Stikkordarkiv: jotunheimen

Trysilrittet


Postet av


Etter å ha blitt passert av Henrik på siste Merida ranking så jeg ingen annen utvei enn å stikke til Trysil i helga.
Der arrangeres det ritt både fredag og lørdag, og siden jeg først skal være grådig stiller jeg på begge to.
Så satser jeg på at beina digger en todagers. Det verste som kan skje er at resultatene sender meg enda lenger nedover på lista.

Målet på fredagens toppritt er å komme inn under 55 minutter, fordi det gir godt betalt hos Merida. Kommer jeg over en time, er det derimot ikke så bra.
Tight opplegg det der.
Følgende står skrevet om rittet:

Med hele 917 høydemeter fordelt på 13 km, er ikke dette rittet for de utrente.

Underlaget består for det meste av asfalt og grusvei, og inneholder også et nedoverparti som ofte kan skape dramatikk.

Tunge Girs nye kroppspryd. Dette skal gå unna si.

Tunge Girs nye kroppspryd. Dette skal gå unna si.

1000 deilige høydemetere er perfekt fredagskos, og god oppladning til Trysilrittet på 75 km på lørdag.
Vi gunner på, og satser på at litt tøffhet betaler seg.

For nøyaktig et år siden satt hele teamet på vei til Lærdal og Jotunheimen Rundt.
Grunnet ferie og fødsler klarte vi ikke å stille slagkraftig i år, men det kommer vi til å gjøre igjen siden.
Men se på filmen fra i fjor. Og tenker dere får lyst å stille neste år.

Og god tur til alle som reiser gjennom Jotunheimen.

Pakkeliste v2 – Jotunheimen Rundt 2012


Postet av


Joda, vi har lært etter fjorårets forberedelse – der vi, for å si det pent, bommet totalt med taktikken. Så i år har rittet blitt planlagt ned til minste detalj. Men uansett hvor lenge Håvard og jeg sitter og knotter med planleggingsdokumentet, så kommer man liksom ikke helt i mål likevel. Og det enkle svaret er VÆRET. Det er og blir rett og slett umulig å planlegge innholdet i sekkene som settes ut på de forskjellige stasjonene når man ikke aner om det blir sol eller regn – kaldt eller varmt.

Men vi har likevel gjort så godt vi kan. Så hvis det er andre syklister som leser dette, og som skal sykle Jotunheimen Rundt, og er førstereis – så kan kanskje vårt fantastiske planleggingsdokument være til hjelp. Det forutsetter selvfølgelig at dere er 3 stk, og kanskje tar høyde på rundt 18 timer.

Kona mi er uberimponert. Aldri før har jeg vært så strukturert i planleggingen. Og aldri før har jeg pakket 2 dager før jeg skal reise.

Vi leker ikke sykkel!

Er vi klare for Jotunheimen Rundt 2012?


Postet av


Nå er nervene kommet. Er vi virkelig klare for dette? Jotunheimen Rundt er ikke en rolig søndagstur rundt Bygdøy akkurat. Og når YR melder regn og elendighet over hele fjøra, så blir tvilen enda større.

For å ta meg selv først. Jeg følte meg i god form før jeg dro til Cannes med jobben. Etter det mistet jeg piffen liksom. Tre dager med bransjefest i Cannes er ikke anbefalt oppladning for noen tror jeg. Men jeg ser på Strava at jeg har syklet 1 800 km og klatret nesten 30 000 høydemeter, så jeg prøver å si til meg selv at det skal holde. Joda. Neida. Faen, holder det?

Men det er ikke det kjipeste. Pga ny sittestilling på sykkelen, eller jeg tror iallefall det er grunnen, så knasker jeg voltaren for å få bort en betennelse i kneet. Og det gjør meg rimelig nervøs – 3 dager før rittet.

Når det gjelder Henrik, så han vært gjennom bryllup og bryllupsreise, noe som sjeldent er forenelig med topp oppladning til sykkelritt. Men for å bøte på dårlig samvittighet for lite sykling, så har han gjort det eneste rette; gått til innkjøp av toppmodellen til BMC 2010. Den lille rakkern veier 6,3 kg, noe som kan komme godt med opp Sognefjellet når kroppen er full av gåselever etter honeymoon i Frankrike.

Håvard er sprek som en fole. Knuste nylig sin egen rekord opp til Tryvann, og er den soleklare hjelperytteren. Dette er mannen som skal taue Henrik og meg inn til Sogndal på 18 timer. Og nå har han gått til innkjøp av nye super-hjul som lager sånn deilig «svosj»-lyd som han sier. Pass opp for denne mannen. Dette er vår dark horse – vår Kurt Nilsen!

