Stikkordarkiv: Stein-Thore Askautrud

Enbakk rundt 2017


Postet av


I tradisjon tro starter jeg denne bloggen med uttrykket «i tradisjon tro». Uansett, vi skulle sykle Enebakk rundt, og for Håvard og meg var dette 7. gangen. Med oss hadde vi Olav, Kenneth, Stein og Eirik. I tillegg stilte Richard i klassen med spesielle behov.

Rittet hadde blitt grundig gjennomgått på en Kina-restaurant i Lierse over en frityrstekt and og et lass med øl. Et brudd var planlagt. De som hadde størst tro på dette bruddet var nok de som ikke skulle være en del av det. Jeg var veldig usikker på om dette var mulig, farten pleier å være for høy for slike stunts av oss i Enebakk rundt og alle andre ritt på denne jorden.

Jeg møtte tidlig hos Håvard for litt (det har også blitt en god(?) tradisjon) morra-mekking. Hjul og gir-justering stod på frokostmenyen. Det gikk greit og Håvard fikk også sjekka at pumpa ikke lenger fungerer. Kaffe fikk jeg også. God morgen og god fornøyelse.

Oppvarming før ritt er vi ikke spesielt gode på. Da starten gikk og noen Nittedalsryttere ville teste feltet, kom innbytterfølelsen omgående. Dette var nok til at Stein valgte å vende snuta hjem. Fy!

Litt mer alvorlig ble det på Oppsal hvor veien var smalnet inn pga veiarbeid. I tillegg var det lagt ut små fartsdumper. Disse ble ikke varslet om bakover i feltet og det førte til at en rytter rett foran meg deiset i bakken og dro med seg halve feltet bak meg, inkludert Olav. Feltet ble også splittet i to og Håvard, Kenneth og Eirik måtte jage seg opp igjen, noe bare Håvard og Kenneth klarte 100 %.

Fartsdump fra Helvete!!! (Bildet er tatt fra innsiden av en Berlingo)

Fartsdump fra Helvete!!! (Bildet er tatt fra innsiden av en Berlingo)

De neste milene gikk radig med mange støt. Spesielt nevnte karer fra Nittedal var ivrige på å komme seg løs. De kjørte fin taktikk, la seg foran og roa ned når en av deres var i brudd. Det var flere som også prøvde seg og det gjorde at rittet ble dynamisk og gøy. Dessverre så jeg tidlig at våre sjanser for et slikt brudd var små. Alle brudd ble uansett kjørt greit inn.

Det var godt med folk på veien og alle bilene gjorde kaoset til tider komplett. Spesielt da vi kjørte jevnt med en gjeng fra Drøbak kunne det blitt stygt. Heldigvis dro vi fra dem.

Tempoet roet seg ned etterhvert. Mye fordi folk ikke ville dra (selv om noen var i brudd). Dette passet nok oss veldig godt. Men tidvis ble det gjort noen støt og det resulterte til slutt i kramper for Kenneth og han måtte dessverre slippe.

Ned mot Nordstrandveien (?) ble det kjørt styggfort i tet. Det overrasket meg men da var det naturligvis Håvard som var fremme og dro! Han var først inn i første bakken, ble litt forbikjørt men klarte å avansere på flata på Nordstrand, kastet seg utfor og var førstemann under brua før siste bakken! En bra prestasjon, vi har aldri vært så langt fremme så sent i Enebakk rundt. Selv hadde jeg tilskuerplass opp første bakken og flata. Måtte dessverre slippe en gjeng før nedoverbakken og hadde det generelt ganske dritt her. Håvard måtte gi slipp opp siste bakken til Skullerud (han som vant kjørte styggfort!) og jeg kunne også etterhvert se den kjente, nikotingule jakka til Heggen. Jeg seeeeeig forbi og vi kom så og si likt inn. Tung avslutning som vanlig.

Olav mæler på

Olav mæler på (landevei.no, Ola Morken)

Eirik leder an

Eirik leder an (landevei.no, Ola Morken)

Kenneth med deilige kramper kom inn noen minutter etter, deretter Eirik og til sist Olav.

Fin dag på sykkelen, beste og morsomste Enebakk rundt så langt. Vi kommer igjen til neste år!

