Stikkordarkiv: landevei

Klubbmesterskapet 2018


Postet av


Klubbmesterskapet ble i år holdt tidlig på året for ikke å krasje med ferier, fødsler og andre aktiviteter. Løypesjef og outsider til KM-tittelen Stein måtte etter en gjennomkjøring gjøre om deler av løypa for å unngå veiarbeid. Den nye løypa så slik ut og inneholt som vanlig lite stigning men allikevel endel småkuppert terreng.

Årets runde

Været er helt nydelig og det er mange som ønsker å konkurrere om vandrepokalen. Den har har i år vandret fra hylla til Håvard på Opsal. Der den har støvet ned siden han vant KM i fjor etter en massiv spurt, det kan du lese om her.

Håvard har hatt endel knirck i kranken i år, flere sykler stjålet og har også hatt mekaniske problemer på både terreng og racersykkel. Vi fikk igang racern i tide før KM men noen uker etter ble også den knæbba. Makan. Men det er ingen unnskyldning for å ikke å pusset pokalen før KM!

Mekanikern disker opp med servering for stamkunden

Følgende syklister var klare til dyst:

Direktøren, klassikerrytteren, Eirik Fjellaksel

Den regjerende watt -og dansekongen: Kenneth Eriksen

2 ganger klubbmester og tidligere daglig leder i Trio møbel -og tepperens: Henrik Føien

Klubbnomaden og proff: Richard Skinstad-Jansen

Nonsjalang, velkledd, rolig. Ingen ser hva som kommer. Martin Gulliksen

Pendlern, regjerende mester, hurragutt, dritsykkel. Håvard Heggen

Forhåndsdømt favoritt basert på det nye italienske antrekket: Olav Harkjerr Owesen

Sportsdirektør, løypesjef, aerodynamikkens Sherrif og rullemotstandens største bekjemper: Stein Thore Askautrud

Konkurransen begynner som vanlig med en sosial runde. Flott løype, kudos til Stein for å finne denne perlen. Lite trafikk er det også. Men runden er lang og skal sykles 3 ganger til, mange kjenner nok at dette skal bli en tung kveld. Under følger Henriks og Håvards beretning om de neste 3 rundene:

Henrik: Følte meg bra fra start, skulle jo være i form nå. Årets store mål, Hove triatlon var til helgen, kun 4 dager unna. Hadde likevel ikke tenkt til å ta det rolig denne kvelden. Umulig å holde igjen når gode kamerater prøver å slå meg. Har jo også veldig lyst på den pokalen, har pussa opp huset og veit akkurat hvor den kan passe.

Håvard: Var bare glad for i det hele tatt å komme meg til startstreken. Distansen på åtte mil hadde jeg kun syklet to ganger tidligere i år. Blitt mer spesialist på distanser fra 8-12 kilometer. Men det er noe med sirkushester og sagmugg. Bortsett fra at det stinker blir de veldig ivrige når det er noe morsomt som skjer. Pokalen hadde jeg likevel små forhåpninger om å kunne ta med meg hjem igjen. Som forklart over har jeg spesialisert meg på distanser på 8-12 km, og jeg brukte første runden på å finne ut hvor det er 7 kilometer til mål. Der skulle jeg brenne til.

Henrik: Dro på litt hardt i noen kneiker rett etter start bare for å sjekke litt. Alltid noen som tetta, ikke overrasket. Planen var på en lur måte å komme i brudd med noen andre. Gjerne noen jeg kunne ta i en spurt. Altså ikke særlig mange. Muligens Olav. Jeg lar Håvard få litt luke. Ingen andre som tetter. Typisk. Jaja, da får han bare gå. Litt verre når Martin går opp til han og de begynner å kjøre. Men jeg skal pokker ikke tette ennå! Ingen som er interessert, avstanden til Håvard og Martin øker…

Håvard: Ut på første konkurranserunde er det et par som leker seg litt, og gjør et par dumme forsøk på å stikke. Idioter tenker jeg. La dem få brenne av litt krutt. Jeg har fortsatt fem mil igjen til jeg skal gjøre noe. I den andre av rundens småbakker ligger jeg plutselig først og det irriterer meg. Så da setter jeg inn pendletempo. På toppen av bakken snur jeg meg, og har fått en luke på ca 100 meter. Jaja, tenker jeg, da ruller jeg svært rolig videre. Jeg skal ikke kjøre noe soloopplegg herfra. Så på vei nedover kommer en skygge jagene. Er det Henrik kanskje? Eller Olav? Det er jo de to som kunne finne på å gå. Neida; der dukker Martin Gulliksen opp. Nei, det gidder jeg ikke være med på. Dette kan vi ikke klare. «Kjør på nå, Håvard» brøler Martin. Javel, tenker jeg. Får bli med et lite stykke da.Der røk den planen min.

