Forfatterarkiv: Kenneth Eriksen

Om Kenneth Eriksen

Hjelperytter

Etappe 5: Vær beredt


Postet av


Ny uke og ny mulighet for seier. Ny mulighet for fiasko. Og ny mulighet for at småbarn kommer i veien for syklingen.

Rittarrangør Stein-Thore hadde plukket ut en 1 runde i «Dust in the wind»-løypa som ukens utfordring. Den byr på svært mye småkupert landskap som akkumulerer høydemeter, et par-tre litt lengre stigninger og lange perioder på seig grus.

Løypa starter rett før dette segmentet

Kun 1 runde betyr at det ikke er noen lead-in, ingen runder å analysere og planlegge evt brudd og angrep, og ingen tid til oppvarming underveis i rittet. Det setter store krav til forberedelsene. Det passer dårlig for mange av oss, som sliter med å få de mest elementære bestanddelene på plass før ritt: sykkel, sko, vann, vifte og internett.

Før rittet

Det lange partiet på grus får oss til å vurdere å bruke terrengsykkel. Eller i alle fall i deler av løypa. På intranettet får man alltid gode råd om man er i tvil.

Richard sender oss en sensurert snap av hans rittplan. Han har kjørt gjennom løypa på forhånd. Notert seg stigningsprosent, posisjon og lengde på samtlige kneiker. Han er klar for alt. Favorittstempelet blir tydeligere.

Redaktøren fikk et blikk på den usensurerte planen

Rittet

Ved startstreken står Richard, Stein-Thore, Olav, Jan Øyvind, Eirik, Håkon og Kenneth. Henrik har ikke klart å planlegge kvelden godt nok og deltar ikke. Flere andre har glemt å rydde i kalenderen.

Det er litt diskusjon om hvor langt rittet er. Arrangøren sier det er 54 km. Noen mener det faktisk er 56 km inkludert lead-in. Det er enighet om at det helt sikkert ikke er mer enn 61 km.

Med alle maksimalt forberedt blir dette et kongeritt. Det er så gøy å sykle sammen og knive mot hverandre! 2 minutter etter start er Håkon hektet av. Den første kneika kommer fullstendig overraskende på ham. Etter en mil forsvinner Stein-Thore også. Etter 2 mil faller også Olav fra. Det kuperte terrenget som ble annonsert på forhånd kommer bardust på.

Det gjenstår 4 mann. De samme 4 som forrige uke. Alt ligger til rette for Richard med sin bakkestyrke og w/kg. Han følger planen sin slavisk. Derfor er det merkelig at han plutselig ikke henger med lengre. Hadde han virkelig planlagt så dårlig?! Vi 3 andre kaster noen overraskede digitale blikk på hverandre og tråkker på for å riste han enda litt lenger bak.

De siste 10-15 km er ganske flate. Ingen av de 3 i front tar sjansen på å stikke. Med de andre på behørig avstand går det svært rolig i front. Det blir en søndagstur, helt ut av det blå.

Ved runding 5 mil blir Eirik rastløs og prøver seg på flere kraftige støt. Samtlige blir plukket opp og han slipper ikke løs. Det er sannsynligvis bare et par km igjen til mål, og endelig klarer Eirik å løsrive seg fra Jan Øyvind, men Kenneth henger på.

Før 53 km er passert, som lyn fra klar himmel, viser målstreken seg 100 meter lenger fremme! 1, 3 eller 8 km tidligere enn forventet, avhengig av hvem man stolte på før start. Det blir tidenes korteste spurt, hvor kun Kenneth er våken og ser målstreken og tråkker hardt i 3 sekunder og vinner sin andre strake seier!

Spurten ingen så komme, filmet fra helikopter

Resultater ritt 5

  1. Kenneth
  2. Eirik
  3. Jan Øyvind
  4. Richard
  5. Olav
  6. Stein
  7. DNF Håkon
  8. DNS Henrik

Tabellen etter 5 runder

  1. Eirik 86p
  2. Kenneth 80p
  3. Richard 80p
  4. Jan Øyvind 66p
  5. Olav 56p
  6. Stein 54p
  7. Henrik 50p
  8. Kristian 19p
  9. Håkon 4p
  10. Håvard 0p
  11. Martin 0p

Vi er enige om hva som må til før neste uke. Alle skal forberede seg. Alle skal forbedre seg.