Etter mål fikk jeg servert den deiligste pizza og pepsi max av Håvards bedre halvdel Caroline- takk!

Kenneth og Eirik koser seg i sola etter målgang.

Kenneth og Eirik koser seg i sola etter målgang.

Håvard stolt eier av hus, pizza og 7-årsmerket!

Håvard stolt eier av hus, pizza, vinterbleke hårete legger (frokosten kommer i retur) og 7-årsmerket!

Og til slutt: Gratulerer til Team Kjekkas og min kollega Øyvind Haug med seieren! Sjukt bra!

Pre-sesong i Italia


Postet av


Deler av Tunge Gir har i år lagt pre-sesongen til Italia.

Målet med turen var enkelt, få en del km i beina tidlig i sesongen og få klatret litt før lige-bastone-lige.

Vi skulle i alle fall få formen på plass tidlig, slik at vi kunne cruise igjennom vårsesongen og kanskje sette de andre i klubben litt på plass på første felles økt, det var i hvert fall lov å drømme stort på flyet nedover.

Valg av flyselskap ble denne gangen Ryanair, mest fordi de lander i Bergamo som er et utmerket utgangspunkt for en kjøretur nordover til alpene. Et lite tips med Ryanair et at ja, du må betale for sykkelkoffert, men den kan til gjengjeld veie 30 kg, ganske praktisk, da får du med alt du trenger.

20170302_084857[1]

Greit vær i Solto Collina

Vi skulle heldigvis ikke langt i bil, så etter ca. 40 min ankommer vi Solto Collina, der vi skulle ha base de nærmeste dagene. Solto Collina er en bitte liten fjellandsby ved Iseosjøen, og et perfekt sted for sykling i bakker.

Siden vi skulle forberede oss på Lige-bastone-Lige hadde løypeansvarlig Stein, funnet noen ekstra artige høydemeter ifølge han selv, med innslag av historiske perler for de som liker Giro Di Italia. Det hjelper selvsagt ikke når du er midt i bakken, men er litt kult å tenke på etterpå.

Utfordringen er at Giro Di Italia er kjent for å være knall tøff og det er mulig Stein hadde drømt seg litt bort når han designet løypene, og glemt at han ikke klatrer spesielt godt. For det ble en brutal start på dag nr 1, der det etter ca 10 km så kom det lille monsteret Coll di San Fremo, der vi teller ca 30 hårnålsvinger om vi er litt snille.

Bakken er nok mest kjent fra Giro di Italia 1973, der den dannet grunnlaget for Eddy Merckx sin sammenlagtseier. Eddy hadde allerede vunnet giroen i 68,70 og 72. Men etter en rolig start på Giroen i Tyskland, der laget til Eddy kontrollerte det meste på de 5 første etappene skulle det smelle til på etappe 6 til Iseo, og angrepet skjedde i klatringen opp til San Fermo.

Det man kan lese av etappen i 73, er at Eddy angrep ganske tidlig i bakken, der han kom seg løs sammen med en ung og lovende Giovanni Battaglin og Panizza.

Bilde 1

Håkon takler 17% stigning.

Det som gjør bakken spesiell er at den etter 2 km, så får den et parti på ca 3 km, med en snitt stigning på over 12%. Faktisk så er den maksimale stigningen på 19,2% og gjør at bakken er på 13 plass over de bakkene med de bratteste partiene i Italia, med asfalt vel å merke.

Hva vil det si? jo det er mer enn Mortirolo fra begge sider, og like mye Monte Zoncolan fra vest, sånn til referanse. Etter disse km med 12%, fortsetter bakken i ca 6 km med en snitt stigning på ca 7-8%. Eddy fikk 29 sekunder på sin nærmeste utfordrer på etappen, og gikk videre til å vinne hele giroen. På vår tur, fikk Olav fort rollen som Eddy, ingen var Battaglin eller Panizza.

Coll di San Fremo

Coll di San Fermo

20170302_141415[1]

Håkon er klar for lunsj i sola.

Når vi så endelig var på toppen, så startet nedkjøringen på 17 km til Iseo og Iseosjøen, der vi spiste lunsj i sola og hørte på VM i langrenn på radio. Iseosjøen er mest kjent for Mont Isola, som er en øy midt i innsjøen. Dette er den største øya i verden som ligger i en innsjø, og øya ble også brukt til innspilling av Mesternes Mester i 2014.

