Kategoriarkiv: MTB / Downhill

Raumerrittet 2013


Postet av


Som leder for bedriftsidrettslaget meldte jeg i tradisjon tro folk fra bedriften på Raumerrittet. Forskjellen fra tidligere år var at vi ikke seiler under Ingenium flagget men har nå blitt kjøpt opp av giganten Technip. En annen mer vesentlig forskjell var at vi klarte å stille med to lag: 6 stk på lag 1 og 10 stk på lag 2. Dette utgjør 58 % av alle ansatte hos tidligere Ingenium. Ganske imponerende.

lagbilde

Rekordmange blide fjes før start

 

Dessverre ble nok resultatet ikke like imponerende som oppmøtet. Ambisjons -og ferdighetsnivået var nok ikke helt likt innad i laget og burde kanskje vært høyere opp på diskusjonsprioriteringen enn hvilken type olje man skal smøre med..

Men alle kom gjennom og løypa var bedre enn noen gang. Terrengpartiene var, tross kaldt og vått vær i ukene i forveien, meget bra. Takk til arrangøren for et fantastisk ritt.

Takk til alle som stilte opp:

Laurent Quintard, Ståle Antonsen, Hege Wilberg, Dennis Stjerne, Amund Torgersrud, Atle Fossestøl, Jorunn Hals, Henrik Voigt, Carl Hartmark, Marius Einang, Martin Gulliksen, Paal Strømstad, Øyvind Lindkjenn, Heiko Preissler, Rune Emblemsvåg

Vi prøver igjen til neste år!

Skal du vaske sykkelen din sier du?


Postet av


Hvis du tror dette er en «Sponsored Story», så må du bare tro igjen. Dette innlegget kommer av pure og ren kjærlighet til produktet.

Kort og godt, skal du vaske sykkelen, så kjøper du den der boksen du ser på bildet. Den fungerer som bare juling.

Slik går du frem:

1. Kjøp den boksen på Birk Sport eller annen foretrukken sykkelbutikk

2. Spray på sykkelen

3. La den rosa guffa der godgjøre seg i 4-5 minutter

4. Skrubb godt med en børste

5. Skyll av med vann

Sånn ja, nå kan du ta deg en hvil.

Birkebeinern 2012


Postet av


Etter hele tre terrengturer i år var det dags for å måle styrke mot resten av Norges krigere. Eirik meldte avbud i år, men da fikk jeg og Henrik med Øyvind Lindkjenn fra vår fantastiske rekruttavdeling. Han hadde heller ikke all verdens med turer på terrengsykkelen i år, men personlig rekord skulle han hvertfall levere.
Henrik og Øyvind tok full overhaling av sykkelen til Øyvind på torsdagen, altså dagen før vi skulle dra oppover. Etter hva jeg har sett så er det sterkt anbefalt av alle på nett. Fikle mest mulig med sykkelen dagen før ritt 😉 En siste redningsaksjon ble gjennomført på sykkelen hans på fredag formiddag, og vips så var alle syklene fit for fight. Da var det bare opp til eierne å gjøre resten.

Fredag
Vi bestemte oss for å ta toget opp. Sammenliknet med buss er det som å sitte i en endeløs eng og nyte friheten. Dessverre ble noe av den friheten borte siden det ikke var noen ledige seter da vi kom på toget. Dermed ble vi nødt til å sette oss sammen med godset. Kjempeålreit av NSB det da.

Var vi virkelig så punche som det ser ut som?


