Stikkordarkiv: langtur

Pre-sesong i Italia


Postet av


Deler av Tunge Gir har i år lagt pre-sesongen til Italia.

Målet med turen var enkelt, få en del km i beina tidlig i sesongen og få klatret litt før lige-bastone-lige.

Vi skulle i alle fall få formen på plass tidlig, slik at vi kunne cruise igjennom vårsesongen og kanskje sette de andre i klubben litt på plass på første felles økt, det var i hvert fall lov å drømme stort på flyet nedover.

Valg av flyselskap ble denne gangen Ryanair, mest fordi de lander i Bergamo som er et utmerket utgangspunkt for en kjøretur nordover til alpene. Et lite tips med Ryanair et at ja, du må betale for sykkelkoffert, men den kan til gjengjeld veie 30 kg, ganske praktisk, da får du med alt du trenger.

20170302_084857[1]

Greit vær i Solto Collina

Vi skulle heldigvis ikke langt i bil, så etter ca. 40 min ankommer vi Solto Collina, der vi skulle ha base de nærmeste dagene. Solto Collina er en bitte liten fjellandsby ved Iseosjøen, og et perfekt sted for sykling i bakker.

Siden vi skulle forberede oss på Lige-bastone-Lige hadde løypeansvarlig Stein, funnet noen ekstra artige høydemeter ifølge han selv, med innslag av historiske perler for de som liker Giro Di Italia. Det hjelper selvsagt ikke når du er midt i bakken, men er litt kult å tenke på etterpå.

Utfordringen er at Giro Di Italia er kjent for å være knall tøff og det er mulig Stein hadde drømt seg litt bort når han designet løypene, og glemt at han ikke klatrer spesielt godt. For det ble en brutal start på dag nr 1, der det etter ca 10 km så kom det lille monsteret Coll di San Fremo, der vi teller ca 30 hårnålsvinger om vi er litt snille.

Bakken er nok mest kjent fra Giro di Italia 1973, der den dannet grunnlaget for Eddy Merckx sin sammenlagtseier. Eddy hadde allerede vunnet giroen i 68,70 og 72. Men etter en rolig start på Giroen i Tyskland, der laget til Eddy kontrollerte det meste på de 5 første etappene skulle det smelle til på etappe 6 til Iseo, og angrepet skjedde i klatringen opp til San Fermo.

Det man kan lese av etappen i 73, er at Eddy angrep ganske tidlig i bakken, der han kom seg løs sammen med en ung og lovende Giovanni Battaglin og Panizza.

Bilde 1

Håkon takler 17% stigning.

Det som gjør bakken spesiell er at den etter 2 km, så får den et parti på ca 3 km, med en snitt stigning på over 12%. Faktisk så er den maksimale stigningen på 19,2% og gjør at bakken er på 13 plass over de bakkene med de bratteste partiene i Italia, med asfalt vel å merke.

Hva vil det si? jo det er mer enn Mortirolo fra begge sider, og like mye Monte Zoncolan fra vest, sånn til referanse. Etter disse km med 12%, fortsetter bakken i ca 6 km med en snitt stigning på ca 7-8%. Eddy fikk 29 sekunder på sin nærmeste utfordrer på etappen, og gikk videre til å vinne hele giroen. På vår tur, fikk Olav fort rollen som Eddy, ingen var Battaglin eller Panizza.

Coll di San Fremo

Coll di San Fermo

20170302_141415[1]

Håkon er klar for lunsj i sola.

Når vi så endelig var på toppen, så startet nedkjøringen på 17 km til Iseo og Iseosjøen, der vi spiste lunsj i sola og hørte på VM i langrenn på radio. Iseosjøen er mest kjent for Mont Isola, som er en øy midt i innsjøen. Dette er den største øya i verden som ligger i en innsjø, og øya ble også brukt til innspilling av Mesternes Mester i 2014.

Vannet er perfekt å sykle rundt, der spesielt sykkelveien mellom Vello og Toline innbyr til fartslek. Skikkelig gøy med smale, svingete veier mellom innsjøen og stupbratte fjellvegger, med flere små tunneler. Bør oppleves!

