Stikkordarkiv: sykkel

Downhill i Hafjell


Postet av


Noen ganger så utsetter man ting, som man vet man burde gjøre. Sånn som downhill sykling.

 når vi fikk nyss i at Hafjell hadde siste åpningsuke i høstferien, var det bare å rydde kalenderen.

Utfordring var bare at å rydde kalenderen med familie og barn kan være i vanskeligste laget på kort varsel. Vi gikk derfor for den antatt enkleste varianten, ikke fri hjemmefra, men fra jobb. Opplegget funket sånn passe, for etter opptelling var vi kun 3 stk som skulle av gårde, Stein, Håkon og Eirik.

Uansett, planen var enkel. Avreise fra Oslo ca kl 07.00. Ankomst Hafjell ca kl 09.45. Hente sykkel som vi hadde leid på forhånd. Sykle alt det vi klarer og ta kule bilder underveis, skrive blogg.

Samt at vi var tilbake i Oslo ca kl 17.00. Bloggen skulle selvsagt skrives etter hjemkomst, men dere skjønner opplegget.

I dagene frem mot avreise ble yr.no sjekket grundig, hvordan ble været? Vi hadde tidligere avlyst tur til hafjell pga regn, da vi er solskinn syklister, men nå var det jo siste uka det var åpent.

Tøffe valg måtte gjennomføres for yr.no meldte selvsagt regn og med fare for sludd. Tvilen begynte å komme, før Håkon tok avgjørelsen. Vi drar uansett!

Husk rule #5 og det kan jo ikke være verre enn klassikerværet i Belgia, det har vi overlevd flere ganger. Stein bet på argumentene, han biter alltid på. Eirik ville jo ikke være noe dårligere, så da ble det tur uansett.

Når Tunge Gir skal på tur, er det (nesten) alltid noe som går galt, og også denne gangen ble det litt kluss. Ved avreise så må Eirik stå av turen, pga sykdom hjemme. 2 stk igjen. Reisen til Hafjell gikk ellers fint, veien har blitt ganske så bra frem til ca Hamar.

På Hafjell fikk vi raskt og enkelt sykkel, rustning og heiskort.

Siden dette var første gang vi syklet downhill, var planen å starte på de enkle løypene og jobbe oss opp i vanskelighetsgrad.

Vanskelighetsgradene er kjent fra alpint, grønn er lett, blå er litt vanskeligere enn grønt, rød er ganske vanskelig og svart er vanskelig og sikkert bratt i tillegg. Vi testet aldri svart, da vi synes rødt var mer enn nok, og det faktisk var mer gøy å gå tilbake til blått og heller øke hastigheten i takt med økte ferdigheter.

Allerede på tur nr 2 fikk vi utfordringer, Stein sin sykkel røk en bremsevaier, og Håkon fikk epic kjede teknisk. Så lett trill tilbake til start og fikse sykler før resten av dagen skulle bli helt fantastisk.

Yr.no hadde bommet totalt, så isteden for regn og sludd fikk vi en dag i perfekt høstvær med sol.

Om du lurer på om Downhill er gøy, og om det er verdt å prøve, så er svaret klart ja. Vi skal tilbake og dette blir nok et fast innlegg i sykkelsesongene fremover.

Hva så med de kule bildene? Vel, det var vi ikke så flinke på. De fleste bildene ble sendt på snap og var av hva vi spiste til lunsj. Men nedenfor er kanskje det kuleste vi har, med litt dugg på linsa. Og bloggen? Den har du nå lest. 😊

Pre-sesong i Italia


Postet av


Deler av Tunge Gir har i år lagt pre-sesongen til Italia.

Målet med turen var enkelt, få en del km i beina tidlig i sesongen og få klatret litt før lige-bastone-lige.

Vi skulle i alle fall få formen på plass tidlig, slik at vi kunne cruise igjennom vårsesongen og kanskje sette de andre i klubben litt på plass på første felles økt, det var i hvert fall lov å drømme stort på flyet nedover.

Valg av flyselskap ble denne gangen Ryanair, mest fordi de lander i Bergamo som er et utmerket utgangspunkt for en kjøretur nordover til alpene. Et lite tips med Ryanair et at ja, du må betale for sykkelkoffert, men den kan til gjengjeld veie 30 kg, ganske praktisk, da får du med alt du trenger.

20170302_084857[1]

Greit vær i Solto Collina

Vi skulle heldigvis ikke langt i bil, så etter ca. 40 min ankommer vi Solto Collina, der vi skulle ha base de nærmeste dagene. Solto Collina er en bitte liten fjellandsby ved Iseosjøen, og et perfekt sted for sykling i bakker.

Siden vi skulle forberede oss på Lige-bastone-Lige hadde løypeansvarlig Stein, funnet noen ekstra artige høydemeter ifølge han selv, med innslag av historiske perler for de som liker Giro Di Italia. Det hjelper selvsagt ikke når du er midt i bakken, men er litt kult å tenke på etterpå.

Utfordringen er at Giro Di Italia er kjent for å være knall tøff og det er mulig Stein hadde drømt seg litt bort når han designet løypene, og glemt at han ikke klatrer spesielt godt. For det ble en brutal start på dag nr 1, der det etter ca 10 km så kom det lille monsteret Coll di San Fremo, der vi teller ca 30 hårnålsvinger om vi er litt snille.

Bakken er nok mest kjent fra Giro di Italia 1973, der den dannet grunnlaget for Eddy Merckx sin sammenlagtseier. Eddy hadde allerede vunnet giroen i 68,70 og 72. Men etter en rolig start på Giroen i Tyskland, der laget til Eddy kontrollerte det meste på de 5 første etappene skulle det smelle til på etappe 6 til Iseo, og angrepet skjedde i klatringen opp til San Fermo.

