Stikkordarkiv: Sognefjellet

Den gode, den onde og den grusomme (nå med film fra turen)


Postet av


En sen sommerdag i 2018 sykler åtte barske menn ut fra Hjerkinn, med et mål for øye; de skal overvinne både den gode, den onde og den grusomme.De er forberedt i ulik grad. De kaller seg alle barske, men sliter daglig med bæsjebleier, overtidsmat, Netflix og sofakos. Det og mere til gjør at de er usikre på om de er klare for utfordringene som er i vente. Hjerkinn skinner sammen med sola da de åtte syklistene ankommer Hjerkinn sammen med sine to trofaste følgesvenner i Caravelle’n. Hadde det ikke vært for alle smarttelefonene som florerte kunne man her føle settingen til Clint Eastwood sin klassiker fortsatt gjaldt.

Eirik og Stein Thore, som av mange er ansett som lederne i denne gjengen, hadde i månedsvis i forveien planlagt hvordan disse majestetiske fjellskapningene skulle bekjempes.

For å få opp tenningen blant de åtte syklende var det lagt ut små inspirasjonsbonuser i form av spurter; 12 i tallet. Disse var nøye planlagt ved hjelp av NAFs veibok og skulle sikre at gjengen holdt
tilstrekkelig høyt tempo gjennom hele den ventede utfordringen.

Den Onde, sykkeltur over Rondane

Rondane var første test for gjengen. Det som gjorde disse 200 kilometrene så onde var det voldsomme regnværet og vinden som hele tiden kjempet mot de syklende. Yr og Storm hadde spådd alt fra 10-50 mm regn i timen. 12 timer med det og badebassenget ditt er fylt opp.

Olav var hærfører og lovet å geleide sine medsammensvorne gjennom kampen mot den Onde. Vinden slo i mot, regnet pisket og takket være tempoet på gruppen kom det omtrent like mye vann fra hjulet til mannen foran som det gjorde fra himmelen. Etter 10 minutter var hanskene klissvåte. 15 minutter etterpå var skoa omgjort til drivhus for nye sopparter, og hverken enlags, tolags eller utvendig og innvendig plastpose kunne stoppe vannet fra å komme seg til fram til de utsatte tærne.

Etter ca en time måtte også Gabba-jakker og andre varianter gi tapt. Gutta var gjennomvåte. Der og da takket alle hverandre for at en sårt oppspart fridag ble brukt på noe slikt. Enda gjensto det 15 mil. Ting kunne ikke vært bedre. Og Rondeslottet er ikke å se for å si det sånn. Den har pakka seg, så det vi får øye på er god vekst av bartrær langs veien.

 

Kenneth, regjerende mester som trekker raskere enn Lucky Luke og Blondie, tar selvfølgelig de to første spurtene ved Folldal og Solbergplass. Praten begynner å gå i gjengen, og det kan på et tidspunkt virke som den gode lagfølelsen er i ferd med å rakne. Flere vil fremstå som gruppens leder og kunne dra på seg den grønne cowboyvesten.

Skal intern splid ødelegge for gruppens hovedmål?

Da trår Olav frem, som gruppens eldste og viseste, og trekker de syklende med seg i en kraftanstrengelse ned mot Ringebu og en sårt tiltrengt hvile ved Vinstra. De åtte kommer ridende inn i byen og søker tilflukt ved en taverna som bød på hamburgere, colabrus og varmende kaffe. Kjelleren ble brukt som omkledningsrom, og vil slite med fuktskader i all overskuelig fremtid.

Etter endt måltid og med tørr utrustning har det i tillegg sluttet å regne. Alt ser nå ut til å gå de syklende sin vei. Det varer i 20 minutter. Da begynner regnet igjen, og 20 minutter etterpå er de der de var før klesskiftet. Olav, glemmer sin lederrolle et lite øyeblikk, og stikker av gårde og vinner spurten ved Kvam.

Det samme gjør Eirik ved Sjoa. All ekstra inspirasjon er dermed delt ut, og det er fortsatt 4 mil igjen til Den Onde er beseiret. Regnet har ikke tenkt å gi seg, temperaturen faller og vinden tiltar. Stormkastene gjør de siste klatringene og nedkjøringen til Vågåmo utfordrende.

Klokka 19.06 triller de første gutta inn i Vågåmo, og den første jobben er unnagjort. Pizza og brødrene Ingebrigtsen på en «råmoderne» 16-tommers tv samler alle 10 rundt bordet. Jubelen kan stå i taket.

Jan Øyvind nyter et godt tak og allværsjakka si. Digg i Vågåmo

Rute dag 1

Den Grusomme, klatringen opp til Juvasshytta

Intet navn kan passe bedre for klatringen til Juvasshytta. Dette er altså bakken som overgår både Alp dHuez og Tourmalet. Denne bakken er Norges Mont Ventoux, en bakke med kjente skjebner i sykkelverden. De åtte syklistene prøver å trille rolig inn mot foten av fjellet, men en spurt like før Lom får blodpumpa i gang og sikrer et godt grunnlag for senere melkesyreproduksjon hos alle sammen. Stein-Thore vinner den i beinhard kamp med syv andre overtente cowboyer.

Et par porsjoner med boller på Lom Bakeri gjør alle de syklende klare for kamp. 13 kilometer med 1300 høydemeter. Allerede etter 400 meter er alle på førstegiret, og det begynner å bli tungt. Etter en kilometer er alle overbeviste om at vi må ha tatt unna de verste bakkene, og at brattheten vil gå litt ned.

Niks, det hadde vi ikke gjort, og stigningen er stabil videre. Slik fortsatte det. Flere begynte å vurdere om denne kampen var vits å ta. Noen begynte å sykle litt sikksakk, noen tok noen kunstpauser for å ta bilder, men kadensen ble uansett liggende på rundt 40. Noe mer var umulig, noe mindre ville forårsake velt.

Cirka halvveis kommer man til Raubergstulen og her er det flatt. I det minste oppleves det som det. Og det er godt. Men med det voldsomme beistet av en bakke ventende foran seg er det ikke mye å hente på å vente der for lenge. Noe lettere opp blir det uansett ikke. Mens den første delen inneholdt tilnærmet rette veier, er det mer svinger i den andre halvdelen, og man kan se den snirkler seg opp mot toppen. Det golde landskapet sender tankene til Mont Ventoux. Den syklende gjengen skal ikke la seg knekke, og kampen herfra og opp kjempes hver for seg. Hver og en finner et tempo som det er mulig å holde. Må man stoppe er man nødt til å trille nedover i en U-sving for å ha sjans til å komme seg på sykkelen igjen.