Henrik: Nå er de pokker meg hundrevis av meter foran. Jeg begynner å kjøre litt hardere. Olav blir heldigvis med og sammen begynner vi å rulle. Jeg begynner å mase litt på de andre om at vi må gjøre dette nå ellers blir luka for stor. Jeg og Olav kjører det vi kan men avstanden minker aldri! Det er Olav og meg mot Martin og Håvard og VI taper!

Håvard: Runde 1 (av de tre tellende) holder vi et overraskende høyt trøkk, og mye mer enn jeg antok at vi skulle kunne klare. Martin har bygget opp en svært god motor og mye mer watt i tråkket enn jeg kunne huske at han hadde. Det var etter hvert veldig gøy å se at vi sammen holdt såpass god fart og lå og snitta på rundt 40 km/t. Dette kan umulig holde tenker jeg i mitt still sinn. Martin oser av positivisme og melder om at vi etter hvert ligger både 30 og 40 sekunder foran feltet. Jeg spurte ikke hvor tallene hans kom fra; positive meldinger må man bare godta. Som en nåværende semitjukkas bestemmer Martin at jeg fører i ndeoverbakker, mens han (som lagets tynnas) fører i motbakker. Dette fungerte sjokkerende bra for duoen i front. Det sikret høy fart over hele linja.

Henrik: Etter 2 runder gir jeg opp og er faktisk dritsliten og forbanna på de andre men mest meg selv. Legger meg på halen av feltet og har egentlig nok med å henge. Olav fortsetter å dra, kudos til han. Dere andre får null kudos, faktisk negativ kudos hvis det er mulig å gi.

Håvard: Runde 2 går faktisk enda bedre. Her ser vi oss tilbake når vi har lengst mulig sikt og kan ikke se dem. Vi ligger antakelig ett minutt foran. Dette skulle ikke være mulig. Hva er det de holder på med i feltet? Er det bare blitt en grupetto som er fornøyd med å komme på resultatlista. Det aner meg at det kun er Olav og Henrik som gidder å dra, men jeg fryktet likevel at de skulle komme seg nærmere. Martin har en gel på baklomma som han vennskapelig deler med meg. Ser han ikke på meg som en utfordrer? Er han kun interessert i kroppen min og de kreftene jeg kan dele med han på disse rundene? Martin skal ikke være noen stor spurter, så han burde jeg jo kunne ta. Kudos til Martin for å dele på godsakene i lomma hans. Inn mot passering en runde igjen holder vi igjen en megahøy fart. Detta var moro. 

Henrik: Noen kilometer igjen og det er slutt på kreftene i hodet og i beina. De andre, alle de andre sykler fra meg. For en stusselig følelse! I det fjerne kan jeg se at Håvard har sluppet, dvs at Martin går mot seier. Imponerende greier å holde trykket oppe bare de to. Jeg prøver litt for å ikke komme på jumboplass men det nytter ikke. Dette skal revansjeres!

Håvard: I den lengste bakken på siste runden ser vi dem i bunn når vi er på toppen. De har altså nærmet seg, men bakken er seig. Vi blir enige om at nå må vi bare gi alt for å kunne holde unna. Personlig har jeg gitt alt hele veien. Skal jeg gå lenger ned i kjelleren? For deg og meg Martin skal jeg gjøre det da. Greit. Vi fortsetter å dele på dragene, men jeg merker nå at det er mindre trøkk og fart i mine føringer. Så slår ironien meg rett i overleppa. 7 kilometer før mål, der jeg hadde planlagt å sette inn mitt rykk, må jeg bite i det sure sitrongresset. Jeg klarer ikke å føre, og gir beskjed til Martin om at han bare må stikke nå. Jeg tar et siste drag, omtrent 50 meter, og sender Martin inn i solodansen. Han siver avgårde, mens jeg triller videre med følelsen om at jeg har gjort mitt. Kan jeg ikke vinne er det bare å gi seg. Andre og tredjeplasser har jeg fått før i KM, og de ender ikke på peishylla. En kilometer før mål kommer de tre lurkeguttene Eirik, Kenneth og Richard. Hadde trodd det var noen andre som skulle komme, men de spilte vel kortene sine rett da. Skjønt, bare nesten. Jeg ser Martin passere målstreken med god margin til de tre bak som gjør opp om de to siste plassen på pallen.

Pallen full av glade gutter. Gull til Martin. Kenneth sikret sølvet i spurten mot Eirik.

