Stikkordarkiv: Jølstravatnet

Norgesturen – Vestlandet på langs på sykkel


Postet av


Skal du sykle en eneste tur i hele ditt liv. En eneste en. Eller sykler masse og har en ledig helg. Da setter du deg sporenstreks på toget til Åndalsnes, og legger veien sørover mot Voss. På veien møter du de råeste fjellovergangene, vakreste fjordene, idylliske småsteder og de mest billedskjønne vannene. Det er lett å bli svulstig når det er snakk om sykling i vestlandsnatur, men her er det rom for å dra frem de frekkeste beskrivelsene man klarer.

Åtte ryttere klare for å bryne seg på Vestlandets naturlige buffe

Våre direktører hadde jobbet med rute og opplegg i månedsvis i forveien. Det endte sågar med at den ene måtte skifte dagjobb. Han er laget for større ting. (Arctic Race har allerede vært på tråden). Planen var enkel; møt opp på Ensjø, kjører sammen til Åndalsnes i to biler, ankommer Åndalsnes camping, gjør klar sykler, spis noen ekstra kalorier, sov og vær klar neste morgen. Dette året var også spesielt siden ingen hadde glemt noe av betydning. Eneste skår i gleden; orkanen Gert var meldt å treffe oss. Skulle Gert ødelegge hele turen?

Turen oppsummert i filmformat

Len deg tilbake og nyt årets Norgestur. Her er 3 minutter sykkelglede og deilig rock!

Åndalsnes – Grotli

Trollstigen sykle sykkel

Tunge Gir klare for lagtempo opp Trollstigen.

Første utfordring; Trollstigen og ca 800 høydemeter opp hårnålsvingene

Henrik forbi en nydelig foss, og setter inn et ekstra gir

Richard i drivet oppover Trollstigen. Ikke noe å utsette på han der?

To ryttere på vei opp Trollstigen.

Starten ut fra Åndalsnes er slak oppover med Trollstigen i horisonten. Som vanlig kjører vi et kameratslig tempo, og passer på å nyte både utsikt og deilige omgivelser. Det er elleve hårnålsvinger oppover, og stupbratte fjell på alle sider. Tankene går tilbake til de som begynte å lage disse veiene en gang for lenge siden. Vi hyller dem, og takker for at de har lagt såpass godt til rette for oss som kommer syklende et par hundre år etterpå. Norges Stelvio kalles det. Eller er Stelvio Italias Trollstigen? Kanskje syklet vi såpass rolig for å holde oss lengst mulig i dette området.

Både lår og smil er fortsatt friske. De ca 800 metrene opp går bra, og det er ikke noe tegn til meldte Gert.

Hvilken vei videre?

Fra toppen av Trollstigen går det brått nedover igjen, og nye høydemeter melder sin ankomst. Nå skal vi sykle oppover (600 nye høydemeter) før vi igjen kan sykle nedover mot Geiranger. Geiranger hadde også lovet oss lunsj.

En av de få flatene på første dag

Det bærer opp igjen, og etter hvert utsikt over Geirangerfjorden

Ørnesvingen; det populære utsiktspunktet over Geiranger. Disse gutta så på fotografen i stedet

Nedover mot Geiranger er det god rull i hjula

Alt det beste man trenger

Lunsj i Geiranger; og ti frekke cheeseburgertalerkner står på menyen

Vi spiser som alltid cheeseburgere når det er lunsj. Akkurat denne gangen var det kanskje en liten hake ved dette valget. Norges (underveis oppfattet som Verdens) lengste bakke sto og gliset til oss etter lunsj; Dalsnibba. Vi lot burgerne få 30 minutter ekstra på seg med å komme så langt ned i systemet som mulig. Deretter ble det ytterligere ti minutter for å planlegge angrepet.

Hehe, skulle da gå greit opp her?

For Richard ble det et tøft møte med bakken da burgerne kjørte en uanmeldt retur, og utover kvelden benyttet som sauefor. Turen opp var for resten av laget magisk, tøff og en stadig shut-up-legs. 1500 høydemeter på 17 kilometer. Men denne delen ga oss samtidig de meste spektakulære opplevelsene. Se bilder under:








Førstemann opp; Eirik

All vel oppe på Dalsnibba. Henrik feirer med å bryte en av reglene. Usikker på hvordan dette blir godtatt

Vi har dermed besteget turens røffeste bakke, og derfra gikk det bare nedover. Bortsett fra neste de neste dagene da, for da gikk det oppover igjen. Men første dagen var rett ned til Grotli, og en overnatting på Grotli Høyfjellshotell. Det innebar store rom, deilig buffe, lokal øl, skrøner og gjennomgang av dagens spurter. Fire spurter var meldt på forhånd (les mer om de her), men to av dem måtte strykes grunnet endring i skiltvisning siden sist Google tok bilder i området (2009 red.anm). Uansett så ledet Kenneth dagen, etter å ha vunnet begge de tellende spurtene. Altså avgjort i manges hoder.