Etappe 4: Ørkenvandring


Postet av


Året 2020 var en eneste lang ørkenvandring på mange plan. Det har bare fortsatt i samme spor i år. Derfor burde alle rytterne være optimalt forberedt for 4. etappe i TGs vintercup, 2 runder i Sand and Sequoias. Det betyr lange flate ørkensletter ispedd et par skogkledde høyder og rullende terreng som en kamelrygg.

Siden alle er helt uttørket på sosial omgang så er vintercupen ukens høydepunkt for oss. Oppladningen starter flere dager i forkant. Snapchatgruppa koker med diskusjon om ernæring, noen presterer å steke egget på begge sider, dem om det. Eirik kjører sine sedvanlige forsøk på å inngå allianser til brudd i alle kanaler, men det hele bærer preg av forvirring.

Det gjøres klare avtaler i forkant

Ved rittstart sliter IT-konsulenten Kenneth med internett. Han får gravd frem en nettverkskabel i siste liten og rekker akkurat å logge seg på i tide. Nesten. Rittjuryen, eller Stein-Thore som han også kalles, har vært nådeløs mot de som kommer for sent. Seier virker som en fatah morgana for Kenneths del.

Runde 1

Fra start er det rolig, ingen av Eiriks allianser ser ut til å holde vann. Feltet er samlet fram til bakkene, og det kjøres bare halvhardt i samlet gruppe opp og over toppen. Dette er ikke nok til å riste av seg noen veltrente kameler. Vel nede igjen begynner det små støt, hvor Eirik er mest ivrig.

Samlet tropp opp bakkene i runde 1

Av ukjent grunn er disse små støtene nok til å riste av Olav. Lokomotivet sliter i den tunge sanden! Like etter må Henrik hoppe inn i en sandstorm av barnehyl og leven, og dermed hoppe ut av rittet. To lokomotiver ute, og vi er bare halvveis.

Runde 2

Nye små støt i front på flatene gjør at også Stein-Thore faller fra. Den beste spurtkamelen er altså borte, som er godt nytt for alle de gjenværende. Spenningen stiger blandt de 4 som er igjen. Alle er forberedt på at det blir kjør i bakkene. Bortsett fra Jan Øyvind, som ikke er godt nok forberedt, og siger bakover. Dvs det går fremover, men ikke fort nok. Over toppen og på vei ned står det mellom Richard, Eirik og Kenneth.

På flatene mot mål er det stillingskrig og sparing av krefter. De ser mål nærme seg som en oase der fremme. Det kommer til å bli spurt. Dessverre for Kenneth fryser Zwift-appen og låser kameravinkel til side-view. En håpløs kameravinkel når det nærmer seg målgang.

Den håpløse kameravinkelen

Uten mulighet til å se fremover og dermed planlegge en spurt drar han til på måfå en langspurt i frykt for å starte for sent. Det tar Richard og Eirik fullstendig på senga, og det blir en durabelig langspurt! Kenneth holder unna og triller først over mål, en kameltunge foran Richard, med Eirik halsende inn på tredje.

Resultater ritt 4:

  1. Kenneth
  2. Richard
  3. Eirik
  4. Jan Øyvind
  5. Olav
  6. Stein-Thore

Det blir stille fra juryen. Lenge. Det er som en ørkenvandring. Skal Kenneth bli fratatt poeng etter å ha fått sand i ruteren før start?

Til slutt kommer dommen. Juryen viser smartness og brighthet, og gir full pott til Kenneth. Samtidig får Olav etterbetalt noen poeng for en liknende episode i runde 1. Henrik får 0 poeng i premie etter å ha vunnet kampen mot kamelbarna.

Sammenlagt etter 4 av 9 ritt:

  1. Eirik 68p
  2. Richard 66p
  3. Kenneth 60p
  4. Henrik 50p
  5. Jan Øyvind 50p
  6. Olav 44p
  7. Stein-Thore 44p
  8. Kristian 19p
  9. Håkon 4p
  10. Håvard 0p
  11. Martin 0p

Det er altså svært jevnt i både topp og bunn av tabellen. Og det er enda jevnere midt på! Stemningen i gruppa oser samhold og lagånd.

Om noen dager blåser det opp til storm igjen.