Resultatlisten:

  1. Martin Gulliksen
  2. Kenneth Eriksen +10
  3. Eirik Fjellaksel +10
  4. Richard Skinstad-Jansen +12
  5. Olav Owesen +25
  6. Håvard Heggen +25
  7. Stein-Thore Askautrud +25
  8. Henrik Føien +40

Red.anm. Stein-Thore påpeker at det ikke var noen spurt om femteplassen. Det ville han få frem altså.

Det du trenger å vite om – Bremseklosser


Postet av


Som syklist så er man sårbar for uhell og ulykker i trafikken og det finnes ikke veldig mange sikkerhetstiltak vi kan gjøre noe med.

Etter et obligatorisk kjøp av hjelm, dekk med et OK veigrep og siste mote innen sykkelbriller, du vet, slik at du oppdager farer med perfekt syn, er det faktisk evnen til å stoppe når du ønsker som er viktigst.

Så hva er egentlig viktig i valg av bremseklosser? (inntil proffene bruker skivebremser igjen, er det klosser som gjelder).

Det finnes en jungel der ute når det kommer til bremseklosser. Det første du må vite, er om klossene du skal kjøpe passer til ditt utstyr.

Generelt sett, så passer klosser til shimano og Sram om hverandre, men om du har gått for Campagnolo så må du ha egne, det samme kan gjelde på diverse no-brand bremser som er utviklet for å holde lav vekt. – Vær forsiktig med å velge no-brand bremsesystemer som vil spare vekt, slank deg isteden, det er bedre at slankekuren ryker, enn at bremsen gjør det.

På bremseklosser er opplegget ganske enkelt, det er bremseeffekt, slitestyrke og varmeutvikling som betyr noe, samt pris. Som alt annet av utstyr, så må du velge mellom 3 av de 4 egenskapene du ønsker deg.

Sykler du med aluminium bremsebane kan du også se bort fra varmeutvikling, din felg tåler det du klarer å skape av varme. Bremseeffekten på aluminium er også generelt sett god, og slitasjen på klossene er ganske lav. Du kan ganske enkelt velge fritt, så ta gjerne noe til fornuftig pris.

Mitt valg er SwissStop BXP eller de blå om du går etter farge. Sørg bare for å sjekke slitasjen før du skal ut på skikkelige eventyr.

Foto: webike.dk

Har du derimot karbonfelg og bremsebane i karbon, vil jeg si at varmeutvikling, sammen med bremseeffekt er de viktigste for deg. Karbon hjul bremser generelt litt dårlig.

Karbon leder også varme dårlig, så etter langvarig bremsing er det en fare for at karbonen blir myk, pga varmen. Samtidig så har trykket i slangen økt pga økningen i temperatur. Dette gjør at slangen utvider seg og presses mot felgkanten. Blir det varmt nok, så vil presset fra slangen presse felgen skjev, det har skjedd med meg ned fra Gaustatoppen.

De fleste hjul produsenter skryter av at dette ikke skjer med nettopp deres felg, men for å hindre dette så må man være god på å bremse ”korrekt”. Å bremse korrekt er korte, men harde tykk på bremsen for å redusere farten mye. Langvarig bremsing er feil.

Dette er vel og bra i teorien, men i praksis ned (Norske) fjell, kanskje med møtende bil, buss og ukjente veier, så kan dette være et problem. Med et godt hjulsett og 10% nedoverbakke, oppnår man fort hastigheter på 80+ kmt, det kan gjøre hvem som helst litt ivrig på bremsen, hvis man ikke er kjent med løypa.

Løsningen er bremseklosser som utvikler lite varme.

Det tyske magasinet TOUR har i utgave 9/2014 testet dette og deres test viste at Zipp Platinum Pro Evo var den bremseklossen som utviklet minst varme, kun 120 grader ved nedbremsing fra 60 kmt.

Utfordringen med bremseklosser som Zipp, er at bremseenergien må forflyttes et sted, og i dette tilfellet til klossen. Derfor har Zipp klossene en utrolig lav slitestyrke og kombinert med sin høye pris, er de et valg som kanskje kun bør vurderes til fjelletapper. De regelrett stekes bort, som smør i stekepanne.

Et mer rimelig valg er SwissStop yellow King og helst Black prince. Yellow er det tradisjonelle valget, et utmerket kompromiss mellom pris, bremseeffekt og slitestyrke. Men black prince er den ”nye” kongen på markedet.

Black prince har en bremse effekt som er 34% bedre enn yellow King og utvikler i følge produsenten kun 171 grader, mot yellow King sine 303 grader. Kombinert med en akseptabel pris er de mitt valg. Black prince fungerer også OK i regnvær, noe som ikke gjelder alle karbon klosser.

