Stikkordarkiv: ritt

Det du trenger å vite om – Girsystemer & vekt


Postet av


Ved kjøp av ny sykkel er valg av girsystem noe av det man må ta stilling til, hva skal man velge og hvilket nivå gir mest for pengene, og hva veier de forskjellige alternativene?

I all hovedsak har du 4 leverandører å velge mellom, Shimano, Sram, FSA og Campagnolo. Utover disse så har du også Rotor, men de finnes ikke som komplette grupper med bremser osv. Det finnes også mange selskaper som produserer både low-end og high-end komponenter, som kan komplimentere ditt hovedsystem.

Etter valg av produsent, må du velge nivå, hver gang du går opp et nivå får du et system med ”bedre” egenskaper og følgende egenskaper er det de fleste legger vekt på:

  • Stil
  • Presisjon i giret
  • Elektrisk eller mekanisk
  • Pris
  • Vekt

Vi skal i all hovedsak se nærmere på vekt, da vi enda ikke har fått testet alle systemene, men først litt meninger om de andre egenskapene.

Stil

Hvis du ønsker en sykkel som skiller seg ut fra mengden og skal være mer stilren enn resten av feltet, så bør du skaffe deg en italiensk ramme, italiensk hjulsett og Campagnolo, så enkelt. Vurderer du Campagnolo så vet du alt dette allerede.

2015 Wilier Triestina Cento1 Air Campagnolo Super Record 80th. Foto: twohubs

Presisjon i giret

Topp modellene girer noe mer presist enn de billigere systemene. Det betyr at du trenger å legge mindre vekt på gir hendelen for at den girer og at det tar noe mindre tid å bytte gir. Allikevel vil jeg påstå at forskjellen mellom for eks Shimano 105 og dura-ace er minimal. Alt fungerer bra. Skal du gire stående i bratt oppoverbakke, så vil toppmodellene skifte gir noe bedre.

Elektrisk eller mekanisk

Elektrisk er kult, girer perfekt og trenger ikke å stilles inn underveis i sesongen, i tillegg kan de kobles mot garmin, så du kan se hvilket gir du kjører på. Og du får sprint skiftere, noe som bare må testes, før du kjøper noe annet. Men du kan gå tom for batteri, og er du på eventyr er det ikke sikkert at den lokale sykkelbutikken kan hjelpe deg, om noe ryker. Mekanisk har lavere vekt og er driftssikkert. Flere og flere av proffene er tilbake på mekanisk pga dette. Mitt tips derimot, er at fremtiden er elektrisk og snart trådløs over hele linja.

Pris

Du finner alltid noe på tilbud, men vår oppfordring er selvsagt å bruke alle tilgjenglige penger på sykkel, alltid. Du vil sjeldent angre. Skal jeg derimot svare på hva jeg tror gir mest for pengene er Shimano 105 5800 en trolig vinner. Høy kvalitet til lav pris.

Vekt

Fordelen med vekt er at det er håndfast og enkelt å ta stilling til. Vi ønsker alle å ha lettest mulig sykkel, og et komplett gruppesett er noe av det som påvirker totalvekten på sykkelen mest. Nedenfor har vi derfor samlet en oversikt over hva de forskjellige komponentene veier.

Shimano

Gruppe Dura-Ace 9070 Dura-Ace 9000 Ultegra 6870 Ultegra 6800 105

5800

Gir hendel 237 363 315 419 486
Bak gir 217 160 271 193 234
Front gir 114 67 167 86 89
Krank 636 636 694 694 736
Kranklager 67 67 76 76 76
Kasette 163 163 226 226 246
Kjede 248 248 260 260 253
Bremser 294 294 340 340 378
Batteri 58 0 58 0 0
Gruppesett i gram 2,034 1,998 2,407 2,294 2,498

 

SRAM

Gruppe RED 22 RED 22 FORCE 22 FORCE 22 Rival Rival SRAM RED eTAP SRAM RED eTAP
Utstyr BB30 GXP BB30 GXP BB30 GXP BB30 GXP
Gir hendel 280 280 307 307 332 332 260 260
Bak gir 145 145 178 178 180 180 239 239
Front gir 69 69 79 79 89 89 187 187
Krank 557 609 697 715 860 844 557 609
Kranklager 53 105 53 115 53 115 53 105
Kasette 151 151 247 247 260 260 151 151
Kjede 246 246 256 256 259 259 246 246
Bremser 240 240 280 280 300 300 240 240
Gruppesett i gram 1,741 1,845 2,097 2,177 2,33 2,38 1,933 2,037

 

Campagnolo

Gruppe Super Record EPS Super Record Record EPS Record Chorus EPS Chorus
Gir hendel 262 342 266 348 293 350
Bak gir 198 166 203 170 225 183
Front gir 127 71 133 75 149 76
Krank 603 603 651 651 683 683
Kranklager 45 45 46 46 46 46
Kasette 177 177 201 201 230 230
Kjede 239 239 239 239 250 250
Bremser 297 297 309 309 302 302
Batteri 130 0 130 0 130 0
Gruppesett i gram 2078 1940 2178 2039 2308 2120

Så skal du ha det letteste gruppesettet er Sram Red 22 det du skal gå for.

Tiffany Cromwell sykler med Sram. Foto: Bikeradar

Men hva med stivhet?

Den watten som blir borte pga fleksibilitet i ramme, hjul, styre, kjede osv er det vi kaller mekanisk motstand.