Her gliser han i barten mens Henrik godkjenner hjula!

Pakkeliste til Jotunheimen Rundt 2012


Postet av


I fjor hadde Håvard og jeg en en slags plan for hva vi skulle ha på oss, og hva vi skulle ha i sekkene på de forskjellige stasjonene når vi syklet Jotunheimen Rundt. Men siden jeg klarte kunststykket å glemme sykkelskoene, noe som resulterte i fullstendig kaos, så ante vi knapt hvilke stasjoner vi hadde plasser ut sekker til. Og hva som var i selve sekkene var et enda større mysterium. Jeg oppdaget jo f.eks. at jeg hadde en reservehanske på Fagernes, og den andre på Lom. Altså, med 20 mil å sykle mellom de to stedene.

Så i år skal det planlegges ned til det kjedsommelige. Ingen detalj er for liten her. Så her kommer første utkast:

Lærdal – Fagernes (0 – 145 km)

Starter kl. 21.05, og ankommer Fagernes rundt kl. 02 på natten. Dette starter jeg med:

  • Sykkel
  • Garmin Edge 705
  • Flaske 1 med vann
  • Flaske 2 med sportsdrikke
  • Frontlys (må kjøpe ny)
  • Baklys
  • Multitool
  • Sånn eikert-ting-tang-fikser
  • Ekstra slange
  • Pumpe
  • Dekkspade x 3
  • Luftpatroner x 2
  • Sykkelsko
  • Overtrekk til sko
  • Sykkelbukse – lang
  • Sykkeltrøye
  • Superundertøy – trøye
  • Vest
  • Vindjakke
  • Sykkelhansker – lange
  • Hjelm
  • Briller – lyse glass
  • Matpakke
  • Sportsbar x 2
  • Banan

Fagernes – Lom (145 – 293 km)

På Fagernes har jeg en sekk med tilbehør som skal vare ut natten. Viktig å spise godt på Fagernes. Ankommer Lom på morgenen engang.

  • Sportsbarer x 3
  • Gel x 3
  • Sykkeltrøye
  • Superundertøy – trøye
  • Cola x 1
  • Ekstra slange

Lom – Sogndal (293 – 430 km)

Her kommer selvfølgelig knekken når vi skal opp Sognefjellet. Heldigvis får vi gryterett på Lom. Håvard, du får prøve å ikke sovne med gaffelen i munnen 😉 Men forhåptentligvis, så blir det varmere nå utover dagen, og jeg kan skifte til lettere klær.

  • Sportsbarer x 3
  • Gel x 3
  • Sykkeltrøye
  • Sykkelbuke – kort
  • Løse ben
  • Løse armer
  • Sykkelhansker – kort
  • Brilleglass – mørke
  • Cola x 1
  • Bremseklosser
  • Ekstra slange
  • Seigmenn (1 seigmann hver hundrede høydemeter)

Sånn, det var førsteutkast. Noe jeg har glemt?

Kan forøvrig nevne at vi får brødskiver, vann og sportsdrikke på hver matstasjon. I tillegg er det som nevnt gryterett på Lom, og noen vaffler på toppen av Sognefjellet.

Del 1 av 2

Del 2 av 2

Jotunheimen Rundt 2012 – vi prøver igjen


Postet av


Mye mulig jeg rett og slett er kort i hodet. Jeg husker jeg bannet og skrek oppover Sognefjellet i fjor og var helt på felgen. Bryte måtte jeg også. Men, jeg husker ikke sånn helt eksakt hvordan det føltes, eller hvor slitsomt det var.

Så det er med friskt mot Tunge Gir tar nok en tur til Lærdal og stiller optimistisk til start. Håvard og jeg var spente på hva Henrik skulle finne på i år av unnskyldninger, og nå er det visstnok tur til Danmark som er planen.

Lett å glise etter ritt på 8 mil i solskinn i Follo. Jotunheimen blir en helt annen historie:

Jeg har planen og argumentene klare for suksess:

  • Huske å ta med sykkelsko i år
  • Ha litt mer kontroll på logistikk med tanke på innhold i sekkene
  • Lure med noe god omelett og sånn i sekkene
  • Satse på bedre vær
  • Ha med briller sånn at man ser noe hvis det skulle regne
  • Ta sykkelen på service før rittet, slik at bremsene holder
  • Sykle som en gal i juni
  • Er i bedre form i år. Neida. Joda. Eller?
  • Har erfaringen fra i fjor

Blir det en etterlengtet revansj mot Sognefjellet, eller går jeg på nok en storsmell. Lørdag 7.juli rundt kl 15 (krav på 18 timer) vet vi svaret.