Det man kan lese av etappen i 73, er at Eddy angrep ganske tidlig i bakken, der han kom seg løs sammen med en ung og lovende Giovanni Battaglin og Panizza.

Bilde 1

Håkon takler 17% stigning.

Det som gjør bakken spesiell er at den etter 2 km, så får den et parti på ca 3 km, med en snitt stigning på over 12%. Faktisk så er den maksimale stigningen på 19,2% og gjør at bakken er på 13 plass over de bakkene med de bratteste partiene i Italia, med asfalt vel å merke.

Hva vil det si? jo det er mer enn Mortirolo fra begge sider, og like mye Monte Zoncolan fra vest, sånn til referanse. Etter disse km med 12%, fortsetter bakken i ca 6 km med en snitt stigning på ca 7-8%. Eddy fikk 29 sekunder på sin nærmeste utfordrer på etappen, og gikk videre til å vinne hele giroen. På vår tur, fikk Olav fort rollen som Eddy, ingen var Battaglin eller Panizza.

Coll di San Fremo

Coll di San Fermo

20170302_141415[1]

Håkon er klar for lunsj i sola.

Når vi så endelig var på toppen, så startet nedkjøringen på 17 km til Iseo og Iseosjøen, der vi spiste lunsj i sola og hørte på VM i langrenn på radio. Iseosjøen er mest kjent for Mont Isola, som er en øy midt i innsjøen. Dette er den største øya i verden som ligger i en innsjø, og øya ble også brukt til innspilling av Mesternes Mester i 2014.

Vannet er perfekt å sykle rundt, der spesielt sykkelveien mellom Vello og Toline innbyr til fartslek. Skikkelig gøy med smale, svingete veier mellom innsjøen og stupbratte fjellvegger, med flere små tunneler. Bør oppleves!

Siste strekket hjem fikk vi til og med drahjelp av en lokal «Nibali». Ganske greit når det er lenge siden forrige langtur. Han var derimot mindre imponert, da Stein dro til med en uannonsert skiltspurt når vi ankom Riva di Solto, og jublet som om han hadde vunnet VM. 1-0 til Norge over Italia, men det kan tenkes at de ikke verdsetter skiltspurt like høyt som Stein.

Kvelden ble avsluttet med italiensk øl og pizza, samt at Sportsdirektøren ringte for å høre om dagen, og hvem som var sterke. Han kunne sette 2 streker under navnet til Olav og mulig solobrudd på Enebakk rundt, mer om det før 1 mai.

Hele dagen kan du finne her:https://www.relive.cc/view/885039506

Dag 2 var været dessverre dårligere, sola var borte og beina ganske tunge. Planen var å både sykle flere km og flere fjell enn dagen før, siden vi kom i gang litt tidligere.

Rovetta er i 2017 start by for Giro di Italia sin kongeetappe, og det er som kjent 100 års jubileum i år. Perfekt sted for lunsj tenkte vi, og la inn en liten omvei over et fjell og noen partier med hvit grus på veien, så fikk vi litt strade bianchi feeling også.

Etter lunsj i Rovetta skulle det gå oppover igjen, men med mat i magen glemmer man tunge bein og det dro seg til med skiltspurt. Stein kom seirende ut mot Olav, men han hadde nok glemt at han skulle klatre, for nå gikk det opp, opp, opp til det passende stedet Bratto og det som skulle bli dagens høyestepunkt Passo della Presola, 1297 meter over havet.20170303_143704

Håkon derimot hadde endelig funnet klatrebeina, og jobbet seg lett oppover. Men ca 200 meter før toppen skjer det, major teknisk feil! Håkon tråkker for mye watt og hele bakgiret rives i stykker. 20170303_143151[1]

I tillegg begynner det å regne lett. Siden vi ikke har med følgebil, sender vi Håkon i retning et høyfjellshotell, mens vi andre snur for å hente bil.

20170303_121236[1]

Olav sjekker Strava.

Regn, 15 km nedover og maks 8 grader ble en kald opplevelse, men etter hvert fikk vi kjørt tilbake og hentet både sykkel og rytter.

Hele dag 2 finner du her: https://www.relive.cc/view/886129579

Dag 3 så var det sykt mye regn, men temperaturen var egentlig grei. Men beina begynte å bli tunge og man kan jo bli syk når det regner såå mye. I tillegg hadde jo ikke Håkon mulighet til å bli med på tur. Dermed ble det en kort tur, og heller Strade Bianchi på tv. Sykkel det også.

Alt i alt, mye bra sykling, mye bratte bakker, noen skiltspurter og Tunge Gir er i gang med 2017!

Noen flere bilder:

20170302_125454

20170302_12261320170302_124715

Det du trenger å vite om – Bremseklosser


Postet av


Som syklist så er man sårbar for uhell og ulykker i trafikken og det finnes ikke veldig mange sikkerhetstiltak vi kan gjøre noe med.

Etter et obligatorisk kjøp av hjelm, dekk med et OK veigrep og siste mote innen sykkelbriller, du vet, slik at du oppdager farer med perfekt syn, er det faktisk evnen til å stoppe når du ønsker som er viktigst.

Så hva er egentlig viktig i valg av bremseklosser? (inntil proffene bruker skivebremser igjen, er det klosser som gjelder).

Det finnes en jungel der ute når det kommer til bremseklosser. Det første du må vite, er om klossene du skal kjøpe passer til ditt utstyr.

Generelt sett, så passer klosser til shimano og Sram om hverandre, men om du har gått for Campagnolo så må du ha egne, det samme kan gjelde på diverse no-brand bremser som er utviklet for å holde lav vekt. – Vær forsiktig med å velge no-brand bremsesystemer som vil spare vekt, slank deg isteden, det er bedre at slankekuren ryker, enn at bremsen gjør det.