Forskjellen i stivhet når det gjelder krankarmer er i all hovedsak en kuriositet, men er du ute etter marginal gains kan det være verdt å tenke på er hvor stiv kranken er, jo stivere delene på en sykkel er, jo mindre watt mister man.

Hvis vi ser på forskjellen i fleksibiliteten til toppmodellene fra våre 3 utvalge produsenter, får vi følgende graf.

Graf

Sram Red 22 kommer her ut med det beste resultatet, den vandrer kun 5,44 millimeter, under en konstant kraft på 300 watt.

Dette avviket utgjør ca 1,2% av de 300 wattene, og vil dermed utgjøre et avvik på ca 3,6 watt i mekanisk motstand.

Tilsvarende tall for Super Record er 3,7 watt og for Dura-ace 3,9 watt. Disse tallene er satt under konstant motstand i et testmiljø og det er tvilsomt om du som syklist vil være like konstant i din watt produksjon. Så selve watt tapet kan være kunstig høyt.

Derimot kan vi si at Redd22 er 7%, og Super record er 6% stivere enn Dura-ace når vi måler snittet av avviket på begge krankarmene. Så er du ute etter marginal gains, er Sram Redd22 valget for deg.

Vi sees på sykkelen.

Det du trenger å vite om – er en bloggserie der vi samler alt Tunge gir har lest, googlet og erfart, også har vi samlet det på et sted, slik at du slipper å gjøre det samme. I noen tilfeller legger vi med kilder, men har vi knapt med tid, så får innholdet stå som påstander.

Det du trenger å vite om – Spurting


Postet av


Spurting er et tema vi i Tunge gir ofte diskuterer, da vi til stadig har langturer med skiltspurter underveis, samt at vi har kampen om den grønne trøya på vår årlige Norgestur.

Prestisjen av å vinne en skiltspurt runde og den æren det er å vinne den grønne trøya, kan knapt overgås. Videre er det også slik at de aller fleste ritt avgjøres av en spurt, enten som en massespurt i felt eller fra mindre brudd. Det er sjelden man kommer alene til mål.

Så hvordan vinner man en spurt?

Det første man bør gjøre er å avdekke hva slags type ”rytter” man er, da det kan påvirke valg av spurt strategi.

Litt grovt kan man si at arbeidskravene til spurten er forskjellig om du er en spurter, klatrer eller en som skal spurte fra et brudd eller mindre gruppe. Er du god på tempo kan også dette påvirke din strategi.

De forskjellige løypeprofilene vil sørge for at spurten i ritt i stor grad vil fylles av ryttere med tilsvarende egenskaper som de du innehar selv. På de flatere etappene vil større og sterkere ryttere dominere spurten, mens på klatrespurter vil kun lettere ryttere være tilstede.

Det er altså sjelden Kittel og Greipel osv konkurrerer i en klatrespurt eller i en spurt fra mindre grupper.

kittel-greipel

Foto: heraldsun

For å avdekke hva slags type rytter du er, er det ofte nok å sammenligne seg med de man sykler sammen med og se på hva man trives med på sykkel. Ofte vil man søke til det terrenget man mestrer best. Er du en klatrer så liker du kanskje lengre bakker, mens spurtere gjerne vil ha korte små bakker, der de kan bruke kraft for å komme over. Man vet ofte hva man er sterk på.

Skal man derimot ha litt mer viten, må man lage en wattprofil, og helst en fatigue profil.  Dette gjøres stadig lettere, da prisene på både wattmålere og de fleste ruller nå tilbyr watt. Du kan enten bruke strava sin powercurve eller integrere strava med wattboards, som gjør alt for deg.

En fatique profil er en oversikt over hva du klarer å tråkke av watt i forskjelllige tidsintervaller, utviklet av Andy Coggan og Allan Hunter.

StravA

I spurting er vi mest opptatt av hva du klarer i Makswatt (1 sek), 5 sek, 10, sek, 20 sek, 30 sek og 1 min.

Men det kan være lurt å teste alt fra 3 min opp til 20 min, slik at du også har et bilde på hva du klarer å tråkke i de siste km før spurten også.

Uavhengig av nivå og watt, så er det fallet i Watt (%) mellom intervallene som er avgjørende for valg av strategi. Det vi ønsker, er å finne hvor du har din styrke og hvordan du bør velge strategi, også kan man evt utvikle wattnivåene gjennom trening senere.

Eksempel:

Har du høy maks watt, men faller raskt i wattverdier, kan det være fornuftig å vente til nærme mål før du smetter forbi.

Har du derimot en watt som faller sakte, kan det være fornuftig å ta en langspurt og dermed utmatte de andre innen de får levert sin topp watt.

Blant proffene, så legger Cavendish ofte opp til alternativ 1, mens vår egen Kristoff ofte går for alternativ 2.

Når man snakker om spurting kommer man ikke utenom watt.

De beste til å spurte i verden klarer å produsere opp til ca 2200 i makswatt, men disse utøverne holder gjerne til på bane eller bmx sykling. I landevei så stilles det høyere krav til utholdenhet, så man er avhengig av å mestre 130-290 km for i det hele tatt være der når spurten går.

Vinneren av proffritt vinner derfor gjerne rittet på en makswatt under 1500, uten at det blir mindre imponerende av den grunn.

