Stein kom seirende ut mot Olav, men han hadde nok glemt at han skulle klatre, for nå gikk det opp, opp, opp til det passende stedet Bratto og det som skulle bli dagens høyestepunkt Passo della Presola, 1297 meter over havet.20170303_143704

Håkon derimot hadde endelig funnet klatrebeina, og jobbet seg lett oppover. Men ca 200 meter før toppen skjer det, major teknisk feil! Håkon tråkker for mye watt og hele bakgiret rives i stykker. 20170303_143151[1]

I tillegg begynner det å regne lett. Siden vi ikke har med følgebil, sender vi Håkon i retning et høyfjellshotell, mens vi andre snur for å hente bil.

20170303_121236[1]

Olav sjekker Strava.

Regn, 15 km nedover og maks 8 grader ble en kald opplevelse, men etter hvert fikk vi kjørt tilbake og hentet både sykkel og rytter.

Hele dag 2 finner du her: https://www.relive.cc/view/886129579

Dag 3 så var det sykt mye regn, men temperaturen var egentlig grei. Men beina begynte å bli tunge og man kan jo bli syk når det regner såå mye. I tillegg hadde jo ikke Håkon mulighet til å bli med på tur. Dermed ble det en kort tur, og heller Strade Bianchi på tv. Sykkel det også.

Alt i alt, mye bra sykling, mye bratte bakker, noen skiltspurter og Tunge Gir er i gang med 2017!

Noen flere bilder:

20170302_125454

20170302_12261320170302_124715

Stier og Downhill i Verbier


Postet av


Øyvind er generelt kjent for å ha mange gode ideer. Men forslaget hans for høsttur i år er en av de bedre: «Hva med å sykle downhill og sti i alpene? Det er røddig da!» Jeg var helt enig i at det var et ryddig og bra forslag.

Etter å ha sjekka litt begynte rekruteringskampanjen. Det er viktig å ha de riktige innfallsvinkler når man skal rekruttere til en slik tur. Følgende unnskyldninger/lokkesetninger ble brukt:

1) Bruker bare 2 feriedager!
2) Viktig å ha noe å glede seg til!
3) Trenger jo ikke å koste såå mye!
4) Kult å prøve noe nytt!
5) Det blir gøy da!
6) Dette har du fortjent!

Kom gjerne med flere forslag i kommentarfeltet under, det trenger vi. Null stk ble nemlig rekruttert.

Uansett, Ryanair tok oss til Milano, der ventet leiebil og varmere vær. Kombinasjonen ivrig sjåfør og masete GPS (trodde stemmen løy en stund) fungerer sånn passe. Vi hadde derfor noen runder rundt i Bergamo før vi havnet på riktig vei.

Sesongen var skikkelig på hell i Verbier og alt vi klart å finne av overnatting i landsbyen var et herberge kalt Studio Denise. Dvs, huset het snowbird, rommet het studio Denise. Hvorfor? Det må fåglarna vite, ikke vi. Plassen var også preget av forberedelser til vintersesongen med veiarbeid og tørrtrening på snømåking.

For Fredagen hadde vi ordnet med guide. Erik fra Nederland driver sitt eget guideselskap og tilbyr også overnatting med mat nede i dalen (www.mtbverbier.com). Han tok oss med i stiene rundt Verbier skianlegg. Syklene vi leide var av typen med 130 mm vandring. Han kom både med teknikktips, masse info om området, funfacts og viste oss noen fantastisk fine, lange flytstier. Dagen endte med en utrolig lang tur ned hårnålsbonanza til bunnen av dalen. Der fikk vi se huset hans og fikk servert øl og peppernøtter (selvfølgelig). En helt magisk dag der vi fikk se hva Verbier har å by på med sykkel. Kanskje kommer vi tilbake og bor hos Erik.

Øyvind med helt nye, dyre hansker, holdt nesten hele helga

Øyvind med helt nye, dyre hansker, holdt nesten hele helga

På lørdag hentet vi våre reserverte DH sykler på den fancy sjappa Mountain Air. Merkelig å sykle på sånne doninger. lavt sete, masse vandring og bratt vinkel. Men håra på beina begynt å komme tilbake og jeg hadde kjøpt meg baggy shorts, stilen var derfor ikke helt feil.

2014-10-11 14.55.42

Heisbasert sykling er dritgøy. Første turene var temmelig slitsomme og skremmende. Men etter hvert satt teknikken bedre og vi våget oss utpå noen av de mer utfordrende løypene. Vi følte oss ganske gode helt til vi ble passert av noen kids med enda mer baggy klær. Galskap! – Håper vi får til det en gang. Grensene ble presset hardt og flere ganger kanskje litt langt. Øyvind hadde en legendarisk tur ned en ramp. Heldigvis filmet jeg seansen. Han har lagt ned veto på at den skal legges ut. Men for å være helt sikker på sånt må man nesten skrive bloggen selv..