Henrik har omtrent samme kroppsfasong som en koffert, og passet dermed perfekt inn i bagasjehylla


Heldigvis bodde halve toget i Gardermo-området, så vi kunne omplassere oss til tre myke seter, og dermed få påkrevd hvile før rittet.
Vi ankom Rena akkurat samtidig som et latterlig regnvær. Å ja, så vi skal få den ekstra utfordringen i år og? Selv om yr etterhvert hadde lovet godt vær hele veien? Hva har skjedd med verden når man ikke en gang kan stole på meteorologene?
Da ble det full sprint til Åmot kulturhus, og hente ut startnummer. Jeg anbefalte at vi også måtte få i oss litt mat så raskt som mulig, for å bygge lagre til lørdagen. Dermed ble det en eller annen form for pasta i kjelleren på kulturhuset. Og her må jeg få komme med en av mine seriøse misfornøyde punkter. 150 kroner for det pastarasket dere serverte der skal man lete lenge etter å matche. Det er lureri!!

Spaghetti ala Rena


Etter å ha fått tørket av oss spaghettisausen i fjeset hentet vi syklene og tråkket oss opp til Rena leir. For Henrik ble det et gjensyn med en svunnen tid, og mimret tilbake til hans tid som korporal, morgenrevelje, regn og ikke minst venting. Jeg mimret også litt, og fant ut at det er 15 år siden jeg startet førstegangstjenesten min. Vi kan vel ikke akkurat kalles talenter lenger da.

Greit, da legger vi oss her vi


Vi gjorde en siste sjekk av bremser, dempere og hjul og rundet av med en liten kveldssnack i kantina.

Lørdag
Jeg var førstemann opp, siden jeg hadde klart å kjempe meg opp til startgruppe 13, og hadde start 08.00. Tur på do, en megaporsjon med havregrøt, sykkelbukse på, sykkelsko på, sykkelhjelm på og rolig trilling så var jeg klar. Veldig glad for at jeg ikke måtte gjøre noe med sykkelen i det hele tatt før start, og bare kunne kaste meg ut i det. Forsøket mitt på oppvarming trengs nesten ikke å nevnes, siden jeg ikke fikk puls over 120 i det hele tatt. Lårene fungerte; det fant jeg ut.
Så kom jeg bort til startområdet, og når man kommer dit 10 minutter før start havner man selvfølgelig helt sist. Ser at noen andre luringer legger seg sist i startfeltet for å ha 15-20 sekunder å gå på i forhold til de fremste i startgruppa si. Så da kan vi vel si at jeg også gjorde det av den grunn.
Startskuddet går, og det settes fart. Jeg hadde lovet meg selv at jeg uansett skulle henge med til Skramstadsetra. Etter dette får man hentet seg inn veldig bra i flatene og nedoverbakkene, så i år skulle jeg benytte meg av farten til de andre. Skramstad passerer jeg omtrent fire minutter raskere enn jeg gjorde i fjor, og det begynte jeg å merke også. Plutselig kom havregrøten og energidrikken i retur. I det jeg var i ferd med å slippe feltet klarte jeg å kaste opp til siden, uten å treffe noen av de andre. De seks som var igjen av feltet dro sakte men sikkert fra. Svarte, skulle jeg gi opp allerede nå. Heldigvis var det en annen som også justerte tempoet litt. Men bortover flatene og i bakkene ned mot Djuposet klarer vi sammen med et par andre å mobilisere, og ved terrengpartiet er vi oppe igjen, og jeg antar at det er ca 10 igjen fra startfeltet. Deilig assa.