Kristoff 2016

Aleksander Kristoff vant i januar 2016 blant annet en etappe i Qatar på 1470 maks watt. Foto: cyclingweekly

Kwiatkowski vant over Sagan i E3-Harelbeke med ca 1131 watt, som sin høyeste verdi, så du kan vinne med lavere watt i mindre grupper.

Rykter skal ha det til at de fleste sammenlagt ryttere sliter med å produsere over 1000 watt, men her har vi lite data. Froome slapp jo noe data i desember 2015, der hans TDF 2013 rykk hadde en peak på 929 watt.

Det er heller ikke slik at det er watt alene som avgjør hvem som vinner.

Watt alene gir høyest topp hastighet, mens det er akslerasjonen som ofte avgjør hvem som vinner, som oftest tallfestet ved 5-10 sek verdien. Den med best akslerasjon er den rytteren med høyest watt/KG, eller watt/luftmotstand om du vil, hvis terrenget er flatt (vi forenkler og utelukker rullemotstand og mekanisk motstand, mer om det senere).

Luftmotstanden avgjøres av ditt front areal. Vekt(omfang) og høyde, samt sitte/spurtstilling avgjør hvor lite ditt front areal blir. Eksempler på proffer som danner et lite front areal i en spurt er Cavendish og Ewan.

Ewan

foto: foxsports

Om vi lager et eksempel:

Marcel Kittel
Maks Watt: 1600
Vekt: 82
Watt/kg: 19,5

Caleb Ewan
Maks Watt: 1300
Vekt: 61
Watt/kg: 21,3

I dette tilfelle vil Kittel ha høyest topp hastighet, men Ewan vil kunne akselerere raskere, det handler derfor om timing for å avgjøre hvem som vinner. Hva som er viktigst av akselerasjon og topp hastighet er glidende og avgjøres blant annet av løypeprofilen på spurten og inngangshastigheten på feltet. Hvis watt/KG er lik, så vil det gå raskest med den som har høyest watt.

Hvis du vet at du trolig taper spurten, så kan du her lære av Kristoff sin strategi før Tour de France 2016.

Kristoff har analysert seg frem til at sin vekt er ca lik som Kittel sin, og han mistenker at Kittel produserer høyere maks watt og dermed har en noe råere akslerasjon enn Kristoff selv.

Men det finnes en mulighet i at Kristoff (1,83 cm) har et mindre front areal enn Kittel (1,88cm) pga lavere høyde, og at han dermed må overvinne mindre luftmotstand enn Kittel. I tillegg så vet han at han selv innehar en meget utholdene spurt.

Kristoff vil derfor gjennom sitt opptrekktog sikre så høy hastighet, at kittel ikke drar nytte av sin maks watt. Videre oppnår han ved høy hastighet at akslerasjon ikke er så avgjørende ved spurten.

Det siste elementet er å eksponere Kittel for luftmotstand tidlig, da får Kristoff trolig en fordel av mindre front areal og får benyttet sin styrke som er en utholdende langspurt. Se artikkel om kristoff fra procykling.no.  Enkelt i teorien, vanskelig i praksis. Kittel er uansett en formidabel motstander og strategien kan åpne opp for andre spurtere igjen.

Så skal denne strategien virke er han avhengig av et opptrekkstog som holder hastigheten høy de siste 2 km, mens han selv ligger på hjul og sparer beina.

Om du ligger på hjul, med 1 person foran deg vil luftmotstanden reduseres med ca 29%, har du 2 stk foran deg er den redusert med ca 35%. Har du derimot 3 personer foran deg, er den redusert med opp til 40%. Tallene er ca, da det kan være vanskelig å ligge perfekt på hjul inn mot mål.

Dvs at om du ligger i posisjon 2, og personen foran deg produserer 1500 i watt, så trenger du kun 1065 watt for å holde følge. (du skal fortsatt ut på siden og forbi da)

Dette betyr igjen at timing i spurten er helt avgjørende for om du lykkes eller ikke. I sykkelritt er dette det som kalles posisjonskamp. Det å ligge korrekt, slik at du får lansert din spurtstrategi er målet.

Ok, så du har en plan for hvordan du skal i verksette din strategi, som er basert på dine styrker. Er det nok?

Vel hvis vi ser på arbeidet til Paolo Menaspa som har skrevet en oppgave på spurting i etapperitt så er svaret nei. Du er avhengig av å vinne eller i det minste ikke tape posisjoneringskampen, den koster en del watt den også.

Hans oppgave sier at om du ikke er topp 9 når det er 1 minutt igjen, så vinner du ikke og videre så må du være topp 6 når det er 30 sekunder igjen. Den optimale er topp 6 med 1 minutt igjen og med minst 2 lagkamerater foran deg. Ved 30 sekunder igjen, er det optimale topp 3 med 1 lagkamerat foran deg.

Når så spurten er i gang, så fant han ut at maks watten i snitt var 1443 watt og snittet siste 13 sekunder var 1120 watt, for vinnerne. Jeg vil anta at watten er noe lavere for amatører, men at posisjonskampen er minst like viktig. Du finner mer av detaljene hos Sportscientists.com.

Hva så om du verken har høyest maks watt eller er spesielt utholden i spurten, hva da?

Da havner du sammen med de fleste av oss. Men fortvil ikke, både Edvald Boasson Hagen og Peter Sagan opplever suksess i samme situasjon (selv om man kan argumentere for at de er ganske gode til å spurte også).