Swissstop Black Prince. Foto: bikerumor.com

Så, ikke spar penger på bremseklosser, de redder både liv og hjulsett.

Vi sees på sykkelen.

Det du trenger å vite om – er en bloggserie der vi samler alt Tunge gir har lest, googlet og erfart, også har vi samlet det på et sted, slik at du slipper å gjøre det samme. I noen tilfeller legger vi med kilder, men har vi knapt med tid, så får innholdet stå som påstander.

 

 

 

Styrkeprøven: Lillehammer – Oslo


Postet av


Ja, da hadde det gått 3 mnd siden jeg kjøpte min første landeveisykkel. Kom meg gjennom Bukkene Bruse rittet med en god følelse, men etter det har det vært litt opp og ned. Fått syklet litt i det siste og står på rundt 86 mil i bena, og kun 1 uke igjen til den store styrkeprøven Lillehammer – Oslo.

Da har man 3 strategier å velge i før siste uken

  • Trene som en galning og satse på at man rekker og sykle de 150 milene man blir anbefalt og ha i bena før turen.
  • Slappe av med en god burger og litt godis (hvile seg i form)
  • Eller google og se hva ekspertene sier.

Siste uken har bestått at mye sosialt med jobben og en sår hals, så trene som en galning faller ut. Spise en god burger og litt godis har jeg gjort i dag, men skal prøve og holde meg unna resten av uka, så da velger jeg å Google litt.

Og hvem er bedre enn å høre på enn Atle Kvålsvoll:

  • Sjekk at utstyret er iorden. Altså kjøp nye sykkelklær, dekk, bremser etc.
  • Drikk mye, men unngå øl og vodka. ( 4 – 7 dl vann per time, små veske inntak)
  • Spis masse mat underveis (karbohydrater – banan, rosiner, noe du syns er godt)

Hvis du er så heldig og ha en fancy sykkelcomputer som Henrik her i Tungegir så piper den når det er på tide med mat og drikke! Kjøper du denne har du altså gjort som Atle anbefaler: sjekket utstyr, sørget for at du får i deg nok mat og drikke.

Videre støtter jeg meg på Lillehammer – Oslo sin egen portal om forberedelse:

  • Sykle med god teknikk – Det handler om å tråkke i en rund bevegelse der belastningen fordeles på muskulaturen. Bevegelsen skal være som en boks….?
  • Lette tråkk – En tommelfingerregel er å tråkke med ca 90 tråkk pr side i minuttet på flatmark.
  • Kjøp deg en landeveisykkel! 🙂

Også vil jeg som en erfaren 3 mnd syklist anbefale og ta med riktige klær, varme godt opp, ikke starte for hardt. Spis og drikk mer enn du tror. Gå tom pågrunn av mat og drikke er en stor nedtur! Alle skriker at man skal ta magnesium tabletter for å unngå krampe, så da har jeg kjøpt meg dette også. Må også anbefale alle å ta en Toppform Behandling hos Oslo Naprapatklinikk før rittet. Du går ut som en proff syklist etter et besøk her og Tungegir har gode erfaringer med dette. Så tar vi en titt på løypeprofilen:

 

Løypeprofilen Lillehammer - Oslo

Løypeprofilen Lillehammer – Oslo

http://styrkeproven.no/lillehammer-oslo/loeypetras

Det ser ut som det er en del opp og ned, men alle sier det er flatt og fint. Nok av steder og få i seg mat også for de som er glad i det. Hva de serverer vet jeg ikke enda, men tipper det er noe godt. Kort fortalt går løypa fra Lillehammer – Gjøvik – Eidsvoll – Oslo (Økern) – 190 km.

Da Tungegir ikke stiller så sterkt i år skal jeg sykle sammen med jobben og en av hovedsponsorene til Tungegir. Altså Jobzone – Jobzone ordner en barnehagevikar for deg mens du er ute og tråkker, eller en vikar til å svare på telefonen din da du er opptatt med å sykle, vi har til og med sykepleiere som kan ta vare på deg hvis du trenger dette! Sykkelteamet til Jobzone består av nesten 20 syklister, hvor noen har syklet 40 mil og andre har syklet 200 mil. Vi har 2 fokus, det er samhold, samt å komme i mål som 1 lag. Målet er under 6 timer og alle er optimistiske. Slagordet i gjengen er: Smooth is easy, easy is fast! sitert Magne i Jobzone.

Vi gleder oss, gjør du?