Omtrent 90 minutter etter at gjengen startet i bunnen, begynner de å trille en etter en over den siste sletta inn mot Juvasshytta. Norges monster, den Grusomme er bekjempet av alle sammen. Med gårsdagens økt i beina, de innlagte spurtene og kroppene sin virkelige vekt er tidene som er brukt svært bra. Med Galdhøpiggen skinnende i bakgrunnen kan Juvasshyttas løksuppe inntas med den største grad av velbehag.

Skal man gi ett råd når det gjelder klatringen til Juvass er det vel å droppe den. Makan til seigpining skal du lete lenge etter. Så tung var det at selv løksuppe smakte godt.

Veien er klar. Vi plukker opp hansken

Ikke lange betan igjen aaaa

Eirik med ei litta pause på veien

 

Jan Øyvind godt planta på toppen

Sjelden løksuppe smaker så godt

Veien går altså ikke videre fra Juvass. ingen snarvei til Skjolden derfra. Så vi må pent trille ned de samme høydemeterne vi sykla opp. Ned den telehivinfiserte veien. Ned de krappe svingene i tilnærmet fritt fall. Ned forbi snirklende busser. Her kunne man følge lukta av svidd gummi helt til bånn. Ingen endte opp utenfor veien, og det var kun en punktering. Team well done.

 

Den Gode, eventyret over Sognefjellet

Er det en fjellovergang i Norge som fortjener betegnelsen Den Gode er det Sognefjellet. Bakkene snor seg innover i et eventyrlandskap og bakkene er ikke for bratte. Fosser stuper ned tett på veien, elva renner tøft nedover i motsatt retning av syklistene, mørke fjellvann med krusinger og antakelig en etterlevning av Nøkken i nærheten, gamle Askeladden-hytter og Soria Moria-bygninger og grønn, frodig natur kjemper om oppmerksomheten fra de som passerer. Denne kampen er rett og slett pur glede. Noen av rytterne har tidligere syklet Jotunheimen Rundt, men denne gangen var vi i en bedre forfatning og kunne ta bedre inn over oss det flotte landskapet.

Toppen er på drøyt 1400 meter og veien inn mot Sognefjellshytta er badet i ettermiddagssol. Med den gode følelsen av å bekjempet disse bakkene sammen med gode venner gjør at Colaen, Twixen, kaffen og dopausen på Sognefjellshytta er litt bedre enn de har vært før.

Den innlagte spurten oppe på fjellet ble vunnet av Håvard. Herfra og ned til Skjolden venter det bare en nedkjøring som ut fra mitt någet aldrende minne er en av verdens fineste. Her er det bare å legge seg i bukken, feste brillene, la det grånende håret blafre, nynne på en god norsk klassiker og sving unna en og annen møtende bil. Detta er moro.

Skal man gi ett råd når det gjelder Sognefjellet er det bare å oppleve turen. Ta det med ro og nyt alt rundt deg. Grunnen følger på bildene under:

 

Sognefjellet, her kommer vi…

Sognefjellet

Sognefjellet

Sognefjellet

Verdens beste dass

Nærmer seg toppen

Jan Øyvind dundrer opp nok et fjell

Mange fjell; et lag

La oss suge opp litt brunfarge da når vi først er på fjellet

De åtte syklistene har dermed bekjempet den Gode, den Onde og den Grusomme. Dagens andre dag blir avsluttet i Skjolden, og en spurt like før som Kenneth vinner i kjent stil.

På Skjolden var det Skjolden Hotell som fikk æren av å holde årets galla. Et ærverdig hotell kilt mellom Sognefjellet og Sognefjorden. Som vanlig var det 10 burgertallerkener (i Skjolden kalt Skjoldenburgeren) og øl som ble servert. Og nok en gang sto Jacob Ingebrigtsen for underholdningen. Guttungen tok to gull på to dager, vi fulgte hakk i hæl og ble tildelt klubbens gullmedaljer for sterk innsats.

Etter hvert som Skjoldens glade dansefolk begynte å sige på til hotellets avdeling for god stemning trakk de åtte cowboyene seg tilbake for å gjøre seg klare til siste dagen. Sjarmøretappen til Gol gjensto. Sjåførene fikk representere teamet på dansegulvet.

Status for spurtkonkurransen var at Kenneth som ventet hadde en god ledelse, mens Olav, Håvard og Eirik alle lå på skuddhold for å vinne årets grønne trøye.

Rute dag 2

Siste reis over Hemsedal

Etter å ha beregnet fram og tilbake hvor lang tid vi ville bruke til Gol, ble det i løpet av natten besluttet å framskynde starttidspunktet med en time. Takket være god frokost, påkledning,
sykkelservice og tekniske problemer ble starttidspunktet flyttet tilbake til opprinnelig tidspunkt. Så da var vi altså der vi hadde tenkt.

Alltid en grunn til å bli litt forsinka

Mens noen mekker på sykkel passer direktøren på å ta seg best mulig ut

Etterhvert er alle på hjula

Veien ned mot Urnes

Dagens første etappe bar av gårde til Urnes, og verdens eldste stavkirke i Norge. Veien fra Skjolden var lite trafikkert, og vi ankom Urnes i god tid før ferja skulle legge fra kaj. Og siden stavkirken lå langt oppi åsen fikk vi likevel ikke anledning til å se den. Noen i følge mente vi kunne se den fra ferja. Så da gjorde vi det.

Kirka er bak oss, og vi skal framover

Ferja ankom Solvorn, og årets klatrespurt dro i gang omtrent fra ferjekaja. Håvard trakk her det lengste strået foran Eirik og Olav. Spennende for totalen.

Turen videre gikk via Sogndal og til Kaupanger. Nok en gang i strålende sol og fotogene omgivelser før spurten gjennom tunnelen og ned til ferjekaja dro i gang. Vi møtte biler i motsatt retning, så denne spurten dreide seg kun om å nå ferja. Den tøffet ut fra kaja i det vi kom ut av tunnelen. Ikke nok tyngde i gjengen der altså.

Ferjeturen tilbød de utsultede syklistene kaffe og svele. Endelig en ferje som fortsatt selger nysmurte sveler. La meg få to av dem takk.

Svele; en utdøende ferjesnack

Godt å ha i magen rett før vi skal spise lunsj i Lærdal. Aldri noe lurt å spise på tom mage. Lærdal byr også på en kulinarisk nytelse i form av Lærdalsburgeren. Disse ble bestilt og fortært før klubbledelsen sammen med mange meningsytrere bestemte at vi burde sette fart mot Gol om vi skulle nå toget hjem. Utfordringen som skulle avrunde årets tur var Hemsedalsfjellet. Et fjell som er raust og godt i begge ender.