Man må da bringe syklingen vekk fra watten og over til det taktiske spillet. Du må derfor utføre ditt trekk før de siste 300 meterne eller lengre enn man kan sykle i 20 sek.

Edvald var i en slik situasjon i Milan-San remo 2016, der han valgte å gå for en langspurt med ca 1 km igjen. Trekket var nær ved å lykkes, hadde ikke Van Avermaet bestemt seg for å tette luka og med det ødelegge for både Edvald og seg selv. Edvald tok et lignende stunt igjen i Tour of Norway , mellom Drøbak og Sarpsborg, og denne gangen holdt det helt inn, selv om der var målet å vinne sekunder.

Hvis du ikke har den beste spurten i gruppa, så må du få avslutningen til bli avgjort på andre egenskaper. Velg ditt tidspunkt med omhu, og gå i langbrudd. Er du en klatrer, kjør alle bakker hardt før spurten, la de(n) med best spurt dra feltet osv. Får du en mulighet grip den, og når du først har tatt en mulighet, gå all inn!

Tilbake til skiltspurt, ikke noe er så hyggelig som en langtur med noen innlagte skiltspurter. Her er noen tips.

I Tunge Gir kjører vi 2 varianter. En variant der skiltene er markert på forhånd, slik at alle vet når de kommer.

Disse skiltene ligner veldig på det å komme mot mål i en liten gruppe i ritt, det krever litt forberedelser på forhånd, men gir veldig god ritt simulering. I utvelgelsen av spurter kan det være lurt å ta med litt forskjellig terreng, da blir det gøy for alle, siden alle får noen skilt i ”sitt” terreng.

Den største fordelen med dette er at man kan velge skilt som ivaretar sikkerheten med hensyn til trafikk, kryss osv. Dette er det vi gjør på vår berømte Norgestur.

Den andre varianten er når vi ikke vet når skiltene kommer, men har definert hvilke skilt som gir poeng.

For å vinne en slik runde, er du avhengig av å løfte blikket, ofte får man med seg mye poeng kun på å være den som ser skiltet først. Videre gjelder det å ligge blant de 4 første i gruppa, for starter man for langt bak er det vanskelig. Fordi alle vil ligge foran, bidrar dette til at tempoet går opp og hele runden blir en glimrende treningsøkt.

Pallen, Øyvind, Henrik, Håvard

Pallen, Øyvind, Henrik, Håvard

Har du lest helt ned hit, så har du virkelig lyst til å bli en god spurter. Mannen å slå er Tunge gir sin regjerende mester, Øyvind Linnkjenn, vinner av grønn trøye 2015. Slår du han i en spurt, trenger du bare å lære deg å holde 45 kmt i 200 km før du er sykkel proff.

Vi sees på sykkelen.

Det du trenger å vite om – er en bloggserie der vi samler alt Tunge gir har lest, googlet og erfart, også har vi samlet det på et sted, slik at du slipper å gjøre det samme. I noen tilfeller legger vi med kilder, men har vi knapt med tid, så får innholdet stå som påstander.

Enebakk Rundt 2014


Postet av


Tunge gir stilte ikke akkurat mannsterke på årets runde rundt Enebakk. På tross av iherdig lokking og luring var det kun Håvard og jeg som var klare til start denne flotte maidagen. Temperaturen var riktig nok lav men sola skinte fra blå himmel. Vi fikk derimot moralsk støtte fra uventet hold: Martin Gulliksen og Even Sunde Andresen, kolleger som var klare som førstereisgutter. Etter å ha kledd om Even til litt varmere klær og fortalt noen gamle røverhistorier var også de klare for tur.

Vi må skjerpe oss på bildefronten, kun ett bilde ble tatt. Bruker derfor noen utvalgte bilder fra google (rb.no og lantynnmann.no)

Vi må skjerpe oss på bildefronten, kun ett bilde ble tatt. Bruker derfor noen utvalgte bilder man får opp når man googler Enebakk (rb.no og lantynnmann.no)

Målene mine fra start var enkle

  1. Sitte i rulla hele veien
  2. Komme under 2:10.

Det første målet måtte jeg fikse selv men mål 2) var litt avhengig av tempoet på resten av gruppa.

Blant mange kjente fjes på start var det hyggelig å se igjen Lars-Petter Weyer-Larsen, kjent for mange bindestreker i navnet og en vi stiftet bekjentskap med under AXTRI 2013.

Ut fra start gikk det som vanlig i rykk og napp rundt rundkjøringer og i svinger.  Ved ca 12. rundkjøring går løypa opp en liten bakke forbi legendariske Rolvsrud stadion. Her ble det spøkt om at dette var stedet Håvard og jeg sprakk i 2010 etter å hengt som slips etter Skårer sykkel. Ironisk nok var det her jeg ble stående også i år. Kjedet valgte å hoppe av og da måtte jeg gjøre det samme. Dette førte til at jeg fikk gode 300 m å ta igjen på feltet. Ikke moro men jeg ble reddet av alle rundkjøringene og svingene som gjorde at feltet ikke gikk for full maskin. Ved Hammer Kirke hadde jeg tatt de igjen, gode 2 km etter fadesen og med stokk stive bein. På veien dit kunne jeg også se at Even sleit og datt etter hvert av.