www.jotunheimen.com

Jotunheimen Rundt 2011


Postet av


Etter å ha avtalt for 9 måneder siden at vi skulle stille opp i Jotunheimen Rundt var vi pent nødt til å følge opp. Bortsett fra Henrik da som igjen dro på seg en beleilig kneskade. Neste år er det nok bedre.Så da var det opp til Håvard og Eirik å representere. Og denne gangen skulle vi være bedre forberedt enn noen gang. Det at yr hadde meldt regn hele turen tok vi med en klype salt, da jeg like gjerne kunne spurt Oliver (1 år) om det og fått et like pålitelig svar.

Bilturen opp gikk forholdsvis bra, og vi trøkket i oss det vi kunne for å bygge opp lagrene vi kunne tære på det neste døgnet.

Svært viktig med næringsvett

Vi fikk hentet numrene våres og småprata litt med de lokale om hvordan ting burde legges opp. Og de kunne også garantere for fint vær heeeele veien. Så da lå det til rette for at det skulle bli en fin tur. Vi hadde så tre timer til starten gikk, og de brukte vi selvfølgelig på best mulig måte; søvn i bilsete. Vi våkna en time før start og så alle rundt oss i full vigør. Vi kom oss inn i garderoben og fikk skiftet. Alt var helt i rute, mmm, eller var det det? Nei, da fant plutselig Eirik ut at skoa sto igjen i Oslo. Nesten på nivå med meg da jeg glemte sykkelbukse og hjelm da vi skulle sykle Trondheim -Oslo for et par år siden. Etter lokal guiding kom han seg ned til campingen, som også er den lokale Reodor Felgen og selger sykkelutstyr på si. Han fikk seg et par nye sko, men selvfølgelig til feil pedaler. Etter nok en tur ned til Felgen var utstyret klart, og det var et minutt til rittstart. Altså helt i rute. Hva vi pakket i baggene som skulle stå på de ulike matstasjonene hadde vi derimot null kontroll på.

Starten (Bildet er lånt av Herbalife, en fin gjeng som vi fikk haike med et stykke)

Starten gikk, og vi slang oss med i teten i gruppa som satset på å sykle på 18 timer. De så ut som en flott gjeng, så her tenkte vi at vi ville få en fin reise. Og det tok vel ca fem minutter før regnet begynte også. Hmm, det var litt rart, det skulle jo ikke regne. Sikkert bare forbigående dette da. I stedet fokuserte vi på klatringen opp Filefjell, og 1013 meter. Her holder vi et overraskende høyt tempo, og både Eirik og jeg føler at alt fungerer perfekt. Når vi når toppen har ikke regnet gitt seg, men i stedet økt i intesitet. Flotte greier du. Enhver nedkjøring er jo perfekt når du mangler følelsen i fingrene. Når det i tillegg er såpeføre, briller med dugg og mørkt som på innsiden av en Baileysflaske blir det jo interessant. Utrolig nok kom nesten alle jeg så seg helskinnet ned til Fagernes. Her ble det servert deilig brødskiver, frukt, cola, sportsdrikke og varm drikke. Kaffen ble brukt til å få følelsen tilbake i fingrene. Og så drakk jeg litt. Vi brukte tydeligvis litt for lang tid på denne kosestunden, for når vi tittet opp var alle vi tidligere syklet med forsvunnet. Hadde visst dårlig tid da.

Jeg var så lur at jeg skiftet til tørt tøy på Fagernes, for nå hadde regnet gitt seg. Så tok det jo hele fem minutter før et enda verre regnvær satt i gang. Så fem minutter etter det igjen følte jeg meg som om jeg hadde syklet gjennom et akvarium. Men da ga det meg varme å tenke på klatringen opp Valdresflya. Nye 1000 meter opp. Her kommer det en gjeng med tøffe Herbalife-drakter på, og man kan jo ikke komme over noe sunnere enn det. Så vi slenger oss på og følger tempoet deres oppover. Det går også her forholdsvis fort, og nå begynner jeg og Eirik å vurdere om dette kanskje er litt i kjappeste laget. Men vi blir ikke enige om hva som er lurest og henger på. Eirik på sin side er opptatt med å IKKE spise noe. Litt kvalme er jo passende å få på denne turen. Dermed er lommene hans like fulle med energibarer og gel når vi når toppen av Valdresflya. For øvrig en topp jeg aldri trodde vi skulle nå. Har det alltid vært like langt opp dit? Jeg mener å huske at det ikke var det sist jeg var der. Men hvem er nå jeg til å fordømme Valdresflya.