Veien fra Lærdal følger fylkesveien første del før vi skjærer ut i den idylliske Kongeveien. Bildene taler for seg, og vi sykler etter hvert forbi legendariske Borgund Stavkirke. Her er kirken rett ved
veien, og da ser vi selvfølgelig på den. Nydelig kirke, om jeg skal få si det selv.

Spurten til kirken ble vunnet av Eirik, og for første gang på over to år er det en annen en Kenneth som leder poengkampen; Håvard er forbi, med Kenneth og Eirik hakk i hæl.

Med andre ord. Kenneth har full kontroll, og alt går etter hans plan.

På vei ut av Lærdal

Kongeveien

Borgund stavkirke og Tunge Gir. Det er Norgesarven

Opp til Hemsedal begynner vi å havne i tidsklemma, også kjent fra vår vanlige hverdag. Vi setter en tidslimit opp til toppen, og de som ikke når den må sette seg i bilen. Nesten alle når toppen og viser hva som bor i ryggraden her.

Hele veien opp funker bra i kort/kort, og vi kjøles ned stadig mer oppover. Fra toppen viser løypekartet at det er jevnt fall hele veien til Gol. Her setter lagets tungvekter Stein Thore seg i front og trekker toget med seg nedover, billedlig for å rekke et annet tog. Vi ligger i mellom 50-60 km/t hele veien ned til Hemsedal. Tiden tapt på morgensurr er tatt igjen med pur muskelkraft. Fin måte å takle tiden på.

Årets to siste spurter er ned mot Gol, og Kenneth viser seg som den lureste og kjappeste i feltet og klarer på mesterlig vis å nøytralisere både Håvard og Eirik.

En vel fortjent grønn trøye til Kenneth, og sterkt forsvar av fjorårets seier. I ekte Peter Sagan-stil.

Årets pall. 1. Kenneth, 2. Håvard, 3. Eirik

Toget når vi med god margin, og premieutdelingen finner sted på Gol stasjon.

Rute dag 3

Oppsummering fra turen

  • Rondane er nok enda bedre i sol.
  • Vågåmo camping var bare sånn halvveis når det kommer til oppussing av hyttene. Men det var tette tak.
  • Juvass er kun for spesielt interesserte. Men det er vel du?
  • Bollene på Lom Bakeri er snacks, men ikke spesielt egnet som rakettdrivstoff.
  • Sognefjellet er en innertier. Må oppleves.
  • Turens beste burger var Skjoldenburgeren. Bare litt liten.
  • Klatringene til både Sognefjellet og Hemsedal er snille.

Sterkt jobba alle sammen.

FILMEN KOMMER SNART!!

Skiltspurtene på Norgesturen 2018


Postet av


Forrige innlegg handlet om hvor vi skal og hva vi får oppleve på Norgesturen 2018. Her kommer oppfølgeren der vi presenterer skiltspurtene.

Oppdatert 26.august: Håvard har skrevet reisebrev fra turen.

Etappe 1 – Hjerkinn til Vågåmo

Hjerkinn, Folldal, Ringebu, Vinstra, Kvam, Skjoa, Otta, Vågåmo

Spurt 1 (dag 1)

Nøkkelinformasjon:
Fra Hjerkinn: 21 km
Sted: Folldal
Type skilt: Stedsskilt Folldal
Kategori: Flat
Høydemeter: 30 m
Lengde: 5.9 km

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
Og der er vi i gang. 6 kilometer i lett terreng og det store spørsmålet er om det blir rolig frem spurt eller om noen vil sette fyr fra start og starter kaoset.

Da det er 180 km igjen av etappen og det er første dag, tror jeg det blir halvhjertede forsøk som enkelt kjøres inn.

Stein-Thore vinner spurten og kan ikle seg grønn trøye.

Spurt 2 (dag 1)

Nøkkelinformasjon:
Fra Hjerkinn: 58.5 km
Sted: Solbergplass
Type skilt: Dobbel 60
Kategori: Kupert
Høydemeter: 83 m
Lengde: 5.5 km

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
83 høydemeter vil skille menn fra mus, men dog. Det stiger jevnt og er ikke særlig bratt. Her blir det nok kjørt ganske hardt fra start, med Olav i front. Ryttere som Håvard, Kenneth, Eirik og Richard henger med og det blir et spurtoppgjør på slutten. Kenneth vinner.

Spurt 3 (dag 1)

Nøkkelinformasjon:
Fra Hjerkinn: 135.2 km
Sted: Kvam
Type Stedsskilt Kvam
Kategori: Flat
Høydemeter: 28 m
Lengde: 4.2 km

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
Profilen ser jo riktig så skummel ut, men slapp av, det er bare 28 høydemeter på litt over 4 km. Normalt sett ville dette vært en massespurt, men vi nærmer oss mål og bruddene kan sitte tett som hagl.

Olav er revansjelysten etter forrige skilt og klarer å kjøre seg løs- og vinner skiltet.

Spurt 4 (dag 1)

Nøkkelinformasjon:
Fra Hjerkinn: 155.6 km
Sted: Skjoa
Type skilt: Dobbel 60
Kategori: Flat
Høydemeter: 15 m
Lengde: 3.6 km

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
5-6 mil av etappen og dagens siste skilt. Men selv om forsøkene er der, blir det svært vanskelig å komme seg løs her. Massespurt og seier til Kenneth eller Stein-Thore.

Etappe 2 – Vågåmo til Skjolden

Vågåmo, Lom, Juvasshytta, Sognefjellet, Skjolden

Spurt 1 (dag 2)

Nøkkelinformasjon:
Fra Vågåmo: 24 km
Sted: Mot Lom
Type skilt: Dobbel 60
Kategori: Kupert
Høydemeter: 85 m
Lengde: 6.7 km

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
85 høydemeter på 6.7 kilometer høres ikke avskrekkende ut. Men de kommer tidlig og her vil folk ramle av og det splittes opp. Men hvor mye? For det er langt til mål og det kan fort samle seg igjen.

Håvard pleier å være lur på sånne ting. Henger akkurat med over toppen sammen med et par andre ryttere. Ganske rask er han også, og vinner spurten fra liten gruppe.

Spurt 2 (dag 2)

Nøkkelinformasjon:
Fra Vågåmo: 35.7 km
Sted: Flåklypa
Type skilt: Stedskilt Flåklypa
Kategori: Flat
Høydemeter: 33 m
Lengde: 4.7 km

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
Flåklypa. Den vil alle vinne. Ser kupert ut men er veldig flat med 33 høydemeter på 4.7 kilometer. Men hvis profilen stemmer med litt opp og ned et par metere here og der, så blir det støtecup. Kenneth har is i magen og henger med – uten å tette. Da har han friske ben i spurten og vinner.