Håvard passserer ved Kvarstad, med kledelig rosa tørkle i halsen


Herfra og inn føler jeg meg veldig bra, og jeg takker meg selv for å ha klart å kjempe meg med. Litt action ble det da en av syklistene i gruppa fikk en ku helt opp i styret, men kua nøyde seg med det, og feltet kunne dermed fortsette ufortrødent. Ved passering ved Kvarstaddammen ligger jeg kun 15 minutter foran merkekravet, og jeg innser at det kanskje ikke har gått så bra som jeg trodde. Det vil føre til en sluttid på 3.30 i forhold til tidligere år. I strekkene opp hit har det blitt kjørt bra, og vi har tidvis hatt en godt fungerende rulle. Jeg er med å bidrar, og det er omtrent alle av den 10-15-manns store gruppa. Dette burde da gå mye fortere enn 3.30 tenker jeg.
Men i strekningen opp Storåsen sprekker det veldig opp, og det er kun et par andre som holder samme tempo. I Rosinbakken velger man ulikt tempo, og jeg bestemmer meg for å holde ryggen til han som har virket sprekest de siste par kilometrene. Jeg finner senere ut at det er Per Anton Vatten. Siden finner jeg også ut at tre eldre karer har stukket av fra resten av feltet, så jeg var dermed ikke først som jeg trodde. Vi bikker Storåsen på 2.38 og da begynner jeg å ane at det faktisk kan bli en bra tid likevel. Sammen med to andre med ekstrem fart i nedoverbakkene nærmer vi oss Lillehammer. Og med en mil igjen merker jeg at det kommer til å bli rekord, og at jeg kan komme under målet på 3.20.
Mål passerer jeg på ny rekord, og 3.15.50. YEEEEEZZZZZZZ. Det var en tid jeg aldri trodde jeg skulle nå, men det var veldig moro å sykle sammen med så mange spreke folk over fjellet. Det holdt faktisk til nummer 120 i klassen min etter at også eliteklassen hadde blitt klokket inn. En forbedring fra ca 280 i fjor. At jeg ble slått av vinner i 60-årsklassen med 7 minutter får heller bare være greit, og tenke på at jeg har mange år igjen å trene før jeg er der.

Henrik ved Skramstadsetra


Etter dusj og diplom kommer Henrik, og også han har knust sin gamle rekord. 3.26.19. Han ble også i år nødt til å gjøre veldig mye av jobben selv, og trakk et tungt tog over snaufjellet. I likhet med meg hadde heller ikke han noen problemer med sykkelen, og det er en god følelse når alt bare fungerer. Etter tidligere å ha snakket med et par elitesyklister fant vi begge ut at vi i år skulle være litt forsiktigere med mat og drikke. Jeg drakk ca 1,5 l sportsdrikke, spiste 2 gel og en halv bar. Det holdt i massevis tror jeg. Henrik hadde også kun drukket det samme og spist en banan og en bar. Det føles som det er ganske mye næring i sportsdrikken, så man slipper å mase med spisingen hele veien. For min del er det hvertfall vanskelig å finne et tidspunkt hvor det passer å tygge en bar.
Henrik mener at ikke så mye annet kunne vært gjort annerledes. Det er godt å vite. Da kan man sette seg ned og slappe av i ro og mak. Spesielt mak.
Øyvind ved passering på Kvarstad, og man kan se at hjulet gledelig fortsatt henger på

Øyvind ved passering på Kvarstad, og man kan se at hjulet gledelig fortsatt henger på


Etter at vi har satt oss ned i ølteltet og fått servert årets vinnerøl kommer Øyvind også. Og for et resultat han leverte da; 3.46.10. For en med tre sykkelturer i år er det helt rått. Tydeligvis hjalp peptalken med Aune Sand i New York godt, og kanskje det var hans hemmelige superdrikk som gjorde det. Fres er tydeligvis det råeste man kan tømme i seg. Det skapte en eksplosjon da Øyvind blandet det på fredag, og tydeligvis ga det han også en eksplosjon over fjellet.
Dermed var hele teamet inne, og vi hadde totalt slasha rekordene våre med ca en time. Det er bra jobba av tre hyggelige karer.

Jaja, da får vi bare sitte her og kose oss med noen øl da


Etter ytterligere noen velsmakende øl, saftig burger og planlegging for hvor bra vi skal gjøre det neste år vendte vi nesa mot sykkelparkeringen. Der sto de tre grisete hestene våre og ventet. Godt vi ble enige om at vi slapp å vaske de med en gang. Bakhjulet til Øyvind som ble fikset på fredagen, så derimot ikke så veldig fikset ut lenger. Utrolig at det fortsatt satt på. Der fant vi altså grunnen til at Øyvind ikke klarte merket i år. Tenk hvor lett det blir å ta det neste år.
Tog hjem var også deilig, og denne gangen fikk vi velge setet fra øverste hylle. Setet var jo ikke på hylla, det sto på gulvet som gode seter skal gjøre.