2014-10-12 15.18.45-9

Starten av rød løype

Starten av rød løype

Vi hadde to dager i anlegget og vi var nesten helt alene begge dagene. Det var effektiv kjøring til heisen stengte hver dag. Vi var et par ganger innom service for å skru litt og bytte ut en knekt pedal. DH sykling frister til gjentagelse og vi er begge klar for mer!

Siste dagen regnet det og heisen stod. Vi kjørte derfor opp til fjellhytta Brunet og gikk en fjelltur. Fantastiske områder med tinder, breer og hengebruer.

Se! En bjørk!

Se! En bjørk!

Tåkelegging

Tåkelegging

Både Øyvind og jeg er enige om at dette skal bli en tradisjon. Men vi vil også teste ut de norske anleggene når sommeren igjen banker på døra.

Til slutt en liten videosnutt:

Sommer og sykkel i Italia


Postet av


Som nyfrelst sykkelentusiast kjente jeg på at to uker uten melkesyre og blodsmak ville være i meste laget, selv i deilige Italia.
Jeg bestemte meg for å leie sykkel, noe som skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort.
Internettet ble skrudd på og jeg begynte å søke etter å finne første og beste utleier av landeveissykkel i nærheten av Terra Felice. Etter å ha trålet gjennom de seks første sidene med søkeresultat begynte det å gå opp for meg at det ikke var så enkelt som jeg først hadde trodd.

Florien:
Etter iherdig leting fant slutt fant jeg frem til en hjemmesnekret hjemmeside, der de, på gebrokkent engelsk og det skriftlig, kunne opplyse om at de leide ut sykler i området vi skulle feriere.
Det viste seg, selvfølgelig, at de ikke hadde landeveissykler, men yndige damesykler med kurv. Jeg vurderte en liten stund å slå til, men da jeg så for meg en slank og ganske så sommerblek nordmann, i fult sykkelutstyr, tråkkende langs landeveien i lett oppsittende positur kom jeg heldigvis på bedre tanker.
Etter en lengre korrespondanse med Siliva, som innehaveren av damesykkelutleie het, fikk jeg kontaktinformasjon til en Florien i Topbike Rental & Tours.
Det at Florien og hans Topbike Rental & Tours befant seg i Roma, nesten 120 kilometer fra Terra Felice var ikke noe problem, de ville bare ha ytterligere 120 euro for å frakte dem til Terre Felice. Vi fikk til slutt forhandlet ned prisen med ti prosent og så var det bare å vente. 

Feil sykler:
Jeg hadde allerede vært en uke i Italia og begynte å glede meg til å tråkke med det sykkelgale folket. Telefonen ringte og Florien var på plass med syklene. Han stod smilende ved bilen da vi møtte ham og vi ble overrasket da syklene vi hadde fått ikke var de vi hadde bestilt. De var mye bedre! Syklene han hadde tatt med, var fra en tysk leverandør som heter Ghost. De var hvite, de var frekke og de var lette. Nå var det bare å komme seg på setet!

En fin overraskelse ventet oss da syklene var bedre enn de vi hadde bestilt.

En fin overraskelse ventet oss da syklene var bedre enn de vi hadde bestilt.

Nedtur:
Neste dag stod vi klare litt før klokken ni. Solen var godt gjemt bak disen og temperaturen var behagelig, så dette skulle gå greit. Men etter å ha varmet opp i ti kilometer så smalt det i dekket, jeg hadde punktert for første gang i karrieren. Det viste seg at dekket var slitt og det var nødvendig å kjøpe nytt dekk. Det lovte jo godt ettersom det ikke fantes en eneste sykkelbutikk i mils omkrets. Men etter iherdig søk husket jeg at landet vi var i ikke var så interessert i å kommunisere på engelsk, italiensk er jo noe alle kan! Så, etter at min venn Google Translate hadde gjort jobben sin, fant jeg ut at det var en sykkelbutikk i nabobyen Terracina som lå 30 minutter unna.

Det var det dekket

Det var det dekket

Den første ordentlig sykkeltur fikk jeg neste dag. Jeg hadde ikke rukket å kjøpe nytt dekk, så jeg måtte dele sykkel med  Terje som var andremann i følget og som også hadde leid sykkel. Da jeg endelig kom i gang hadde gradestokken bikket 30 og solen hilste meg velkommen med noen frekke slikk bak i nakken.