Spurt 3 (dag 2)

Nøkkelinformasjon:
Fra Vågåmo: 110.7 km
Sted: Sognefjellet
Type Fylkesmonument
Kategori: Flat
Høydemeter: 16 m
Lengde: 3 km

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
Se profilen. Samlet spurt. Stein-Thore vinner alltid slike.

Spurt 4 (dag 2)

Nøkkelinformasjon:
Fra Vågåmå: 140 km
Sted: Skjolden
Type skilt: Dobbel 50
Kategori: Flat
Høydemeter: 6 m
Lengde: 4.8 km

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
Siste spurt for dagen og alle blir å gutse alt. Så hvem har tålt Juvasshytta og Sognefjellet best. Richard er en god kandidat, men spørs om han tørr å satse på brudd. Olav derimot, han som har syklet mest i klubben i år, er frisk og uthvilt her og kjører solo til mål.

Etappe 3 – Skjolden til Gol

Skjolden, Ornes, Solvorn, Kaupanger, Lærdal, Filefjell, Hemsedal, Gol

Spurt 1 (dag 3)

Nøkkelinformasjon:
Fra Skjolden: 30 km
Sted: Solvorn
Type skilt: Sykkelvei-skilt
Kategori: Klatring
Høydemeter: 186 m (årets tyngste)
Lengde: 2.7 km (årets korteste)

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
Morna! Her er det bare å begynne å grue seg allerede. 186 høydemeter på 2.7 kilometer betyr ca 6% i snitt. Akkurat sånn at det blir drittvondt. Men akkurat sånn at det hjelper å drafte. Her blir det høy fart fra start, men han som leder an brenner sin egen bro. Richard er i knallform. Han venter. Venter. Og stikker når det er 500 meter igjen og tar sin første 12-poenger.

Spurt 2 (dag 3)

Nøkkelinformasjon:
Fra Skjolden: 82.1 km
Sted: Vindhella
Type skilt: Dobbel 60
Kategori: Kupert
Høydemeter: 111 m
Lengde: 3.4 km

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
Litt som forrige skilt men ikke like vondt. 111 høydemeter på 3.4 kilometer. Han som lå i front på forrige skilt har nok lært, og det bør de andre også ha gjort. Så her blir det ikke jevnt tungt drag, men støting oppover bakken. Ugh, enda vondere med andre ord.

Olav med nok en revansje (ja det er han som tauet på forrige skilt) og vinner soleklar.

Spurt 3 (dag 3)

Nøkkelinformasjon:
Fra Skjolden: 109 km
Sted: Hemsedalfjellet
Type Fylkesskilt
Kategori: Flat
Høydemeter: 12 m
Lengde: 3.6 km

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
Det begynner å haste for flere med bare to skilt igjen. Paddeflat skilt på 3.6 kilometer oppe på vidda burde invitere til støting. Men slitne ben og redsel for å kjøre seg tom og ikke få poeng i det hele tatt på skiltet gjør at det blir halvveis. Samlet spurt som Kenneth vinner (Stein-Thore er sliten og klarer ikke mer enn 1200 i makswatt nå).

Spurt 4 (dag 3)

Nøkkelinformasjon:
Fra Skjolden: 154 km
Sted: Hemsedalfjellet
Type skilt: Kommuneskilt Gol
Kategori: Flat
Høydemeter: 4 m
Lengde: 8 km (årets og tidenes lengste skilt)

Startpunkt:

Målgang:

Løypeprofil:

Tipset:
Løypemester Stein-Thore har funnet frem en riktig godbit til siste skilt på touren. Flat og fin. Men 8 kilometer og det at det er siste skiltet og folk er desperate etter poeng, vil gjør at vi setter rekord i antall bruddforsøk.

På slutten sitter Håvard godt og tar et siste magadrag en kilometer før mål. Det holder inn til seier på skiltet.

Slik fordeles poengene

1.plass: 12 poeng
2.plass: 8 poeng
3.plass: 6 poeng
4.plass: 4 poeng
5.plass: 2 poeng

Redaktørens Topp 3

Hvis du har lest helt ned hit begynner du å ane hvem som ligger på toppen. Men det å vinne skilt er ikke alt. Like viktig kan det være å plukke 2. og 3.plasser jevnt og trutt.

Dette er topp 3 favoritter:

1.plass: Kenneth Eriksen
2.plass: Håvard Heggen
3.plass: Olav Owesen

Følg oss på Norgesturen

Vi reiser torsdag 9.august på ettermiddagen og er hjemme søndag kveld. Vi oppdaterer hele helgen på Instagram Stories.

@tungegir på Instagram.

Rondane, Juvasshytta, Sognefjellet, Hemsedal. Dette er Norgesturen 2018


Postet av


Norgesturen i august har blitt et fast innslag i Tunge Gir og i år har vi ekstra høye forventninger. Denne gangen flytter vi det frem en helg, altså 9-12. august hvor 8 ryttere skal gjennom 524 kilometer fra Hjerkinn til Gol. Som vanlig stiller våre eminente sjåfører, Simen og Abdi, og sørger for at en slik tur i det hele kan gjennomføres.

Oppdatert 26.august: Håvard har skrevet reisebrev fra turen.

Hjerkinn-Gol

De siste årene har vi ofte startet research for løypevalget med å lese oss opp på Nasjonale Turistveger. Da vet man jo at fagfolk har sjekket grundig, og til syvende og sist gitt sitt stempel på at dette er noe av det beste Norge kan by på når det gjelder naturopplevelser.

Hittil har vi fått med oss 6 av de 18 nasjonale turistveiene, og legger ytterlig på to til i år. Rondane og Sognefjellet. Den første av dem har ingen av oss syklet, og vi får den allerede på første dag. Sognefjellet derimot har tre av oss fått oppleve ved å sykle Jotunheimen Rundt.

Les om Bergen – Oslo i 2014, Stavanger – Oslo i 2015, Lærdal – Larvik i 2016 og Åndalsnes – Voss i 2017, på vår samleside for Norgesturer.

Etappe 1 – Hjerkinn til Vågåmo

Se ruten på Strava

Rondane national park with hut Rondvassbu

Med utsikt mot Rondvassbu

Norgesturen starter med å sykle gjennom Rondane Nasjonalpark, som i 1962 ble den første nasjonalparken som ble opprettet i Norge. Dermed ble vegene i fjellet viktig for noe mer enn seterdrift, landbruk og transport. Vegen ble også en naturopplevelse.