HUSK

  • Tørre å henge med til Skramstad, man kommer seg veldig i strekket etterpå
  • Ikke overdriv drikkingen. På tre til fire timer mener vi det holder med 1,5 l drikke, pluss noen glass på matstasjonene.
  • Husk ekstra setepinne i sekken. Det er et helvetet når den knekker. Hilsen en på toget. NB Det er mulig jeg dropper dette likevel neste år
  • Det er så lite terrengpartier i dette rittet nå at jeg tror det ikke er noe problem å sykle uten dempere
  • Drikk godt etter at du er i mål. Og velg da korrekt drikke som serveres i det store teltet
  • Sau og ku i løypa beveger seg ukontrollert
  • Opplegg med tog og sovesal fungerer utmerket
  • Både på Rena og Lillehammer fungerer alt knirkefritt, og arrangementet er blitt utrolig profesjonelt
  • Vi er tilbake neste år
  • Årets første sykkeltur 2012


    Postet av


    Endelig. Dette har man ventet lenge på. Sykkelsesongen 2012 er offisielt åpnet!

    To rustne syklister fikk æren av å åpne årets konto (Håvard måtte på babysvømming), som forhåpentligvis blir en velfyllt konto utover våren/sommeren. Nå skal vi ikke skryte på oss noe voldsomt tempo eller lengde på turen, men tror vi sier oss fornøyd med å bare «komme i gang».

    Først klatret vi opp Grefsenkollen, et sted jeg aldri har vært før, men som jeg aner kan bli en av mine favoritter utover året. Perfekt til intervalltrening, og ikke så veldig langt hjemmefra. Nå var det småisete der enkelte steder, så hvis du vurderer denne klatringen allerede nå så anbefales MTB.

    Etter koseturen opp til Grefsen tok vi oss videre inn i Maridalen. Og for å si det sånn, det er flere enn oss som har startet sykkelsesongen 2012! Her var det lang lang rekke inn til Skar før man tråkket rolig hjemover!

    En fin rolig tur som man likevel kjenner i beina. Men det føles veldig godt å være i gang igjen!

    Terrengtur i Narvik


    Postet av


    Det har gått en uke siden Jotunheimen Rundt, og man har fått god tid til å reflektere over den helvetesturen. Håvard skrev et langt og flott innlegg om denne turen, så jeg skal ikke dvele for mye rundt den opplevelsen. Men kort og kort kan man vel si at det er det værste jeg har vært med på. Jeg gikk så i langt i kjelleren som jeg aldri har vært. Noe av grunnen til at det gikk som det gikk var nok at jeg ikke fikk i meg nok næring. Tanken på væske og mat gjorde meg kvalm, og det er dårlig nytt når man skal klatre opp 5000 høydemeter.

    Men jeg skal innrømme at det irriterer meg nå i ettertid, det at jeg ikke klarte å fullføre når jeg «bare» hadde 10 mil igjen. Spesielt siden jeg var ferdig med de tre fjellene. Men men, det er ikke så mye å få gjort med det. Opp på hesten igjen!

    Iallefall, nå er jeg hjemme i Narvik, og i går fikk jeg meg en finfin terrengtur sammen med Bjørnar og Kåre. Jeg hadde også gleden av å innvie pappa sin splitter nye Birksykkel som jeg tok med nordover fra Oslo. Og den fikk kjørt seg greit, da vi tok turen innom 2.vannet – en løype som er vel teknisk for mine skills!

    Men jammen var det moro å sykle terreng igjen. Man begynner å lure på hvorfor man driver å flyr rundt på landeveissykkel, når man kan ha det så gøy i skauen. På landevei sitter du jo bare å trør og trør rett frem i timesvis, mens på terrengsykkel skjer det noe hele tiden.