Kenneth debuterer på Øyeren Rundt


Postet av


Dette er sommeren for «Kenneth gjør ting han ikke kan» i god Senkveld-ånd. Etter at jeg i et svakt øyeblikk og med snev av solstikk impulsdeltok på et minitriatlon i ferien nådde føljetongen sitt foreløpige høydepunkt da jeg meldte meg på mitt først sykkelritt. Sportsdirektør Eirik klarte å overbevise meg om at Øyeren Rundt var det perfekte neste steget i min sykkelkarriere. Faktisk er jeg et år foran skjema etter traineemodellen i Tunge Gir. Første året som medlem i Tunge Gir traff jeg lagkameratene én gang, og det var klubbmesterskapet på høsten. I år har jeg faktisk deltatt på treningsturer og forstått at det faktisk er ganske så hyggelig å sykle sammen med andre. Selvfølgelig kommer det litt an på hvem man sykler med da, noen er sikkert helt forferdelige å sykle med. Rittdebut skal altså egentlig ikke skje før 3. året, dersom ikke noe helt spesielt skulle skje. 

Dagene før rittet ble brukt til alt annet enn forberedelser til ritt. Kvelden før den store dagen fant jeg ut at jeg fikk gå over utstyrslista og planlegge matinntak og diverse. Jeg skummet x antall blogginnlegg om næring under ritt og fikk lettere panikk da jeg fant ut at jeg kun hadde 1/3 av anbefalt næring i form av barer og gel tilgjengelig. Jeg ble også livredd for å få i meg for lite væske og planla å sykle med Camelbaksekk. Til min store glede hadde min bedre halvdel eksperimentert med bakst, så jeg satte en halvkilo banankake i kjølen og tenkte å stappe den nedi en av rygglommene. Kake går til alt, sa folk. Men igjen har sportsdirektøren full kontroll, og en kjapp telefon senere stoler jeg blindt på at kroppen ikke klarer å ta til seg så mye næring og dropper både kake og sekk. Det var såvidt jeg gadd å ta med flasker med vann. Neida.

Lørdag møtte vi opp ved Rælingen Videregående Skole der starten skulle gå i strålende vær. Med ubarberte legger og kakefri trøye lå alt til rette for en kjempedag! Ved parkeringen var det full aktivitet med siste justeringer av sykkel og utstyr rundt meg, så jeg torde ikke annet enn å stå å gnikke litt på måfå rundt på setepinnen (hvis det er lov å si), kikke på kjedet, løfte litt på sykkelen, snurre forhjulet et par ganger, osv. Ikke visste jeg hva jeg skulle se etter, og ikke så jeg det heller. Heldigvis kom Eirik på plass før noen spurte hva jeg mente dette skulle være godt for.

En liten oppvarming, en snartur i den siste monsterbakken før mål og justering av magnet til sykkelcomputeren som streiket ved 20km/t, og så var Eirik og jeg klare til å representere Tunge Girs farger. Rittmagen hadde roet seg og vi stilte oss elegant opp litt foran midten i pulje 3. Selv om rittet er fellesstart så er det altså ikke felles start, det er noe å tenke på. God stemning i start/målområdet med sponsorboder, mattelt, vafler og en artig speaker. Dette var koselig.

Nydelige drakter i nydelig vær.

Nydelige drakter i nydelig vær.

Sykkelfie fra startområdet.

Sykkelfie fra startområdet.

Starten går og masterbilen triller avgårde med oss etter. 200 meter etter start høres første pfffft og rittet ble plutselig ikke så koselig lengre for en av de andre rytterne, med mindre han var en rev til å lappe dekk. Masterbilen skulle ligge foran i 7 km, men trivdes så godt foran der at det ble minst 15 km før han dro avgårde. Merkelig følelse å ligge i et så stort felt bak bilen, nervøst og tett som det var. Trekkspillet strakk seg og trakk seg sammen, like overraskende hver gang, men det gikk noenlunde greit. Fordelen er at jeg omtrent ikke tråkket de første 2 mila av rittet, noe jeg var svært takknemlig for. Jeg måtte nemlig tråkke litt mer etterhvert. 

Like etter masterbilen slipper ved Fetsund så går det selvsagt avgårde et brudd og Eirik hiver seg med. Jeg tenker at det der så altfor fort ut, jeg holder meg her i feltet. Da jeg hadde ventet til avstanden til bruddet var blitt ennå litt større kom jeg på bedre tanker og heiv meg etter, med en annen på hjul. Vi kom oss opp som sistemann til bruddet, og jeg satt med blandede følelser hvor lurt dette skulle bli i lengden. Rittet er tross alt et par mil lengre enn min lengste tur noensinne.