Sohlbergplassen Norway

Sohlbergplassen ved Atnsjøen. Stemningen i Harald Sohlbergs berømte maleri «Vinternatt i fjellene» fra 1914 er trolsk. Denne stemningen ønsket arkitekten å gjenskape, og fra Sohlbergplassen kan du se utsikten mot Rondane fra samme vinkel som i maleriet.

Så stuper det ned 800 høydemeter til E6 og vi snur og sykler nord-vest mot Vinstra og Sjoa før vi ankommer campingen på Vågåmo.

sjoa

Her burde vi hatt tid å leke, men denne gangen sykler vi rett forbi Sjoa.

Her er skjermdump fra Google som viser ruten vi skal sykle. Det blir totalt 200 kilometer, men heldigvis starter vi i Hjerkinn og slipper 1000 ekstra høydemeter.

Hjerkinn-Vaagaamo

Skjermbilde 2018-06-10 22.44.56

Etappe 2 – Vågåmo – Skjolden

Se ruten på Strava

Dette blir en klassiker av de sjeldne.

Vi starter med 3 flate mil før vi tar et bollestopp på bakeriet i Lom. Bladet Motor skriver at du ikke får bedre bakevarer langs veien i Norge.

Foto: Pål Røldal, motor.no

Påfyllet kan vi trenge. For nå skal vi oppover. Først 2 mil med en falsk flate, opp fra 400 til 500 høydemeter. Så begynner det.

Den legendariske klatringen til Juvasshytta. 1300 høydemeter på 13 kilometer. Prosenten regner du ut selv.

Les Sykkelerik sin skildring av Juvasshytta.

Så ruller vi ned igjen før vi tar fatt på Sognefjellet, vår andre nasjonale turistveg på turen. 900-ish høydemeter der vi klatrer fra 500 till 1400 høydemeter.

Sognefjellet. Foto: fjordnorway.com

Etter disse to klatringene ruller vi ned til Skjolden og overnatter.

Etappe 3 – Skjolden – Gol

Del I på Strava. Del II på Strava.

Siste etappen på turen deles i to. Først sykler vi langs Sognefjorden fra Skjolden til Kaupanger der vi tar fergen over til Lærdal. 64 kilometer og 800 høydemeter der altså.

Håkon Nesse, faderen til Jotunheimen Rundt, anbefaler at vi sykler innom Ornes og Solvorn på den strekningen. Det er egentlig ikke ifølge ruteplanen til Stein-Thore, men det skal visstnok være mindre trafikk, finere natur. Og. Hold på hatten. Norges eldste stavkirke. Urnes heter den, ligger i Ordnes, og dateres til år 1140.

Urnes stavkirke. Foto: YouTube screenshot

Etter en svele på båten over til Lærdal gjenstår det 118 kilomter og 2000 høydemeter. Ruteansvarlig Stein-Thore hadde lokket med sykling på Den Gamle Kongeveg opp Filefjell før avkjøringen mot Hemsedal og Gol. Det er visstnok den første veien man kunne bruke hest og kjerre mellom gamle Christiania og Bergen og han viste oss bilder av nedgrodde serpentiner som hadde væt helt magisk å få sykle opp. Men det blir det altså ikke noe av i følge Håkon. Han er oppvokst på den kongevegen og sier at det skal vi bare glemme.

Hemsedal. Foto: eiendomsmegler1.no

Så da glemmer vi det og sykler heller «hovedveien» opp Filefjell før vi svinger av til Hemsedal. Derfra ruller vi ned til Gol og tar toget hjem derfra.

 

Jotunheimen Rundt 2012


Postet av


Jotunheimen tok oss vel i mot, og viste seg fra en så god side som vi kunne håpe på. Hele uken i forveien hadde meteorologer kranglet om hvem som kunne være mest uenig med de andre når det gjaldt hva slags vær vi skulle få. Men da vi sto på startstreken var det omtrent 25 grader, og knapt en sky på himmelen. En ålreit overgang fra det vi hadde i fjor. Og i likhet med i fjor lovet arrangørene bra vær hele veien. Det at de bommet i fjor virket ikke til å så noe tvil i deres spådommer.

Skal du sykle Jotunheimen Rundt? Slik pakker du til rittet!

I Lærdal var arrangører og deltakere i full sving da vi ankom skoleplassen, så det er kun vårt eget kaos som gjorde at vi nok en gang klarte å levere fra oss baggene kun fem minutter før rittet startet. Tydeligvis holdt ikke de to timene vi hadde lagt inn der oppe.

Les vår erfaring fra Jotunheimen Rundt 2011

Eirik og Henrik hadde ikke glemt noen ting, mens jeg fant ut at sykkeltaska mi hang igjen på terrengsykkelen. Jaja, fikk kjøpe en ny da, og alle synes jo det er greit med to tasker vel. Det var litt usikkerhet med tanke på hva vi skulle sykle i. Men 25 grader, og 1000 meter klatring foran deg bestemmer egentlig at du ikke bør ha på deg for mye.

Henrik og Eirik gjør en siste sjekk av sykkelcomputer og de andre i feltet

Ut fra Lærdal er det som alltid litt kaos, og mange vil være med i fronten av feltet. Likevel er det en mye mer behagelig stemning her enn på f.eks Birkebeinerrittet.

Første del er altså opp Filefjell, og opp til 1013 meter. I fjor gikk denne klatringen veldig fint, og vi la oss også i år i midten av feltet, og fulgte det tempoet som ble diktert. Det føltes som det gikk raskere enn i fjor, men vi hadde ingen problemer med å henge med. Kun innlagte tissepauser gjør at vi (les: jeg) må gjøre ekstra innsats for å ta igjen feltet.

Noen kilometer før grensa mellom Sogn og Fjordane og Oppland gjør vi vårt første stunt. På kjøreturen til Lærdal klekket vi ut en kongeplan om å legge noen vannflasker oppe på Filefjell slik at vi kunne sitte i toget hele veien til Fagernes. Så der oppe blanda vi seks halvlitere med Maxim, og skulle bare stoppe innom og plukke de opp. Da vi så kommer syklende er Eirik i superslag og rykker fra hele feltet ca tre kilometer før flaskene. «What da fuck» sitter jeg og Henrik igjen og sier i kor. Han peiser fra alle mann, og vi mistenker han for å ha bomma på hvor flaskene egentlig ligger. I det vi nærmer oss grensemonumentet er hvertfall ledelsen hans spist opp, og vi hopper inn til side og leter etter flaskene. De ligger der, men de 10 sekundene jeg trodde det skulle ta blir nok til 30-40. Igjen må vi gi det vi har for å ta igjen feltet, mens man balanserer to ekstra flasker, som man prøver å tømme i drikkeflaskene på sykkelen. Og joda, det går bra, og med litt høyere puls enn de andre setter vi utfor bakkene ned fra Filefjell og mot Fagernes. Som de barskeste gutta gjør, kjører vi rett forbi første matstasjon på Vang. Ca fem mil i stummende mørke, men med hvite og rød lys blinkene over alt, nærmer vi oss raskt Fagernes, og vår første matstasjon.