Greit, da var to av tre topper nådd. Hvor ille kunne dette egentlig bli. På vei nedover får Eirik også problemer med bremsene, noe jeg ikke får med meg da jeg er fullt opptatt med å leke Hushovd nedover bakkene. Selv om bremser gjør at det går litt saktere er det faktisk greit å ha de verste svingene. Jeg henger på gruppa et stykke, men finner ut at det er best å vente på kapteinen og se om alt er ok. Han kommer ikke og jeg sykler rolig for meg selv og ser på den flotte naturen. Det er jo faktisk riktig så pent der oppe. Og nå hadde jo regnet gitt seg også, og sola hjalp til med å tørke opp klærne mine. Etter en drøy mil kommer det en gjeng fra Bergen + en kjent nordlending inni rulla. Eirik hadde visst fått litt innføring i hvordan rulla deres fungerte og så ut til å gli fint inn i miljøet. Og da var det plass til en østlending og. Her begynner jeg også å kjenne det i lår og knær. De responderte liksom ikke helt etter hva hodet bestemte at de skulle gjøre. Her var det heldigvis litt flate strekker slik at man kunne få litt hjelp av rulla. Når vi ankommer Lemonsjøen er begge ganske på felgen, og kun lovnad om den herligste gryterett i Lom, som er i bunnen av bakken får oss videre. Et par skiver med gulost forsvinner ned i svelget, litt mer styrkedrikk på flaska og så deiser vi ned i gresset. Eller det er egentlig ikke deising. Det er mer likt gammelmannsnedsitt for min del. Hva skjedde med knærne? Når så bergenserne bestemmer seg for å sykle videre karrer vi oss opp på syklene og legger oss inn i rulla.

På Lom skinner sola, og vi finner veien til gryta. Her ser jeg også noe som frister enda mer; madrasser med pledd. Ajajaj. Skulle vi kanskje tatt en liten time på øye, Eirik? Mens vi tenker på det legger jeg hodet ned på spisebordet, og tror jammen meg at jeg fikk en liten powernap. Jeg vet ikke helt hvor lang den var, men når jeg titter ut av kantina er bergenserne forduftet. Greit, da blir det oss to alene opp Sognefjellet da. Etter 10 minutter hvile til setter vi oss på våre trofaste følgesvenner og tråkker i vei. Nå merker vi virkelig at det begynner å gå smått. Og vi veit hvor langt det er opp til Sognefjellshytta. Vi holder motet opp med småprat, men jeg husker ikke i hele tatt hva det ble snakket om. Et stykke opp får vi så noen nedoverbakker, og det føltes ganske surt. Da blir det jo enda mer å tråkke opp siste delen. Og ikke fikk man så mye hvile heller. De siste to milene opp til toppen er bratte. Etter noen tråkk annonserer Eirik at han ikke kan bli med videre. Sjokket er stort. Skal du ikke bli med hele veien? Mangelen på inntak av næring har gjort utslag, og dessverre har han ikke mer å gi. Trist, men da må jeg gjøre resten av klatringen alene. Jeg tror aldri jeg skal nå toppen, og må faktisk gå av sykkelen to ganger og ta fake-tissepause. Og disse serpentinsvingene på toppen vil ingen ende ta. Men sååååååååååååå. Der er jo matstasjonen. Og vafler. Smør. Rømme. Masse smør. Masse rømme. Plutselig er matlysten tilbake, og jeg dytter i meg fire vafler overfylt med herligheter. Dette ga meg såpass stor glede at jeg hopper tilbake på sykkelen. Etter 20 meter kom jeg igjen på at knærne er knust. Fanken, burde ikke det forsvinne etter å ha smørt med smør og rømme? Tydeligvis ikke nei. Så målet er nå bare å komme seg over kanten og trille inn til Sogndal. Dessverre var det fem-seks mil igjen da jeg var ferdig med trillinga. Her tar to hyggelige karer fra Brummunddal meg igjen, og lar meg henge på nesten helt inn til Sogndal. Kun en bakke på ytterligere 500 meter må forseres, og den gikk overraskende greit. Det var nok her vaffelhygga gjorde utslag. Ned bakken triller de fra meg, og jeg tar de siste to milene i bedagelig tempo, selv om jeg tråkker det jeg er god for. Sogndal dukker opp i det fjerne, og jeg prøver å nyte de siste kilometrene. Ja, det er jo faktisk veldig fine omgivelser, og jeg hilser blidt på alle sogningene rundt meg. Opp mot brua, til høyre, til venstre i rundkjøringa, til høyre inn på plassen og der er målseilet. JAAAAAAAAAAAAAAAAAAA. 43 mil og over 5000 høydemetre er unnagjort.

