Stikkordarkiv: eidsvåg

Tour de Molde (del 2)


Postet av


I forrige blogginnlegg kunne du lese om en av de fineste turene vi har syklet, Atlanterhavsveien. Solen skinte, lite vind og naturen vi syklet i var til å klype seg i armen av. Forventningene var derfor store til neste dag. Knut Anders Fostervold gav sine varmeste anbefalinger. Landevei.no skrev at vi skulle opp en av Norges mest spektakulære fjell. Vi gledet oss skikkelig.

Så feil kan man altså ta!

Første del, Eidsvåg – Eresfjorden – Eikedalen

For en start på turen

Vi kjørte fra Molde og parkerte i Eidsvåg, ca 45 min med bil østover. Solen tittet frem og humøret var på topp! I dag skulle vi sykle grus og fjell. Samtidig. Og vi skulle innom barndomsplassen til en av Norges beste syklister gjennom tidende, Kurt Asle Arvesen!

De første milene innover mot Eikedalen er flate og fine, men ikke kjedelig!
Full bråbrems når vi så stedskiltet. Ingen skiltspurt, selv om det er 3 poeng rett i banken.

Så kom vi endelig til hellig grunn. Det er altså her Kurt Asle Arvesen har syklet frem og tilbake i barndommen og la grunnlaget for etappeseieren i Tour de France i 2008.

Denne kan du se før du scroller videre:

Vi la Eresfjord-bildet på Instagram og fikk hilsen fra både tidligere Norgesmester i tempo, Knut Anders Fostervold og etappevinneren, Kurt Asle. Mari minnet oss på at tanten til Olav også kommer fra Eresfjorden.

Vi syklet videre og fikk oss litt mat på vertshuset. Stemningen hadde dabbet litt av, det regnet og vi visste at nå skulle vi opp fjellet.

Andre del, Aursjøvegen fjellvei

Etter maten begynte vi på det vi gledet oss aller mest til. Sykle Aursjøvegen fjellvei på grus, med landeveissykkel. Det var visstnok litt av en opplevelse hadde vi lest. Tja, sier vi. Flere av oss kommenterte etter turen at landeveissykkel og grus ikke er så god kombo som vi hadde trodd. Det er noe med at man ikke får skikkelig fart, samtidig som at man må nistirre ned i grusen for å være klar til å svinge unna større steiner. Oss om det!

Klatringen til Aursjøhytten begynte (ja det er en bakke selv om det ser flatt ut). Grus og vekslende vær. De i front hadde sol, de bak hadde regn.
Mørklagte tunneler med grus og oppoverbakke er endel av pakken. Husk lys. Og en venn hvis du er mørkeredd.
Og det var varmt. Og slitsomt!
Men det var det verdt. Når man kom på toppen over tregrensen var det rett og slett utrolig fint.
Jan Øyvind er enig. Verdt det!
I svingen til venstre er det asfalt. Ikke la deg lure. Det er asfalt i 30 meter så fortsetter grusen. Selv syklet vi med 25mm og 28mm. Men tror det hadde gått helt fint med 23 også for de som har det.
Når du endelig kommer til toppen er det ca 1 mil igjen til DNT-hytta. Ser det er asfalt her på bildet, men tro oss, det er 99% grus over fjellet.
Rett før Aursjøhytta går Olav i bakken.
Jan Øyvind ler hoverende. – Er det ikke litt tidlig med krampe nå eller, roper han. Men det var ikke beina som sviktet. De fancy Ultegra Di2 elektriske girene rotet det til og Olav måtte ned og kalibrere.
Når vi satt på hytta og lunchet kom neste lille utfordring. Fjellet var tåkelagt!
Og vi skulle ned ca 1000 høydemeter…
Selv om vi tok det rolig, var ikke alt som det skulle være. Olav slet med girene, Eirik hadde gått tom for batteri på girene og syklet kun i 2.gir. Og Stein….
… fikk krampe og deiset i bakken.

Etter dette har vi 0 bilder fra turen. Nedover ble en prøvelse i tåken og regnet. Mekanisk trøbbel, kulde og for lite klær er stikkord.

Stemningen var laber og vi trillet rolig nedover. Alle var splittet og visste lite hvordan det gikk med det andre. Lå de i en steinrøys eller var noen i full tempo mot Eidsvåg for å hente bilen?

Vi humpet oss ned til Sunndalsøra og det viste seg at alle hadde tatt seg en tur innom bygda selv om det er noen kilometer omvei. Vi møttes på en italiensk pizzeria og begynte å legge planen.

*** sjekket internett og kunne med glede meddele at plassen hadde taxier og vi dermed kunne komme oss til Eidsvåg. Men Olav mente at dette bare var tull og vi selvfølgelig skulle sykle de siste 4 milene.

Selv bestilte jeg meg en øl.

Men etter et lite krigsråd ble det endring i planen. I stedet for en god kald øl fikk jeg en ny sykkel og et lite lag ble sendt ut for å hente bilene.

De siste fire milene gikk i et voldsomt tempo. Endelig var det flatt (hvis vi ser bort fra den ene bakken på 200 høydemeter) og vi kunne porsjonere ut de siste kreftene.

Vi kom oss til bilene. Noen handlet og den andre bilen dro og hentet de etterlatte. Vi klokket inn på hotellet rundt halv 11 på kvelden og avsluttet kvelden med å se proffene sykle Milano – San Remo.

Tredje del, den glemte øya

Søndag morgen var det splitt. Noen ville starte hjemturen tidlig, noen ville hvile og noen ville sykle. Det ble et kompromiss.

Vi bestemte oss for å sykle rundt Otrøya. En kort runde på 38 kilometer vi ikke angrer på.

Når bilene hadde forlatt fergen, så vi knapt en bil på runden rundt øya.
Og det er veldig veldig fint her. Småkupert, men mest flatt og fint. Skikkelig temporunde!

Men vi ble overrasket over pokal på Strava. Jada, vi gampet på, men ganske så kontrollert. Vi fikk 6.plass på det lengste segmentet (ca halve øya) og det er kun 22 stykker som har syklet her.

Vi tok båten tilbake til Molde, møtte de andre og begynte den lange kjøreturen tilbake til østlandet.

Men for en fin helg det var. Dette var en skikkelig sensommerboost, og vi har allerede begynt å se hva vi skal sykle neste gang.