Mørkt ja, men flash og refleks ordner den saken

På Fagernes tar vi oss god tid som vanlig. Vi er først inn og sist ut. Som alltid er vi god på pauser. Likevel har jeg ikke klart å spise annet enn seks pølsebiter, pluss fikk med meg to-tre energibarer fra sekken vi hadde sendt dit. Henrik og Eirik får også etterhvert orden på mat og utstyr og vi setter marsj mot Beitostølen. Ca to nye timer med mørkeklatring. Vi leter igjen etter noen andre vi kan slå følge med, men ikke alltid like lett å organisere seg når man egentlig skulle vært i seng for lenge siden. Så det blir til at vi sykler mye alene, men tidvis detter vi borti noen som også skal samme vei. Hyggelig gjeng på vei oppover.

Rett før Beitostølen tar vi akkurat igjen gruppa som bedriver effektiv pause, men vi er jammen meg ikke sikre på hvem som var de lureste.

På Beitostølen skal man tøye ut sånn

På Beitostølen pauser vi som vi alltid pauser, godt og behagelig. Og vips så er alle andre igjen borte. Men pytt, da tar vi oss et ekstra glass Cola, og litt spekeskinke. Det tenker jeg de på sykkelen skulle ønsket seg. Noen minutter etter de andre setter vi også marsj, og angriper igjen Valdresflya, og de siste 500 høydemetrene til topps.

Fortsatt mørkt skal jeg si deg, men refleksen hjelper en havarert lykt

 

Og signaturstripene våres gjør oss godt synlig

Opp til toppen og over Valdresflya begynner man å merke det i lår og stjert. Drøye 20 mil, og et par tusen høydemeter. Flaks at vi da igjen lå alene, og kunne tråkke på det vi hadde over toppen. Da er det greit med god moral i laget, og vi lokket hverandre fremover med lovnader om deilige nedoverbakker og fristene kulinariske nytelser på både Lemonsjøen og Lom. Vi glemte heller ikke å nyte omgivelsene rundt.

Joda, her ser du det går fort

Her møter vi også en solosyklist fra Ullensaker; en mann vi vil holde følget med hele veien til Sogndal. Og da blir gruppen vår enda hyggeligere. Når vi så nærmer oss Lemonsjøen; ja da blir det hyggelig da. Nå er sola kommet fram (så godt som den kunne bak skyene), og vi slår oss ned på Lemonsjøen og spiser et par velsmurte brødskiver. Det er noe de kan i Jotunheimen. Men denne gangen klarte vi å avbryte kosen akkurat i tide til å henge med seks syklister fra Toten. Her var vi også velkomne inn i rulla, og da gikk milene ned mot Lom veldig fort. På Lom hadde vi lovet Henrik en gryterett av en annen verden, og sulten som han var tråkket han på godt når han lå forrest.

Eirik spiser gryterett i Lom som bare han kan; ekstremt fort

 

Dette hadde vært raskeste vei opp Sognefjellet

Og så var det dags; siste fjellovergang og Sognefjellshytta. Eirik klarer å avbryte sin tur på do akkurat i tide til at vi klarer å slå videre følge med rytterne fra Toten. Innover Bøverdalen klarer vi å holde ganske høyt tempo, mens vi skuler oppover og ser Sognefjellet komme nærmere. Til slutt er det ingen bønn, og den hardeste klatringen kan begynne.

Rolig stigning. før det virkelig drar seg til

 

10% stigning i 5 kilometer, og det er langt igjen

Men i år klarte vi det alle sammen, og den selvutnevnte spurteren Fjellaksel kom seg også over i beste velgående. På Sognefjellshytta fikk alle sammen igjen velfortjente vafler. Man tror kanskje ikke det skal smake så godt som det gjør. Men det sklei fort nedi magan.

Hele laget vel plassert på toppen av fjellet, og man kan se at enkelte har tatt bilen opp. Feigt.

Ned fra Sognefjellshytta, og videre mot Luster holder vi følge med Toten. Ned hårnålsvingene kommer vi også bak en tysker i bobil. Og makan til propp. Med 10 syklister i full fart bak seg er det ikke veldig ålreit å stoppe helt opp midt i veien. Halvveis nede var jeg marginalt unna å sette fast hjelmen i stigen han hadde hengende bakpå. Henrik kom seg akkurat unna en BMW i motgående retning. Er det action er vi med. En flue i halsen og en mygg øyet klarte vi også å få med på veien. De har det nok ikke så bra i dag. Synd for de, men de burde sett oss da vi kom.

Langs Sognefjorden går det radig, og gode hjelpere er fint å ha

Nede følger vi Sognefjorden mot Luster og Hafslo. I dette området er asfalten ganske dårlig, og det gjør at det er tyngre enn vanlig å ligge bak. Og igjen er jo overgangen fra Gaupne til Hafslo overraskende seig, og 400 høydemeter går ikke like lett nå som det gjorde kvelden i forveien. Her kjører vi et rolig tempo, og forteller skrøner og historier. Utsikten her er ikke like fin som tidligere på turen, så da må man skape god stemning selv. Men toppen nås, og vi setter fart mot Sogndal.

Hei hei, Saftbygd

Siste biten inn mot Sogndal er bare en sjarmøretappe, og all mulig syre i låra kan ikke stoppe oss. Og til slutt klokker vi inn på 17.12, og ca en time bedre enn jeg klarte i fjor. Effektiv sykkeltid var 15.27, så vi hadde 1 time og tre kvarters pause, noe som vel er litt i overkant av nødvendig. Men så er det jo hyggelig med disse pausene da. Og det samme er det å komme til Sogndal. Her merker spesielt jeg at jeg faktisk er utrolig trøtt, og benytter en hver anledning til å sovne litt. Ikke mange sekundene, men akkurat nok til at det ser rart ut.

Vi spiser grillmat og prøver å slappe av litt. Men ikke lenge etterpå tar vi turen bort på hotellet, og gleden var enorm da de hadde byttet våre to enkeltrom til to dobbeltrom grunnet stor pågang. Fint at en av oss slapp å ligge i badekaret og sove.