Vannet er perfekt å sykle rundt, der spesielt sykkelveien mellom Vello og Toline innbyr til fartslek. Skikkelig gøy med smale, svingete veier mellom innsjøen og stupbratte fjellvegger, med flere små tunneler. Bør oppleves!

Siste strekket hjem fikk vi til og med drahjelp av en lokal «Nibali». Ganske greit når det er lenge siden forrige langtur. Han var derimot mindre imponert, da Stein dro til med en uannonsert skiltspurt når vi ankom Riva di Solto, og jublet som om han hadde vunnet VM. 1-0 til Norge over Italia, men det kan tenkes at de ikke verdsetter skiltspurt like høyt som Stein.

Kvelden ble avsluttet med italiensk øl og pizza, samt at Sportsdirektøren ringte for å høre om dagen, og hvem som var sterke. Han kunne sette 2 streker under navnet til Olav og mulig solobrudd på Enebakk rundt, mer om det før 1 mai.

Hele dagen kan du finne her:https://www.relive.cc/view/885039506

Dag 2 var været dessverre dårligere, sola var borte og beina ganske tunge. Planen var å både sykle flere km og flere fjell enn dagen før, siden vi kom i gang litt tidligere.

Rovetta er i 2017 start by for Giro di Italia sin kongeetappe, og det er som kjent 100 års jubileum i år. Perfekt sted for lunsj tenkte vi, og la inn en liten omvei over et fjell og noen partier med hvit grus på veien, så fikk vi litt strade bianchi feeling også.

Etter lunsj i Rovetta skulle det gå oppover igjen, men med mat i magen glemmer man tunge bein og det dro seg til med skiltspurt. Stein kom seirende ut mot Olav, men han hadde nok glemt at han skulle klatre, for nå gikk det opp, opp, opp til det passende stedet Bratto og det som skulle bli dagens høyestepunkt Passo della Presola, 1297 meter over havet.20170303_143704

Håkon derimot hadde endelig funnet klatrebeina, og jobbet seg lett oppover. Men ca 200 meter før toppen skjer det, major teknisk feil! Håkon tråkker for mye watt og hele bakgiret rives i stykker. 20170303_143151[1]

I tillegg begynner det å regne lett. Siden vi ikke har med følgebil, sender vi Håkon i retning et høyfjellshotell, mens vi andre snur for å hente bil.

20170303_121236[1]

Olav sjekker Strava.

Regn, 15 km nedover og maks 8 grader ble en kald opplevelse, men etter hvert fikk vi kjørt tilbake og hentet både sykkel og rytter.

Hele dag 2 finner du her: https://www.relive.cc/view/886129579

Dag 3 så var det sykt mye regn, men temperaturen var egentlig grei. Men beina begynte å bli tunge og man kan jo bli syk når det regner såå mye. I tillegg hadde jo ikke Håkon mulighet til å bli med på tur. Dermed ble det en kort tur, og heller Strade Bianchi på tv. Sykkel det også.

Alt i alt, mye bra sykling, mye bratte bakker, noen skiltspurter og Tunge Gir er i gang med 2017!

Noen flere bilder:

20170302_125454

20170302_12261320170302_124715

Dopingens lange fingre


Postet av


I kjølvannet av skandalen med Martin Johnsrud Sundby har flere fått merke på kroppen at astmatikere ikke er noen man kødder med. Norge Skiforbund står steinhardt på at de er helt uskyldige i denne saken og at denne hendelsen skyldes en feiltolkning hos WADA. Hvada sier de når noen stiller spørsmålstegn ved deres dobbeltmoral. Hvada sier de når noen ymter frampå med at astmamedisinen faktisk kan ha en anabol effekt. Hvada sier de når man spør hvem dette er sin skyld. WADA sier dem.