I flere mil hadde jeg nok med å ligge i feltet. Tenkte at jeg skulle snike meg opp til rulla men det tok lang tid. Da jeg endelig kom opp så jeg at rulla kunne knapt kalles rulle. Kun fem mann som prøvde å jobbe sammen. Jeg hadde ikke tenkt meg en ledende rolle i rulla men fant ofte meg selv sittende i front med den deilige motvinden i ansiktet. Håvard og Lars-Petter hadde sporadiske innhopp i rulla mens Martin var lur og holdt seg i sekken.

Tempoet var lavt. Så lavt at gruppa som startet 5 min bak oss tok oss igjen før Hauketo og skapte fullt kaos i rekkene. Det gjorde at jeg og de sure bena mine datt langt bak i det enorme feltet. En stor tabbe som irriterer meg nå i ettertid. Opp bakene til Nordstrand passerte jeg mange og jeg kunne se ryggen til Håvard et stykke foran. Merket at dette ga meg fornyet motivasjon og opp aller siste kneika fra Skulleruddumpa passerte jeg ham og det ble bannet stygt.

Passe teit bilde i målområdet, takk til hr. Gulliksen for det teite bildet

Passe teit bilde i målområdet, takk til hr. Gulliksen for det teite bildet

Følelsen etter Enebakk rundt 2014 er blandede: Jeg er veldig fornøyd med at jeg klarte å kjøre inn gruppa igjen (men jeg kunne jo ventet på neste gjeng, de tok jo oss igjen uansett!). Jeg er veldig skuffa over at jeg ikke var offensiv nok til å holde meg i tet da vi ble tatt igjen, da hadde jeg vært med teten opp til Nordstrand tror jeg. Tida ble dårligere enn i fjor, det er ikke bra men ikke bare min feil.. Det jeg er mest skuffet over er antall mann som vi klarer å mønstre, dette er et ritt som ikke tar mye tid og man finner ryttere på alle nivåer.

 

Henrik og Håvard gjør Østmarkrittet 2013


Postet av


Oppladningen

Den første som tipset meg om at det skulle arrangeres ritt i min lokale mark var min kjære mor. Hun er selv en ivrig mosjonist/syklist og jeg må si jeg er litt skuffa over at vi ikke kunne stille til start sammen på Østmarkrittet. Jeg vet at du er ivrig leser av bloggen og neste år regner jeg med at du starter, Mamma! Jeg og Håvard meldte oss uansett på og etterhvert fikk vi også med oss Thomas fra blokka til Håvard og Martin som er kollega i Technip Ingenium.

Håvard, Thomas og jeg syklet tidligere i uka halve runden og inkluderte også terrengbiten som er på nærmere 3 km. Østmarka er kjent for småkuppert terreng og Østmarkrittløypa er intet unntak, det er vanskelig å finne noen lengre partier der man kan komme i flytsonen  (se rittets hjemmeside for oversiktskart) .

Høydeprofil

Høydeprofil

Østamarkrittet arrangeres for første gang i år og de har satt et tak på ca 500 syklister. Så vidt jeg kunne se klarte de å fylle kvota og jeg håper dette kan bli en tradisjon i årene fremover.

Østmarkrittet

Håvard og jeg hadde lurt oss med i pulje 1 og hadde i tankene at nivået ikke var så høyt og at vi kanskje kunne følge teten en stund. Men dette var før jeg møtte min trofaste sykkelleverandør og supersyklist Lars Ove Thoresen i startområdet. Ambisjonene ble da justert og vi startet midt i feltet ut fra start.

Det var masterbil/sykkel 3 km  fra start frem til Nuggerud på Ellingsrud der hvor underlaget går fra asfalt til grus. Veien frem til Mariholtet ved ca 7 km består av noen korte bakker og ellers jevn stigning. Min påstand er at det ble kjørt grisefort i front, andre vil kanskje påstå noe helt annet. Feltet strakk seg ut og sprakk både her og der. Selv hang jeg meg på den da så lovende Håvard Heggen og jeg holdt ryggen hans opp bakken etter Mariholtet. Denne bakken var for meg løypas crux og skulle kjøres to ganger for å være helt sikker på at man lærer hvilket gir man skal ligge i.

Ned til første sti (en sti over Benterudjordet) lå vi fint an. Men her skulle vi avsløre vår store svakhet: Teknikk. Jeg var først nedpå og kunne med skjegget og kjeften fullt av gress og gjørme se at Håvard seilte forbi meg. Da jeg omsider kom meg på sykkelen igjen merket jeg at jeg manglet briller. Men jeg trengte ikke briller for å se at Håvard stod og knota litt lenger ned i bakken. Han hadde som meg fått hjulet fullt av gjørme og skvatt rundt ganske så ukontrollert. Dette var dessverre det siste jeg så til Håvard og det viste seg at han aldri kom opp i feltet igjen etter det ublide møtet med Benterudjordet.

Benterudjordet

Benterudjordet

Selv klarte jeg å bite meg fast i gruppa gjennom ærverdige Losby, forbi Lørenskogs stolthet – Vasshjulet (tror ingen så det men jeg vet hvor det ligger), og opp forbi Fiskelause og Dretvann og inn i terrengpartiet.