Siste strekket hjem fikk vi til og med drahjelp av en lokal «Nibali». Ganske greit når det er lenge siden forrige langtur. Han var derimot mindre imponert, da Stein dro til med en uannonsert skiltspurt når vi ankom Riva di Solto, og jublet som om han hadde vunnet VM. 1-0 til Norge over Italia, men det kan tenkes at de ikke verdsetter skiltspurt like høyt som Stein.

Kvelden ble avsluttet med italiensk øl og pizza, samt at Sportsdirektøren ringte for å høre om dagen, og hvem som var sterke. Han kunne sette 2 streker under navnet til Olav og mulig solobrudd på Enebakk rundt, mer om det før 1 mai.

Hele dagen kan du finne her:https://www.relive.cc/view/885039506

Dag 2 var været dessverre dårligere, sola var borte og beina ganske tunge. Planen var å både sykle flere km og flere fjell enn dagen før, siden vi kom i gang litt tidligere.

Rovetta er i 2017 start by for Giro di Italia sin kongeetappe, og det er som kjent 100 års jubileum i år. Perfekt sted for lunsj tenkte vi, og la inn en liten omvei over et fjell og noen partier med hvit grus på veien, så fikk vi litt strade bianchi feeling også.

Etter lunsj i Rovetta skulle det gå oppover igjen, men med mat i magen glemmer man tunge bein og det dro seg til med skiltspurt. Stein kom seirende ut mot Olav, men han hadde nok glemt at han skulle klatre, for nå gikk det opp, opp, opp til det passende stedet Bratto og det som skulle bli dagens høyestepunkt Passo della Presola, 1297 meter over havet.20170303_143704

Håkon derimot hadde endelig funnet klatrebeina, og jobbet seg lett oppover. Men ca 200 meter før toppen skjer det, major teknisk feil! Håkon tråkker for mye watt og hele bakgiret rives i stykker. 20170303_143151[1]

I tillegg begynner det å regne lett. Siden vi ikke har med følgebil, sender vi Håkon i retning et høyfjellshotell, mens vi andre snur for å hente bil.

20170303_121236[1]

Olav sjekker Strava.

Regn, 15 km nedover og maks 8 grader ble en kald opplevelse, men etter hvert fikk vi kjørt tilbake og hentet både sykkel og rytter.

Hele dag 2 finner du her: https://www.relive.cc/view/886129579

Dag 3 så var det sykt mye regn, men temperaturen var egentlig grei. Men beina begynte å bli tunge og man kan jo bli syk når det regner såå mye. I tillegg hadde jo ikke Håkon mulighet til å bli med på tur. Dermed ble det en kort tur, og heller Strade Bianchi på tv. Sykkel det også.

Alt i alt, mye bra sykling, mye bratte bakker, noen skiltspurter og Tunge Gir er i gang med 2017!

Noen flere bilder:

20170302_125454

20170302_12261320170302_124715

Dusteøkt 2016 – Martin og Henrik gjør Svartoren


Postet av


Det er mange gale triatleter som praktiserer en og annen dusteøkt i løpet av året. Det ryktes at Henrik Oftedal setter mølla på høyeste fart og bratteste helling og løper til han faller av. Svømmere har også en tradisjon å ringe jula inn med å svømme 100 x 100 m, god jul.

Martin og jeg hadde ikke ambisjoner å toppe noen av disse øktene men hadde lenge ønsket å svømme Svartoren i Østmarka på langs. Da vi så endte på datoen 21/9 og når vanntemperaturen viste gode 13 grader, ja da begynner vi å nærme oss kategorien dusteøkt.