Vårt eget lokale WADA (We Always Dominate Afterbike) har fått nyss i at også vår egen roadcaptain Stein-Thore Askautrud har sugd i seg Ventolin på flere av våre konkurranser. Dette ble aldri rapportert. Som det ligger i navnet har WADA definert at de eneste akseptable inntakene mellom konkurransedager (med unntak av fast føde) er øl, kruttsterk kaffe og drinker ala Cippolini. Skal man ta Ventolin må dette gjøres i forbindelse med at man ønsker å gjøre munnen enda tørrere før man åpner den første flaska med en eller annen belgisk trappist etter vel ankommet destinasjon. Og da trengs det ingen rapport. Men man kan ikke sitte oppe på rommet å trekke i seg dette før man starter sykkelturen. Det kan man rett og slett ikke tillate. Vårt eget FIS (Fart Innebærer Smerte) på sin side har frikjent Stein-Thore med den grunnen at dette er noe han trenger for å holde hjula i gang hele året. Og sirkuset er avhengig av at Stein-Thore holde farta og hjula i gang.

Her ser man Stein-Thore i godt driv ut fra Stavanger. Hva er det man kan skimte baki lomma der? Er det en Ventolin og tilhørende innhalator?

Her ser man Stein-Thore i godt driv ut fra Stavanger. Hva er det man kan skimte baki lomma der? Er det en Ventolin og tilhørende innhalator?

Men også hos TungeGir trumfer WADA over FIS, og dette ble besluttet av CAS (Cycling Always Survives).
Likevel viser CAS barmhjertighet overfor Stein-Thore Askautrud, og han mister ingen av sine tidligere premieringer. Han dømmes likevel til å måtte forholde seg til WADAs bestemmelser fremover, og ved neste brudd på reglene vil ytterligere konsekvenser iverksettes.

Nå går det også rykter om at kaptein Håvard Heggen har begynt å smake på sønnens Ventolin-tube. Fremover vil nok WADA holde et falkeblikk mot disse gutta for å se hva dem foretar seg i sesongens resterende ritt (Norgesturen, TungeGir-cupen og KM). Direktør Fjellaksels kamp mot gress-allergi er ennå ikke blitt behandlet av hverken WADA eller FIS, men også han må regne med å bli innkalt til en liten runde sammen med WADA. Disse avhørene legges som oftest i helger og i områder rundt Oslo sentrum (Grunerløkka eller Majorstua). Der for øvrig alle andre også er velkomne.

Hurum sykkelfestival


Postet av


Hurum er et område som for mange er best kjent for en flyplass de mistet til Gardermoen. Men etter å ha vært et par dager på Holmsbu ser man jo at dette er en kystperle rett utenfor bykjernen.
For syklister har det i lang tid vært et yndet mål for langturer. Landevei har skrevet om Hurum som en av Norges vakreste turer. Vi har ikke syklet i dette området på noen år, og da var det på tide å gjøre noe med det. Og da kan man jo like gjerne gjøre det ordentlig. På lørdag var det tur med utgangspunkt fra Røyken, mens det på søndag skulle være komplett rett ut fra egen garasje.

Hurum lokalt

Henrik Føien, Eirik Fjellaksel, Kenneth Eriksen og Stein-Thore Askautrud åpnet helgens Hurumfestival. Henrik hadde dagen før pløyd gjennom Oslo nord, og hadde dermed beina godt varmet opp. Stein-Thore kom direkte fra sterk innsats på brosteinene i Paris – Roubaix, og satte stor pris på at dagens underlag var av det forholdsvis jevne slaget. Eirik tok dette som en oppvarming til den kommende uken med treningsleir i Albir. Kenneth derimot fikk endelig en grunn til å ta sykkelen ned fra den selvspikrede sykkelparkeringen oppi taket i boden hans. Altså fire kiser med kos i øyet.

Alle ble enige om å møtes på Røyken. Hvor på Røyken? Det får førstemann bestemme. Det ble Henrik som vanlig og da starta vi på Midtunhallen. Kenneth og Eirik hadde planlagt resten av turen til minste detalj. De holdt på så lenge dagen før at utstyret som skulle brukes kun ble funnet frem og sjekket i de sene nattetimer. Det ble derfor noen små tekniske stopp underveis.
Men glem de problemene, for ruta de hadde funnet fram var følgende: Røyken – Hyggen – Tofte – Villa Malla – Sætre – Røyken.

Mekanikern går gjennom sykkelen til Kenneth som er plukket rett ned fra sykkelparkeringen i taket. Er den virkelig ikke helt i orden da?

Mekanikern går gjennom sykkelen til Kenneth som er plukket rett ned fra sykkelparkeringen i taket. Er den virkelig ikke helt i orden da?