På bremseklosser er opplegget ganske enkelt, det er bremseeffekt, slitestyrke og varmeutvikling som betyr noe, samt pris. Som alt annet av utstyr, så må du velge mellom 3 av de 4 egenskapene du ønsker deg.

Sykler du med aluminium bremsebane kan du også se bort fra varmeutvikling, din felg tåler det du klarer å skape av varme. Bremseeffekten på aluminium er også generelt sett god, og slitasjen på klossene er ganske lav. Du kan ganske enkelt velge fritt, så ta gjerne noe til fornuftig pris.

Mitt valg er SwissStop BXP eller de blå om du går etter farge. Sørg bare for å sjekke slitasjen før du skal ut på skikkelige eventyr.

Foto: webike.dk

Har du derimot karbonfelg og bremsebane i karbon, vil jeg si at varmeutvikling, sammen med bremseeffekt er de viktigste for deg. Karbon hjul bremser generelt litt dårlig.

Karbon leder også varme dårlig, så etter langvarig bremsing er det en fare for at karbonen blir myk, pga varmen. Samtidig så har trykket i slangen økt pga økningen i temperatur. Dette gjør at slangen utvider seg og presses mot felgkanten. Blir det varmt nok, så vil presset fra slangen presse felgen skjev, det har skjedd med meg ned fra Gaustatoppen.

De fleste hjul produsenter skryter av at dette ikke skjer med nettopp deres felg, men for å hindre dette så må man være god på å bremse ”korrekt”. Å bremse korrekt er korte, men harde tykk på bremsen for å redusere farten mye. Langvarig bremsing er feil.

Dette er vel og bra i teorien, men i praksis ned (Norske) fjell, kanskje med møtende bil, buss og ukjente veier, så kan dette være et problem. Med et godt hjulsett og 10% nedoverbakke, oppnår man fort hastigheter på 80+ kmt, det kan gjøre hvem som helst litt ivrig på bremsen, hvis man ikke er kjent med løypa.

Løsningen er bremseklosser som utvikler lite varme.

Det tyske magasinet TOUR har i utgave 9/2014 testet dette og deres test viste at Zipp Platinum Pro Evo var den bremseklossen som utviklet minst varme, kun 120 grader ved nedbremsing fra 60 kmt.

Utfordringen med bremseklosser som Zipp, er at bremseenergien må forflyttes et sted, og i dette tilfellet til klossen. Derfor har Zipp klossene en utrolig lav slitestyrke og kombinert med sin høye pris, er de et valg som kanskje kun bør vurderes til fjelletapper. De regelrett stekes bort, som smør i stekepanne.

Et mer rimelig valg er SwissStop yellow King og helst Black prince. Yellow er det tradisjonelle valget, et utmerket kompromiss mellom pris, bremseeffekt og slitestyrke. Men black prince er den ”nye” kongen på markedet.

Black prince har en bremse effekt som er 34% bedre enn yellow King og utvikler i følge produsenten kun 171 grader, mot yellow King sine 303 grader. Kombinert med en akseptabel pris er de mitt valg. Black prince fungerer også OK i regnvær, noe som ikke gjelder alle karbon klosser.

Swissstop Black Prince. Foto: bikerumor.com

Så, ikke spar penger på bremseklosser, de redder både liv og hjulsett.

Vi sees på sykkelen.

Det du trenger å vite om – er en bloggserie der vi samler alt Tunge gir har lest, googlet og erfart, også har vi samlet det på et sted, slik at du slipper å gjøre det samme. I noen tilfeller legger vi med kilder, men har vi knapt med tid, så får innholdet stå som påstander.

 

 

 

Mangfold i sykkelsporten


Postet av


Tungegir har noen meget sterke triatleter og syklister i laget som du sikkert har lest om i bloggen her tidligere. Men det er også et stort mangfold i gjengen.

Selv syklet jeg beskjedne 32 mil i fjor , og vi har også noen i gruppa som bruker mer tid på vår interne facebook gruppe enn på sykkelsete og ivrige når det kommer til å følge ”the rules” eller delta i diskusjonen om nytt design på klubbdrakta vår. Og det er sånn det skal være. Sykkel er for alle, enten du syns det er mest gøy å se på tv eller sitte flere timer på sete med nybarberte legger. Rule Number 33 – Shave your guns.

Jobzone på tur

Jeg jobber i Jobzone, hvor vi har eiere som er opptatt av trening og aktivitet på alle nivåer. Det ble derfor i høst satt ned en gruppe som skulle få 50 av oss til å sykle styrkeprøven, enten Lillehammer – Oslo eller Eidsvoll – Oslo. Det viktigste var å delta, ikke vinne.

Erik i ny Jobzone drakt

Erik i ny Jobzone drakt

Etter en vinter i dvale (jeg er som bjørnen og sover meg gjennom vinteren uten noe særlig trening) ble det plutselig kort vei til start. Og hva motiverer vel mer når man skal ut å sykle enn å kjøpe seg en ny sykkel. Etter flere timer på finn.no fant jeg en lite brukt sykkel til en god pris som passet meg perfekt, så da var det bare og komme i gang med treningen. Fra Oslo kontoret var vi 4 brå kjekke ansatte som skulle stille til start på Lillehammer – Oslo. Vi motiverte hverandre med og skryte mest mulig av oss selv og fortelle hverandre hvor gode syklister vi er. Og det litt ekstra morsomt, når vi nesten ikke har sittet på et sykkelsete tidligere. Tommy og jeg syklet Lillehammer – Oslo i 2013, men Tommy har vel ikke syklet siden, Stian har en kompis i Birk Sport og tror derfor han er rå på sykkelsete og Mahlin kjøpte seg ny cyclocross sykkel som ligner mer på en traktor enn en sykkel og trodde at hun skulle lett sykle fra oss.