Men det gikk overraskende greit å henge på bakerst i bruddet, og etterhvert fikk jeg også navigert meg litt fremover. Vi ble også tatt igjen av en stor gruppe bakfra så det ble etterhvert et stort felt som syklet sammen. De som lå først slet nok med den kraftige motvinden, men vi bak koste oss som bare det. Vi passerte dessverre flere ryttere som hadde gått i asfalten fra en av de første puljene, og ambulansen så ut til å ha sitt å stri med. Jeg håper det gikk greit med alle mann til slutt.

Akkurat som Eirik spådde gikk det rolig for seg de første mila mot Trøgstad. Det er ikke uten grunn han fikk 1016. plass i TourManager på TV2. Da vi nærmet oss Solbergfoss ble tempoet plutselig skrudd voldsomt opp og feltet sprakk i tusen bitar, som Björn Afzelius sang. Og vips var det slutt på kosen. Eirik så jeg ikke mer til, han forsvant forover mens jeg seg bakover, dvs jeg ble passert av mange. Jeg syklet selvsagt ikke bakover igjen, såpass har jeg lært.

Ved matstasjonen etter bakken var jeg så forvirret og stresset at jeg tenkte å stoppe for å fylle flasker selv om jeg hadde mer enn nok drikke igjen. Men så ble det så mye kluss og noen valgte å krysse på tvers av gruppen for å få en banan, så jeg fant det best å bare rote meg vekk derfra igjen. Dermed havnet jeg sammen med en stor gruppe (Team Foss?) og vi begynte å kjøre litt rulle. Det har jeg egentlig ikke gjort noe særlig før, så Fosskapteinen hadde sitt svare strev med å holde orden på meg og sørge for at jeg lå tett nok, gikk ut fort nok, roet nok i bakkene, tråkket nok bortover og generelt oppførte meg nok som en syklist.

Etter et par mil fikk jeg litt mer dreisen på det, men det tok likevel så mye energi og konsentrasjon at jeg fullstendig glemte å drikke og spise. Fordelen var at det gikk fort, og vi passerte flere mindre grupper og ryttere. Noen ryttere var bittesmå. Bortsett fra det, fikk jeg lite med meg av omgivelsene rundt de siste 6 mila, fokuset var kun på dekket foran og sørge for å ikke bli stemt ut i øyrådet av Fossgutta.

Et par mil før mål måtte jeg gi meg med rullekjøret og la meg med stive lår bak i en sekk som hadde dannet seg bak rulla. Hadde jeg løftet hodet innimellom ville jeg kanskje sett at den hadde ligget der en god stund, og at jeg bare kunne sluppet meg ned dit lenge før og spart litt krefter. Men nå hadde jeg hvertfall bidratt litt, på min egen lille måte.

Eirik i herlig driv opp siste monsterbakken.

Eirik i herlig driv opp siste monsterbakken.

Her er jeg som nr 3 opp den samme monsterbakken.

Her er jeg som nr 3 opp den samme monsterbakken.

Da vi rullet inn i Fjerdingby fikk jeg litt ny energi da jeg visste det var kort vei igjen til mål. Siste monsterbakken opp før mål var plutselig blitt dobbelt så bratt som den var da vi testet den før start, rundt 48 graders helling, men jeg mobiliserte såpass at jeg fikk passert de fleste Fossgutta før jeg spurttapte med krampetendenser i leggene over målstreken mot en annen jeg ikke aner hvem er. Men jeg kom til mål, og det kom ryttere bak meg så jeg var strålende fornøyd!

Cola og baguettfie i målområdet.

Cola og baguettfie i målområdet.

Etter målgang var det en kjærkommen Cola og baguett, og litt uttøying og småprat med andre syklister som jeg har lest man skal gjøre. Etterhvert som tida gikk og jeg fortsatt lå der på gresset ble jeg faktisk mer og mer fornøyd, da det stadig trillet inn folk i mål.

Nå har jeg fått sjekket resultatlister og filtrert så godt jeg kan for å komme høyest mulig, og har klart å filtrere meg opp til en 9. plass i pulje 3 i klassen M30-39, noe jeg er kjempefornøyd med! Jeg skal se om ikke jeg kan filtrere litt mer på etternavn også for å komme ennå høyere. Eirik tok en sterk bronse i samme filter, og teller som pallplassering ifølge Tunge Girs klubbreglement.

Oppsummert var det et vel arrangert ritt og en morsom opplevelse å delta i ritt. Dette må definitivt gjentas en gang! I tillegg ble det flott oppkjøring før neste helgs store event, nemlig Bergen – Oslo med Tunge Gir. Det blir nok en ting Kenneth ikke kan.