Oppsummering dag 1:

  • Kenneth leder sammenlagt foran Håvard
  • Eirik hadde småpene 240 i normalized watt på de 6,5 timene vi syklet
  • Dalsnibba forsvarer tittelen som Norges lengste bakke
  • Nedkjøringen forbi Ørnesvingen mot Geiranger kan anses som et av Norges syv underverker
  • Kortreist øl på Grotli er helt i øltoppen
  • Dagens vakreste; Geiranger – Dalsnibba
  • Dagens beste: Ren og kun vaniljesaus til dessert på Grotli
  • Dagens bestemann: Eirik var førstemann til Dalsnibba

Sufferscore og profile for første dag

Se første dag her

Grotli – Vassenden (Jølstravatnet)

Neste morgen var det gråvær i sikte, og veien over Gamle Strynefjellsvei var antatt møkkete. Regn kom og regn gikk, men det var bare å hoppe i det. Neida, vi sykla i det.

Ryttere til lading av antatt kortreist strøm. Da er det lov

Gamle Strynefjellsvei er grus, og gir dermed et lite klassikerpreg over det hele. Vi elsker det, og selv litt regn og søle kunne ikke gjøre noe med trøkket over fjellvidda.

Et fargerikt fellesskap peiler ut dagens rute



Kortreist vannpause og sykkelvask

Etter å ha forsert den gamle veien bar det nedover forbi Stryn sommerskisenter (ikke åpent grunnet snømangel). Her lå tåka som overbrukt, hullete dyne. Tåkedottene stakk ut over alt, og noen steder var det helt borte. Hater når jeg får en slik dyne når jeg er på besøk hos en dårlig venn, men de tidvis åpne periodene var et visuelt mesterverk. Toppene stakk opp i solskinnet, og fortalte oss at vi var på vei i motsatt retning. Hvor langt holdt tåka lurer du på? I det vi kommer ned til Stryn City er den totalt forduftet. Etter å ha syklet i Peer Gynt og Edvard Griegs domene, er vi nå kommet til Tiedemann og Gude. Ferden fra Stryn, gjennom Loen, Olden, Innvik og Utvik gir deg et lite snev av fordums bonderomantikk. Nok en gang må bildene tale for seg:





sykle stryn

Ved Utvik gikk det et ras for et par måneder siden, og det var lenge tvilsomt om det var mulig å sykle opp veien. Les om flommen her. Av bildene kan du se at det ikke var mye vei igjen. Dagene før vi ankom hadde vi fått nyss i at de kjørte kolonnekjøring fra Utvik. Og da er det jo bare å smekke 8 syklister også inn i den kolonna da? Jepp. Vi var rause nok til å legge oss bakerst. Opp til toppen var det ca 600 høydemetre, fordelt på 9000 meter. Ikke for bratt, og man kan holde en ganske god fart.

Henrik, Håvard og Eirik prøver å rykke fra feltet opp fra Utvik. Ble hentet igjen ved matpausen

Jan Øyvind og Richard følger like bak

Richard bruker noen pizzastykker som overlevde lunsjen i Stryn. Velbrukt

sykle utvik vestlandet

Dra på seg noen ekstra filler og trøkke i seg noen nøtter da vel. Stein Thore er ikke helt sikker. Henrik og Kenneth prøver å finne en snarvei på det lokale kartet.

I løpet av en dag er det alltid godt å være på det punktet hvor resten av turen er nedover. Ved Breimsbygda skisenter var vi nådd dette punktet på dag 2. Litt kjøligere enn det var ved Loen, men tross alt ferdig med klatringen. Til Byrkjelo var det rett ned, og flere deilige svinger å legge seg i. Etter at Henriks forsøk på snarvei ble nedstemt, og de to direktørene tok ansvar fant vi veien mot Skei. Flate og fine veier mellom barske fjell. Og som vi liker å si det; barske ryttere i barske omgivelser. Fra Skei følger vi Jølstravatnet mot målgang ved vannets vestligste punkt; Vassenden. Passende navn på et sted som har slått seg ned ved enden av et vann. Her skulle jeg bli tenkte stedet, og tok så navnet Vassenden. Og der har det blitt. Og dit kom vi. Et liten overnattingsplass har dem fått der også. Der har de bensinstasjon, restaurant, hotell og matbutikk i ett. Lurt, og plassbesparende det. Og det er uten tvil den flotteste leiligheten vi har bodd i gjennom alle disse årene vi har syklet Norge på kryss og tvers. Skal du leie deg en bachelorpad for en helg -> Ta deg en tur til Vassenden, og lei deg inn på Jølstraholmen Camping. På restauranten ble vi servert biffsnadder, lasagne, burgere og kjøttkaker. Assortert utvalg der altså. Deretter ble det party i leiligheten. Neida, det ble rolig, akkurat som Vassenden sjæl.

