Stikkordarkiv: pungtering

Tunge Gir markerer seg på Enebakk Rundt 2013


Postet av


Endelig kom dagen. Nå skulle vi få teste oss på det tradisjonsrike Enebakk Rundt. Dette er nok det største av de lokale rittene rundt Oslo, og det var rundt 2400 påmeldte. Hvor mange som stilte til start klarte jeg ikke å telle.

Henrik og Håvard er peppet og for en gangs skyld så hadde vi ikke glemt noe. Vanligvis mangler vi sko, hjelm, sykkelbukse eller noe annet småviktig.

Enebakk Rundt fungerer slik at lag med 25 (pluss minus) ryttere får kjøre først – uforstyrret, etter tur. Fordelen er at det ofte går fort, siden man da kan kjøre god deilig rulle fra start til mål, uten at noen kommer inn og kåler det til. Og etter lagene hadde kjørt, var det alle singelryttere sin tur, påmeldt etter forventet tid. Og siden Tunge Gir har 4 medlemmer, så kan du vel tenke seg selv hvilken av de to gruppene vi hadde meldt oss på.

Men nervøse var vi. Vi hadde nemlig meldt oss på den første gruppen av singelryttere. Det vil si de som har nok ego til å tenke at man sykler fortere enn alle andre. Så her var vi da, tre nervøse menn/gutter i midten av 30-årene, klare til å leke at man sykler en viktig etappe i Tour de France.

Henrik sin kommentar når han ser bildet: Haha, dere SER faen meg nervøse ut på et stillbilde.

Starten gikk rolig for seg. Men akkurat fort nok til at det var nytteløst å tråkke til. Så den første mila ble unnagjort i 35 km/t i snitt. Men så skjedde det noe. Plutselig er det full kaos og en hel haug av ryttere er plutselig langt fremfor oss på strekka. Og her priser jeg meg lykkelig for at jeg lå bak, og ikke foran Henrik, da det er god sykkelkultur å tette luka hvis du ligger først. Spørs om han er enig i den kulturleksjonen.

Men så skjer det som ikke bør skje, Håvard pungterer. Og det som gjør det enda verre er at han har gjort årets noob-triks, og tatt med ekstraslange med for kort ventil. Så han må gjøre tidenes exit og ringe dama og spørre pent om hun kan hente han.

I mens er Henrik og jeg godt i gang med rittet. Det mellompartiet fra 15 km til 80 km er det lite å fortelle om. Løypa er rimelig flat (nja, kanskje litt småkupert her og der) og farten er ganske høy, noe som resulterer i at startgruppen på 75 mann tynnes sakte men sikkert ut. Og det er klin umulig å gjøre dumme valg som å stikke fra teten (thank god). Men Henrik viser ypperste sykkelkultur og er fremme og drar. Selv ligger jeg sånn trygt plassert rundt 10.posisjon og har kun et par tre gjesteopptredener fremme i front.

Men når det er 12-13 km igjen skjer det noe. Her kommer det en rekke bruddforsøk fra modige syklister. Men det blir med forsøket. Alt blir kjørt inn igjen, og vi er en samlet 25-mannstropp (eller deromkring) som tar fatt på de to bakkene som skal skille menn fra mus.

Henrik biter seg fast i tetgruppen på 8 mann opp den første knekken. Dessverre er jeg litt mus og kommer halsende 10 sekunder etter over bakketoppen. Normalt sett høres ikke 10 sekunder ut som noe fryktelig å ta igjen. Det er jo bare å ta et magedrag. Men, så enkelt er det ikke. 10 sekunder er en evighet mot slutten av et ritt. Dessuten brukte jeg opp magedraget opp den bakken.

Så nå er det bare en bakke igjen. Jeg ligger i gruppe 2 sammen med 5 andre syklister, mens Henrik spiser kirsebær med de ypperste litt lengre frem. Så går vi løs på siste motbakke, og da låser det seg helt. Jeg blir PINNE stiv og krabber opp i 1.gir. Heldigivs er det flere som har møtt hammeren, og tempoet opp er på grensen til «rask gange». Men bakken er ikke lang, så opp kommer man, og sjelden har det vært så deilig å rulle inn under målseilet.

Henrik tok en finfin 4.plass, eller deromkring. Selv var han så sliten at han ikke klarte å telle. Jeg var ikke noe bedre med tellingen, men anslår at jeg kom meg inn på en 10.plass. Eller deromkring.

Henrik tok en imponerende 4.plass på tiden 2.10.20. Takk til Håvard som stilte opp som rittfotograf når han likevel ikke fikk deltatt. Virkelig surt for Håvard, for denne konkurransen tror jeg faktisk han hadde vunnet.

50 sekunder etter Henrik, kommer jeg til mål. Surt at jeg glapp på slutten. Men uansett, er veldig fornøyd med rittet i dag. Jeg fikk tiden 2.11.11

Koselig for Oliver at pappa hadde med seg feil ekstraslange. Så fikk også han med seg innspurten.

Noen minutter etter målgang er alt det vonde glemt. Da er det smil og latter fra alle. Eller nesten alle da. En fyr i gruppen vår var høylytt forbannet fordi ikke flere hjalp til i front.

Til slutt ønsker jeg å gi skryt til arrangøren IK Hero. Tydelig at de vet hvordan man arrangerer ritt. Her var det folk i nesten hver sving og peivet med skilt i den retningen de ønsket vi skulle sykle. Og på et farlig parti med mye hullete asfalt hadde de også egne folk som gjorde oss oppmerksom på det.

Hvis du også vil sykle Enebakk Rundt, så kan du følge kartet her:

Albir dag 3: Blåtur med en kjip avslutning


Postet av


Fre 5.april
Etappe 3 (122 km)
Albir – 332 – Sella – Port Toudon – Guadalest – Calossa – La Nucia – Albir

Her var det mye forvirring. Ingen visste hvor vi skulle, og det ble mest som en blåtur. Vi mistet en avkjøring og måtte snu på hovedveien 332 og tråkke oss en god mil tilbake til riktig kryss. Dette er forøvrig en vei jeg vil sykle så lite som mulig på, da det er mye trafikk og ganske så lett å punktere på. Da sverger jeg heller til de små koselige veiene litt lengre fra kysten. Lite biler, masse fine fjell og nydelig utsikt.

Kjekt å ha Roger og Arne i nærheten når man pungterer på 332

Når vi kom til Sella, så var været så fint at vi fortsatte opp monumentet Port Toudon. Denne toppen ligger på 1024 høydemeter, og er en av de morsomste klatringene i området. En must-do hvis du sykler i Alicante-Albir-området.

Port Toudon er seig. Og lang! Husk kyllingkrank opp dette fjellet.

Men opp kommer man...

Men så kjørte vi feil igjen. Planen var å komme opp på baksiden av Guadalest, men siden en vei var stengt, så begynte vi å balle oss inn i noen strekninger som ingen hadde helt kontroll på. Etter endel om og men, så fant vi riktig fjell og startet på dagens andre stigning. Så begynte det. Himmelen åpnet seg og det bøttet ned – og vi var 4 mil fra en varm seng. Disse 90 minuttene ble veldig kjipe, og tankene gikk til Jotunheimen 2011 hvor vi også måtte kjøre i voldsom regnvær. Her var det ikke så langt heldigvis, men så hadde vi heller ikke så mye klær med oss på denne turen.

Helt utrolig at jeg klarte å få opp kamera her. Det BØTTA ned, og det dannet seg små elver i veiene.