Så glad blir man når man har gjennomført rittet. At øynene nesten er lukket hadde jeg dessverre ingen kontroll på

Jeg nærmest segner opp etter målpassering, og klarer så vidt å få løsnet skoa fra pedalene før jeg plasker i asfalten. Et glass saft mottas med takk, og en hyllest fra alle de fremmøtte. Og der sto jammen meg Eirik også. Kom seg på en buss fra Sognefjellshytta han. Så det vil si at han syklet opp til rittets høyeste punkt, og ga seg altså før nedoverbakkene begynte. Før han nådde toppen hadde han hatt en prat med rittlederen, i et svakt øyeblikk kalt Drittlederen. Han hadde visst forklart Eirik at det bare var to svinger i serpentinsvingene. TO??? Må jo ha vært nærmere tohundre. For han gikk det enda roligere enn meg opp bakken, og lurte seg selv opp med lovnader om pause og diverse kos etter bestemte høydemetre. Det er viktig å være snill med seg selv vettu. Hele 1/3 av deltakerne brøt årets ritt, men tror Eirik må ha vært en av de siste. På tross av at han brøt gjennomførte han omtrent alle høydemetrene. Vi setter oss rolig ned og fortærer grillfatet som alle deltakerne fikk. Nok en gang smakte maten fortreffelig. På vei til dusjen etter maten presterer jeg å sovne mens jeg går. Jeg våkner av at en mann bak meg sier «Du går så rart», Eirik snur seg og ser at jeg stabber sidelengs et par meter bak han. Jeg går mye i søvne, men da pleier jeg å sovne først og gå etterpå.

I garderoben ble det litt prat med andre syklister, og vi var sjokkerte over at flere av de syntes rittet ikke var så ille. Jasså du? Og du sykla alle bakkene sa du? Jaja, da er det vel bare oss som har for tynt grunnlag, eller for tynne lår da. Etter å ha ristet av oss sjokket, finner vi et sted å bo like utenfor Sogndal. Og vi får klar beskjedav arrangørene om at det kommer til å bli trøkk på pøbben på kvelden. Vi sniker til oss et par timer søvn på hytta vår, og så bærer det inn til byen og en skikkelig fest. Etter diverse drinker merker vi at formen aldri når det punktet vi hadde satt som mål. Men det var jo utrolig gøy å se alle sogndølene kose seg da. Flott ungdom det der. Eneste minuset ved bygda var at de ikke hadde kebab å tilby sånn på nattestid. Og det hadde vi trengt etter et slikt døgn. Et par stykker pizza ble det, og så hjem i dobbeltsenga.

Neste dag var det et svare strev å komme seg tilbake til Lærdal for å få tak i bilen, og den lange ferden hjem til Oslo. Plusset her var at vi fikk med en ferjetur, og en deilig svele. Hjemturen gikk forholdsvis greit, og stadige sjokkerende nyheter fra Tour de France gjorde det spennende.

Se der er smilet på plass ja

Vel hjemme sitter jeg nå med en verkende betennelse i venstre kne. Kneet var visst heller ikke produsert med tanke på sånne påkjenninger. Så nå vil jeg tro at to uker på Sardinia, med paraplydrinker, sol, varme og ikke en eneste sykkel i tankene vil gjøre underverker for sjelen. Vel, syklene i Tour de France vil jo alltid være der.

Så da vil jeg jo avslutte med å takke arrangørene for et fantastisk bra arrangement. Vær og syklistenes forutsetninger kan de ikke gjøre stort med, men alt det andre var imponerende. Kanskje vi ses igjen neste år; er bare nødt til å få det litt på avstand.

 

Tunge bein og regn i vente


Postet av


De siste to ukene har jeg vært helt daff i beina. Nå skal jeg ikke skylde på overtrening, for det er jeg rimelig langt unna! Men det har nok vært i overkant mye rød sone på turene mine. Men forrige uke hadde jeg to rolige trilleturer. Og denne uken skal jeg kun ha en rolig tur. Så hvis ikke syra er borte til fredag etter to slike uker – så vet ikke jeg!

Så det er var jo det ene. Jeg går altså rundt og føler meg tung og daff! Men jeg har tenkt at det blir en fin tur likevel – sykle rundt og kose seg med flott hærlig natur!

Men neida!

Så heldige var vi ikke!

Her er det bare å finne frem regnjakka, og prøve det man kan for å holde humøret oppe i 20 timer med regn!

Og ja, det er meldt regn i Sogndal på lørdag! #nedtur