Etter noen flotte måneder med fine treningsturer og godt humør kom vi alle til start med rundt 60 mil i bena. Noen skrøt på seg mil, mens andre sa de kun hadde syklet 30 mil, selv om Strava viste godt opp mot 60 mil. Spillet var i gang.

Rolig treningstur i Sørkedalen

Rolig treningstur i Sørkedalen. Tommy, Stian og jeg.

Lillehammer – Oslo

Dagen var kommet og vi hoppet opp på sykkelen grytidlig lørdag morgen etter å ha sovet over i Lillehammer. Alle var spente, da vi var en gruppe på 15 personer som egentlig ikke hadde syklet så mye før og mange viste ikke hva det ville si å kjøre rulle. Men det gikk overraskende bra og hadde et fint tempo. Milene gikk overraskende lett, sola skinte og medvind. Vi storkoste oss og pratet sammen, peppet hverandre opp og kjeftet litt på hverandre når vi ikke holdt orden i rulla. Akkurat som det skal være.

Jeg er klar for Lillehammer - Oslo

Jeg er klar for Lillehammer – Oslo

Frem mot Minnesund gikk det veldig bra og vi hadde rundt 31 km i snitt, men da begynte også noen i gruppa og bli litt slitne. De la seg bak i sekken og vi andre fortsatte rulla. Da Frogner bakkene kom så ble det tungt for flere og herifra og inn hadde vi kun fokus på og få med oss alle samlet inn til mål. Og til mål kom vi samlet som en gjeng. Glade for opplevelsen, samspillet, av å sitte på en sykkel sammen med gode kollegaer. Hjelpe hverandre når noen hadde det tungt, være positive, se hverandre, rett å slett bry seg.

Tiden i mål var på 6.38. Jeg er et konkurranse menneske og liker å måle meg selv på tid, men denne turen ga meg en aha opplevelse. Det samholdet, det ønske om å hjelpe hverandre opp bakken, bry seg og se hverandre. Det ga meg så mye mer enn en tid på strava. Her så man gleden av å sykle sammen.

Mangfold og samhold

På kveden ble det bankett på Christiania Kafe i Oslo, og i veggene gikk praten. Vi pratet om den gode opplevelsen. Det ble holdt tale av de som slet mest, hvor takknemlige de var for den positive støtten de fikk, den hjelpen som gjorde at de kom i mål etter 19 mil og fikk en opplevelse for livet. Mahlin, Stian, Tommy og jeg skrøt selvfølgelig om hvem av oss som var mist slitne og hvor utrolig gode vi er til å sykle. Det ble noen øl utover kvelden og det eneste vi snakket om er hvor morsomt vi hadde det, og det var ingen i denne gjengen som sa at de aldri ville sitte på en sykkel igjen. Tvert imot. Mahlin har allerede utfordret oss til sykle neste år igjen. Jeg har utfordret Mahlin til å kjøpe seg en ordentlig sykkel.

Fornøyd gjeng i mål. Erik, Tommy og Mahlin

Fornøyd gjeng i mål. Erik, Tommy og Mahlin

Når jeg våknet opp i dag tenkte jeg: Lurer på om jeg ut å sykle meg en tur i dag. Eller om det er noen andre sykkelritt jeg kan være med på fremover. Gleden av å sitte på sykkelsete i går var stor.

Korte trekk fra turen

  • Lena gikk i asfalten i en oppoverbakken. Alt bra.
  • Tommy måtte fikse skoen, så vi måtte stoppe opp. Stian, jeg og 2 til ventet og hjalp han opp i gruppa igjen. Mahlin, hvor var du? 🙂
  • Stian fikk ødelagt hjulet og vi fikk byttet hjul.
  • Hadde 4 mat og toalett stopp, litt for mange. Totalt rundt 20 min pause.

Så oppsummerer vi dette, så hadde vi helt sikkert syklet godt under 6 timer 😉

Jobzone stilte også med et hurtigtog som kom inn på respektable 5.03. og hadde også med en del ansatte som syklet Eidsvoll – Oslo. Så med støtteapparat ble vi nesten 50 stk. Neste år håper vi på at flere vil være med.

Flere av oss har også klart å oppfylle Rule number 7 – Tan lines should be cultivated and kept razor sharp.

Razor Sharp - Tommy

Razor Sharp – Tommy

Jeg vil også bare presisere denne regelen for Stian og Mahlin i tilfelle vi skal syke sammen en annen gang. Rule Number 59 – Hold your line. Ride predictably, and dont make sudden movements.

Takk for en strålende tur, sykkel er mest gøy sammen og kanskje litt mindre fokus på tid.

FullSizeRender2

Jan Håvard godt fornøyd i mål

FullSizeRender3

Stian og Trond smiler bra

IMG_66561

Trond og Erik litt spente før start

Det du trenger å vite om – Girsystemer & vekt


Postet av


Ved kjøp av ny sykkel er valg av girsystem noe av det man må ta stilling til, hva skal man velge og hvilket nivå gir mest for pengene, og hva veier de forskjellige alternativene?

I all hovedsak har du 4 leverandører å velge mellom, Shimano, Sram, FSA og Campagnolo. Utover disse så har du også Rotor, men de finnes ikke som komplette grupper med bremser osv. Det finnes også mange selskaper som produserer både low-end og high-end komponenter, som kan komplimentere ditt hovedsystem.

Etter valg av produsent, må du velge nivå, hver gang du går opp et nivå får du et system med ”bedre” egenskaper og følgende egenskaper er det de fleste legger vekt på:

  • Stil
  • Presisjon i giret
  • Elektrisk eller mekanisk
  • Pris
  • Vekt

Vi skal i all hovedsak se nærmere på vekt, da vi enda ikke har fått testet alle systemene, men først litt meninger om de andre egenskapene.