Svartoren er en langsmal innsjø i Østmarka i Akershus som ligger 215 moh. Den utgjør kommunegrensa mellom Ski og Enebakk. Innsjøen er dannet ved oppdemning av en tidligere elv for å kunne fløte tømmer. Dette gjør den særdeles lang og smal. På det bredeste er den ca 80 m bred, på det smaleste under 10 m. Lengden er på 2.5 km og siden vi også skulle tilbake til bilen, ville økta bli på ca 5 km. En dobling av min lengste tur i vann… Ca midt på går det en flåte over. Det er moro for unga og jeg har gjort det til tradisjon å legge en telttur hit med Kaja og kusina hvert år.

skjermbilde

Moro for unga, midt på Svartoren noen uker før.

Moro for unga, midt på Svartoren noen uker før.

På vei i Martins LuksusLexus

På vei i Martins LuksusLexus

Før start. Smilet satt hele veien men ble litt krampeaktig og galgenhumoraktig for min del på slutten.

Før start. Smilet satt hele veien men ble litt krampeaktig og galgenhumoraktig for min del på slutten.

Turen ble gjennomført på en onsdag etter jobb slik at vi skulle ha presset på oss for å nå solnedgang. Det var som sagt noe kaldt i vannet men ikke verre enn at det føltes greit etter noen hundre meter da hender og tryne dovnet. Martin svømte som forventet ifra, litt demotiverende men jeg var smertelig klar over styrkeforholdet og lot ikke nederlaget gå inn på meg. Vi hadde en teknisk stopp ved flåten og på det tidspunktet føltes det meste greit selv om Martin var oppå flåta og slo floke da jeg kom.

Hverken Martin eller jeg hadde vært på nordsiden av vannet og visste derfor ikke helt hva som ventet oss. Svømmeforholdene hadde så langt vært flotte men noen hundre meter nord for flåta tetta det seg til veldig med gress og annen moro. På et tidspunkt var det vanskelig å få hendene fri, dusteøktstempelet nærmet seg faretruende…

Gressbonanza i nordenden

Gressbonanza i nordenden

Da vi omsider nådde enden av vannet flekka vi opp noen bars og gels fra bøya som jeg hadde med. Knipsa også noen bilder og fikk dokumentert noen meget stive tryner som jobba hardt for å få delt opp energien i munnen. Vi lo godt av oss selv men tok oss ikke mye tid til å hverken dvele eller kose.

Dust 1 og 2 er halvveis.

Dust 1 og 2 er halvveis.

Nå begynte vi å bli seriøst kalde. Hendene hadde for lengst mistet følelsen men kulda hadde også nå fordelt seg på resten av kroppen. Martin venta nok en gang på meg ved flåta men etter det tatt tempoet mitt betraktelig. Det hjalp heller ikke at leggene krampet seg til. Ved to anledninger var det full stopp og uttøying under vann. Jeg fant heldigvis en teknikk som fungerte den siste kilometeren: Da jeg merket at krampa nærmet seg, banket jeg føttene sammen. Krampa ble borte en liten stund og sånn fortsatte det til jeg kunne krype meg opp på land for å møte en iskald og trippende Martin.

5 km og nesten 2 timer i kaldt vann er ingen spøk. Jeg skulle nok hatt litt bedre svømmegrunnlag før vi la ut på denne turen og det hadde vært en helt annen opplevelse hvis vannet hadde vært varmere. Jeg følte meg oppriktig sjuk etterpå og hverken varmen i bilsetet eller den japanske sittedusjen etterpå hjalp veldig. Uansett veldig fornøyd med å ha gjort det og vet nå at litt lengre distanser på svømming er overkommelig. Jeg er også nok en gang veldig imponert over Martins svømmefremganger, han blir tøff å slå til neste års triatlonkonkurranser!

Bergen – Oslo the movie


Postet av


En tur mellom Bergen og Oslo på sykkel kan ikke beskrives med ord. Eller det er kanskje litt pompøst å si. Men lenge leve pompøsismen.

I tråd med alle filmene som slippes på kino i disse dager kommer også vårt bidrag. Og det beste er at du slipper å betale i dyre dommer for å se den.
Og du kan poppe ditt eget Micropopcorn og kose deg hjemme i stua.
Kanskje en liten sykkeltur etterpå også?