    Når vi kom tilbake fra 2.vannet bestemte vi oss for å klatre litt, noe som passet meg litt bedre. Vet ikke helt hvorfor, men motbakker er det jeg liker aller best (hvis vi ser bort fra Sognefjellet da).

    Her har vi kommet oss til fjellheisen i Narvik. Sjekk de flotte bildene!

    Er lite som slår Narvik på sommeren når solen titter frem 🙂

    Vi stoppet med fjellheisen, men er sikkert mulig å sykle opp til Linken. Eller?

    Bjørnar og Kåre er happy for å kommet opp. Litt vel mye klær på en sommerdag eller?

    Hadde man hatt litt bedre tid, så hadde vi satt oss på utsikten der og tatt oss ei øl. Får ha det tilgode!

    Utsikt til «Sovende Dronning». Et fjell vi gikk for 2 år siden i like flott vær. Fantastisk tur!

     

    Raumerrittet


    Postet av


    Som leder for min arbeidsplass’ (Ingenium) bedriftsidretslag sørger jeg for at pengene blir brukt på den mest fornuftige måten. Vi deltar derfor hvert år på Raumerrittet i klassen Olavs menn. Det er en distanse på 84 km hvor 5. mann i mål teller. Løypa inneholder noen særdeles interessante tekniske partier men har ikke den største stigningen.

    Løypeprofil

    Det fine med Raumerrittet er at start og målgang er på Hellerudsletta. Ikke langt unna og man slipper logistikken med å komme seg tilbake til bilen.

    Årets lag fra Ingenium bestod dessverre kun av 5 mann, dvs at alle måtte i mål. Men mine forhåpninger var store siden vi hadde kvittet oss med endel av fjorårets daukjøtt og fått nye, unge, friske bein inn. Vi hadde også, i motsetning til tidligere år, trent litt lag. Jeg så derfor for meg en tid ned mot 3:30. Men disse forventningene skulle vise seg å ikke holde helt.

    Laget før start

    Været var ikke det beste og det hjalp ikke på underlaget at det hadde regnet noen uker i strekk før start. Heldivis var det opphold og helt grei temperatur.

    Starten gikk som vanlig, det var trangt og tempoet veldig lavt. Men rulla kom fort igang og vi suste forbi flere lag. Kjeft fikk vi også, blir trangt og høy temperatur når 100 mann starter samtidig.

    Filmsnutt – Åpningssekvens

    Terrengpartiene var som forventet helt jævlige. Latterlig mye vann gjorde at en kombinasjon av gjørmebryting og svømming måtte benyttes for å komme seg frem.

    Etter 20 km kommer første matstasjon. Der ble det også mulighet for å dyppe sykkelen i elva for å vaske av den værste gjørma. Omtrent samtlige 2500 syklister gjorde dette uvitende om at Gimildammen er drikkevannskilde for folk i Holterområdet. Jeg måtte jage gutta ut av banan og bollerus for å få laget videre. Dette var ikke noen godt tegn og det viste seg at en hadde fått kjørt seg litt vel mye gjennom trillepartiene før matstasjonen. De neste 20 km bestod derfor for det meste av å hente dagens Brink opp til gruppa gjentatte ganger.

    Brink i front

    Etter ca 35 km kommer den beryktede gruvelia. Dette er i praksis kun en tørrlagt bekk. Men i år var lia litt mindre tørrlagt enn tidligere år. Jeg syklet ned som nr to og synes at mannen foran meg var litt vel forsiktig nedover. Jeg dro derfor på litt ekstra, dro forbi min gode kollega og fant meg etter hvert selv godt planta i bekken. Fikk en skikkelig smell og blei kliss våt. Men verre var det at en stein hadde funnet det for godt å sette seg fast i siden av dekket mitt. Den neste mila ble jeg sittende å se på steinen som hadde penetrert gummien og fulgte dekket rundt. Jeg tenkte at dette aldri kunne gå bra og fikk rett i det. Rett før neste matstasjon på Råsjone føyk steinen ut og dekket var tomt på et nanosekund.