Stil

Hvis du ønsker en sykkel som skiller seg ut fra mengden og skal være mer stilren enn resten av feltet, så bør du skaffe deg en italiensk ramme, italiensk hjulsett og Campagnolo, så enkelt. Vurderer du Campagnolo så vet du alt dette allerede.

2015 Wilier Triestina Cento1 Air Campagnolo Super Record 80th. Foto: twohubs

Presisjon i giret

Topp modellene girer noe mer presist enn de billigere systemene. Det betyr at du trenger å legge mindre vekt på gir hendelen for at den girer og at det tar noe mindre tid å bytte gir. Allikevel vil jeg påstå at forskjellen mellom for eks Shimano 105 og dura-ace er minimal. Alt fungerer bra. Skal du gire stående i bratt oppoverbakke, så vil toppmodellene skifte gir noe bedre.

Elektrisk eller mekanisk

Elektrisk er kult, girer perfekt og trenger ikke å stilles inn underveis i sesongen, i tillegg kan de kobles mot garmin, så du kan se hvilket gir du kjører på. Og du får sprint skiftere, noe som bare må testes, før du kjøper noe annet. Men du kan gå tom for batteri, og er du på eventyr er det ikke sikkert at den lokale sykkelbutikken kan hjelpe deg, om noe ryker. Mekanisk har lavere vekt og er driftssikkert. Flere og flere av proffene er tilbake på mekanisk pga dette. Mitt tips derimot, er at fremtiden er elektrisk og snart trådløs over hele linja.

Pris

Du finner alltid noe på tilbud, men vår oppfordring er selvsagt å bruke alle tilgjenglige penger på sykkel, alltid. Du vil sjeldent angre. Skal jeg derimot svare på hva jeg tror gir mest for pengene er Shimano 105 5800 en trolig vinner. Høy kvalitet til lav pris.

Vekt

Fordelen med vekt er at det er håndfast og enkelt å ta stilling til. Vi ønsker alle å ha lettest mulig sykkel, og et komplett gruppesett er noe av det som påvirker totalvekten på sykkelen mest. Nedenfor har vi derfor samlet en oversikt over hva de forskjellige komponentene veier.

Shimano

Gruppe Dura-Ace 9070 Dura-Ace 9000 Ultegra 6870 Ultegra 6800 105

5800

Gir hendel 237 363 315 419 486
Bak gir 217 160 271 193 234
Front gir 114 67 167 86 89
Krank 636 636 694 694 736
Kranklager 67 67 76 76 76
Kasette 163 163 226 226 246
Kjede 248 248 260 260 253
Bremser 294 294 340 340 378
Batteri 58 0 58 0 0
Gruppesett i gram 2,034 1,998 2,407 2,294 2,498

 

SRAM

Gruppe RED 22 RED 22 FORCE 22 FORCE 22 Rival Rival SRAM RED eTAP SRAM RED eTAP
Utstyr BB30 GXP BB30 GXP BB30 GXP BB30 GXP
Gir hendel 280 280 307 307 332 332 260 260
Bak gir 145 145 178 178 180 180 239 239
Front gir 69 69 79 79 89 89 187 187
Krank 557 609 697 715 860 844 557 609
Kranklager 53 105 53 115 53 115 53 105
Kasette 151 151 247 247 260 260 151 151
Kjede 246 246 256 256 259 259 246 246
Bremser 240 240 280 280 300 300 240 240
Gruppesett i gram 1,741 1,845 2,097 2,177 2,33 2,38 1,933 2,037

 

Campagnolo

Gruppe Super Record EPS Super Record Record EPS Record Chorus EPS Chorus
Gir hendel 262 342 266 348 293 350
Bak gir 198 166 203 170 225 183
Front gir 127 71 133 75 149 76
Krank 603 603 651 651 683 683
Kranklager 45 45 46 46 46 46
Kasette 177 177 201 201 230 230
Kjede 239 239 239 239 250 250
Bremser 297 297 309 309 302 302
Batteri 130 0 130 0 130 0
Gruppesett i gram 2078 1940 2178 2039 2308 2120

Så skal du ha det letteste gruppesettet er Sram Red 22 det du skal gå for.

Tiffany Cromwell sykler med Sram. Foto: Bikeradar

Men hva med stivhet?

Den watten som blir borte pga fleksibilitet i ramme, hjul, styre, kjede osv er det vi kaller mekanisk motstand.

Forskjellen i stivhet når det gjelder krankarmer er i all hovedsak en kuriositet, men er du ute etter marginal gains kan det være verdt å tenke på er hvor stiv kranken er, jo stivere delene på en sykkel er, jo mindre watt mister man.

Hvis vi ser på forskjellen i fleksibiliteten til toppmodellene fra våre 3 utvalge produsenter, får vi følgende graf.

Graf

Sram Red 22 kommer her ut med det beste resultatet, den vandrer kun 5,44 millimeter, under en konstant kraft på 300 watt.

Dette avviket utgjør ca 1,2% av de 300 wattene, og vil dermed utgjøre et avvik på ca 3,6 watt i mekanisk motstand.

Tilsvarende tall for Super Record er 3,7 watt og for Dura-ace 3,9 watt. Disse tallene er satt under konstant motstand i et testmiljø og det er tvilsomt om du som syklist vil være like konstant i din watt produksjon. Så selve watt tapet kan være kunstig høyt.

Derimot kan vi si at Redd22 er 7%, og Super record er 6% stivere enn Dura-ace når vi måler snittet av avviket på begge krankarmene. Så er du ute etter marginal gains, er Sram Redd22 valget for deg.