Eirik leder an, med Kenneth og Stein-Thore i fin rulle.

Eirik leder an, med Kenneth og Stein-Thore i fin rulle.


Hurum viste seg fra sin beste side i solskinn og lite vind. Vi syklet mot klokka gjennom Hyggen og Tofte før vi nådde reisens mål: Joker-butikken like ved Villa Malla. Der har de deilige bananer, Snickers og de verdenskjente pizzabollene med et stort hull i. Mye bedre enn nede på den fisefine restauranten på Villa Malla. Etter ca 5 mil begynte endel av bena i gruppa å surne litt og bære preg av litt lite næring underveis. Kenneth har ikke forberedt seg nok når det gjelder næring, og det skyldes nok at han brukte for mye tid på å gjøre klar sykkelen. Men Kenneth er en lur type, og har spist seg god og mett i ettertid.
Spurtduellen underveis ble til slutt ikke spesielt spennende siden Henrik sneik seg til alt de siste milene og gikk av med en overlegen seier!! Det feiret han med en øl av den rimelige sorten, og fire wienerpølser med alt tilgjengelig tilbehør. Alt for å bli klar neste dag.

Stravasegment

Oslo – Hurum – Oslo

Etter noen late dager for Håvard så han seg nødt til å kaste seg med på Henriks storkjør. Dermed bar det av gårde fra oppkjørselen mot det vanlige oppmøtestedet ved Sinsenkrysset. Et kryss som tydeligvis ganske mange andre også samles rundt nå for tiden. Henrik slappa av med de ulike variantene av Romfolk og narkobelastede personer, mens Håvard som vanlig var 15 minutter forsinket. Etter å ha fått revet løs Henrik bar det i vei på transportetappen mot Sandvika. Vi tok Ring 3 ut, en strekning hvor det er vanskelig å få den riktige flyten. Etter en times tid var vi på vei ut mot Nesbru, og her var trafikken overraskende lav og heller ingen overhissige bilister. Så det ga oss en god mulighet til å nyte veien utover. Vi feier forbi Vollen og Heggedal, og beina til Henrik er litt nedbrutt etter de to forrige dagene, men skal likevel klare å prege turen. For å unngå ekstra utslitte bein dropper vi alt av skiltspurter, og tildeler heller poeng for god stil.
Ved Røyken tar vi av til venstre, og vi sykler med klokka i motsetning til hva de gjorde dagen før.
Her blir vi i tillegg passert av en solosyklist som tydeligvis føler seg frisk. Vi lar oss heller ikke friste av muligheten til å vise oss fram; vi holder vårt avtalte tempo. Ikke lenge etterpå nærmer vi oss fjorden, og man skjønner hva som gjør denne turen så populær.

Vi guffer ned bakkene, og fotografen klarer akkurat å flippe opp kameraet før vi er nede ved vannet

Vi guffer ned bakkene, og fotografen klarer akkurat å flippe opp kameraet før vi er nede ved vannet

Fotografen klarer til og med å kaste seg fram og ta bilde av Håvard. Egentlig utrolig hvor nærme han klarte å komme. Sikkert veldig god zoom

Fotografen klarer til og med å kaste seg fram og ta bilde av Håvard. Egentlig utrolig hvor nærme han klarte å komme. Sikkert veldig god zoom

Her får han også med seg Henrik som reiser seg i bukken, og klar for å få poeng for god stil.

Her får han også med seg Henrik som reiser seg i bukken, og klar for å få poeng for god stil.

Nedover langs Oslofjorden er det knapt en bil. Mulig alle har reist av gårde til fjellet for å ta fine bilder av seg selv på ulike topper. Uansett greit for oss det. Man får følelsen av å ha syklet helt til noen av småbyene langs sørlandskysten, men vi er helt sikre på at vi ikke nådde så langt. Senere er det verifisert av GPS’en.

Henrik sykler stilrent og oppreist. Litt ekstra vindmotstand gir oss bare bedre trening.

Henrik sykler stilrent og oppreist. Litt ekstra vindmotstand gir oss bare bedre trening.

I sted var vi langs sørlandskysten, men nå er vi altså i Syden. Eller er vi det? I følge GPS er vi på Villa Malla. Henrik bruker sjansen til å justere på Håvards gir. Han ble smått frustrert over stadig tikking.