Rute og profil for dag 2.

Se dag 2 på Strava

Oppsummering dag 2

  • Kenneth leder fortsatt, og har økt ledelsen sin til 14 poeng.
  • Selv om Eirik, Henrik og Håvard jobber sammen for å knekke Kenneth viser han seg som den raskeste i feltet.
  • Dagens flotteste: Stryn – Loen – Olden
  • Dagens hyggeligste: Den lokale stryningen som fortalte lokale historier under pizzalunsjen vår i Stryn
  • Dagens bestemann: Kenneth øker ledelsen sin tross tre stykker som samarbeider om å knekke han.

Vassenden – Voss

Siste dag var spådd å være den tøffeste; 175 km og 3500 høydemeter. Les om rutevalget her. Siden vi hadde et tog å rekke i Voss ble det spekulert i hvor tidlig vi måtte dra. Jan Øyvind vurderte å stikke ut etter en times hvil etter gårsdagens middag. Men ble overtalt til å ta en natt til sengs sammen med Henrik og Håvard. For å unngå en dag med stress (som vi har nok av ellers i hverdagslivet) ble det besluttet å sykle av gårde 06.00. Håvard spiste frokosten kvelden i forveien for å få litt ekstra hvile på morgenen. Alle syklene var gjort klare, baggene var pakket, niste var smørt og klærne hengt til tørk og avluktning. Så utrolig nok var alle på sykkelen utenfor campingen 06.14. Tre fjelloverganger og en ferjetur ventet oss. I tillegg til en haug av regn, som vi ikke helt hadde forutsett. Men hva kan man si, det er jo Vestlandet.

Første motbakke får vi like etter Holsen. Kun 400 meter, men i løpet av 4000 meter er det altså 10% stigning. Og her setter det i et voldsom regnvær. Noen var lure og sykler med Gabba, mens enkelte hadde kun kledd seg for å håndtere litt morrakulde. Sjåførene i følgebilen var heller ikke kommet seg ut av senga ennå. Dermed var det ganske kjølig og kun en megarask pissepause på toppen. Nedkjøringen ble kald!

Vestlandet sykkel

Et rop om hjelp

Væske inn, væske ut

sykler vestlandet

Unna vei, her kommer vi

I bunnen blir vi etter hvert tatt igjen av følgebilen, og noen foretar et par raske antrekksbytter. Men vi kan ikke styre for lenge; er jo tross alt et tog å rekke.

Etter noen kupperte mil kommer vi til klatringen mot Gaularfjellet. Her følger vi en såkalt fossesti, hvor du av navnet kan anta at det er fosser langs veien. Det er korrekt. Masse fosser, og flere stopp for å se og ta bilder gjorde at vi heller ikke opp dette fjellet klarte noen KOM’er.

En sportsdirektør og hans foss

En sykkel og hans foss

Et sykkelteam på en smal bro over et fossedrag. Får det ikke stort koseligere enn det

Etter 20 kilometer med jevn stigning når vi til slutt toppen av Gaularfjellet. Omtrent på det tidspunktet vi vanligvis begynner å sykle om morran. Vi er altså i god rute for en behagelig dag.

Vel opp er vi alle samlet. Gråværet gir heller ikke slipp på oss

Som du ser av bildet var det ikke stort med servering her. Så da kom de påsmurte skivene med nugatti til sin rett. Åtte liter eplejuice gjorde også at vi fikk fylt på nødvendig væske. Deretter var det history repeating: nedkjøring. Denne gangen ned til Fjærlandsfjorden, og Balestrand. Men oolala for en kul nedkjøring da. Krappe hårnålsvinger uten å møte noen biler. Litt glatt veibane gjorde at man måtte teste seg litt fram med bremseeffekten. Etter å ha fått kjørt inn den bar det rett utfor.

Håvard og Eirik i ekstase over veiene som venter under dem.