Vi sees på sykkelen.

Det du trenger å vite om – er en bloggserie der vi samler alt Tunge gir har lest, googlet og erfart, også har vi samlet det på et sted, slik at du slipper å gjøre det samme. I noen tilfeller legger vi med kilder, men har vi knapt med tid, så får innholdet stå som påstander.

Det du trenger å vite om – Spurting


Postet av


Spurting er et tema vi i Tunge gir ofte diskuterer, da vi til stadig har langturer med skiltspurter underveis, samt at vi har kampen om den grønne trøya på vår årlige Norgestur.

Prestisjen av å vinne en skiltspurt runde og den æren det er å vinne den grønne trøya, kan knapt overgås. Videre er det også slik at de aller fleste ritt avgjøres av en spurt, enten som en massespurt i felt eller fra mindre brudd. Det er sjelden man kommer alene til mål.

Så hvordan vinner man en spurt?

Det første man bør gjøre er å avdekke hva slags type ”rytter” man er, da det kan påvirke valg av spurt strategi.

Litt grovt kan man si at arbeidskravene til spurten er forskjellig om du er en spurter, klatrer eller en som skal spurte fra et brudd eller mindre gruppe. Er du god på tempo kan også dette påvirke din strategi.

De forskjellige løypeprofilene vil sørge for at spurten i ritt i stor grad vil fylles av ryttere med tilsvarende egenskaper som de du innehar selv. På de flatere etappene vil større og sterkere ryttere dominere spurten, mens på klatrespurter vil kun lettere ryttere være tilstede.

Det er altså sjelden Kittel og Greipel osv konkurrerer i en klatrespurt eller i en spurt fra mindre grupper.

kittel-greipel

Foto: heraldsun

For å avdekke hva slags type rytter du er, er det ofte nok å sammenligne seg med de man sykler sammen med og se på hva man trives med på sykkel. Ofte vil man søke til det terrenget man mestrer best. Er du en klatrer så liker du kanskje lengre bakker, mens spurtere gjerne vil ha korte små bakker, der de kan bruke kraft for å komme over. Man vet ofte hva man er sterk på.

Skal man derimot ha litt mer viten, må man lage en wattprofil, og helst en fatigue profil.  Dette gjøres stadig lettere, da prisene på både wattmålere og de fleste ruller nå tilbyr watt. Du kan enten bruke strava sin powercurve eller integrere strava med wattboards, som gjør alt for deg.

En fatique profil er en oversikt over hva du klarer å tråkke av watt i forskjelllige tidsintervaller, utviklet av Andy Coggan og Allan Hunter.

StravA

I spurting er vi mest opptatt av hva du klarer i Makswatt (1 sek), 5 sek, 10, sek, 20 sek, 30 sek og 1 min.

Men det kan være lurt å teste alt fra 3 min opp til 20 min, slik at du også har et bilde på hva du klarer å tråkke i de siste km før spurten også.

Uavhengig av nivå og watt, så er det fallet i Watt (%) mellom intervallene som er avgjørende for valg av strategi. Det vi ønsker, er å finne hvor du har din styrke og hvordan du bør velge strategi, også kan man evt utvikle wattnivåene gjennom trening senere.

Eksempel:

Har du høy maks watt, men faller raskt i wattverdier, kan det være fornuftig å vente til nærme mål før du smetter forbi.

Har du derimot en watt som faller sakte, kan det være fornuftig å ta en langspurt og dermed utmatte de andre innen de får levert sin topp watt.

Blant proffene, så legger Cavendish ofte opp til alternativ 1, mens vår egen Kristoff ofte går for alternativ 2.

Når man snakker om spurting kommer man ikke utenom watt.

De beste til å spurte i verden klarer å produsere opp til ca 2200 i makswatt, men disse utøverne holder gjerne til på bane eller bmx sykling. I landevei så stilles det høyere krav til utholdenhet, så man er avhengig av å mestre 130-290 km for i det hele tatt være der når spurten går.

Vinneren av proffritt vinner derfor gjerne rittet på en makswatt under 1500, uten at det blir mindre imponerende av den grunn.

Kristoff 2016

Aleksander Kristoff vant i januar 2016 blant annet en etappe i Qatar på 1470 maks watt. Foto: cyclingweekly

Kwiatkowski vant over Sagan i E3-Harelbeke med ca 1131 watt, som sin høyeste verdi, så du kan vinne med lavere watt i mindre grupper.

Rykter skal ha det til at de fleste sammenlagt ryttere sliter med å produsere over 1000 watt, men her har vi lite data. Froome slapp jo noe data i desember 2015, der hans TDF 2013 rykk hadde en peak på 929 watt.

Det er heller ikke slik at det er watt alene som avgjør hvem som vinner.

Watt alene gir høyest topp hastighet, mens det er akslerasjonen som ofte avgjør hvem som vinner, som oftest tallfestet ved 5-10 sek verdien. Den med best akslerasjon er den rytteren med høyest watt/KG, eller watt/luftmotstand om du vil, hvis terrenget er flatt (vi forenkler og utelukker rullemotstand og mekanisk motstand, mer om det senere).

Luftmotstanden avgjøres av ditt front areal. Vekt(omfang) og høyde, samt sitte/spurtstilling avgjør hvor lite ditt front areal blir. Eksempler på proffer som danner et lite front areal i en spurt er Cavendish og Ewan.

Ewan

foto: foxsports

Om vi lager et eksempel:

Marcel Kittel
Maks Watt: 1600
Vekt: 82
Watt/kg: 19,5

Caleb Ewan
Maks Watt: 1300
Vekt: 61
Watt/kg: 21,3

I dette tilfelle vil Kittel ha høyest topp hastighet, men Ewan vil kunne akselerere raskere, det handler derfor om timing for å avgjøre hvem som vinner. Hva som er viktigst av akselerasjon og topp hastighet er glidende og avgjøres blant annet av løypeprofilen på spurten og inngangshastigheten på feltet. Hvis watt/KG er lik, så vil det gå raskest med den som har høyest watt.