Arrangøren hadde gjort en fantastisk jobb med stipartiet og det går rykter om at de har båret inn 7 tonn med materialer for å utbedre løypa. Dessverre hjalp ikke dette nok til at jeg skulle kunne klare å henge på gruppa jeg hadde klora meg fast til. Det er mye å gå på  for syklistene i Tunge Gir når det gjelder teknisk sykling. Jeg var uansett heldig og havnet i en bra gruppe etter stien og vi kjørte inn én etter én mot Mariholtet. Opp bakkene fra Nøklevann ble det voldsomt tungt og jeg sleit med å henge på de 6-7 som kjørte sammen.

Meg i idiotisk stil over tilfeldig rot

Meg i idiotisk stil over tilfeldig rot (Morten Jensen)

Håvard i samme stil, over samme rot

Håvard i samme stil, over samme rot

Da vi nok en gang angrep bakkene opp fra Mariholtet måtte jeg virkelig grave dypt for å henge med. Gruppa var nå nede i fem mann og som vanlig begynte de passive tankene å melde seg: Shit så gode de er, de ser jo ikke slitne ut, jeg er kjøøørt! Jeg grua meg skikkelig til Benterudjordet hvor jeg tidligere hadde spist gress og mista briller. Det merkelige var at dette området nå hadde tørket opp og jeg syklet greit gjennom. En Montebellorytter som hadde vært med lenge klart ikke dette partiet like bra og vips var vi kvitt en til.

Frem mot mål var det relativt flatt, en bra rulle ble etablert og jeg fikk tid til å forberede meg på spurt. Men mens jeg satt og kosa meg med de slitne beina mine, var det en som stakk i fra. Jeg merket at de andre ikke var særlig ivrige etter å ta han igjen (sikkert med god grunn) og jeg tok ansvar – dro de to andre opp og vi var igjen samlet opp siste bakke 200 meter fra  mål. Herfra og inn presterte jeg heller dårlig. De andre syklet lett forbi meg og jeg var for statist å regne da det skulle spurtes om ære og berømmelse. De letteste girene ble tatt i bruk og jeg skal være glad for at ikke det kom andre ryttere bak for det gikk latterlig sakte.

Resultat

Det endte med en 25. plass av ca 500 stk, noe jeg er meget godt fornøyd med. Utstyret fungerte perfekt. Det eneste jeg kan trekke litt på er taktikken rett før mål og styrken i låra i spurten. Håvard er nok noe mer skuffa selv om han hadde dobbelt så høy hastighet som meg over mål.

Håvard over  mål

Håvard over mål

Her ser vi fornøyde ut

Her ser vi fornøyde ut

 

 

Henrik og Eirik på Topp 15 på Randsfjorden Rundt 2013


Postet av


Kapteinen Håvard bruker bilturen til å legge slagplanen. Her skal vi angripe i siste bakke, med Eirik først, så Henrik - før Kapteinen får æren av å seile over mållinjen. Lett i teori, værre i praksis.

Kapteinen Håvard bruker bilturen til å legge slagplanen. Her skal vi angripe i siste bakke, med Eirik først, så Henrik – før Kapteinen får æren av å seile over mållinjen. Lett i teori, værre i praksis.

2013-05-25 09.13.28

– Eirik, dette holder ikke. Sykkelen din er jo ikke vasket engang! Her får man høre det fra mekanikeren.

2013-05-25 09.55.33

Vi anokm Brandbu 90 minutter før rittstart. Med sol og god tid, så blir forberedelsesfasen ganske så hyggelig. Og nok en gang hadde vi klart bragden med å få med oss alt av utstyr. Henrik hadde riktig nok glemt en sånn «luft på boks», men det lar vi oss ikke affisere av.

2013-05-25 09.55.39

Sykkelritt begynner å bli voldsomt populært her i landet. Randsfjorden Rundt samlet i år 1450 ivrige syklister til start.

2013-05-25 10.25.30

Sykkelkultur skal man ikke tøyse med. Og dette er ikke innafor. Sykkeltasken skal være plassert bak setepinnen – ikke på ramma. Unntak er kun gyldig på ritt/treningsturer over 20 mil.

2013-05-25 10.31.37

Vi hadde meldt oss på pulje 1, som tilsa at vi skulle sykle de 152 kilometeren på under 4 timer.
Det gir ganske så nøyaktig 38 km/t i snitt, samme tempo som vi hadde på Enebakk Rundt. Men dagens ritt var dobbelt så langt, og i tillegg skulle pulje 1 starte samtidig som rekordpuljen. Det vil si de som ønsket å sykle på mellom 3.30 og 3.45. Gledet vi oss? Ja så absolutt. Var vi nervøse? Definitivt!

2013-05-25 10.38.55

Randsfjorden Rundt er ganske så flat, og farten var ikke avskrekkende. Gj.snittshastigheten ble 38.2, og både Henrik og Eirik klokket seg inn på under 4 timer.

 

2013-05-25 10.38.48

Håvard ble tatt av et velt etter ca 10 mil, og det på værst tenkelig tidspunkt – rett før noen bakker. Eirik og Henrik ventet for å kjøre han opp igjen til hovedfeltet, men det gikk heller dårlig. Et risky forsøk fra Tunge Gir, da det var like før alle tre ble hektet av. Henrik og Eirk klarte akkurat å komme seg på halen i feltet og var reddet.

 

2013-05-25 15.48.20

Når vi kom i mål så vi at forbremsene til Håvard var «ødelagt» og tok i hjulet. Dette er nok grunnen til at Håvard ikke klarte å kjøre seg opp i feltet igjen.