Gaularfjellets hårnåler. Og en og annen tåkedott

Ja, er vi klare da. Gooo

Når vi etterhvert når havnivå tok være seg opp betraktelig, og vi kunne flekke av oss det vi hadde og sykle så lettkledd som mulig. Ikke noe gleder oss mer enn å kunne gjøre det. Vi rakk i tillegg ferja fra Dragsvik over til Vangsnes. Skuffende nok var dette nok en ferje hvor de ikke lenger har servering. Altså ingen svele. Ikke en kaffe en gang. Underholdningen sto Henrik for med sitt foredrag om Frithjof den Frøkne, og hvordan keiser Wilhelm fikk reist en statue av denne myten for ca 100 år siden. Les den, og ta deg en tur til Vangsnes sier vi.

Inge svele, men herlig stemning

Fra Vangsnes gikk ferden mot Vikøyri, og foten av Vikafjellet. Her var det litt tempo på gjengen, lettkledde og flotte, og resultatet ble:

7 stykker inne på topp 10 på Strava. Uvant kost. Dette feira vi med åtte burgertalerkner.

Litt rask omkledning på kaja, og forberedelse til Vikafjellet

Vikafjellet går fra havoverflaten til 962 meter, på ca 13 kilometer. Lang og seig. Lang og seig der altså. Nok en gang var vi usikre på hvilket vær som møtte oss oppover, men sett i ettertid hadde alle kledd seg for mye. Note to self; man blir varm av å sykle oppover. Odd Christian Eikings KOM opp denne bakken lot vi stå urørt.

Kenneth lar feltet stikke og tar en siste selfie med seg selv, Vikøyri og Vikafjellet

Vikafjellet

I denne bakken sprakk feltet veldig opp og man kjørte i det tempoet man hadde inne, og det viktigste var å nå toppen på årets siste klatring. På toppen ventet også årets siste spurt. Forutsetningen er klare; Kenneth vinner sammenlagt ved å være topp 3. Håvard, Henrik og Eirik har teoretiske  muligheter til å ta han igjen, men er avhengig av at Kenneth feiler. Som på de tre foregående spurtene følger Kenneth sin vanlige taktikk og legger seg i rygg på Håvard. Kan han følge han vil han vinne. Richard leder an, med alle på hjul. Eirik rykker forbi men alle henger med. Så stikker Henrik og opparbeider seg en luke. Ingen andre tør å tette. Så stikker Håvard og i et svakt øyeblikk av Kenneth får også han en luke. Håvard klarer ikke å komme seg opp til Henrik, men blir i stedet hentet inn av resten. I det gruppen bak runder en sving ser de Henrik passer kommuneskiltet og vinner spurten. Da smeller det, og Kenneth viser hvorfor han er årets vinner, og tar andreplassen. Eirik, Stein og Håvard følger etter. Kenneth er dermed årets vinner av grønn trøye, foran Henrik og Håvard.

Kenneth vinner sin første grønne trøye. Er det et nytt hegemoni på gang?

Fra toppen av Vikafjellet er det omtrent 40 kilometer med jevnt fall inn mot Voss. Voss er nærme Bergen, og været likeså. Her var det vått. Men nedkjøringen er jevn og uten vanskelig svinger så tempoet på siste milene er høyt. Etterhvert kom vi inn på hovedveien mot Voss, og trafikken tok seg voldsomt opp. Slitsomt for oss som var blitt vant til fjellets ro og fred.

Ledelsen i klubben hadde fått ordnet fine garderober i det fri hvor vi fikk skifte. Naturens gratis dusj kunne vi også bruke

Simen og Abdi i følgebilen hadde fått nok. En langhelg med men in tights er uvant kost for denne generasjonen.

Se ruta her

Punkter fra siste dag

  • Kenneth vinner årets grønne trøye på en overbevisende måte. Blir han prioritert foran Lindkjenn på spurter fremover?
  • Det å ende turene på Vestlandet gir oss enda en dag i uovertrufne omgivelser. Fantastisk rutevalg av ledelsen
  • Dagens bestemann: Jan Øyvind, som tross litt dårlig treningsgrunnlag, fullførte hele turen og tok everestingen på strak arm
  • Dagens opplevelse: Nedkjøringen fra Gaularfjellet
  • Dagens prestasjon: Kenneths forsvar av trøya på siste spurten
  • Dagens nedtur: Ingen svele på ferja

Oppsummering

  • Ruta fra Åndalsnes til Voss tar deg gjennom det vakreste av det Norge har å by på
  • Følgebil er helt nødvendig om turen skal oppleves som ekte landeveissykling. Vi har dypt takknemlige for den jobben Simen og Abdi la ned både som sjåfører, fotografer, dronefilmere, coacher, rappere og ungdommelig alibi
  • Begynn å sykle tidlig om morgenen slik at du kan nyte opplevelsen underveis.
  • Vanskelig å få tak i korrekt rittmat underveis, så forbered deg på burgere (som for oss er helt perfekt)

NYHET
Tunge Gir er nå på Instagram