Sykkeltur til Drøbak, og kampen om den grønne trøya


Postet av


I nydelig solskinn skulle kampen om den grønne trøya avgjøres i skiltspurt. Og jeg var storfavoritt. Men 99% av grunnen til det var fordi de andre ikke ante at det fantes en kamp om noen grønn trøye. Dem om det, tenkte jeg.

Vi møttes 10.30 ved bunnen av Kongsveien, og vi endte opp med nesten tosifret antall syklister før vi tøffet avgårde mot Drøbak. Og vi hadde ikke kommet langt før det ble spurt. Jeg reiste meg i bukken og tråkket på, og strakk to hender opp i lufta når jeg seilet forbi de dobble 60-skiltene. Her vil jeg tro det var mange som ristet på hodet, og lurte på hva det var som feilet han nordlendingen! Igjen. Dem om det, tenke jeg.

Men ryktene gikk i feltet, og snart var alle inneforstått med reglene. Og det ble etterhvert mange gode oppgjør mot diverse skilt. Jeg fikk hentet meg 8 poeng. 5 av dem på dobble 60-skilt, og så fikk jeg inn en deilig trepoenger rett etter Tusenfryd.

De andre poengene har jeg ikke helt oversikt over. Håvard fikk seg noen dobble 60-skilt. Samme med Henrik og noen andre. Men dagens overraskelse er nok 2.plassen. 5 poeng ble det til en en Tåsen-gutta, da han krysset grensen til Akershus først. Dette skiltet kom ganske tidlig på turen, og jeg tror faktisk ikke han aner at han syklet seg inn til en finfin 2.plass. At han kom først til Akershus er nok også noe som gikk han hus forbi.

Dagens etappe inneholdt veldig mange dobble 60-skilt (1 poeng), kun ett stedsskilt (3 poeng) og kun ett fylkesskilt (5 poeng). Hvis du har fått med deg at vi syklet Oslo – Drøbak – Oslo, så bør du tenke at det er noe som skurrer. Man burde jo komme tilbake til samme stedsskilt, samt krysse tilbake til Oslo fylke. Men neida, på hjemturen fra Drøbak er det kun single poeng å hente. Så skal man vinne den grønne trøya på en slik etappe, så bør grunnlaget legges på veien utover.

Feltet delte seg etter en pungtering, og her er de heldigste avbildet.

Sol og lite trafikk. Da er det ikke mer å tilføye.

Oppstilling på bakeriet i Drøbak

Kaffestopp er obligatorisk på turer over 6 mil

Nyter solen og memorerer viktige skilt i hodet. I mandig pledd.

Oslo – Haugesund


Postet av


Da var det klart for årets store mål, Oslo – Haugesund.

Det er en distanse på ca 44 mil, men med de ulike omveiene vi tok så endte det opp på 48 mil. Det var jo liksom ikke langt nok i utgangspunktet.

Bakgrunnen for turen var at Andreas Kimsås skal gifte seg i Haugesund. Man gifter seg jo kun i Haugesund om kjæresten er derfra, og akkurat det er grunnen hans også. Andreas er en syklist som er i stallen til TungeGir , men har fått det meste av de fire siste sesongene spolert grunnet en selvpålagt forlengelse av doktorgradsavhandling sin. Han var ferdig med å forsvare den i midten av mai, og kunne derfor begynne sin hardtrening. At han tok utfordringen fra sin far og og svogere etter et sånt treningsgrunnlag er jo bare imponerende. Jeg var ikke vond å be, og tenkte at dette måtte være en perfekt oppladning for Jotunheimen Rundt.

Første etappe var Oslo – Haukeligrend Fjellstue, 29 mil unna, og 1000 meter høyere enn Oslo. Noen bakker altså. Og når man i tillegg kjører ned en god del bakker underveis ender man opp på totalt 3143 meter klatring.

løypeprofilen

løypeprofilen

Jeg kunne i utgangspunktet ikke bli med grunnet at det kræsjet veldig med jobb. Men heldigvis ordnet det seg der, og med litt iherdig nattejobb, klarte jeg å komme meg av gårde litt etter de andre, og tok dem igjen.