2013-05-25 15.12.30

Håvard syklet de siste 5 milene alene. Ikke helt i humør her nei.

 

2013-05-25 10.37.44

Det har vært mye jobb og lite søvn på Henrik denne uka, og han var nervøs for at formen ikke skulle være på topp. Men kroppen holdt godt, og Henrik syklet seg inn på 15.plass på fellesstarten, og vant spurten i den gruppen han kom sammen med til mål. Dessvere ble Henrik hindret av et massevelt, og fikk dermed ikke muligheten til å kjøre om seieren.

2013-05-25 15.12.33

Henrik er skuffet etter rittet. Han ble ikke tatt i masseveltet, men ble hindret, og tapte over minuttet på rytterne som lå foran når feltet ble smadret.

 

2013-05-25 10.40.12

Eirik klarte akkurat å komme seg foran masseveltet når det gjenstod 3 mil og ble med en 20-mannsgruppe inn mot mål. Det ble kjørt ganske så hardt inn, og bena var ganske så møre når man startet på den siste bakken ca 2 km før mål, så noe spurtseier ble aldri aktuelt. Men 9.plass i Randsfjorden Rundt er likevel godt over godkjent. Karrierebeste faktisk!

2013-05-25 16.01.50

Håvard demonstrerer hvordan man ruller syra ut av beina. Eirik lo godt og takket pent nei takk. Håvard lo enda høyere når Eirik fikk maks krampe i bilen på vei hjem!

Tunge Gir markerer seg på Enebakk Rundt 2013


Postet av


Endelig kom dagen. Nå skulle vi få teste oss på det tradisjonsrike Enebakk Rundt. Dette er nok det største av de lokale rittene rundt Oslo, og det var rundt 2400 påmeldte. Hvor mange som stilte til start klarte jeg ikke å telle.

Henrik og Håvard er peppet og for en gangs skyld så hadde vi ikke glemt noe. Vanligvis mangler vi sko, hjelm, sykkelbukse eller noe annet småviktig.

Enebakk Rundt fungerer slik at lag med 25 (pluss minus) ryttere får kjøre først – uforstyrret, etter tur. Fordelen er at det ofte går fort, siden man da kan kjøre god deilig rulle fra start til mål, uten at noen kommer inn og kåler det til. Og etter lagene hadde kjørt, var det alle singelryttere sin tur, påmeldt etter forventet tid. Og siden Tunge Gir har 4 medlemmer, så kan du vel tenke seg selv hvilken av de to gruppene vi hadde meldt oss på.

Men nervøse var vi. Vi hadde nemlig meldt oss på den første gruppen av singelryttere. Det vil si de som har nok ego til å tenke at man sykler fortere enn alle andre. Så her var vi da, tre nervøse menn/gutter i midten av 30-årene, klare til å leke at man sykler en viktig etappe i Tour de France.

Henrik sin kommentar når han ser bildet: Haha, dere SER faen meg nervøse ut på et stillbilde.

Starten gikk rolig for seg. Men akkurat fort nok til at det var nytteløst å tråkke til. Så den første mila ble unnagjort i 35 km/t i snitt. Men så skjedde det noe. Plutselig er det full kaos og en hel haug av ryttere er plutselig langt fremfor oss på strekka. Og her priser jeg meg lykkelig for at jeg lå bak, og ikke foran Henrik, da det er god sykkelkultur å tette luka hvis du ligger først. Spørs om han er enig i den kulturleksjonen.

Men så skjer det som ikke bør skje, Håvard pungterer. Og det som gjør det enda verre er at han har gjort årets noob-triks, og tatt med ekstraslange med for kort ventil. Så han må gjøre tidenes exit og ringe dama og spørre pent om hun kan hente han.

I mens er Henrik og jeg godt i gang med rittet. Det mellompartiet fra 15 km til 80 km er det lite å fortelle om. Løypa er rimelig flat (nja, kanskje litt småkupert her og der) og farten er ganske høy, noe som resulterer i at startgruppen på 75 mann tynnes sakte men sikkert ut. Og det er klin umulig å gjøre dumme valg som å stikke fra teten (thank god). Men Henrik viser ypperste sykkelkultur og er fremme og drar. Selv ligger jeg sånn trygt plassert rundt 10.posisjon og har kun et par tre gjesteopptredener fremme i front.

Men når det er 12-13 km igjen skjer det noe. Her kommer det en rekke bruddforsøk fra modige syklister. Men det blir med forsøket. Alt blir kjørt inn igjen, og vi er en samlet 25-mannstropp (eller deromkring) som tar fatt på de to bakkene som skal skille menn fra mus.

Henrik biter seg fast i tetgruppen på 8 mann opp den første knekken. Dessverre er jeg litt mus og kommer halsende 10 sekunder etter over bakketoppen. Normalt sett høres ikke 10 sekunder ut som noe fryktelig å ta igjen. Det er jo bare å ta et magedrag. Men, så enkelt er det ikke. 10 sekunder er en evighet mot slutten av et ritt. Dessuten brukte jeg opp magedraget opp den bakken.

Så nå er det bare en bakke igjen. Jeg ligger i gruppe 2 sammen med 5 andre syklister, mens Henrik spiser kirsebær med de ypperste litt lengre frem. Så går vi løs på siste motbakke, og da låser det seg helt. Jeg blir PINNE stiv og krabber opp i 1.gir. Heldigivs er det flere som har møtt hammeren, og tempoet opp er på grensen til «rask gange». Men bakken er ikke lang, så opp kommer man, og sjelden har det vært så deilig å rulle inn under målseilet.