Før vi dro fra Sogndal fikk vi ytterligere to måltider med hamburger, en tur på Sogndals eneste uteplass Lægreid og en hotellfrokost med lurebacon. Vips så var årets hardeste økt unnagjort.
Oppsummering og plusser og minuser kommer siden, men jeg lurer virkelig på hvorfor ikke flere av Norges syklister stiller til start i dette rittet. Det er utvilsomt det meste spektakulære og har omgivelser ingen andre kan måle seg med. Det er hvertfall ledige plasser på laget vårt til neste år.

Vi ses Lærdal.

Anbefaler fullskjerm og HD 1080p-kvalitet 🙂

Jotunheimen Rundt 2011


Postet av


Etter å ha avtalt for 9 måneder siden at vi skulle stille opp i Jotunheimen Rundt var vi pent nødt til å følge opp. Bortsett fra Henrik da som igjen dro på seg en beleilig kneskade. Neste år er det nok bedre.Så da var det opp til Håvard og Eirik å representere. Og denne gangen skulle vi være bedre forberedt enn noen gang. Det at yr hadde meldt regn hele turen tok vi med en klype salt, da jeg like gjerne kunne spurt Oliver (1 år) om det og fått et like pålitelig svar.

Bilturen opp gikk forholdsvis bra, og vi trøkket i oss det vi kunne for å bygge opp lagrene vi kunne tære på det neste døgnet.

Svært viktig med næringsvett

Vi fikk hentet numrene våres og småprata litt med de lokale om hvordan ting burde legges opp. Og de kunne også garantere for fint vær heeeele veien. Så da lå det til rette for at det skulle bli en fin tur. Vi hadde så tre timer til starten gikk, og de brukte vi selvfølgelig på best mulig måte; søvn i bilsete. Vi våkna en time før start og så alle rundt oss i full vigør. Vi kom oss inn i garderoben og fikk skiftet. Alt var helt i rute, mmm, eller var det det? Nei, da fant plutselig Eirik ut at skoa sto igjen i Oslo. Nesten på nivå med meg da jeg glemte sykkelbukse og hjelm da vi skulle sykle Trondheim -Oslo for et par år siden. Etter lokal guiding kom han seg ned til campingen, som også er den lokale Reodor Felgen og selger sykkelutstyr på si. Han fikk seg et par nye sko, men selvfølgelig til feil pedaler. Etter nok en tur ned til Felgen var utstyret klart, og det var et minutt til rittstart. Altså helt i rute. Hva vi pakket i baggene som skulle stå på de ulike matstasjonene hadde vi derimot null kontroll på.

Starten (Bildet er lånt av Herbalife, en fin gjeng som vi fikk haike med et stykke)

Starten gikk, og vi slang oss med i teten i gruppa som satset på å sykle på 18 timer. De så ut som en flott gjeng, så her tenkte vi at vi ville få en fin reise. Og det tok vel ca fem minutter før regnet begynte også. Hmm, det var litt rart, det skulle jo ikke regne. Sikkert bare forbigående dette da. I stedet fokuserte vi på klatringen opp Filefjell, og 1013 meter. Her holder vi et overraskende høyt tempo, og både Eirik og jeg føler at alt fungerer perfekt. Når vi når toppen har ikke regnet gitt seg, men i stedet økt i intesitet. Flotte greier du. Enhver nedkjøring er jo perfekt når du mangler følelsen i fingrene. Når det i tillegg er såpeføre, briller med dugg og mørkt som på innsiden av en Baileysflaske blir det jo interessant. Utrolig nok kom nesten alle jeg så seg helskinnet ned til Fagernes. Her ble det servert deilig brødskiver, frukt, cola, sportsdrikke og varm drikke. Kaffen ble brukt til å få følelsen tilbake i fingrene. Og så drakk jeg litt. Vi brukte tydeligvis litt for lang tid på denne kosestunden, for når vi tittet opp var alle vi tidligere syklet med forsvunnet. Hadde visst dårlig tid da.

Jeg var så lur at jeg skiftet til tørt tøy på Fagernes, for nå hadde regnet gitt seg. Så tok det jo hele fem minutter før et enda verre regnvær satt i gang. Så fem minutter etter det igjen følte jeg meg som om jeg hadde syklet gjennom et akvarium. Men da ga det meg varme å tenke på klatringen opp Valdresflya. Nye 1000 meter opp. Her kommer det en gjeng med tøffe Herbalife-drakter på, og man kan jo ikke komme over noe sunnere enn det. Så vi slenger oss på og følger tempoet deres oppover. Det går også her forholdsvis fort, og nå begynner jeg og Eirik å vurdere om dette kanskje er litt i kjappeste laget. Men vi blir ikke enige om hva som er lurest og henger på. Eirik på sin side er opptatt med å IKKE spise noe. Litt kvalme er jo passende å få på denne turen. Dermed er lommene hans like fulle med energibarer og gel når vi når toppen av Valdresflya. For øvrig en topp jeg aldri trodde vi skulle nå. Har det alltid vært like langt opp dit? Jeg mener å huske at det ikke var det sist jeg var der. Men hvem er nå jeg til å fordømme Valdresflya.

Greit, da var to av tre topper nådd. Hvor ille kunne dette egentlig bli. På vei nedover får Eirik også problemer med bremsene, noe jeg ikke får med meg da jeg er fullt opptatt med å leke Hushovd nedover bakkene. Selv om bremser gjør at det går litt saktere er det faktisk greit å ha de verste svingene. Jeg henger på gruppa et stykke, men finner ut at det er best å vente på kapteinen og se om alt er ok. Han kommer ikke og jeg sykler rolig for meg selv og ser på den flotte naturen. Det er jo faktisk riktig så pent der oppe. Og nå hadde jo regnet gitt seg også, og sola hjalp til med å tørke opp klærne mine. Etter en drøy mil kommer det en gjeng fra Bergen + en kjent nordlending inni rulla. Eirik hadde visst fått litt innføring i hvordan rulla deres fungerte og så ut til å gli fint inn i miljøet. Og da var det plass til en østlending og. Her begynner jeg også å kjenne det i lår og knær. De responderte liksom ikke helt etter hva hodet bestemte at de skulle gjøre. Her var det heldigvis litt flate strekker slik at man kunne få litt hjelp av rulla. Når vi ankommer Lemonsjøen er begge ganske på felgen, og kun lovnad om den herligste gryterett i Lom, som er i bunnen av bakken får oss videre. Et par skiver med gulost forsvinner ned i svelget, litt mer styrkedrikk på flaska og så deiser vi ned i gresset. Eller det er egentlig ikke deising. Det er mer likt gammelmannsnedsitt for min del. Hva skjedde med knærne? Når så bergenserne bestemmer seg for å sykle videre karrer vi oss opp på syklene og legger oss inn i rulla.