Jeg hadde bestemt meg for å lytte til kroppen, ta det med ro samt drikke mye vann slik at jeg ikke skulle gå i sjokk allerede første dagen. Jeg tråkket rundt 35 km da jeg fant ut at sykkelturene måtte begynne en del tidligere. Det var alt for varmt.
Jeg fant også ut at italienere, på landeveisykkel vel og merke, er meget høflige og hilser når de møter en med felles interesse. ”Ciao” er da en vel brukt frase og et lite kneist med nakken er også på sin plass.

Rule #40 // Tires are to be mounted with the label centered over the valve stem.

Rule #40 // Tires are to be mounted with the label centered over the valve stem. «Check»

Klatring:
Den neste dagen fikk vi byttet dekk og nå skulle vi komme oss av gårde begge to. Klatreglad som jeg er så jeg muligheten til å bestige det eneste fjellet som var i nærheten. Klatringen gikk bra, veien hadde mye skygge og utsikten var fantastisk. En liten kuriositet: På veien opp syklet vi forbi en lubben italiener som løp i høyt tempo mens han snakket i telefonen. Rett før vi tok ham igjen stoppet han i veikanten, spydde litt for så å løpe videre. Hele tiden iført handsfree og i samtale med en eller annen i den andre enden.

På toppen var vi faktisk på høyde med de få skyene som var. De kom inn fra havet og kilte oss litt før de forsvant innover i landet der de sakte men sikkert fordampet og forsvant.

De eneste skyene vi så i løpet av hele ferien..

De eneste skyene vi så i løpet av hele ferien..

På vei tilbake vi stoppet på en liten café i gamlebyen. To caffe doppio ble bestilt og vi følte oss som ekte italienske fjellgeiter. En meget bra tur!

Over evne?
Nå hadde vi fått blod på tann så vi bestemte oss for å sykle til Roma for å levere syklene. En rask titt på GPS-en fortalte oss at det var rundt 110 kilometer. Det er en helt overkommelig avstand, men varmen og ikke minst den beryktede trafikken i Italia gjorde sitt til at jeg begynte å kjenne på nervene. Det hører også med til historien at vi hadde vært på besøk på en av de flotte øyene i området, men hadde blitt forsinket og var ikke hjemme før klokken ett. Avtalene var at vi skulle ut å sykle klokken 06:30..
For første gang i løpet av ferien glimret den behagelige disen med sitt fravær og en stor og dirrende sol ønsket oss god morgen… Dette blir varmt!

Og solen var i strålende humør, bare litt for tidlig..

Og solen var i strålende humør, bare litt for tidlig..

Vi startet stille og rolig, passet på å drikke mye vann og så lite til den beryktede trafikken. Vi var faktisk så flinke til å drikke at vannet etter hvert bare rant rett gjennom. Dette førte til litt for hyppige tømmepauser. Vi hadde bestemt oss for å følge Tomtom’en sine instrukser og den var bedt om å følge sykkelveier. Men, etter ca. 40 km passerte vi en by som heter Latina og plutselig var vi på motorveien. Biler, lastebiler og busser dundret forbi oss. De var litt for intime og dragsuget var ubehagelig. Til slutt måtte vi slå retrett og syklet tilbake til en stikkvei vi hadde sett tidligere. Vi bestemte oss for å sykle i den retningen vi trodde at Roma befant seg og etter en stund hadde Tomtom skjønt at vi ikke ville tilbake på motorveien og fant heller noe mindre trafikkerte veier.

Tung:
Men så begynte det å bli fryktelig tungt. Luften lå og dirret foran oss og vi så ikke om veien steg eller om den var flat. I ettertid fant vi ut at veien steg jevnt og trutt i over 30 kilometer, noe vi ikke fikk med oss på grunn av den varme og dirrende luften. Humøret var på et lavmål og den tidligere så gode praten ble erstattet med grynting. Etter rundt 80 km stoppet vi på en café og bestilte to caffe doppio, vi satt oss ned ved et lite bord og lot hodene dunke mot bordplaten. Men så kom innehaveren og spurte hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Han fikk store øyne da vi fortalte ham om turen vår og samtlige gjester måtte komme og hilse på oss. Med et følte vi oss som supermenn og med skulderklaps fra gamlegutta var energien med ett tilbake. Vi tråkket noen kilometer og så, endelig, kom nedoverbakkene!

Resten av turen gikk som en drøm, Tomtom’en guidet oss rett til sykkelgutta i tjukkeste Roma og da jeg fikk servert en kald øl var lykken et faktum! 111 kilometer i 36 graders varme, der og da føltes det faktisk ut som en liten bragd.

Lykke..

Lykke..

Oppsummering:
Hvordan skal man så oppsummere det å sykle i Italia?
Det er varmt.
Barberte legger er innafor.
Kan ikke annet enn å anbefales.