Henrik tok en finfin 4.plass, eller deromkring. Selv var han så sliten at han ikke klarte å telle. Jeg var ikke noe bedre med tellingen, men anslår at jeg kom meg inn på en 10.plass. Eller deromkring.

Henrik tok en imponerende 4.plass på tiden 2.10.20. Takk til Håvard som stilte opp som rittfotograf når han likevel ikke fikk deltatt. Virkelig surt for Håvard, for denne konkurransen tror jeg faktisk han hadde vunnet.

50 sekunder etter Henrik, kommer jeg til mål. Surt at jeg glapp på slutten. Men uansett, er veldig fornøyd med rittet i dag. Jeg fikk tiden 2.11.11

Koselig for Oliver at pappa hadde med seg feil ekstraslange. Så fikk også han med seg innspurten.

Noen minutter etter målgang er alt det vonde glemt. Da er det smil og latter fra alle. Eller nesten alle da. En fyr i gruppen vår var høylytt forbannet fordi ikke flere hjalp til i front.

Til slutt ønsker jeg å gi skryt til arrangøren IK Hero. Tydelig at de vet hvordan man arrangerer ritt. Her var det folk i nesten hver sving og peivet med skilt i den retningen de ønsket vi skulle sykle. Og på et farlig parti med mye hullete asfalt hadde de også egne folk som gjorde oss oppmerksom på det.

Hvis du også vil sykle Enebakk Rundt, så kan du følge kartet her:

Øyeren Rundt 2012, en kjempeopplevelse :)


Postet av


Etter at Håvard hadde fått kranglet seg opp fra pulje 3 til pulje 2 var det klart for en festaften på sykkelsetet. Og joda, Øyeren Rundt ble en kjempeopplevelse.


Håvard har her klart å nesten huske alt tilbehør. I dag manglet bare tasken med ekstraslange, spaker og patroner. «Faen, nå gidder jeg ikke kjøpe flere tasker på ritt» sier Håvard oppgitt.

———————————————————————

10 minutter etter at flinkisene i pulje 1 hadde tråkket i vei var det vår tur. Først 15 km med masterbil som alltid blir litt nervøst. 150 ryttere som gasser på / bremser opp / gasser på / bremser opp osv. Men heldigvis ingen uhell, og vi feltet kom seg avgårde.

De første 6 milene gikk det i rimelig bedagelig tempo, og jeg vurderte om jeg skulle hjelpe til i front å dra. Men siden jeg har minimal ritterfaring, og stor redsel for å gå skikkelig på en smell, så lot jeg det være.

Men etter 6 mil, da vi kommer til demningen/broen, så skjer det ting. Her venter en temmelig tøff kneik, og jeg får plutselig mer enn nok med å holde følge. Her kan jeg takke Kaggestad og Paasche som har lært meg via TDF-sendingene at det alltid er lurt å ligge langt fremme, for jeg var blandt de 5-6 siste som klarte å henge meg med på det bruddet. Tror faktisk halve puljen på 150 mann forsvant på den knekkeren.

Nå som man hadde klart manndomsprøven, så gikk det greit inn mot mål. Feltet hadde bra fart, og det gikk uten særlig dramatikk. Her var det bare å sitte og vispe ivei mens man holdt det ene øyet på computeren slik at man kunne posisjonere seg taktisk inn mot mål.

Nå er jo som sagt min ritterfaring ikke noe å skrive hjem om, så her gikk det på magefølelse. Har iallefall fått notert meg at det kan være lurt å ligge helt inne mot autovernet. I teorien skal jo kanskje dette være en dum plassering, men hver gang jeg la meg der, så rullet jeg fint opp i tet.

Når det var 3 km igjen begynte jeg å gjøre meg klar. Jeg lå fint an, og forberedte meg fysisk og mentalt til en spurt. Men neeeeida, her hadde rittgeneralen en aldri så liten overraskelse: verdens bratteste motbakke inn mot mål! Å herregud så man møtte veggen her. Og den ble jo aaaldri ferdig heller. Kort fortalt, her gikk det i sirup! Men heldigvis, så var det ikke bare meg som ble tatt på sengen her.

Regner med løypeansvarlig stod midt i bakken og knegget godt!

Men man kom seg opp, og da var det bare noen hundre meter på flata før jeg kunne klokke meg inn på tre timer, tjueen minuter og og førtito sekunder. Dette gav meg 39.plass av 150 i puljen, og 117.plass av totalt 600 ryttere. Absolutt ikke noe å skjemmes over! Se resultatliste her.

Dette var rett og slett en veldig fin opplevelse – sånn sett under ett – iallefall hvis jeg glemmer den siste bakken.


Så fikk vi brus og baguett for at vi hadde vært så flinke.


I målområdet møtte vi Triathlon-gutta som hadde fått love å sykle med kremen.  


Et veldig bra arrangement av Rye. Hvis jeg kan være så freidig å påpeke noe, så hadde det vært kjekt med noen plakater som sa hvor langt det var igjen. Iallefall mot slutten når det skal spurtes. Jeg var førstereis og kjente ikke løypa, og var egentlig i mål før jeg skjønte at alt var over.