Noen med ledig rulle til Haugesund elle?

Veien ut av Oslo fungerte forholdvis greit, men det var enkelte problemer med rett og slett å finne veien. Fra Drammen derimot var det bare å gunne på, og gruppa holdt ganske god fart. Men pausene var veldig behagelige, og det så nesten ut til at man syntes de var litt for behagelige, for tidsestimatet røk ganske fort. Men når vi var på hjula holdt vi godt tempo. TungeGirs tredje representant på turen, Øyvind, hadde fått med kjæresten sin som sjåfør av følgebil. Hun var ikke bare sjåfør; hun dekket også rollene som motivator, vannfyller, mekaniker, værmelder, sportsdirektør og innkjøper. Uten henne på turen hadde garantert turen vært en helt annen, og det spørs hvor mange som hadde kommet seg forbi Kongsberg. Men rundt Kongsberg fungere alt bra for gruppa.

Rulle fungerer perfekt

Det er når man passerer Kongsberg at denne turen begynner å bli interessant. Da stiger og stiger det, litt ned, og så bare stiger det omtrent endeløst. Noen mil senere begynner folk å kjenne det i lår og romper, og den gode stemninga i Drammen har fått en liten dupp. Men når man har et bryllup å nå er det utrolig hva slags krefter man klarer å hente fram. Vi kommer oss oppover bakker, og treningsgrunnlaget tatt i betraktning holder vi et ganske bra tempo. De som følger med på sykkelcomputeren får likevel litt dårlig tilbakemeldinger ved at kilometertelleren øker aaaaltfor sakte. Og bakketoppene kommer aaaaaaltfor sent.

Like etter Notodden kommer det en smell. Omtrent seks mil sammenhengende oppover. Kun en liten nedoverbakke på et par hunder meter. Det skulle man liksom ikke tro var mulig. Men joda, der er det stabla stein i sånne mengder at man skulle tro det er oppstått mangler andre steder i landet. Her splittes gruppa litt opp, og man prøver å finne et tempo man føler ikke produserer så alt for mye syre. Men herregud så godt det smaker med brødskive og nugatti når man endelig klarer å komme seg opp til følgebilen. Fristende å sette seg ned og virkelig nyte det, men skal man unngå å bli for stiv må man komme seg i gang forholdsvis fort. Men kanskje man bare skal glemme det og sette seg ned litt? Nei, da var det flaks at regnværet kom. Det gjorde pausekosen litt mindre kosete.

Noen timer senere kommer den virkelig SCHMELLEN. Vel fire mil fra mål begynner en uendelig stigning. Denne har gruppa snakket om de siste timene. Kan det gå? Her deler gruppen seg igjen opp litt, og en velger til og med å holde Guri med besøk i bilen et lite stykke. Det skal ikke avsløres hvem det var, men at det hadde noe med brudgommen å gjøre kan vi bekrefte. Jeg og Øyvind klarer å komme avgårde fra resten av gruppa, og gjør de siste klatringene med et delt smil og surtrut. Vi merker at vi nærmer oss, men merker også at låra nærmer seg slutten. Med litt moralsk støtte til hverandre klarer vi det ganske bra. Men når vi når toppen, og ser at vi ikke kan sykle gjennom tunnelen, men må sykle over holder jeg nesten på å gå i bakken. Makan. Skal syklister som ikke har motor være nødt til å kjøre høyere og lenger. Og over denne toppen kom det stadig nye topper også. Og enda en. Da var god moral vanskelig å finne. Men med noen tråkk til klarte vi å nå toppen, og kunne trille ned til Haukeliseter Fjellstue.

JAAAAAAAAAAA, fremme

Og verdens hardeste kjøttkaker smaker faktisk som Hellstrøms drømmekjøttkaker.

Nammy namm

I morgen bærer det videre, men heldigvis er løyeprofilen en helt annet. Så får vi se hvordan kroppen takler nesten 20 mil til på et såpass deilig sete.