På Lom skinner sola, og vi finner veien til gryta. Her ser jeg også noe som frister enda mer; madrasser med pledd. Ajajaj. Skulle vi kanskje tatt en liten time på øye, Eirik? Mens vi tenker på det legger jeg hodet ned på spisebordet, og tror jammen meg at jeg fikk en liten powernap. Jeg vet ikke helt hvor lang den var, men når jeg titter ut av kantina er bergenserne forduftet. Greit, da blir det oss to alene opp Sognefjellet da. Etter 10 minutter hvile til setter vi oss på våre trofaste følgesvenner og tråkker i vei. Nå merker vi virkelig at det begynner å gå smått. Og vi veit hvor langt det er opp til Sognefjellshytta. Vi holder motet opp med småprat, men jeg husker ikke i hele tatt hva det ble snakket om. Et stykke opp får vi så noen nedoverbakker, og det føltes ganske surt. Da blir det jo enda mer å tråkke opp siste delen. Og ikke fikk man så mye hvile heller. De siste to milene opp til toppen er bratte. Etter noen tråkk annonserer Eirik at han ikke kan bli med videre. Sjokket er stort. Skal du ikke bli med hele veien? Mangelen på inntak av næring har gjort utslag, og dessverre har han ikke mer å gi. Trist, men da må jeg gjøre resten av klatringen alene. Jeg tror aldri jeg skal nå toppen, og må faktisk gå av sykkelen to ganger og ta fake-tissepause. Og disse serpentinsvingene på toppen vil ingen ende ta. Men sååååååååååååå. Der er jo matstasjonen. Og vafler. Smør. Rømme. Masse smør. Masse rømme. Plutselig er matlysten tilbake, og jeg dytter i meg fire vafler overfylt med herligheter. Dette ga meg såpass stor glede at jeg hopper tilbake på sykkelen. Etter 20 meter kom jeg igjen på at knærne er knust. Fanken, burde ikke det forsvinne etter å ha smørt med smør og rømme? Tydeligvis ikke nei. Så målet er nå bare å komme seg over kanten og trille inn til Sogndal. Dessverre var det fem-seks mil igjen da jeg var ferdig med trillinga. Her tar to hyggelige karer fra Brummunddal meg igjen, og lar meg henge på nesten helt inn til Sogndal. Kun en bakke på ytterligere 500 meter må forseres, og den gikk overraskende greit. Det var nok her vaffelhygga gjorde utslag. Ned bakken triller de fra meg, og jeg tar de siste to milene i bedagelig tempo, selv om jeg tråkker det jeg er god for. Sogndal dukker opp i det fjerne, og jeg prøver å nyte de siste kilometrene. Ja, det er jo faktisk veldig fine omgivelser, og jeg hilser blidt på alle sogningene rundt meg. Opp mot brua, til høyre, til venstre i rundkjøringa, til høyre inn på plassen og der er målseilet. JAAAAAAAAAAAAAAAAAAA. 43 mil og over 5000 høydemetre er unnagjort.

Så glad blir man når man har gjennomført rittet. At øynene nesten er lukket hadde jeg dessverre ingen kontroll på

Jeg nærmest segner opp etter målpassering, og klarer så vidt å få løsnet skoa fra pedalene før jeg plasker i asfalten. Et glass saft mottas med takk, og en hyllest fra alle de fremmøtte. Og der sto jammen meg Eirik også. Kom seg på en buss fra Sognefjellshytta han. Så det vil si at han syklet opp til rittets høyeste punkt, og ga seg altså før nedoverbakkene begynte. Før han nådde toppen hadde han hatt en prat med rittlederen, i et svakt øyeblikk kalt Drittlederen. Han hadde visst forklart Eirik at det bare var to svinger i serpentinsvingene. TO??? Må jo ha vært nærmere tohundre. For han gikk det enda roligere enn meg opp bakken, og lurte seg selv opp med lovnader om pause og diverse kos etter bestemte høydemetre. Det er viktig å være snill med seg selv vettu. Hele 1/3 av deltakerne brøt årets ritt, men tror Eirik må ha vært en av de siste. På tross av at han brøt gjennomførte han omtrent alle høydemetrene. Vi setter oss rolig ned og fortærer grillfatet som alle deltakerne fikk. Nok en gang smakte maten fortreffelig. På vei til dusjen etter maten presterer jeg å sovne mens jeg går. Jeg våkner av at en mann bak meg sier «Du går så rart», Eirik snur seg og ser at jeg stabber sidelengs et par meter bak han. Jeg går mye i søvne, men da pleier jeg å sovne først og gå etterpå.

I garderoben ble det litt prat med andre syklister, og vi var sjokkerte over at flere av de syntes rittet ikke var så ille. Jasså du? Og du sykla alle bakkene sa du? Jaja, da er det vel bare oss som har for tynt grunnlag, eller for tynne lår da. Etter å ha ristet av oss sjokket, finner vi et sted å bo like utenfor Sogndal. Og vi får klar beskjedav arrangørene om at det kommer til å bli trøkk på pøbben på kvelden. Vi sniker til oss et par timer søvn på hytta vår, og så bærer det inn til byen og en skikkelig fest. Etter diverse drinker merker vi at formen aldri når det punktet vi hadde satt som mål. Men det var jo utrolig gøy å se alle sogndølene kose seg da. Flott ungdom det der. Eneste minuset ved bygda var at de ikke hadde kebab å tilby sånn på nattestid. Og det hadde vi trengt etter et slikt døgn. Et par stykker pizza ble det, og så hjem i dobbeltsenga.

Neste dag var det et svare strev å komme seg tilbake til Lærdal for å få tak i bilen, og den lange ferden hjem til Oslo. Plusset her var at vi fikk med en ferjetur, og en deilig svele. Hjemturen gikk forholdsvis greit, og stadige sjokkerende nyheter fra Tour de France gjorde det spennende.

Se der er smilet på plass ja

Vel hjemme sitter jeg nå med en verkende betennelse i venstre kne. Kneet var visst heller ikke produsert med tanke på sånne påkjenninger. Så nå vil jeg tro at to uker på Sardinia, med paraplydrinker, sol, varme og ikke en eneste sykkel i tankene vil gjøre underverker for sjelen. Vel, syklene i Tour de France vil jo alltid være der.

Så da vil jeg jo avslutte med å takke arrangørene for et fantastisk bra arrangement. Vær og syklistenes forutsetninger kan de ikke gjøre stort med, men alt det andre var imponerende. Kanskje vi ses igjen neste år; er bare nødt til å få det litt på avstand.