    Dekket etter målgang

    Dette var dårlig nytt for meg men gode nyheter for Brink som fikk lov til å sykle videre. Det måtte to patroner til for å fylle det motvillige, gjørmete dekket.

    De siste 20 km av Raumerrittet er asfalt i et gyngende terreng. Det var her vi hadde planlagt å gjøre det og sykle rulle i lag. Det skal sies at vi planlegger dette hvert år men hver gang er resultatet det samme: kollaps. Folk falt fra og kramper inntraff på de mest uheldige tidspunkt. Men da vi kom i mål på småpene 3:57 kunne vi ikke være annet enn fornøyd. Litt bedre plassering enn i fjor og med endel problemer underveis var dette akseptabelt.

    Men for min del var det viktigste at kroppen holdt. Jeg har i mange år slitt men vonde knær fra sykling. Løsning lå rett under føttene mine: Flytt cleatsen lenger bak. Dette har fungert helt fantastisk og jeg føler meg helt fin etter lange turer. Dessverre så har jeg planlagt ferie akkurat når Jotunheimen rundt går…

    Forfatteren i farta

    På´n igjen til Kikut!


    Postet av


    Håvard og jeg tok oss en tur i dag til Kikut, en rute vi syklet mye for noen år siden da Birken var det store målet. Nå hadde jeg ikke vært der på to år nesten, og bakkene er vel ikke blitt noe særlig lettere i mellomtiden heller. Spesielt når Håvard tråkker på som en besatt i alle bakker og jeg henger som et slips etter han – helt til jeg må kapitulere og ser ryggen hans forsvinne sakte men sikkert i horisonten.

    Men det var en fin tur, en fin slitsom tur…

    Håvard koser seg med litt sjokolade på Kikut:

    Er det forresten noen som vet hvordan jeg får meter og kilometer som default visning på denne Garmin iFramen?

    Vi prøver litt til…


    Postet av


    Bloggen min hadde en pangåpning med tre innlegg i hurtig rekkefølge. Så sa det bom stopp! Jeg ble møkklei – rett og slett.

    Men nå, 5 måneder etterpå, trør jeg til på nytt og puster liv i denne bloggen igjen. Og denne gangen får jeg litt hjelp fra Håvard som skal skrive litt om sykkel og sånnt. Nå lurer du kanskje på hva som fikk meg til å ta opp bloggen igjen. Kort og godt, så ble vi begge veldig inspirert av blodsmakbloggen

    Vi kan jo ta disse 150 dagene i listeform slik at dere (med «dere» mener jeg deg Håvard) har litt oversikt:

    – Ja jeg har fortsatt planer om å sykle Jotunheimen Rundt

    – Lena og jeg har fått en hund. Han heter Herbert.

    – Jeg trente bra i januar, så skar det helt ut med jobb og andre unnskyldninger. Så februar og mars ble veldig rolige.

    – I april fikk jeg ny giv, da spesielt etter en uke i Albir sammen med Narvik Cycleklubb. Helt fantastisk tur med sol og 10 mil hver dag 🙂

    – Jeg kom hjem fra Spania med ei hel bøtte med motivasjon, noe som har resultert i mange flotte turer her i Oslo.

    – Fikk også prøvd meg litt på terrengsykkel igjen i Påsken. Da var nemlig Lena og jeg i Halden, så jeg fikk meg noen turer med faren hennes, Ole. Knallsprek fyr som syklet fra Hammerfest til Halden i fjor.

    – Jeg har solgt min Oreba landeveissykkel til Pål på fotballaget, og har nå kjøpt meg en splitter ny Fuji SST 3.0. Med kyllingkrank (kompaktkrank) siden jeg liker å sykle mye oppover. Etter 2 turer på den gir jeg foreløpig begge tomlene opp!