Hvis du vet at du trolig taper spurten, så kan du her lære av Kristoff sin strategi før Tour de France 2016.

Kristoff har analysert seg frem til at sin vekt er ca lik som Kittel sin, og han mistenker at Kittel produserer høyere maks watt og dermed har en noe råere akslerasjon enn Kristoff selv.

Men det finnes en mulighet i at Kristoff (1,83 cm) har et mindre front areal enn Kittel (1,88cm) pga lavere høyde, og at han dermed må overvinne mindre luftmotstand enn Kittel. I tillegg så vet han at han selv innehar en meget utholdene spurt.

Kristoff vil derfor gjennom sitt opptrekktog sikre så høy hastighet, at kittel ikke drar nytte av sin maks watt. Videre oppnår han ved høy hastighet at akslerasjon ikke er så avgjørende ved spurten.

Det siste elementet er å eksponere Kittel for luftmotstand tidlig, da får Kristoff trolig en fordel av mindre front areal og får benyttet sin styrke som er en utholdende langspurt. Se artikkel om kristoff fra procykling.no.  Enkelt i teorien, vanskelig i praksis. Kittel er uansett en formidabel motstander og strategien kan åpne opp for andre spurtere igjen.

Så skal denne strategien virke er han avhengig av et opptrekkstog som holder hastigheten høy de siste 2 km, mens han selv ligger på hjul og sparer beina.

Om du ligger på hjul, med 1 person foran deg vil luftmotstanden reduseres med ca 29%, har du 2 stk foran deg er den redusert med ca 35%. Har du derimot 3 personer foran deg, er den redusert med opp til 40%. Tallene er ca, da det kan være vanskelig å ligge perfekt på hjul inn mot mål.

Dvs at om du ligger i posisjon 2, og personen foran deg produserer 1500 i watt, så trenger du kun 1065 watt for å holde følge. (du skal fortsatt ut på siden og forbi da)

Dette betyr igjen at timing i spurten er helt avgjørende for om du lykkes eller ikke. I sykkelritt er dette det som kalles posisjonskamp. Det å ligge korrekt, slik at du får lansert din spurtstrategi er målet.

Ok, så du har en plan for hvordan du skal i verksette din strategi, som er basert på dine styrker. Er det nok?

Vel hvis vi ser på arbeidet til Paolo Menaspa som har skrevet en oppgave på spurting i etapperitt så er svaret nei. Du er avhengig av å vinne eller i det minste ikke tape posisjoneringskampen, den koster en del watt den også.

Hans oppgave sier at om du ikke er topp 9 når det er 1 minutt igjen, så vinner du ikke og videre så må du være topp 6 når det er 30 sekunder igjen. Den optimale er topp 6 med 1 minutt igjen og med minst 2 lagkamerater foran deg. Ved 30 sekunder igjen, er det optimale topp 3 med 1 lagkamerat foran deg.

Når så spurten er i gang, så fant han ut at maks watten i snitt var 1443 watt og snittet siste 13 sekunder var 1120 watt, for vinnerne. Jeg vil anta at watten er noe lavere for amatører, men at posisjonskampen er minst like viktig. Du finner mer av detaljene hos Sportscientists.com.

Hva så om du verken har høyest maks watt eller er spesielt utholden i spurten, hva da?

Da havner du sammen med de fleste av oss. Men fortvil ikke, både Edvald Boasson Hagen og Peter Sagan opplever suksess i samme situasjon (selv om man kan argumentere for at de er ganske gode til å spurte også).

Man må da bringe syklingen vekk fra watten og over til det taktiske spillet. Du må derfor utføre ditt trekk før de siste 300 meterne eller lengre enn man kan sykle i 20 sek.

Edvald var i en slik situasjon i Milan-San remo 2016, der han valgte å gå for en langspurt med ca 1 km igjen. Trekket var nær ved å lykkes, hadde ikke Van Avermaet bestemt seg for å tette luka og med det ødelegge for både Edvald og seg selv. Edvald tok et lignende stunt igjen i Tour of Norway , mellom Drøbak og Sarpsborg, og denne gangen holdt det helt inn, selv om der var målet å vinne sekunder.

Hvis du ikke har den beste spurten i gruppa, så må du få avslutningen til bli avgjort på andre egenskaper. Velg ditt tidspunkt med omhu, og gå i langbrudd. Er du en klatrer, kjør alle bakker hardt før spurten, la de(n) med best spurt dra feltet osv. Får du en mulighet grip den, og når du først har tatt en mulighet, gå all inn!

Tilbake til skiltspurt, ikke noe er så hyggelig som en langtur med noen innlagte skiltspurter. Her er noen tips.

I Tunge Gir kjører vi 2 varianter. En variant der skiltene er markert på forhånd, slik at alle vet når de kommer.

Disse skiltene ligner veldig på det å komme mot mål i en liten gruppe i ritt, det krever litt forberedelser på forhånd, men gir veldig god ritt simulering. I utvelgelsen av spurter kan det være lurt å ta med litt forskjellig terreng, da blir det gøy for alle, siden alle får noen skilt i ”sitt” terreng.

Den største fordelen med dette er at man kan velge skilt som ivaretar sikkerheten med hensyn til trafikk, kryss osv. Dette er det vi gjør på vår berømte Norgestur.

Den andre varianten er når vi ikke vet når skiltene kommer, men har definert hvilke skilt som gir poeng.