I sted var vi langs sørlandskysten, men nå er vi altså i Syden. Eller er vi det? I følge GPS er vi på Villa Malla. Henrik bruker sjansen til å justere på Håvards gir. Han ble smått frustrert over stadig tikking.

Til slutt når vi perlen på Villa Malla. Dette er en vakker restaurant rett ut i fjorden. Problemet vårt var at det eneste de hadde å tilby var en buffè. Vi er genetisk utfordret når det gjelder buffe, og oppfostret til å plukke ut alt av kjøtt og trykke ned i brødhølet. Vi ville aldri klare å spise fornuftig og holde oss til pasta og en liten kyllingbit. Altså et stort problem for de kommende bakkene. Tre friskuser fra Lier hadde valgt buffè, og mente at det måtte være det tryggeste for å ha fult lager på siste halvdel. En dag skal vi prøve det, men da må vi trene litt på måtehold i matfatet først.
Dermed bar det videre for middag på Tofte for vår del. Her passerer man industridelen i øst, før man kommer inn i den mer pittoreske delen i vest. Og den huser også en grill som vi lot oss friste av.

Dette var åstedet hvor to hamburgere ble nådeløst fortært. Det gikk fort, og ga oss næring til videre tråkk. Om det er det beste du har hørt når det gjelder næringsvett skal ikke påstås. Men det funka altså i dag.

Dette var åstedet hvor to hamburgere ble nådeløst fortært. Det gikk fort, og ga oss næring til videre tråkk. Om det er det beste du har hørt når det gjelder næringsvett skal ikke påstås. Men det funka altså i dag.

Nordover langs Drammensfjorden er asfalten ganske dårlig, og når man nyter omgivelsene er det fort gjort å kjøre i et høl. Siste tunge drag på Hurumlandet er klatringen fra Hyggen og opp mot Røyken. Her la vi alle tanker om Strava til side, og syklet rolig opp. Slik sola steiket i dag var det bare å kaste jakka oppover her, og man kunne få en smak av kort/kort. Sikkert feigt av oss ikke å kjøre kort/kort hele dagen, men i enkelte nedoverbakker i skyggen følte vi at det fortsatt bare var påsketid.
Vi kommer opp til Røyken, og der veien tilbake til Oslo går til venstre overprøvde Håvards innebygde geografimotor dette ved å svinge til høyre. Henrik var klar på at det der er best å sykle rake veien til Oslo. Og siden Henrik akkurat har gjort seg ferdig med to uker i heimevernet skjønner alle at det er en mann som har manøvrering i terreng langt fram i pannebrasken. Håvard snudde og fulgte anvist vei. Vi følger herfra en mer trafikkert vei inn til Sandvika, og deretter følger vi sentrum bort til Gamlebyen. Vi holder oss fortsatt unna tbanen og klatrer hver vår vei opp til hver vår sofa. Og der ligger jeg fortsatt. Og spiser resten av påskegodtet.

Konklusjon

Min lærer på barneskolen lærte meg at enhver stil skal ha en konklusjon. Og dette har jeg ikke glemte frk.Bakken. Det er mange former for sykkelstil, men det du akkurat har lest nå er en.
Konklusjonen etter disse to turene rundt på Hurum er udelt positiv for hele laget. Hele Hurum var ganske rolig trafikkert. Selv om dette kan ha med påsken å gjøre nøt vi virkelig milene rundt på halvøya. Eller neset. Eller odden. Eller tangen? Hva området er definert som skal vi ikke bestemme, men at det er fint der kan vi gjerne være med å definere. I tillegg er det masse småsteder som gir en like stor glede som landsbyene man finner når man sykler i fjellene i Spania. Men her snakker de i tillegg flytende norsk alle man.
Det eneste man kan trekke for er at asfalten tidvis er hullete. Dette får vi ta opp med andre institusjoner. For en langtur er området perfekt siden det er forholdsvis flatt, og bakkene er heller slake.
Neste gang vil vi smake på buffeen på Villa Malla, og kanskje ta turen oppom Lier på veien hjem.

Dette er ruta du kan ta for å få nok kilometer en helg

Dette er ruta du kan ta for å få nok kilometer en helg

Stravasegment