Kilder:

http://www.tv2.no/sporty/sykling/tips-for-aa-spisse-formen-foer-sykkelrittet-3505788.html

http://styrkeproven.no/loese-artikler/sport1-tipset-i-form-til-styrkepr-ven

http://www.oslonaprapatklinikk.no/?gclid=COLUvPXQ67cCFeF4cAodyxwAGA

www.jobzone.no

 

 

 

På hjul med Dag Otto


Postet av


Da var tiden kommet. Min deby på landeveissykkel i ritt. Jeg hadde plukket meg ut rittet Bukkene Bruse i Grimstad, Norges sykkelhovedstad og hjemstedet til Thor Hushovd og mannen med rævloff, Dag Otto Lauritzen. Jeg hadde planlagt dette i 1 mnd og skulle i løpet av April komme i super form og leke meg gjennom 9 mil, men neida. Etter 2 turer på sykkel, så fikk skulderen seg en vri og jeg slapp og trene på litt over 1 uke. Så da hadde jeg logget hele 20 mil før jeg skulle ut og sykle 9 til…..

Informasjonen rundt rittet var lite, jeg meldte meg opp i en gruppe som skulle bruke 2 timer og 45 minutter, ville egentlig melde meg opp i den gruppen som skulle bruke 3 timer, men den fantes ikke. Ingen i Grimstad sykler 9 mil saktere enn 2 timer og 45 minutter! Løype profil viste jeg ingenting om, og virket som alle sørlendingene prøvde og holde det hemmelig også, spurte et par stykk den første mila, og svaret var alltid: Ja det er jo litt opp og litt ned her, men det liår mi!

Heldigvis fikk jeg støtte av min kollega i Jobzone, svensken Daniel. Han har ligget i hardtrening den siste tiden og jeg viste han var i god form, og godt var det at han var med på tur. Etter 1,5 mil følte jeg meg grei, men samtidig var ikke bena helt der de skulle, men det gikk rolig i snakke tempo og fikk meg mange nye venner, før det plutselig begynte og skje noe. Første bakken, ikke at den var som i Alpe D Huez, men skulle opp et par hundre høyde meter og tempo gikk ikke akkurat ned. Kom meg opp toppen sammen med rester av gruppa. Startet som 50 mann i gruppa, men tror 20 av de falt av opp her. Fornøyd lå jeg bak i feltet og lo for meg selv, dette fikser jeg! Men tempo ble satt opp betraktelig, og tankene snudde fort til: Dette går til helv……

Men oiida, etter 3,5 mil begynte det og gå oppover igjen, og fra 4 opp til 5 mil kom den bratteste bakken og her ble det sprekk, både for bena mine og resten av gruppen. På toppen hang jeg 20 meter etter hovedfeltet som nå var 15 mann, og syklet som en galning for å komme meg inn igjen sammen med et par andre. Da skjønte jeg også kanskje den viktigste regelen i sykkel. IKKE MIST GRUPPA DI. Men da kom redningen, en svenske (tro det eller ei). Daniel slapp seg litt ned og hjalp meg opp i gjengen igjen og tempo framme roet seg betraktelig ned igjen. Hev i meg litt energi og prøvde og drikke litt og fikk hentet meg inn. Fant en fin rygg, nr 300 som jeg lå etter en god stund og kom i driv igjen.

 

Etter 6,5 mil ser jeg jo plutselig at denne nr 300 er selveste Dag Otto. Han styrer litt i gruppa og prøver og dra igang litt rulle, men en ekstrem motvind siste milene gjorde at det ble lite organisert. Han skryter litt av Daniel som er forran for å prøve og dra igang også. Siste lille kneika er jeg sikker på at jeg skal ta Dag Otto i en spurt i mitt første sykkelritt og slå han på målstreken. For en start på karrieren tenker jeg, men dengang ei. Den kneika beviste at 9 mil var mer enn nok for meg og jeg krabbet meg inn sist i feltet på tiden 2 timer 46 minutter (plassnr: 152 av rundt 300).

Godt fornøyd med karriere starten, men merker at bena trenger mange flere mil før Lillehammer – Oslo. Ønsker du løypeprofil, sjekk ut Bukkene Bruse 2013 ruten min på strava. Mer om rittet: http://grimstadsk.no/

Ekstra moro var det når vi kom i mål og jeg spør Daniel hva han snakket med Dag Otto om. Daniel: Hvem faaaaen er Dag Otto? 🙂

Fornøyd på sofaen i kveld, hiver jeg i meg sjokolade, potetgull og brus, greit og ikke komme i form alt for tidlig i sesongen, så må fylle opp fettlagrene!

Jan Ø