For å vinne en slik runde, er du avhengig av å løfte blikket, ofte får man med seg mye poeng kun på å være den som ser skiltet først. Videre gjelder det å ligge blant de 4 første i gruppa, for starter man for langt bak er det vanskelig. Fordi alle vil ligge foran, bidrar dette til at tempoet går opp og hele runden blir en glimrende treningsøkt.

Pallen, Øyvind, Henrik, Håvard

Pallen, Øyvind, Henrik, Håvard

Har du lest helt ned hit, så har du virkelig lyst til å bli en god spurter. Mannen å slå er Tunge gir sin regjerende mester, Øyvind Linnkjenn, vinner av grønn trøye 2015. Slår du han i en spurt, trenger du bare å lære deg å holde 45 kmt i 200 km før du er sykkel proff.

Vi sees på sykkelen.

Det du trenger å vite om – er en bloggserie der vi samler alt Tunge gir har lest, googlet og erfart, også har vi samlet det på et sted, slik at du slipper å gjøre det samme. I noen tilfeller legger vi med kilder, men har vi knapt med tid, så får innholdet stå som påstander.

Nordmarka rundt 2016


Postet av


Da er Nordmarka rundt 2016 gjennomført og for en syrefest det ble for Tunge girs 2 ut-skremte.

Underveis i rittet rakk jeg å tenke litt på dette innlegget og hva det skulle inneholde. For å  holde motet oppe da det beit som mest, grublet jeg på titler som kunne passe. Under følger noen ideer jeg hadde:

  • Livet i bussen
  • Livet på halen
  • Utkjørt og frakjørt
  • Etiske dilemmaer på sykkelsetet
  • Takk til Frøytoget!

Som dere kanskje skjønner så passer hver av disse titlene til ulike deler av rittet og hvordan jeg opplevde det. Jeg er sikker på at Håvard kjenner seg igjen i minst 3 av punktene.

Håvard deltok i rittet både i 2013 og 2014 og holder fortsatt (og med god margin) klubbrekorden på 3:59 fra 2013. Selv var jeg med i 2014 og i 2015. Trykk på årstallene for lystig lesing!

Håvard kom tidlig til meg for prepping og fikk låne både det ene og det andre for å tåle det bedritne været.

Håvard har fått på finstasen og gleder seg til start

Håvard har fått på finstasen og gleder seg noe så vanvittig til start

Håvard var opprinnelig med i gruppe 2 men fikk etter «førstemann-til-mølla-prinsippet» bli med i gruppe 1. Starten gikk fint og det gikk rolig for seg i rundkjøringer osv pga det våte været. Første cruxet i rittet er Sollihøgda. Tempoet var noe høyt og Håvard måtte dessverre gi tapt for utmattelsen. Man skulle jo tro at de 4-5 (?) halvliterene med øl fra gårsdagen skulle gi litt mer krefter enn det.. Selv mener han, uten at jeg var klar over det, at han var min hjelperytter og at jobben var gjort i bunn av Sollihøgda.

nmr høyde

«Transportetappen» mot neste bakke gikk ok men jeg fikk kjørt meg endel da noen foran var hissige på grøten og så ut til å ville gå i brudd. Noe som skapte en deilig trekkspilleffekt for oss (meg) som lå bakerst i feltet.

Knekkern opp til Klekken ble like grusom som jeg husket. Årets mål var å henge med opp alle bakkene i rittet som i fjor. Dessverre gikk ikke dette.. Men jeg krampekjørte opp siste kneika og fikk kontakt med feltet og tok også en 2. plass på et strava-segment på toppen!

I bakkene opp fra Jevnaker ble det merkelig nok enda tyngre… Jeg glapp flere hundre meter og måtte virkelig bite tennene sammen for å hente inn gruppa. Men det gikk! Dessverre var dette en reprise fra 2014 og jeg måtte bare innse at bakkene opp mot Grua kom fortere enn jeg ønsket. Helt knekt på toppen startet jeg på den tunge jobben med nok en gang tette luka alene. Det gikk åt skogen. Nærmet meg litt men så at det ikke gikk. Så da var det å få i seg litt næring og re-organisere.

Jeg møtte veggen

Jeg møtte veggen

Jeg ble syklende alene i noe som føltes ut som en liten evighet. Men jeg kunne etter hvert se at et tog av Frøy-syklister nærmet seg. Jeg sa takk så pent som jeg kunne i min tilstand og hang meg på de sammen med en flokk av Ryefolk.

Etter kun kort tid i Hakadalen/Nittedalen så jeg at vi nærmet oss gruppe 1 voldsomt. Frøy-gutta kjørte så vannvittig jevnt og fint og tempoet var høyt. Det var da den etiske problemstillingen slo meg: skal jeg bli med toget helt frem og kanskje litt forbi? Nei, det må være feil, jeg kommer til å bli slått med sykkelpumper i mål. -Jeg sitter av på halen av gruppe 1 og holder meg der, det ble konklusjonen. Eplekjekk? Ja, masse trafikk gjorde at vi ikke nådde gruppa før Gjelleråsen. Og da ble det kjørt hardt i front og de dro fra.

Gjennom Groruddalen ble vi tatt igjen av et enda større og raskere tog fra BOC. Og der satt det mange frakjørte syklister fra gruppe 1. Jeg hang meg på og tusla i mål på småpene 4:08 på en 24. plass. Greit det, var bare ikke god nok. Må virkelig si at jeg prøvde. Litt skuffa, jeg klarte det jo i fjor. Men kanskje ikke sammenlignbart. Det får vi aldri vite!

Jeg er uansett dypt imponert over de gutta (ingen jenter denne gangen) som sitter i front hele dagen og går i flere støt og bruddforsøk. Bike-people are awesome!

Ingen kommentar..

Ingen kommentar..

bilde

Trykk på kart for å se på Strava